Bokelskere.no

Finnes det noe mer frydefullt i norsk samtidslitteratur enn Vetle Lid Larssen i fri dressur? Han forsvant litt fra radaren min etter "2" for mange år siden, selv om jeg alltid leser spaltene hans når jeg kommer over dem. Jeg har ikke huske siste jeg lo så høyt over en bok som da jeg leste "Hvordan elske en far...". Den handler om hans forhold til faren Lars Andreas Larssen, og hvordan faren forsvinner inn i Alzheimers-sykdommen.

Fabelaktige bøker er de som trenger seg på selv når du ikke har tid. Denne leste jeg på ett døgn, mens jeg egentlig burde gjort andre ting. Boken er spekket med raljering over Oslo Vest, forfatterens egne ungdomsjålerier, farens forhold til Nord-Norge og falskheten i Kultur-Norge. Beskrivelsene av størrelser som Jan E. Hansen, Nils Ole Oftebro og Toralv Maurstad fikk meg til å knegge høyt og uhemmet. Vetle-kjenning Jonas Gahr Støre dukker også opp (og er nok den som kommer best fra det).

Det eneste som plager meg litt med denne boken, er misforholdet mellom tittelen og innholdet. Lars Andreas Larssen framstår som en godt over gjennomsnittet bra fyr og far. Til tider er sønnen Vetle Lid Larssens svettedråper temmelig synlige i teksten. Han jobber hardt for å prøve å skildre en avstand mellom far og sønn som jeg ikke helt ser. Vetle Lid Larssens opprør mot skuespillerfaren Lars Andreas Larssen er mest morsomt, og det meste av sympatien havnet for min del hos faren. 19-årige Vetle anklager faren for ikke å ha pekt ut en retning for sønnens liv. Andre ville nok mer rost den samme filosofien.

Altså: Dette er først og fremst "Portrett av forfatteren som ung mann". Vetle Lid Larssen svinger pisken flittig over egen rygg, og det er hysterisk morsomt. Og av alle fedre som skal portretteres i norsk samtidslitteratur, kommer få bedre unna det enn Lars Andreas Larssen.

Leseglede! Alt og alle blir hengt ut i denne boka. Forfatteren står hele tiden i fare for å gjøre den til en ren harselas med menneskers illusjoner. Som leser ble jeg i begynnelsen ikke særlig grepet av skjebnene i denne boka, men det kom snikende etter hvert. Charles, som er gift med Emma (madame Bovary), er litt for fjottete til å være troverdig. Det tenkte jeg en stund. Men han har jo bare et annet sett illusjoner enn Emma (hun: romantisk kjærlighet og lidenskap som bøkene forteller om. han: at Emma er like betatt av ham som han er av henne), og klamrer seg til dem like intenst.

Det blir mer alvor etter hvert, når Emma har satt hele økonomien over styr og alt går i dass for henne, Charles og ikke minst datteren.

Morsomt, ironisk, etter hvert tragisk og hele tiden ekstremt velformulert, Og så påfallende moderne i tonen. Anbefales!

Gode tilløp her og der, men de to miljøene (New York og Nord-Norge) henger ikke helt sammen. Begraves på toppen av verden? Tynne grunner til det, synes jeg. Hovedpersonenes motiver og tiltrekning til hverandre ble også hengende i løse luften, etter min mening.

Gode innganger til fransk litteratur, ifølge Sølvbergets Yngve B. Anda og NRKs Jostein Gjertsen. (Podcast fra Sølvberget)

Pelikanen-redaktør Eirik Bø og Sølvbergets Helge Risvands tips til hvilke fotballbøker du bør lese. Podcast med samtalen mellom dem finner du på Soundcloud.

Verden har gått til helsiken i et kjernefysisk ragnarok. Jordens overflate er lagt øde, og i Moskva har bare noen tusen sjeler klart å overleve ved å trekke ned i t-banenettet. Der lever de på hver sine stasjoner, hvor de holder seg i live ved å spise rotter og selvdyrket sopp. Vår mann Artjom er en ung mann som blir betrodd et viktig oppdrag, som han må utføre for at ikke hele metroens befolkning/muligens menneskeheten skal utslettes (såpass må det være i apokalypse-bøker).

