Bokelskere.no

Absolutt!

på norsk: jeg ønsker ham av hele mitt hjerte hell og lykke.

Det er her det norske forlaget skulle ha kommet inn med en kyndig konsulent. En som hadde lest manus og luket ut kviger som gir melk, kviger på stallen og diverse danske ord. Skam til Cappelen Damm som har spart på dette.

Heisan
Du får dem inne på Bladkompaniet.no. både e-bok og pocketbok. https://bladkompaniet.no/sok/?q=bente%20pedersen

Mæhle bruker et flott språk som passer til de kjappe vendingene boken ofte tar. Han legger ut frampek som skal få leserens tanker til å vurdere mulige mordere, og gir oss mange anledninger til å finne løsningen. Jeg kan ikke skryte av at jeg greide det, for akkurat det kortet holdt han tett til brystet.

[Thilleren er spennende fra første til siste side. Leseren begynner å lure på hovedpersonen, om det er henne det er noe i veien med, eller hva som egentlig skjer. Hun føler på seg at noen overvåker henne, ting forsvinner og dukker opp igjen, og stadig vekk er det noe uforutsett som oppstår. Er det henne eller er det noen som er ute etter henne?

Jeg kan love deg at løsningen kommer som en overraskelse, i en fin og avklarende slutt som passet inn med resten av handlingen.
]1

Urovekkende avslutning sier forlaget om denne boken, men denne kraftfulle slutten, som holder på spenningen til siste setning, er mye mer enn bare urovekkende. For en pangslutt! og for en fin cliffhanger, for her må det jo bare komme mer. Det siste sier jeg med et litt grådig og forventningsfullt smil om munnen, for Sondre Midthuns andrebok tar innersvingen på alle rykter om at det er vanskelig å skrive bok nummer to.

For to år siden stilte jeg samme spørsmål her på bokelskere som du gjør nå. Jeg fikk mange gode svar. Diktet jeg valgte til "min" konfirmant, er dette:

IDAG

Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!

Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønne år.
Og av timer rike og lange.

Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave.

Inger Hagerup

Del 1 og del 2, første kapittel

Likegyldig er kanskje ikke presist. Problemet er at jeg ikke helt tror på Kim Leines sentrale personer; dermed blir de heller ikke så engasjerende.

Det begynte med Abelone. En tilsynelatende uskyldsren ungpike som plutselig viser seg å ha en glupsk, litt bisarr, seksuell appetitt. «Hun befaler ham å behandle henne dårlig og betale for ydmykelsene med noen usle kobberslanter» (s. 76).

Ikke noe galt med det og sikkert reelt nok. Men det er noe utvendig i skildringen av denne unge 1700-tallskvinnen. Jeg får ikke taket på henne. Hennes handlinger fremstår, i hvert fall for meg, som plutselige og umotiverte.

I del 2, første kapittel, som forfatteren forunderlig nok kaller «Svermere» (etter Hamsun?), er den en scene der bosetningens «ville» kvinner, går brutalt til verks mot en inntrenger, en ung kvinne fra en annen bosetning. Jeg har lest skildringer av grupper som kommer ut av kontroll, og gruppen, som gruppe, utfører handlinger som dens medlemmer neppe ville ha utført som enkeltmennesker. I for eksempel «Fluenes herre» (Golding) bygger dette spillet seg opp med en gruvekkende lovmessighet og subtil brutalitet. Hos Leine savner jeg dette. Han fyrer løs med adjektiver og sterke ord. Kvinnene «flirer hoverende», «ler ondskapsfullt», «skriker oppmuntrende», de «brøler», «gråter hysterisk» og «bryter ut i skingrende salmesang» (alt fra side 186). Jeg synes ikke dette er godt, snarere pålesset og utvendig. Jeg savner noe om av hva som skjer på det menneskelige planet, denne lovmessigheten som bringer spenning inn i handlingen – hvordan tingene blir som de blir, og ikke annerledes.

«Maria svinger mellom medfølelse og hat». Jeg kjenner dessverre hverken hennes medfølelse eller hat.

Boka handler om et kvinneliv på Tjøme på 17-1800 tallet. Armod, barnefødsler og barnedød, enkestand og nygifte, igjen og igjen. Værets avgjørende betydning for folket som bor på større og mindre gårder og plasser. Kirke- og stormannstukt over fattigfolk. Troen på skyld, skam og aksept av sin egen plass i verden, aller nederst. Uff og uff, høres ille ut, men boka er virkelig verdt å lese.

