Lillevi som svar til Piippokatta :
19:40, 26. april 2023 Diskusjon: Lillevi om Slaktehus-5, eller Barnekorstoget en pliktdans med døden av Kurt Vonnegut av Kurt Vonnegut
Kjede meg, nei snarere tvert imot. Tusen takk for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg har lest det flere ganger.
Er det ikke slik med virkelig gode bøker, de kan leses mange ganger og forstås på ulike måter. Det er, som du sier, så mange lag å ta utgangspunkt i. «Det er som hver setning har en bakenforliggende betydning.» - det er jeg virkelig enig i!
Din sammenlikning med en senils (dements) måte å tenke på, gir absolutt mening. Du har fått med imponerende mange detaljer som underbygger dette. Jeg er enig i at det er mange berøringspunkter. Også det du sier om drømmer, synes jeg også er spennende. Billy er mentalt og psykisk skadet. Hvilken merkelapp man setter på det, er kanskje ikke så viktig. Hodeskader kan for øvrig også gi demens.
Det at Billy Pilegrim hadde traumatiske opplevelser som barn, opplevelser som kan ha gjort han ekstra sårbar, har jeg tydeligvis ikke lagt så stor vekt på. Men når jeg nå bladde litt i Nasjonalbibliotekets utgave (har ikke boken her nå), så jeg plutselig at faren skulle lære han å svømme etter svømme-eller-synke-metoden. Billy beskriver det som «en henrettelse».
Det er mye å tenke over i innlegget ditt. Jeg sender dette svaret nå, men ferdig med denne boken er jeg ikke. Ser ikke bort fra at jeg leser den igjen en dag. Takk igjen for en flott tilbakemelding!
Kystens kvinner til ære
«I omtaler av norske kystkvinner har det vært en tendens til enten å framstille dem som heltinner, sterkere enn kvinner flest, eller som ofre for en hard skjebne ved en ublid kyst. I denne boken er det fortellinger både om heltinner og ofre, men de fleste handler om dem som verken er det ene eller det andre, men levde sine liv så godt de kunne, til passet naturen de bodde i og menneskene de levde sammen med.» Dette skriver forfatter Åse Elstad i forordet til sin bok «Kyskvinner i Norge», og hun har sine ord i behold.
Elstad forteller om kvinner fra hele kysten i tiden 1850–1950, enkelte opp til nåtid (boken kom i 2004). Elstad skriver saklig, basert på fakta, og lar kvinner komme til orde med utsagn som belyser eller underbygger kjensgjerningene. Et av mange eksempler: «Hvalfangerne var gjerne ute fra høst til vår, men noen var på landstasjonene i Sørishavet i to–tre år i trekk (…) Det var flest hvalfangerkoner i Vestfold. Ei av dem, Ingrid på Veierland, regna ut at hun og mannen etter sju års ekteskap hadde levd sammen i fem–seks måneder.»
Åse Elstad skriver godt og gir et rikt og levende innsyn i kvinners liv og arbeid – to ting som var uløselig knyttet sammen. Uten kvinnenes arbeid, kunnskaper, erfaringer og allsidighet kunne ikke de gamle kystsamfunnene opprettholdes. Normene plasserte kvinnene på land og mennene i båtene. Men i praksis var det ofte annerledes, først og fremst fordi det handlet om å overleve. Kvinnene sto for matstellet, tilberedte fisk på utallige måter; ingenting måtte gå til spille, de tilvirket klær til hele familien, ryer og andre tekstiler til huset, spant, vevde, sydde og strikket, bar vann, vasket, deltok i sanking av egg, samlet og renset sjøfugldun; en god edderdundyne kunne vare hele livet. Dessuten kunne duna gi en tiltrengt ekstrainntekt. Kvinnene stelte husdyrene; det var sjelden nok gress til fôr, så det ble å skjære og samle løv og lyng i utmarka, tang i fjæra, bære alt hjem, og å koke fiskeavfall til dyrefôr. De deltok i onnene, i skjæring og tørking av torv til brensel, og i fisket når det trengtes. Mange styrte husholdningens økonomi. Det er ikke til å unngå å få respekt for disse kvinnene.
