Bokelskere.no

Historien er handlingsdrevet, uventede vendinger dukker opp innimellom, og det bygges opp til en avslutning med smell i.

Felleslesing av "Blikktrommen" i oktober 2022 ga mange interessante og opplysende innlegg om denne komplekse boken. Her finner du alle innleggene.

Det kommer nok jeg snart til å gjøre også - når jeg avslutter mitt forhold til Edward her og nå!

En 3-er blant alle disse 5- og 6-erne! Jeg har bare lest første bok i trilogien, «En ulastelig mann», og kjedet meg allerede i den.

Det første kapitlet ga en lovende beskrivelse til hovedpersonens personlighet – presis, humoristisk og erkebritisk. Yes, dette var noe for meg. Skuffelsen kom da Gardam begynte å nøste opp Edward Feathers / Gamle Filths livshistorie. Etter mitt syn bygger ikke beskrivelsene av Edward i yngre år opp til den gamle Edward vi møter i første kapittel. Jeg har flere ganger grepet meg i å tenke: Er dette virkelig Edward. Ville han uttrykke seg på en slik måte, reagere sånn? Selv om vi utvikler oss gjennom livet hadde jeg forventet å finne noen gjennomgående karaktertrekk, en slags sammenhengende tråd i oppbygningen av Edwards karakter. Følgelig tror jeg ikke helt på han, og mye av boken klapper sammen for meg. Jeg savner i det hele tatt å komme bedre under huden både på Edward og bokens øvrige personer.

Når jeg som deg Ellen heller ikke synes noe særlig om forfatterens språk og skrivestil, blir det ikke mye igjen. I positiv retning teller historiene om kolonibarna.

I begeistringen over første kapittel bestilte jeg straks de to neste på biblioteket. Når du og andre fremhever nummer en som best, lurer jeg på om jeg skal bry meg med å lese nummer to og tre.

Bok nummer to i serien, ikke like fengslende som Skogsmatrosen, men absolutt spennende og medrivende. Fortsettelse: Gullgutten

Hjerteskjærende og lærerikt - anbefales på det sterkeste!

En roman som beskriver tidsånden med detaljer som føles troverdig. Kampen for tilværelsen skildres med varme og humor, men slipper aldri tak i alvoret som preget hverdagen.

I denne historien er det flere korte tråder å følge, de er selvfølgelig med for å skremme leseren og skjule ugjerningsmannen lengst mulig. Den godeste Jan-Erik Fjell greide brasene, jeg ble både skjelven og lurt opp i stry.

Her er ikke spenningskurven spesielt bratt, men historien er så pass dyster og preget av skrekkelementer, at det holdt lenge for meg.

I og med Oskars påfallende fascinasjon for sykepleiersker kan det være interessant å se på diakonissenes (sykepleiere utdannet av den kristne diakonissebevegelsen) rolle før og under andre verdenskrig. Da Hitler kom til makten i 1933, så sentrale deler av diakonibevegelsen han som Tysklands store frelser og sluttet seg til NSDAP, nazipartiet. De deltok aktivt i nazistenes rasehygienepolitikk (eugenikk), og flere tusen mennesker ble sterilisert (ofte med tvang) i diakonale institusjoner. Det gjaldt schizofrene, epileptikere, omstreifere, kriminelle og andre «livsuverdige». Sånn sett skulle krøplingen Oskar ha vært et aktuelt kasus. «De brune hjelperne» skulle «rense Guds åker for ugress». Diakonibevegelsen utgjorde en viktig del av Tysklands helsevesen på denne tiden, og deler av den var tro mot nazismen gjennom hele førkrigs- og krigstiden.

I Østerrike virket doktor Hans Asperger (1906–1980). Han fikk gutter han diagnostiserte med Aspergers syndrom, innlagt på et sykehus der diakonissene ga dem kakao med barbiturater (sovemedisin) i slike doser at de ikke våknet igjen. Minst hundre gutter skal ha blitt tatt livet av på denne måten.

