Bokelskere.no

Utrolig bra bok, hvor forfatteren greier å sette ord på de små nyansene i følelseslivet vårt

Mange interessante synspunkter i tråden! Takk til alle!
Jeg ligger fortsatt langt etter, har knapt tid til å lese for tiden. Jeg skal prøve å få kommentert litt etter hvert.

Randi, du skriver: "For meg er nok likevel Pesten hovedsakelig en idéroman, der Camus i romans form skisserer sin filosofi." Det kunne ha vært interessant å hørt litt mer om dette. Hva er etter ditt syn Camus' filosofi?
Jeg har fått med meg at det finnes ulike oppfatninger av Camus - og også av denne boken.

Fin fortsettelse på serien, hvor Rose får mye oppmerksomhet

Jeg tror vi mister noe essensielt hvis vi ikke leser Pesten som en politisk pest. Opp gjennom historien har Algerie vært underlagt flere regimer. I 1830 tar Frankrike, med militær makt, Algerie som koloni. Befolkningen ble fratatt eiendom og borgerlige rettigheter.

Jeg har ikke tid til å sette meg grundig inn i dette (komplisert stoff), men sakser fra Store norske leksikon: «Andre verdenskrig innvirket også på algerisk nasjonalisme. Den muslimske befolkningen sluttet opp om kolonimakten ved krigsutbruddet, men colons (kolonistene) støttet opp om den nazistisk-vennlige Vichy-regjeringen. I Algerie falt denne som følge av den amerikansk-britiske militære kampanjen i Algerie og Marokko, Operation Torch, i november 1942 som en del av den allierte invasjonen av Nord-Afrika. Samme dag som landingen i Oran (min utheving) og Alger, og som en del av operasjonen, iverksatte den franske motstandsbevegelsen et kupp i Alger, 8. november.»

Det er på denne tiden handlingen i vår bok utspiller seg. Slik jeg tolker Store norske støtter den opprinnelige algeriske befolkningen de allierte, mens de som har innvandret fra Frankrike, Nazi-Tyskland. (korriger meg hvis jeg tar feil). En politisk verkebyll. Nærmer vi oss opptakten til den blodige algeriske frigjøringskrigen?

Jostein skriver: «… og av og til får eg kjensla av at romanfigurane eigentleg pratar om noko anna enn det dei seier, men utan at eg får tak på kva det er.»

Jeg har gjort meg samme observasjon. Prøv å les boken med det for øyet at det er den politiske pesten romanens personer snakker om. Landets uhyre betente politiske situasjon.

Boken vakte for øvrig et voldsomt rabalder da den kom ut i 1949.

For meg er nok selve livet å lese. Det høres jo litt drøyt ut, men jeg har alltid lest og også prioritert det framfor en del andre ting. Men selvfølgelig har jeg jo vært i jobb og da var det jo litt andre tider. Nå er det ingen jobb og har allverdens tid så jeg legger opp dagene som jeg føler for. Det hender jo at sosiale ting må prioriteres nå også,men det blir alltid tid innimellom til lesing. Har akkurat lest ferdig selvbiografien til Jan E. Hansen "Med ett ben på jorda" og den falt i smak. Holder også på med Udødelighetens elixir av Gabi Gleichmann,og det er en kjempebok!
Akkurat sånne bøker jeg liker,men den er lang og omfattende så det tar tid å lese,heldigvis. Ønsker ikke at den skal ta slutt.
Fortsatt god helg til alle.

Spennende, men på kanten til lite troverdig

I begynnelsen av andre del får vi rørende bilder av hvordan familier, kjærester og venner reagerer når isolasjonen av den pestbefengte byen, skiller dem fra hverandre.

For det gamle ekteparet Madame og doktor Castel blir adskillelsen et vendepunkt; det som får dem til å innse at de er unnværlige for hverandre. «De var ikke engang et av disse parene som gir verden et eksempel på mønsterverdig lykke, og beretteren tror han kan si at etter all sannsynlighet hadde disse ektefellene inntil da ikke vært sikre på at de var tilfredse i sitt ekteskap.» (s. 48)

Jeg kom i tanker om Tor Jonssons:

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

To forfattere med dyp innsikt i menneskesinnet.

Interessant og lærerikt om Knut Hamsun

Jeg tror ikke Camus har skrevet denne boken primært for å fortelle oss om en sykdom. Pesten er et bilde, en metafor, på noe annet og fryktelig som skjer i Oran og Algerie på denne tiden.

Jeg ble litt overrasket da jeg sjekket tidsangivelsen i andre linje, byllepest er noe jeg forbinder med 1800-tallet og tidligere, ikke 194?. Dette må være relatert til Algeries historie, som jeg bare kjenner overflatisk, som en fransk koloni frem til 1960-tallet og en brutal krig, Algerie-krigen.