Når mannen skulle på lofotfiske, var det ikke bare å kjøpe et par varmedresser og moderne, vanntette votter og støvler. Elstad gir en detaljert beskrivelse av hva som måtte til; det var ikke lite. Og ofte var det flere enn én kar i familien som skulle ha full utrustning for tre måneder på sjøen. Å strikke sjøvotter var en kunst. De måtte toves godt for å bli vanntette, men ikke for godt, da ble de små og kalde. De skulle gjerne være litt store, siden de ble ytterligere tovet i arbeidet på båten. Og de hadde sine triks for å få vottene ekstra sterke og varme. Kvinner fra Hvaler, Vestfold og Sunnmøre la litt av sitt eget hår sammen ulla når de spant sjøvottegarn eller med garnet når de strikket.
Kvinnenes arbeid ble tatt som en selvfølge og lite verdsatt. I folketellingene er deres erverv gjerne oppført som «tjenestepige» eller «gårdbrukerkone». Det gir et mildt sagt ufullstendig bilde av hva kystens kvinner faktisk gjorde. Attpåtil ble de kritisert av distriktslegen, av «forståsegpåere», for manglende orden og renslighet i hjemmet. Nei det var ikke alltid tid til å skrubbe gulvet. Ikke nok vann heller. Men Elstad setter opp et regnestykke: I 1865 var hyra for en lofotfisker 25 spesidaler med kost, 35 hvis han hadde egen kost. Med andre ord, verdien av kosten ble satt til 10 spesidaler, en sum en for eksempel kunne få en ny færingsbåt med årer for. Det viser litt av verdien i kvinnens matproduksjon, konkluderer Elstad.
Elstad skriver fint om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen som kjøpte skip etablerte sitt eget rederi i Haugesund i 1906. Men hun slår hull på myten om at de var verdens første kvinnelige skipsredere. («Brummenæs & Torgersen» av Arne Vestbø, Cappelen Damm 2021 og «Det hvite kartet» av Cecilie Enger, Gyldendal 2021). Fra 1828 og frem mot 1850 drev madame Stenersen på Møglestue Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». Men ser en nærmere på kildene, skriver Elstad, finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip. Til forskjell fra Brummenæs og Torgersen hadde disse arvet skipene etter sine avdøde menn, eller de drev virksomheten mens mannen seilte ute. De var bokholdere, førte regnskap, betalte utgifter som trekk av hyre, fulgte med hvor skuta var til enhver tid og innkalte til partsredermøter.
Det ligger et imponerende arbeid bak denne boken. Den favner bredt, er grundig, gjennomarbeidet og også morsom. Hvert kapittel og underkapittel innledes med et fint og treffende dikt eller lite tekstutdrag. Den er gjennomillustrert med gode svart-hvitt-fotografier fra hverdagsliv og arbeidsliv. Designen er delikat og gjennomført. Dette er et praktverk.
Jeg vet at dette er et ganske omfattende spørsmål, men hever likevel tråden i håp om svar. Spørsmålet lyder: Kjenner noen av dere eksempler på at Arnulf Øverland redigerte sine egne dikt slik at de ble mer i tråd med hans politiske utvikling. Se mitt opprinnelige innlegg om dette over. Det hadde vært så interessant!
Tusen takk Kirsten for informasjonen fra Store norske leksikon. Den hadde jeg lest, og den gir ikke direkte svar på det jeg lurer på.
Om samfunnets krav, og reisen for å bryte ut. Boka begynte som en trist oppvekstroman, egentlig ganske god, men den utviklet seg til en sprø og tragisk historie. Tror ikke jeg anbefaler boka.
Intetsigende og kjedelig, dessverre, for jeg har likt det meste av det jeg har lest av Ketil Bjørnstad
Arnulf Øverland var en mann med sterke meninger – om politikk, religion og språk. Jeg vet ikke mye om ham, men han endret da sine politiske standpunkter gjennom livet, fra kommunistisk til borgerlig. Når jeg nå vet at han med årene også redigerte sine egne dikt, blir et nærliggende spørsmål: Er det noen sammenheng mellom Øverlands politiske utvikling og hans redigering av egne dikt. Vet noen av dere noe om dette?
