Bokelskere.no

Veldig spennende krim - anbefales!

Uvanlig roman, som gir leseren litt å jobbe med

Har akkurat kjøpt de to bøkene av Jon Kalmam Stefansson som du nevner. Ser fram til å begynne på dem, lest andre ting av han og det er veldig bra.

Har akkurat blitt ferdig med seilskutetiden i Vestfold, ei bok av Karin Bang. Har likt det jeg har lest av henne. Har flere bøker liggende nå, har jo ikke kunnet motstå mammut salget, har endelig begynt å "gå på egne ben" igjen og da var det rett inn på ark her om dagen. Men nå har jeg begynt på ei bok fra Bokloftet av Amin Maalouf som heter Lysets hager, kjøpte den sammen med Havnene i Levanten, det var de to jeg manglet av Maalouf. Fra søndag blir det to barnebarn her i noen dager av vinterferien,så da bli det nok litt mindre lesing.
Ønsker dere alle en god lesehelg.

Som om det ikke er sprik nok mellom den svenske og den norske tittelen – på dansk heter det andre bindet «Rørte vande».

Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at «Siste rompan» er et uttrykk fra tømmerfløtingen, det siste tømmeret som fløtes ut. I Jämtland går den aller siste «rompan» i oktober 1967. Lastebiler tar over, og en epoke i skogen er slutt (s. 374). «Morgen kommer» er en strofe fra en sang Risten kan, og som til en viss grad sier noe om situasjonen. «Rørte vande» finner jeg ingen forklaring på. En slags oppbruddstemning?

Ekman sier selv om Vargskinnets tre titler: «De forskjellige titlene tar utgangspunkt i hvordan hovedpersonene har overlevd og overlever økonomisk. Til å begynne med er det altså på «Guds barmhjertighet». Andre bok har den svenske tittelen «Sista rompan», som henspeiler på den siste tømmerfløtingen før sagbruket ble lagt ned, mens det i våre dager er slump, eller «Skrapelodd», som avgjør i et samfunn der både Gud og Staten er forsvunnet.

Klassekampen august 2004.

Jeg har vært syk og har hatt god tid til å lese - kunne heller ikke slippe menneskene fra Svartvattnet - og er derfor godt i gang med bind 3. Kan gå god for kvaliteten! Jeg vil gjerne diskutere bøkene med dere i lesesirkelen.

Håper virkelig at lesesirkelen kan fortsette - med deg Kjell, ev. en ny leder.

Stemningsfull og sterk debutroman

Jeg fant et sitat som kanskje kan kaste et nytt lys over tittelen.

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere mening, som å se Gud i sin neste?

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Planen var å ikke handle så mange bøker i år, men det ble noen likevel. Jeg endte opp med seks bøker i dag da jeg var i bokhandelen.

Jørgen Jæger - Fortielsen. På salg, men ikke mammut.
Jens Lapidus - Sthlm Delete
Emelie Schepp - Hvite spor
Stefan Ahnhem - Den niende graven
John Hart - Syndenes forlatelse
Kaja Nordengen - Hjernen er stjernen. Jeg har vært på foredrag med henne, og dette var ganske interessant, så da ble jeg nysgjerrig på boka hennes også.

Så nå blir det mye krim å kose seg med utover vinteren + litt annet. :)

Lang historie, men veldig interessant om den russiske revolusjon

Interessante tanker. I «Sista rompan» står et avsnitt (et av flere vil jeg tro) som antakelig bygger opp under et slikt syn.

«Vem äger en skog? Det brukade Risten fråga. Den som har lagfarten eller den som har kunskapen om den? Den som känner dess lukter og hemligheter? Rävlyorna. Kantarellernas vita trådsystem i mossan. Myrråkarna där de vita och ömtåliga myltblommorna står ifred för frosten. Den som kan hugga ner den har bara makten. Inte rätten»

Her er en annen forfatter som har et spesielt forhold til skogen.

Blå, er på en måte en enklere bok enn Bienes historie, noe som gjør den enda mer skremmende. Bier og vann, begge deler helt nødvendig for oss mennesker, Maja Lunde roper et kraftig varsko om hva klimaødeleggelsene kan føre til i en aldeles nydelig bok.
Blå beskriver en fremtid som også kan bli oss priveligerte nordeuropeere til del, en fremtid som mange allerede lever midt i, enten ved at de lever i ekstreme tørkeområder eller i områder med stadig villere vær.

