Bokelskere.no

Nei og nei, fæl bok allerede da jeg var femten, tør ikke tenke på den nå

Jeg liker også Halldis sin stemme - var, nær og ydmyk. Limer inn titteldiktet her:

Du går fram til mi inste grind, og eg går óg fram til di. Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram, var lova som galdt oss to. Anten vi møttes tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem fell det meg lett å snu når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma iblant som no over knatrande grus og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.

Jeg ble lykkeligere av å lese denne boka. Det er en superenkel historie med enkle lærdommer om hva som bringer, hemmer og skremmer lykken. For eksempel: "Lærdom nr 1: En god måte å ødelegge lykken på er å gjøre sammenligninger. Lærdom nr 2: Lykken kommer ofte som en overraskelse.»

Selv om det er enkelt, blir det ikke banalt. Lett livsfilosofi med noen setningen en kan huske å minne seg sjøl på av og til.

Det er så lekent, så mye som blir sagt mellom linjene - og jeg digger illustrasjonene til Paul René Gauguin!

Liker svært godt diktet "Den morgenen": Den morgenen myggen våknet og var gjort til en elefant, ble den meget forbauset. Du store verden! sa den, her må det ha hendt noe i nattens løp.

Store endringer har en tendens til å komme brått på!

Det er von i hengande snøre - og det er det denne fabelaktige historien fra Hemingway handler om. Potensialet, håpet og troen på at en får fatt i den store fisken som gir en selvrespekten tilbake er beskrevet på en måte som selv jeg, som er middelmådig fiskeinteressert, klarer å forstå handler om langt mer enn en fisk.

Hehe, det kan jo godt tenkes, ja. At han ikke vil ha alt slags rask på besøk, mye mulig det. Kanskje en god idé for bursdager og høytider og slikt? Legge ut noe piggtråd i innkjørselen? Spøk til side: Jeg har krabbet meg gjennom to bøker av McCarthy på engelsk til nå (Blood Meridian og Child Of God), og det er ikke spøk i det hele tatt på grunn av mangfoldet i ordvalg og på grunn av setningsstrukturen som er ganske Faulknersk å ha med å gjøre. Svært få av romanene hans, antagelig ingen, er så enkle som The Road. Det betyr ikke at de er så mye dårligere, bare at de er annerledes. Blood Meridian tok meg laaaaang tid på engelsk, men av og til må du løpe maraton. Av og til må du gå opp på det høye fjellet du har kviet deg for fram til nå. For der oppe ser du ørnen. Den stuper. Og ryker rett i halsen på reven.

Kan tenkes det er riktig, men i McCarthys tilfelle står vi overfor vår tids største romanforfatter, med en ekstrem rikdom i språket sitt, så jeg synes ikke det er helt spot on ifht ham.

Tegn på en forfatter med et eget univers. Tegn på storhet når du ser musikaliteten. En god anbefaling, altså!

Denne boka snakket virkelig til meg. Å lese den var en reise gjennom alt fra svale modekledde daler til piggtrådbefengte forestillinger om hvem "de andre" er. Som Paloma, en av hovedpersonene i boka, sier til slutt: "For din skyld skal jeg nemlig heretter gå på jakt etter alltidene midt i aldriet. Skjønnheten i denne verden." Akk, så vakkert!

Invitér dem til å bli bokelskere! Klikk på valget "inviter" i hovedmenyen. Jo flere lesere vi er sammen, jo ...

Denne boka fikk jeg av deg, Stian. Derfor husker jeg den som ekstra god:)

Jeg er av de som mener at Erlend Loe på en eller annen skrullete måte er en en undervurdert forfatter (hvordan kan det ha seg, i og med at han er så mye lest? Er han feillest), og jeg synes, som dere, at Kurt-bøkene er svinbra, og jeg synes de inngår fint i resten av forfatterskapet, som med unntak av L og deler av Fakta om Finland, er glimrende saker. For ikke å snakke om filmmanusene han skriver, som er knallbra. Nord 4ever.

Jeg er helt enig med deg. Desto festligere at Child Of God, The Road og ikke minst Blood Meridian er blant etterkrigstidens beste romaner. Og om det er blod du er ute etter, så har du funnet et sted å være.