Jeg leser mellom linjene, «De trodde de var frie …», (s. 28), legene diskuterer seg imellom «Vi må gi tingene deres rette navn. Men hva er navnet?» (s 31), «basillen stemmer ikke med den klassiske beskrivelsen» (s. 35). Her ligger åpenbart noe under, slik jeg leser dette.

(Metafor eller allegori har vel, som det sies i tråden, ingen praktisk betydning.)

Mitt første spørsmål i møte med denne boken, var om pesten er en reell sykdom eller en metafor. Da den første døde rotten dukket opp, innså jeg at her kommer en pestsykdom til å ramme byen. Men da jeg på side 28 leser følgende: «De trodde de var frie, men ingen er noensinne fri så lenge det forekommer landeplager.» øyner jeg at pesten kanskje også er en metafor for noe vi enda ikke vet hva er.

Boken grep fatt i meg fra første side. Å beskrive en stygg, karakterløs og sjelløs by, så du ser, hører, lukter og formelig kjenner den – behøver jeg si noe mer.

Jeg er, som dere skjønner, milelangt etter dere og har heller ikke lest innleggene i tråden. Dette er en bok og en debatt jeg virkelig ville ha stupt inn. Men den slags tillater ikke mine hverdager for tiden. (Dette bare for å si at jeg prøver å henge med :-)

Interessant og forklarende om Marcel Prousts liv og verk

Lærerik bok om de tre tøffe konene til kjendiser fra for lenge siden

Jeg har denne høyt på leselisten og en 6-er fra deg gir den et ekstra puff fremover. Takk skal du ha, har ikke lest noe av Boström Knausgård før. Vil prøve å lese den på svensk. Ifølge en anmeldelse tapte språkets poesi seg mye ved oversettelsen til norsk. Venter med å lese din omtale til jeg har lest boken.

Ja,håper på bedre resultat i år. Her er forresten de bøkene jeg har bestilt:

"Alt lyset vi ikke ser"av Anthony Doerr.
"Det som tåler dagens lys" av Umberto Eco.
"Ortodoksi" av Chesterton.
"Perler for svin" av Per Egil Hegge.

Spennende krim fra to danske menn :)

Et sidesprang i sakens anledning – Ibsen spilles over hele verden (bokstavelig talt). Peer Gynt er blant annet satt opp ved pyramidene i Egypt.

Det hadde vært artig å visst noe om hvordan andre land løser Dovregubben, trollungene, heksene, nissene – disse skikkelsene som er så urnorske. Hvordan ser for eksempel den indiske gjengen i Dovrefjell ut? Bygger de på indiske, mytologiske skikkelser?

Noen som vet noe om dette? Ikke nødvendigvis fra India, men fra et hvilket som helst land.

Vakkert!

Men er det orientalsk? Danser beduinhøvdingens datter så mye på tåspissene og så lite med magen?
(Ja da, jeg vet at Griegs musikk setter noen rammer.)

Her er det ikke is i magen,det er rett og slett noen bøker jeg så gjerne vil ha,at jeg har bestilt meg fire stykker og håper dem er å få tak i . Sist år fikk jeg bare en av de fem jeg bestilte. Så da håper jeg på flaks denne gang.

Jeg har nå kjempet meg gjennom fjerde handling. Vi møter en egoistisk, brautende og selvgod Peer; «Det gyntske selv, det er det hav av innfall, fordringer og krav, kort sagt alt nettopp mitt bryst hever og gjør at jeg som sådan lever». Her er det ikke mye omtanke for andre mennesker, ei heller ikke evne til å se seg selv som en del av et fellesskap. (Kommer, uten å ville det, i tanker om en viss president). Hos den unge Peer så jeg glimt av forsonende trekk, de er vanskelige å finne hos den gamle (i hvert fall så langt).

Ibsen tegner opp en rekke forunderlige, dels eventyrlige skikkelser Peer møter. Jeg går ut fra at disse på en eller annen måte representerer ulike sider ved livet, ulike utfordringer. Strever med å få tak i dette og håper på innspill fra dere andre.

Har kikket i den gamle diskusjonstråden og fant dette innlegget fra Karin Jensen:

Siterer fra boka Født til kunstner av H. Heiberg. Han gir oss en grei beskrivelse av personen Peer Gynt: «Løgnhalsen, skrytende, men feig når det kommer til stykket, en karikatur av individualismens ide, mannen som sviker alt og alle, men mest seg selv»

Godt sagt!

(Den gamle tråden anbefales.)

Lærerikt om sterke, tøffe damer som ikke må gå i glemmeboken