Om dette er relevant for «Blikktrommen» vet jeg ikke. Bokens sykepleiere virker å være Røde-Kors-søstre. Det er i det minste et innspill i tankene omkring Oskars forhold til sykepleiersker.

Første gang jeg hørte om diakonissenes nazisympatier og aktive deltakelse var under et besøk på Pflegemuseum i småbyen Kaiserswerth, i dag en del av Düsseldorf. I Kaiserswerth ble den første organiserte utdannelsen av sykepleiere etablert i 1836 av den protestantiske pastoren Theodor Fliedner og hans hustru Friederike. Her fikk blant andre Florence Nightingale og Cathinka Guldberg undervisning før de etablerte de første sykepleieutdanningene i henholdsvis England og Norge. Antakelig en tilfeldighet, men det var jo nettopp i Düsseldorf Oskar bodde etter at han forlot Gdansk.

Historien i denne boka er som i de tre foregående bøkene i «Klimakvartetten» skremmende aktuell. Vi følger to av personene fra Blå og fra Bienes historie, noe som gir en god helhet i bøkene. Mye av historien utspiller seg rundt Frøhvelvet på Svalbard.
Grunnen til lavt terningskast er at forfatteren i denne boka brukte for mye tid på filosofiske betraktninger og noe jeg følte ble belærende og kjedelig. Allikevel ble jeg fascinert og jeg klarte ikke å legge boka fra meg, kuttet bare ut iblant når det ble for mye prat. Jeg hørte boka som lydbok, noe som var en ny og god erfaring for meg.

Enig, tror Linn Ullmann er stor fan av Ernaux :)

Med sine sylskarpe observasjoner og besnærende skrivemåte, greier hun å bygge intrige i familiens lune rede, hvor alt tilsynelatende er idyll.

Ultrasøt feelgood

Tør du å ta spranget inn i et kunstverk? Jeg lover deg, du kommer levende ut igjen, kanskje endret og mer levende enn du var før ☺

Også jeg holder på med kapitlet Flintsten og gravsten og er mye enig med deg og Leseaase (svaret er like mye til deg, Leseaase). «Blikktrommen» er krevende. Den har mange referanser til hendelser, personer og steder, antakelig kjente for Grass’ samtidige landsmenn, men ukjente for meg/oss. Ikke alltid lett å vite hvilke man skal slå opp eller ikke. Men jevnt over synes jeg den informasjonen referansene gir, når jeg tar meg tid til dem, bidrar til økt forståelse av boken.

«Blikktrommen» er også langt mer surrealistisk enn jeg hadde forventet. Som du presist spør Ingunn, «Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?» Hvilken betydning har alle disse tilsynelatende absurditetene? Hva skal de symbolisere? Hva vil forfatteren med dem? Jeg tror neppe nobelprisvinneren Grass serverer tankespinn og fyllstoff, men enkelt for sine lesere gjør han det ikke. Et sammensurium av dokumentarisk stoff og eventyr? Et slags bilde på eller fremheving av galskapen i tiden han skriver om?

Andre tanker omkring dette?

For en historieforteller, denne må du lese!

Blikktrommen er en forunderlig bok. Det er ikke uten videre lett å skjønne hva Grass vil med alt. Tidlig i boken søker Oskar tilflukt under bestemor Anna Koljaiczeks fire vide stakker. Også den kommende bestefaren finner skjul under stakkene. Utover i boken kommer Grass flere ganger tilbake til temaet. Til og med Jesus (statuen i Jesu-Hjerte-kirken) fant til Oskars store forbløffelse «gjentatte ganger veien inn under min bestemor Anna Koljaiczeks fire stakker».

Hvilken betydning har bestemorens omfangsrike skjørter, som første kapittel er viet til? Symboliserer de en lengsel eller forbindelse til området Kasjubia (som Oskars besteforeldre, og også Günther Grass’ mor, kom fra)? En trygghet i det gamle samfunnet før nazifiseringen og krigen? Eller vil Grass noe annet med dette stakk-bildet?

Alle synspunkter mottas med stor takk!