Settingen er med andre ord perfekt for en god historie. Derfor var skuffelsen tilsvarende stor. Min nettredaktør Øyvind Berekvam meldte "Oppskrytt!" da jeg postet et bilde av denne da jeg lånte den, og jeg skulle hørt på ham. Metro 2033 faller mellom alle stoler. Den er ikke ekkel eller skremmende nok, selv om folk bor under bakken og lever miserable liv. Hovedpersonen Artjom er en slags metroens Frodo, der han trasker rundt, møter folk og lurer på om han rekker fram til sitt Mordor. Bipersoner kommer og går (altså dør), Artjom tasler rundt i mørket og lytter og lurer og drømmer, og alt sammen blir veldig ensformig. Og når menneskehetens framtid står på spill, bør fortellingen helst ikke være kjedelig.

Moskva har jeg lite kjennskap til, og jeg var konstant forvirret når det gjaldt hvor folkene i boka var på vei. Jeg bladde stadig til kartet i innledningen av boka, uten å bli klokere på hva som egentlig foregikk, mye fordi skriften på kartet var så knøttliten.

Innimellom var det tilløp til satire, som når Artjom og ruslevennene hans kommer til stadig nye stasjoner hvor én ideologi råder (Jehovas vitner, fascister, kommunister). Men den potensielle komikken tas ikke ut, og bokens moral om at vi må ta vare på kloden vår kan du finne i en hver stilbunke fra ungdomsskolen.

Metro 2033 er en bok hvor Ringenes Herre, The Road og Haikerens guide til galaksen blandes og går ned i en atskillig lavere enhet.

I mai 2016 var Høyre-politiker John Peter Hernes gjest på Sølvberget, Stavanger bibliotek. Der fortalte han om bøker som har formet ham fra barndom til voksenliv. Her er listen hans. Hør podcasten fra bokpraten her.

På Sølvberget (Stavanger bibliotek) har vi en arrangementsserie som heter Litteraturlørdag, hvor vi går gjennom norsk litteraturhistorie fra 1866 til 2016. I mai skal det handle om årene 1926-46. Jeg skal lese Sigurd Hoels "Syndere i sommersol" før den tid. I stedet for å skrive en nettsak i etterkant, har jeg tenkt å twitre om den underveis mens jeg leser. Heng deg på! Les mer på våre hjemmesider.

Inside sport psychology er måtelig interessant. Den er en blanding av råd og konkrete øvelser til idrettsutøvere, den omtaler forskningen på idrettspsykologi og forteller historier fra virkeligheten. Innpakningen er dessverre nitrist. Heftet, med kjedelige grafikker og flatt språk.

Prestasjonspsykologi inneholder et element av selvmanipulasjon. Forfatterne legger heller ikke skjul på det, men gir tips til hvordan du kan overbevise deg selv om at du er kongen av arenaen. Det kan du gjøre enten ved selvhypnose, visualisering (indre bilder av deg selv med pokalen i hendene) eller små setninger du gjentar for deg selv og/eller verden ("I am the greatest!").

Selv kommer jeg stadig tilbake til The inner game of tennis , en av sjangerens klassikere. Inside sport psychology skiller seg fra den blant annet i synet på den indre monologen. The inner game... har som bærende idé at du ikke skal vurdere prestasjonene dine som gode eller dårlige, bare nøkternt se dem for det de er. En dårlig heading er bare det, ikke en dødsdom over din evne til å nikke ballen. En stadig opp-psyking av typen "I am the greatest" har jo lite sammenheng med de konkrete tingene du skal gjøre på banen, og ville i alle fall bare sendt meg ned en trist spiral de gangene ting spillet mitt ikke lignet på mantraet. (Som ville vært ganske ofte.)