I diktet «Vestre gravlund», som er utgangspunktet for denne tråden, er det ingen politiske føringer, hverken i den originale versjonen eller den redigerte. Ikke det jeg er i stand til å se. Men finnes det andre eksempler? Eksempler på dikt Øverland har redigert for å få dem mer i overensstemmelse med sitt endrete politiske eller språklige syn?
Det hadde vært interessant om noen av dere hadde synspunkter på dette.
Nå har jeg lest Bjørneboes forord til «Den unge Øverland». Interessant og fint, og pussig at Øverland redigerte sine ungdomsdikt på denne måten.
Det er versjonen fra «Den unge Øverland» jeg leste for mine venninner. Kan vi da gå ut fra at dette var den originale? Bjørneboe skriver at diktene ikke er blitt dårligere av den hardhendte redigeringen, at det ikke er det det kommer an på. Det har han sikkert rett i. Men ut fra dette ene diktet, «Vestre gravlund», kan jeg ikke se at det hadde behov for noen redigering.
Så lærte jeg noe nytt, takk igjen!
Jeg regnet nesten med det, gretemor, at du lette altså 😊
Tusen takk og beklager at jeg førte dere på villspor. Da jeg kom hjem i går og begynte å kikke i mine diktsamlinger, kom jeg da også mer på Øverland-sporet. Mer typisk ham og hans humor.
Ja, ha, ha, påskeaktiviteter er bra.
Jeg visste at jeg måtte ha dette diktet et sted, for jeg leste det opp for noen barndomsvenninner på Vår Frelsers Gravlund i anledning et 70-årsjubileum. (Vi har alle våre interesser 😊).
Etter ditt innlegg fant jeg det i «Den unge Øverland, ved Jens Bjørneboe», Den norske Bokklubben 1975. Litt pussig, for her er fjerde vers gjengitt ulikt det du refererer. Ikke vet jeg hva som er korrekt, men her fra denne samlingen:
Desuden saa har de jo himlen,
og der er det ogsaa godt.
Og alle saa maa vi jo være fornøiet
med hvad vi har faat.
Tusen takk igjen. Noen dikt setter seg fast.
Ja! Tusen hjertelig takk, Ava. Nå ble jeg så glad at jeg nesten må felle en ørliten tåre.
En stor glede at du skjønte hva jeg mente og fant diktet.
Det er norsk. Tror det er Wildenvey, men er usikker. Jeg "ser" det for meg; utrolig irriterende å ikke komme på teksten. Takk!
PS.: Nå kom jeg plutselig på litt til, avslutningsvis er det noe om at de døde må sove godt til konene igjen kommer tilbake og steller gravene :-)
Takk for at dere vil hjelpe, men denne filen er som sagt uopprettelig.
De fleste diktene har jeg andre steder, men det er akkurat dette kirkegårdsdiktet jeg håper noen vil dra kjensel på. Se første innlegg i tråden :-)
En lettlest og fin krim, med to artige karakterer i hovedrollene. Pluss for den intense slutten og naturskildringene på Senja. Det ble for mye korona, og alt for mye hund, men det er min personlige smak. Plottet er godt snekret sammen - absolutt en krim jeg vil anbefale
En handlingsdrevet roman med nerve og god utvikling. Her settes søkelys på hvordan politikere unnlater å ta avgjørelser til det beste for alle. Holdningen til de fattigste er skremmende lesning, men absolutt troverdig - denne må du lese!
Takk Kirsten, men diktfilen min er nok hinsides gjenoppretting. Tusen takk også for artikkelen fra Père Lachaise i Paris. Jeg har selv hatt en meget fin opplevelse på denne kirkegården. Men dessverre, det er ingen av disse diktene, og de satte meg heller ikke på sporet av det jeg leter etter.
Om noen kan finne diktet jeg etterlyser i mitt første innlegg i denne tråden, vil jeg være svært takknemlig.
Sist sett
