Bokelskere.no

Kort oppsummert finnes det vel ikke et spor av noe for allmennheten kontroversielt eller interessant i bøkene til denne anonym, og hans litterære begavelse er etter hva jeg har skjønt moderat, så her har vi å gjøre med en dust, og dette er en mann, bare en mann kan finne på noe så tåpelig, som ler hele veien til banken og mesker seg i oppmerksomheten han bare kunne fått her og nå: Norge, post-2000 (og samtidig slipper å forholde seg til annet enn når han vil det selv). Et ufarlig og intetsigende eksperiment som burde være uten interesse for andre enn ingeniøren selv. Pseudonymer er til for å kunne sparke samfunnet i ræva med vernetå, ikke for å spille på dets stussligste karaktertrekk og tjene på det.

Stemmer for boikott av hele prosjektet: Mannen, bøkene, fremtidige nettmøter og denne tråden.

Dette innlegg er skrevet med glimt og flammer i øyet, så vel som med en rekke fordommer.

Denne har alt som gjør ei bok god: Død, råttenskap, ville hester, rebeller, sinte blikk, rasende elv. Dette er ei sånn bok folk vil bruke det håpløse adjektivet "gammeltestamentlig" om, fordi de har hørt det brukt om Cormac McCarthys bøker, som bærer et slektskap til denne både hva språk og verdensanskuelse angår, og kanskje fordi boka føles så "betydelig", så voldsom, til tross for sin korte lengde.

Fortellerformen kan nok oppleves som kronglete og forvirrende i begynnelsen, her veksles det nemlig mellom noe sånt som ti til tjue fortellerstemmer, men både karakter- og situasjonsskildringer tjener på de ulike og distinktive blikkene. Da tittelens jeg-person slipper til og effektivt dissekerer sitt liv på få sider så har den antagelig allerede krøpet inn under huden på deg, om ikke annet så gjør den det da. Og nådeløse naturkrefter i et nådeløst univers til tross, til syvende og sist er det kanskje rasjonaliteten som er den virkelig destruktive energien her, mens de følelsesstyrte; gærningene og rebellene og de beint ut gode, må bukke under, deres renhet ute av stand til å holde følge med et samfunn i voldsom endring.

Mener å huske et temmelig forløsende dobesøk i Agnar Mykles Rubicon, Celines Reisen til Nattens Ende byr vel også på en kortfattet skildring eller to. Men klart, dette er en øvelse som i moderne samfunn gjøres i lukkede og aller helst også lydtette rom, og inngår i samfunnspakten som et fenomen man ikke snakker om. Den borger heller ikke for stort drama, så man kan forstå at den også i litteraturens verden forbigås i stillhet.

I dette henseendet har jeg selv lett for å romantisere fortiden, men bestselgerlister fra de hundre siste år avslører at det til en viss grad alltid har vært slik. Jeg bladde en gang gjennom amerikanske årslister og letet etter de kanoniserte verkene, men det var slett ikke mange titler man dro kjensel på. Møkka får sine 15 minutes of fame og glemmes like fort som den ble presset nedover hodene på oss gjennom alskens lure markedsføringstriks og rykteflommer med dårlig eim/aim.

Ei god bok etterlater meg med den magre trøsten som finnes i erkjennelsen av at heller ingen andre er i stand til å forandre seg.

Når bokprogrammet på NRK bruker tid på å intervjue studenter som har gitt ut påtatt sinte romaner og siterer dem, gjengir floskler fra dem, som den håpløse "vond smak i munnen", i denne sammenheng brukt om en students reaksjon og vemmelse da han overhører medstudenter snakke om politikk (hvem har noen gang fått vond smak i kjeften av å bli provosert?), ja, da har vi utvilsomt for mange forfattere. Spar oss.

Disse drømmende husmødrene som omtales nedenfor og som forer sinnet med fantasier om hvite riddere med store lem har jo sitt mannlige motstykke i de forvokste guttungene som sluker hardkokte krim- og thrillerbøker fulle av politiske konspirasjonsteorier og drømmer seg tilbake til ville vesten da menn var menn og hverdagens viderverdigheter besto av slikt som å speide etter snikskyttere på hustakene, ikke trille barnevogna og stå foran salatdisken og lure på om man skal gå for isberg eller ruccola. Og nettopp derfor leser vel husmødrene Harlequin. Ikke rart folk har rollespill i heim og sengehalm.

I straffekolonien og Forvandlingen er favorittene. Førstnevnte vekker uhyggelig detaljerte bilder og viser hvor upersonlig og utspekulert vold teknologien tillater i tillegg til å ha det totalitære tilsnittet som mange av Kafkas historier har, mens Forvandlingen på sin side tar opp i seg alle kilder til individuell og kollektiv uro i første halvdel av det tyvende århundret, og i dag for den saks skyld. Det er bare å gi seg hen til de morbide og urovekkende feberfantasiene og le sammen med Kafka, hele veien til undergangen, til grava, ledsaget av det sedvanlig eiendommelige språket hvis egenart er uhåndgripelig men krystallklar. Det er noe vanvittig klisjefylt forbundet med begreper som eksistensiell angst, men for Kafka gjør vi et unntak. Selvfølgelig fritt frem for lesninger av allegorisk art i flere av disse historiene, for den som liker slikt. Selv klarer jeg ikke å få bildet av det eksekusjonsapparatet ut av hodet, eller følelsen av å dele Samsas skam og skyld.

Rent språklig er dette langt fra å være min foretrukne kaffekopp, med lange utskeielser i form av filosofiske betraktninger og litt for mange jålete referanser, men Mann har kontroll og knytter alt i hop og sier meget om (hva han mener er) kunstens vesen, drivkraft og mål. Ingen favoritt hos undertegnede, men kanskje må jeg likevel engang også pusse støvet av den mammuten som heter Trolldomsfjellet.

