Jeg sjekket stemmene før jeg reiste til byen igår og antok at denne boken kom til å vinne så den ble med meg hjem fra biblioteket.
Gleder meg veldig til å lese boken etter å ha lest litt om den nå.

Når det gjelder leseperiode så er jeg enig med Jostein i at 3 uker holder. Av erfaring så er vi alltid ferdig tidligere enn planlagt. Jeg syntes også at det holder med en tråd.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg befinner meg fortsatt i Nigeria i En halv gul sol av Adichie. Den er en langsom bok å lese,men veldig bra. Og så blir det litt annet innimellom, har også vært en tur på de greske øyer med Homers Odysseen. Og i helga blir det en femåring som krever bestemors oppmerksomhet,så da blir det litt barnebøker. Og håper på finvær så vi kan nyte våren,men det er vel for mye forlangt her i nordvest.
God helg til alle.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Gratulerer med godt valg av en meget god bok!
Jeg har lest Kjærlighet i koleraens tid flere ganger; ikke så lenge siden sist. Jeg kommer derfor ikke til å delta denne gangen. Vil nok titte innom diskusjonene og ser ikke bort fra at jeg legger meg borti :-)

Hjertelig takk for mange gode boktips under nominasjonen og lykke til, til dere alle!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg grubler stadig over denne boken og det må man jo si er et kvalitetsstempel.

Det jeg syntes er vanskelig med denne historien er at forfatteren gir oss så lite bakgrunnsinformasjon om hovedpersonene. Ofte er det jo slik at fortiden kan gi oss en forståelse over nåtiden, men her har vi få holdepunkter og det kan til tider være vanskelig å forstå fult ut hvorfor moren handler som hun gjør.

Jeg husker godt en episode i boken hvor vi får et lite innblikk i morens fortid.
Det er når hun filmer i bryllupet og får en kommentar som gjør at hun må gå på do for å samle seg litt. Da gir forfatteren oss noen interessante tanker fra moren:

Jeg så på hendene mine mens jeg satt og tisset, lurte på hvordan det kunne ha seg at jeg fremdeles, etter alle disse årene, føler meg like utrygg i meg selv som da jeg var femten. Den eneste forskjellen var at tenåringen nå levde i en femti år gammel damekropp med slapp og merket hud, og selv om det ofte var tenåringen i meg som tok over og styrte tankene, ble ordene som kom ut, filtrert gjennom kroppen. Det kunne lure noen hver.

Selv om jeg er mamma til en gutt i 20 årene og ikke kjenner meg igjen i situasjonene i boken så var dette en fascinerende historie som ble godt fortalt.

Glad for at jeg har lest denne boken og ser nå frem til oppstart av ny bok sammen med dere.

Godt sagt! (5) Varsle Svar
Godt sagt! (5) Varsle Svar

Alt det som menneskeheten har gjort, tenkt, vunnet eller vært, ligger magisk bevart i bøkenes sider.

Thomas Carlyle - skotsk forfatter

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Selvfølgelig kan du stemme, Hilda! Stem og delta det du orker.

God bedring!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg er veldig imponert over forslagene som har kommet inn. Som alltid er det utrolig mange spennende forslag.

Mitt forslag denne gangen er Assia Djebar, (psevdonym for Fatima-Zohra Imalayen).
Denne algeriske forfatteren har stått på leselisten min lenge uten at jeg har fått gjort noe med det. Hun døde i år nesten 80 år gammel.

Djebar er en av Nord-Afrikas mest kjente fortattere og har vært nominert til Nobelprisen flere ganger.
Gjennom sitt forfatterskap løftet hun frem algeriske kvinner og gir en stemme til de som ikke kan uttrykke seg selv.

Jeg foreslår derfor, Stort er fengselet av Assia Djebar.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Og jeg som håpet at jeg hadde fjernet fadesen før noen så den :-)))

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg stusser litt over at det at Haugeruds jeg-person er en kvinne, får så stor oppmerksomhet. Dette har vært oppe flere ganger, så innlegget er ikke spesielt til deg, Jostein.

Det finnes da flust av mannlige forfattere som har kvinnelige jeg-personer eller hovedpersoner. Fra nyere tid, Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen og Påskeparaden av Richard Yates. I Chaim Potoks Davitas harpe er jeg-personen jenta Davita, så troverdig og gripende. Og tenk bare på alle Ibsens kvinner!

Pussig nok kommer jeg ikke like lett på forfatterinner med mannlige jeg-personer og hovedpersoner.

Er det konstellasjonen mor-sønn som er så touchy?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg tolket dette utsagnet på samme måte som deg, Jostein. Jeg oppfatter at moren, midt oppi all sin følelse av underlegenhet og ensomhet, har en viss selvironi. Uten at jeg finner flere eksempler i farten, synes jeg det går som en undertone i mange av hennes refleksjoner. Selvironien som en overlevingsstrategi. Det er kanskje her morens styrke ligger?