Boka kunne med fordel vært kortet litt ned, det blir mange navn, og mange gårder å holde styr på og etterhvert gikk jeg litt i surr. Jeg tror kanskje det hadde vært bedre om en litt kortere del av livsløpet til Maria Håkonsdatter hadde blitt med i historien. Noe av det som gjør det vanskelig å beholde oversikten er de mange like navn på personene i boka. Slik må allikevel boka bli, ut fra tidens vane med å gi navn fra avdøde til nyfødte. Når barna dør, blir de navnet igjen og igjen.

For de som er fra området Tjøme og øyene, må denne boka være en skatt for å forstå egen historie.

Del 1

Morten Pedersen/Falck er ikke en mann det er lett å få sympati for. Med det har kanskje heller ikke vært forfatterens intensjon.

Verre er det, synes jeg, at det er vanskelig å få forståelse for mannen -- hvem er han, hva har gjort han til den han er, hva driver han. Morten Falck er ambivalent til sin prestegjerning allerede som student, han strever med sin seksualitet, han er selvhøytidelig og unnvikende. Slik jeg leser dette, blir vi fortalt om Falck, snarere enn å komme under huden på han. Det burde være mulig å mobilisere medfølelse med denne plagete mannen, hans usympatiske sider til tross. Jeg kjenner at han forblir relativt likegyldig for meg.

Kim Leine har en historie å fortelle, og han gjør det til tider godt. Han kan åpenbart sitt stoff. Jeg slutter meg uten videre til lovordene som er sagt om miljøskildringene, i Danmark, under overfarten og på Grønland. Interessant, tankevekkende og godt skrevet, selv om det noen steder blir for mye av det gode. Jeg kan heller ikke la vær i henge meg opp i at forfatteren to ganger, før en tredjedel er lest, bruker klisjeen «å synge så taket løfter seg». Vi snakker tross alt om en vinner av Nordisk råds litteraturpris!

Arteria carotis er den store halsarterien som forsyner hodet med frisk, oksygenrikt blod.
Kan den neste være nervus olfactorius, luktenerven.
Musculus mastoideus er den skrå halsmuskelen, den som ofte kan verke :-)
Rejectus har jeg ikke hørt om.

Været er ikke stort å glede seg over her på nord-vest landet,det er sikkert. Men det blir jo mer inneaktiviteter da,så lesing er supert. Jeg er isloman, så derfor leser jeg boka til Kirsti Jareg om Øyene i vest. Har lest den for noen år siden også. Helt fantastisk. Har jo selv bosatt meg på ei øy her i nord-vest og føler at jeg endelig har kommet hjem. (Etter nesten 50 år i granskauen på Østlandet). Selv om været er vel vått og forblåst er det en del av livet her.
Så har jeg tenkt å lese Kim Leine og hans Profetene i Evighetsfjorden, etter forslag i lesesirkelen,selv om jeg ikke deltar der.
Krim leser jeg lite av, så det blir bare å se det på TV i Påsken på NRK.
God Påske til alle bokelskere.

Jeg er med!

Enig med dere begge. Men dessverre er ofte det sånn at først når det er for sent, innser vi verdien av det som har gått tapt.

Norton – nå ble jeg rent rørt. Min svigermor Else og hennes søster Brit kjørte en Norton 750 fra Trondheim til Roma og tilbake på midten av 1930-tallet.
Jeg har skrevet om det her.

Flaks til meg også! Et innbundet eksemplar fra min lokale brukthandel, til kr. 20 – venter på meg når jeg kommer hjem fra en deilig øy i sydlige egne.

Inger Hagerup.

Og enda har ikke Bob Dylan holdt sin tale.
Står veddemålet ved lag :-)

Siden dere nå har stemt frem en bok jeg har hatt på ønskelisten siden jeg hørte Kim Leine og Kjell Wesö i Litteraturhuset i Oslo, for gud vet hvor lenge siden, er det mulig jeg hiver meg på likevel! Leine snakket nettopp om den aktuelle boken.

Det hjelper også godt, Kjell med såpass lang tid mellom felleslesingene. God idé.

Men så har luringen Jostein sikret seg det siste(?) innbundne, online eksemplar. Vel, vel, hvis mine lokale brukthandlere svikter, skal jeg alltids ta turen til Rygge. Jeg er blant dem som er «opptatt av å eie et eksemplar med stive permer».