Og jeg tok karaktene og hendelsene på alvor. Jeg fikk ikke inntrykk av at det var lite troverdige persongalleri og episoder/reaksjoner som var ankepunktet ditt fra øvrige poster, men avrundingen på gildet. Helt greit ikke å tro på det som skjer, men jeg synes det er rart å lese nesten 600 sider før man konkluderer med at "nei, dette var ikke noe for meg" når boken har samme stil fra start til slutt.

Men men, vi får bare være uenige om Kafka. At man skulle ha ulikt syn på en forfatter, som du konstaterer, er for øvrig ikke en god grunn til å la en diskusjon ligge. I min verden er det heller dét som gjør samtalen interessant. :)

Som sagt: Fordi du var ute etter en troverdig historie. 'Kafka på stranden' er en fortelling man nesten umiddelbart vet vil ligge igjen like uforklarig og absurd som en feberdrøm. (Jeg elsker imidlertid det at historien fortelles så ordnet, med en så tydelig stemme, som om Murakami anser historieforløpet som verdens mest naturlige ting - og ikke en usammenhengende og rotete narratologi fortellinger som dette tradisjonelt behandles med.)

Når Jack Daniels dreper katter fordi han skal lage en stor fløyte av sjelene deres, og Colonel Sanders disker opp med horer og steiner som skal åpne veien til det hinsidige, slår det en at dette ikke vil kunne sys sammen til et oversiktelig lappeteppe (eller troverdig historie, som du etterlyser). Det trenger du ikke å smugtitte på siste side for å skjønne. For all del, vi har ulik smak, men jeg er glad jeg klarte å sette så stor pris på denne boka som jeg gjør. Ødipuskomplekser, sjelevandringsmytologi, metafysikk, blodige t-skjorter, gjenferd, Alt er nøstet så utrolig delikat sammen, selv om de i sum ikke tilbyr noe oversiktelig bilde over hva det er som faktisk foregår i livet til Kafka Tamura. For hvor opptegnet og sammenhengende er vel egentlig livet til en femtenåring? Det er kaos. Inne i dette kaoset er mønstre, men livet er like fullt forvirrende og kaotisk, druknet i spørsmål, lengsel og skamfølelse.

Er det Dan Brown-krim du trives med er Murakami nærmest en diametral motsetning å regne (tross enkelte elementer av krim): Ingen billige spenningstriks, språkrikdom, tålmodighet og komplekse karakterer.

"Gjør historien troverdig"? Da begriper jeg ikke at du ikke la fra deg boken tidligere. Hvordan kan en fortelling om folk som snakker med katter og besøker det hinsidige, eller spøkeleser og sjelevandring etc. noen gang få en plausibel forklaring? Mye av bokens styrke ligger i nettopp det mystiske og usagte.

'Kafka på stranden' er vakker fra første til siste side.

Hehe, vet ikke helt hvor du vil når det gjelder den bemerkningen om Hanekamhaug? For å følge opp i samme, etter min mening litt flåsete manèr, så kan man jo si at FrP ønsker seg noe som er så langt unna tankekontroll som mulig, de vil la folk være akkurat så dumme som de kan være! Noe som selvfølgelig også er en grov fordom, og jeg lurer egentlig bare på om du er villig til å utdype synspunktet?

Takk for gode ord, og hyggelig om du faktisk har klart å finne inspirasjon i denne tråden, som jo mest av alt har vært et egosentrisk utløp for frustrasjon. Prøver å la være å drite på folk ja, det skaffer meg kanskje ikke plass på noen trone, men noen gode venner har jeg da fått. Det blir nok De besatte som får æren av å starte neste forsøk på forsoning mellom meg og russeren. Så da ønsker jeg deg og meg lykke til med fremtidig lesing av den.

Omfattende forberedelser du anbefaler, men takk for kostelig og godt innspill!

Takk for hva man vel må kunne kalle et eksentrisk og kuriøst bidrag som uten vansker innfrir listas kriterier! Jeg skal aldri lese denne. Skal dog sørge for å bringe den på bane neste gang jeg er full og noen begynner å skravle om hvordan man skal kunne kombinere relativitetsteorien og det man vet om kvantemekanikk i det store smellets øyeblikk: "Det var en dialektisk anspennelse, som jo alt faenskap begynner med, der startet det hele!"

Ikke dumme forslag dèt! Naked Lunch skal i hvert fall sporenstreks få passere, dersom hva jeg, og tydeligvis også du, har hørt om den stemmer. Her er det kun form, altså struktur og språkføring, og innhold som avgjør om ei bok er smal og utilgjengelig, om forfatteren er kjent har ingenting å si, tvert imot er det vel gjerne de allerede etablerte som har hatt baller til å gjennomføre slike vågestykker. Jf. Joyces inntreden i lista.

En fyr sa en gang at hvis du treffer alle med kunsten din, så har du mislykkes. I hvert fall i å skape kunst. Og jeg deler i grunn den oppfatningen. Om noen kan fortelle meg hvem som sa dette, så er jeg for øvrig takknemlig. Uansett, jeg tenkte jeg kunne lage en liste for de virkelig smale bøkene som vil frastøte majoriteten av de som forsøker seg, enten det er på grunn av innhold, form eller begge deler. Jeg har foreløpig ikke så mange bidrag selv, da en del av intensjonen nettopp er å få tips om de merkeligste bøkene som finnes der ute.

Kun en bok pr. forfatter, hvilket betyr at man i noen av tilfellene vil kunne flere besynderlige bøker av samme forfatter. Og kun skjønnlitteratur.