Får vi oppklart de fire språkene i bind 2, «Sista rompan»?
(Bind 2 «Siste rompan» t.o.m. side 250)

Risten/Kristin har lært normert svensk. To av språkene som både hun og Laula Anut kan, må være svensk/svensk dialekt og sørsamisk. Jeg får inntrykk av at det tredje kan være et samisk språk, et lite brukt/utdøende språk som bare de gamle kan (lulesamisk?) Om samisk.

«Jag kan inte berätta som de gjorde. Det fanns alltid någonting invid deras berättelse, som skuggan som följer en när man går. De sa inte allting rakt ut. Dette var jo människor som sällan talade sitt eget språk när någon annan hörde på. Men också när de var ensamma med varandra lät de försiktigheten råda. Kanske hade det blivit en vana, inte från småbarnsåren utan från urgamla tider.» (Bind 2, side 249)

«De var et folk som hade dragit sig undan. När de makade i glöden och blåste, när de vårdade sin eld och sitt tal byggde de ett skyddsverk kring det hemliga. De byggde av ord och det blev et språk tätt och vackert fogat som stenarna i en aernie. Men jag kom inte åt det. Jag var en rovkije, en daatje. Jag hörde inte dit.» (Bind 2, side 250).

Risten kan ikke dette språket, selv om hun forstår noe av det. Er det likevel så nært for henne at hun regner det som et av de fire språkene hun «har»?

Tankene til Kagge traff meg hjemme, en flott oppfølger til Stillhet i støyens tid

For en klok, og sjarmerende, kvinne!
Og enda en ny bok på ønskelisten min.

Tusen takk! :-)

Jeg har begynt på Havnene i Levanten av Amin Maalouf. Den boka har jeg vært på jakt etter i lang tid,men plutselig fant jeg den på Pbok. Og boka skuffer ikke så langt.Har flere bøker av samme forfatter som stort sett alle har vært bra. Etter denne blir det antagelig Lysets hager av samme forfatter,den boka fant jeg på Bokloftet.Så det blir lektyren i helgen her i gården.
God bok-helg til alle.

Yepp, tittelen må være ironisk ment.

Jeg har lest ut boken og er godt i gang med bind 2, «Sista rompan» («Morgen kommer» på norsk, «Rørte vande» på dansk, litt forvirrende for bibliotekaren, og meg,), for dette ga mersmak!

Men jeg er på ingen måte ferdig med «Guds barmhjertighet». Her er det så mange dimensjoner og temaer; jeg oppdager stadig noe nytt jeg ønsker å gå nærmere inn på. Blant annet dette du nevner om samenes religiøsitet og levemåte og forholdet mellom den samiske og den svenske befolkningen.

Enig med deg også når det gjelder skildringene – Ekman fører en ypperlig penn.

Jeg prøver å finne informasjon om forfatteren, hennes bakgrunn og liv mv., Men finner nesten bare om hennes forfatterskap og priser hun har fått. En tilbaketrukket person, eller jeg som er for dårlig til å lete …

(t.o.m. side 76)

Så var det tittelen på dette første bindet i trilogien da, «Guds barmhjertighet».

Avspeiler den en form for ironi eller kritikk? For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Gammelpresten ligger slagrammet og utenfor alt. Prestefruen er det heller ikke mye hjelp i. Den ventede nypresten og Hillevis hemmelige forlovede, Edvard Nolin er en unnvikende figur, mest opptatt av sitt gode navn og rykte, sine egne sjelekvaler og etter hvert å more seg med fiffen.

Så vidt jeg har fått med meg, nevnes uttrykket bare ett sted i romanen. Etter den grufulle fødselen i Lubben påbegynner Hillevi et brev til forloveden for å be om råd. Presten må være den riktige personen å spørre. Men hun ombestemmer seg (hvorfor kan vi gjøre oss våre tanker om), åpner ovnsdøren og leser det lille hun har fått sammen:

«Min älskade Edvard! Det har hänt någonting förskäckligt.Hon stoppade in pappret och det flammade up och bågnade svartbrunt. Senn föll det ihop i askflagor.

Guds barmhärtighet, Edvard. Guds barmhjärtighet.» (side 76)

Ligger det en religionskritikk her?