Bokelskere.no

Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?

Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!

Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?

Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.

Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!

Takk for tilbakemeldingen. Jeg oppfatter at Pollestad i denne boken hverken hyller eller fordømmer lidelsen som en vei til frelse. Snarere at han, som det underforstått kommer frem i forordet, vil fortelle om Thereses liv så nøytralt (i mangel av et bedre ord) og respektfullt som mulig.

«Denne boken er blitt det motsatt av hva jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg har avholdt meg helt fra å kommentere og forklare. Som de gamle evangelister har jeg nøyd meg med å samle stoffet og legge det slik til rette at Therese mest mulig selv får tre frem og komme til orde, sammen med noen av de som sto henne nærmest. Jeg er overbevist om at den største enkelhet er det som kommer sannheten om Therese nærmest.»

Uten at Pollestad reiser en direkte kritikk av klosterlivet kommer nonnenes harde kår tydelig frem. Det er ikke vanskelig å forstå Balzac’s: «kvinners klosterliv en form for langsom død». Thereses selv ble bare 24 år.

Litt usikker som jeg er på din tilbakemelding, håper jeg at jeg har truffet som nogen lunde. Hvorfor skulle ikke en livsglad mann kunne skrive en bok som denne?

Lidelsen som rettesnor – selv for et barn

Denne boken rasket jeg med meg fordi jeg i farten trodde den handlet om Teresa av Avila (1515–1582). Jeg har i Roma sett Berninis fascinerende og vakre marmorskulptur av den hellige Teresa. En henført kvinne i en religiøs, eller like gjerne erotisk, ekstase. En flørtende engel retter en pil mot nedre del av hennes kropp, og fra sidelinjene følger inkvisisjonens høye herrer nøye med. Men så var det altså ikke denne spanske Teresa boken handlet om.

Kjell Arild Pollestads bok handler om den franske Therese av Lisieux (1873–1897), som allerede fra barnsben av kjente et uvanlig dypt religiøst kall. Det er forunderlig å lese om hvor sterkt gudstroen stikker i hennes familie, og hvor spesielt denne troen ytrer seg. Veien til frelsen gikk gjennom lidelsen. «… men Guds kall var så inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom flammer, ville jeg ha gjort det for å være trofast mot Jesus.» (side 58) tenker barnet Therese. En sterk og spesiell kvinne som kjemper seg til å bli tatt opp i Karmelklosteret bare 15 år gammel (aldersgrensen var 20/21). Hvor bokstavelig disse katolikkene tok det å vie sitt liv til Jesus. Ved innvielsen til sitt nonneliv ble Therese kledd i en hvit brudekjole; hun er Jesu brud og «veien til Brudgommens favn går gjennom lidelsen» (side 87). Så har da boken undertittelen En kjærlighetshistorie fra virkeligheten. Therese opplever også sine bunnsvarte perioder da det kjennes som Jesus har forlatt henne. Også disse setter hun inn i lidelsens sammenheng. Dette er Guds vilje, prøvelser han setter henne på. Når klosterporten lukkes bak barnet Therese, lukkes døren til den verdslige verden for godt. Ikke engang sitt eget navn beholder nonnene.

Underveis oppdaget jeg flere tråder til «min» spanske Teresa. Teresa av Avila var en reformator av karmelittordenen (ordenen Therese av Lisieux [og hennes tre søstre] gikk inn i). «Jeg vil gjerne bli en helgen. Jeg vil elske den gode Gud like høyt som den hellige Teresa av Avila elsket ham.» (side 93). Therese var den eneste nonnen, etter Teresa av Avila, som skrev sin livshistorie. Hun ble erklært helgen i 1925 og kirkelærer i Den katolske kirke. Ifølge Wikipedia er det kun to kvinner til som til nå er tildelt ærestittelen kirkelærer; Teresa av Avila og Katarina av Siena (1347–1380).

«Å hvilken lykke å lide for Ham som vi elsker inntil galskap, og blir ansett som gale i denne verden.» (side 117). Jeg kan vel sies å høre inn under sistnevnte gruppe, selv om jeg ikke vil bruke ordet «gal»; det står respekt av å stå fast ved det man tror på. Ikke desto mindre var dette interessant lesing. Og for meg overraskende at Thereses historie fant sted så sent som på slutten av 1800-tallet. Pollestad baserer seg i stor grad på Thereses egen beretning om sitt liv, og han skriver respektfullt og godt.

Så takk til Veierland mikrobibliotek for denne uventete og opplysende lesingen!

Enig, en veldig god bok. Leser den faktisk om igjen nå.

Jeg likte denne romanen veldig godt, den er skarp i tonen, men tar opp vanskelige følelser som vi mennesker møter i livet, uten å smøre tjukt på. Karakterene vi møter er flerdimensjonale, jeg både likte og mislikte hovedpersonen, både han og flere andre var både sjarmerende og sleip.

Kjedelig og forvirrende, og en dårlig innleser, så jeg kuttet ut da det var to timer igjen

Fjorten flotte tekster om Pedro Carmona-Alvarez sin litteratur og musikk

Fin lytteopplevelse, litt forvirrende handling, fikk ikke helt grep på hva romanen vil si meg, men artig ramme rundt historien

Alvorstynget og informativ om begjærfølelsen, initiert av flere ulike årsaker

Lagt til ønskelisten!

Kunst, utfordring og utvikling på en leken og tankevekkende måte, denne lille, rare boken likte jeg godt!

Så flott - en god bok!
Jeg har også hatt en privat omvisning på sykepleiemuseet på Lovisenberg. Svært interessant. Mye historie her som burde ha vært bedre kjent.

Brannen føyer seg inn i rekken av romaner fra det tidligere DDR, denne er en av de bedre, anbefales!

Flott samtalebok som fikk meg til å lese Kransen på nytt - anbefales!

Diakonissehuset sykepleiemuseum i Oslo selger biografiene om Cathinka Guldberg (Gry Espedal og Berit Hovland) og Rikke Nissen (Kitt Austgard og Berit Hovland).
Men om de sender vet jeg ikke. Det er et forsøk verdt.
Lykke til!

Heldige deg som fikk tak i "Pusteboka"! Jeg var en gang så dum å bytte bort mitt eksemplar. Har prøvd å få tak i den flere ganger, uten hell.

En sann fryd ja – og jeg er så enig i din gode og presise omtale, Ellen. Du har fanget essensen. Når man leser sitatene løsrevet, eller i en ny sammenheng som her, fremstår de annerledes enn i løpende tekst. Sterkere, på en måte. Sigrid Undseth har en fabelaktig observasjons- og formuleringsevne.

«De blanke ordene» inspirerte meg til å fortsette med Undseth. Underveis ble det Jenny og også en gjenlesing av Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter. To forskjellige og svært gode bøker, begge to. Nå står Elleve år for tur.

Nydelig lesning om å være pårørende til en demenspasient

Kanskje jeg håpte på noe annet med denne romanen? det ble litt mye romantisk kjærlighetsdrama, og litt lite samfunn når muren brast. Flere fantastiske topper veide ikke opp for de tamme passasjene

For en nydelig roman, denne forfatteren må jeg lese mer av. Skulle tro hun hadde vært inni mitt hode og hjerte, for jeg kjente meg igjen i mye av det hun skriver - anbefales!

Romanen traff noe i meg, det er spennende å lese om kulturblandinger, og hvordan mennesket prøver å passe inn, uten å miste sin egen integritet. Mot slutten bygges en liten intrige, så lesingen ble aldri kjedelig - denne må du få med deg!