Hah! Dette var gøy! Oneliner etter oneliner om livet og kjærligheten. Store følelser, melodrama, lange vidløftige monologer, fine miljøskildringer fra Italia og Oslo, en sammensatt hovedperson og dilemmaer som holder mål hundre år etter at boken ble skrevet.

Jeg likte anslaget: Journalisten Thomas blir sparket fra jobben i hovedstadsavisen etter at han har diktet fritt i et intervju med en kunstner. Han, kona og barnet bryter opp fra Oslo og reiser tilbake til hjembyen for å starte et nytt liv.

Boka skifter karakter etter dette, og hovedperson Thomas blir en annen enn den frekke journalisten han tydeligvis har vært. Boken gir tidlig løfte om at vi skal møte igjen Elly, som Thomas kjente fra oppveksten. Denne historien får ikke en skikkelig forløsning. Det gjør heller ikke Thomas' møte med andre gamle venner, det blir noe litt fragmentarisk over boken, etter min mening.

Forfatteren er aller best til å skildre de små skiftene i samspillet mellom mennesker, samtaler, det usagte og hvordan vi leser hverandre. Selve historien i denne romanen mangler litt, etter min mening.

Jeg har alltid vært fascinert av Lance Armstrong, selv om jeg ikke bryr meg spesielt om sykling. Armstrong vant VM i sykling i Oslo i 1993, et løp som alle nordmenn +-40 husker godt. Det var vått, de fleste datt. Senere vant Armstrong Tour de France sju ganger, titler som han senere mistet på grunn av dopingavsløringer.

Cycle of lies handler om Armstrongs liv fra fødsel til han sto ribbet for ære. Forfatter Juliet Macur holder seg stort sett i bakgrunnen, og serverer en faktatung tekst hvor hun stort sett lar leseren felle dommene.

Boken er fascinerende ved at den viser Lance Armstrong som en sterk, destruktiv kraft, en mann som var villig til å bruke alle midler for å vinne, og som kun var interessert i andre hvis de kunne gjøre noe for ham. Samtidig var han en vinner, og slike har alltid en magnetisk kraft, selv om alle som nærmet seg Armstrong ble slynget langt bort fra ham så snart han ikke hadde bruk for dem mer.

Få kommer fra Macurs bok med æren i behold. Ikke familien til Armstrong, som ikke klarte å korrigere ham tidlig i livet. Ikke sykkelmyndighetene, som lukket øynene for jukset (som gjennomsyret hele sporten). Ikke sponsorene, som levde godt på Armstrongs fantastiske livshistorie (fra kreftsyk til Tour de France-vinner) og ikke ønsket å pirke i glansbildet. Ikke mediene, særlig ikke de amerikanske, som var mer opptatt av å hetse smålige europeiske medier enn å ta tak i det åpenbart mistenkelige ved Armstrongs suksess. Og selvsagt ikke Armstrong selv, som knapt har noen sympatiske trekk i Macurs bok.

Blendende sakprosa er det ikke, men et faktatungt verk som er vanskelig å legge fra seg.

Ung jente med problematisk liv finner seg selv og kjærligheten. Historien minner om ting du har hørt før, men romanen anbefales likevel. Hovedpersonen Vanessa engasjerer, og spesielt forholdet mellom henne og moren (som sliter med depresjon) er vakkert skildret.

Svakheter? Vanessa er en bibliotekunge, men fortellerstemmen hennes blir likevel for voksen, mener jeg. Og bakgrunnen for at love interest Gabriel sliter så kraftig som han gjør, blir vi ikke klokere på. Uansett: Fin bok for tidlige tenåringer.

Ja, den delen av boka gjør skikkelig vondt.

Likte også skildringen av krigsårene: Forfatteren og kretsen hennes er mer opptatt av hverandre og sine romantiske forviklinger enn av storpolitikken. Ikke noe å beundre, akkurat, men det fikk en komisk effekt når de ikke orker å være glade når freden kommer - de er utslitt av all såpeoperaen de holder på med.