Moren er på mange måter irriterende selvhøytidelig. Og så blir hun med på homseklubb og dragshow. Er ikke det et forsonende trekk? Et uttrykk for hvor sammensatt hun er. Hun ønsker å komme sønnen i møte, og tar seg selv ikke mer høytidelig enn at hun blir med på disse, for henne, så aparte evenementene.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Og jeg som trodde at jeg var en kresen bokelsker :-)))))

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Mitt forslag er Jesusevangeliet av José Saramago.

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en av mine absolutt favorittforfattere. Saramago har en egen evne til å snu opp ned på oppleste og vedtatte sannheter – hva hvis … Han har en fantastisk observasjonsevne, en underfundig humor og vet å sette tankene i sving.

Om Jesusevangeliet skriver forlaget:
«José Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller han historien om Jesu liv. I forgrunnen står snekker Josef, en mann som pines av skyldfølelse fordi han sørget for å redde sin egen familie unna Herodes. trusler, men unnlot å advare andre med nyfødte guttebarn.

Vi følger historien om Jesu vandring på jorden, med Maria fra Magdalena ved sin side, i møte med mirakelmenn, fiskere, tollere og ikke minst djevelen selv. En historie som kan både provosere og åpne øyne.

Saramago ble innstilt til den europeiske litteraturprisen for denne boken.»

I en artikkel i Aftenposten i forbindelse med nobelprisutdelingen står det: «I Jesusevangeliet fra 1981 reflekterer Saramago over tilværelsens aller største spørsmål. Han lar Gud og Satan forhandle om ondskapens problem, mens Jesus trekker sin egen rolle i tvil og utfordrer Gud.»

Flere av dere kjenner sikkert til Saramagos sparsommelige (he, he) bruk av det lille tegnet punktum. La deg ikke skremme, du kommer fort inn i skrivestilen. Teksten bobler over av digresjoner, anekdoter og fortellerglede. Om han er ute på viddene, tar han oss alltid pent tilbake til historien. Krumspringene og de lange setningene har sin rolle og funksjon.

Svenska akademien sier blant annet i sin begrunnelse for nobelprisen: «Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig del av virkeligheten».

En forfatter absolutt egnet for debatt i lesesirkelen!

(Og siden jeg bommet så stygt på årstallet i et tidligere innlegg, har jeg denne gangen sjekket :-)

Godt sagt! (10) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

:-)))

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Både Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid er to fantastisk flotte bøker! Begge blant mine favoritter, og etter min mening godt egnet for debatt i lesesirkelen.

Kjærlighet i koleraens tid har jeg lest så mange ganger at jeg neppe vil prioritere å lese den på nytt nå. Selv om jeg er en svoren tilhenger av gjenlesing.
Hundre års ensomhet er det lenge siden jeg leste, har flere ganger tenkt at jeg skulle ta den frem igjen. Litt dumt kanskje å foreslå to bøker av samme forfatter, så jeg avventer litt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det var spennende og litt nifst! Jeg er i Nigeria i boka En halv gul sol,har ikke kommet så langt ennå,men det er interessant så langt. Og så har jeg bare fått helt brå-lyst til å lese Odysseen igjen,fikk en akutt greie på Homer,så derfor blir det litt blanding i helgen. Begge bøkene er ganske seine å lese så jeg har nok lesestoff ut neste uke også.
God helg til alle bokelskere.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

En inspirerende omtale, Rose-Marie, og en gripende god bok.

Kun en detalj, den kvinnelige vannånden som opptrer fra side 352 og utover, bærer det poetiske navnet Undine og ikke det harde Ondine, som brukes i boken. Navnet kommer fra det latinske unda, som betyr bølge. Jeg kan dessverre ikke la være å henge meg opp i slike ting, og det forstyrret min lesing. Men bare litt.

Som en kuriositet kan jeg nevne at en undine også er en glasskolbe med lang, slank og svungen hals. I gamle dager brukte sykepleierskene en slik undine når de skulle skylle en pasients øyne.

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Eivind  VaksvikIngunn SLene AndresenMarteÅsmund ÅdnøyAlexandra Maria Gressum-KemppiCathrine BoreKirsten LundAndreas HesselbergBente NogvarubbelHeidi BEvaTanteMamieSynnøve H HoelBeate KristinKarina HillestadLilleviMari ArnIngeborg GBeathe SolbergOdd HebækAlice NordliMorten JensenAnne Berit GrønbechTor-Arne JensenAud Merete RambølMonaBLRuneHeidimgeKjerstiDagfinn JakobsenInger BjørndalJulie StensethIna Elisabeth Bøgh VigresomniferumCamillaBerit RPiippokatta