Jeg leser denne romanen på svensk i en litt kjøllig, men god utgave fra PAN som kom i 1973, men søkemotoren på bokelskere fanger ikke opp disse utgavene, så jeg må registrere boken i en engelsk utgave.

Nei, vet du hva? Jeg orker ikke mer. Skal vi dra til fyret? Neei, det blir vel ikke noe særlig tur til fyret. Ogsåvidere. Jeg vet jo dette er bra, akkurat som jeg vet at Miles Davis er bra, men jeg kjenner at jeg ikke trenger å lese det. Det tar meg alt for lang tid, og det hender for lite, rett og slett. Interessant å merke seg, for øvrig, at det beste med denne boka, er det den ikke er berømt for, mens det dårligste med boka, er det den er berømt for; det litterære nybrottsarbeidet. Det er virkelig mye litteratur som står i veien for litteraturen her.

For febervarm nervøsitet skal man lese Dostojevskij, for retorisk mesterskap skal man lese Thomas Mann, for festlig innsikt i den nedrige menneskeslekten skal man lese Balzac, men er det eleganse du vil ha, da skal du lese Marcel Proust eller Henry James. Fordelen med James, som aldri skrev dårlig, er at du ikke trenger å lese 3600 sider.

Henry James dyrket en sjanger jeg liker svært godt, den korte romanen eller lange novellen, som han selv kalte “tales”. Jeg har lest et knippe av dem, og jeg kunne anbefalt alle med veldig påståelighet – den velkjente spøkelsesfortellingen The Turn Of The Screw, nesten groteske Aspern Papers, noe av det beste som er skrevet om begjærets styrke, idioti og skjønnet, eller hva med The Lesson Of The Master, James’ briljante, grusomme portrett av den aldrende forfatteren og hans yndling?

Alt dette kan du lese, og du vil elske det. Det samme gjelder In The Cage. James skrev denne historien i 1898 (samme år som The Turn Of The Screw!) på et tidspunkt da amerikaneren allerede hadde bodd tyve år i sitt andre hjemland, England. Det er en silkevakker fortelling, det er en klassefortelling, trist og skjønn, om ei jente som arbeider på et postkontor i London. Hun sitter i buret sitt hvor hun administrerer korrespondansen til overklassen; telegrammer. Sakte men sikkert begynner hun å få en særegen oversikt over livene deres: “her imaginative life was the life in which she spent most of her time”. Og hun fatter spesiell interesse for en av dem, Captain Everard, som hun forelsker seg i.

Å lese James er å være i samme rom som den delikate storheten. Og når man leser ham er man alltid så heldig å bli tildelt herlige setninger, som denne beskrivelsen av vår jente: “… she had a whimsical mind and wonderful nerves”.

In The Cage finnes i Hesperus Press’ knallgode serie “100 Pages”, billig og lekker kvalitetspocket.

Vanskelig å motstå en roman som heter "Tante Augusta". Selvsagt var den kjempebra. Lett? Ja. Bagatellartet? Javisst. Overlegen, britisk, høflig, smart, morsom? Ja. Hvem skriver sånne bøker lenger! Min første GG-roman, det ble ikke den siste. Om Henry Pullingers reise mot et nytt liv som smugler og sønn av sin mor. Jeg har hørt at GG delte forfatterskapet sitt i to, en festlig og underholdende del, og en mer seriøs og litterær. Det er suverenitet over det.

Jeg snublet over denne romanen i 2004. Jeg tror jeg kjøpte den på grunn av tittelen, det fine omslaget, og på grunn av det lett eksotiske ved å lese en New Zealandsk klassiker fra 1957. Jeg leste den under sluttfasen av arbeidet med Kompani Orheim, og når jeg har lest den på ny, kan jeg ikke tenke meg annet enn at den har virket som en god bror den gang for Jarle og meg.

The God Boy hører hjemme blant de små juvelene i litteraturhistorien. Alle forfattere har lyst til å skrive en sånn bok, antar jeg. En roman hvor ingenting virker overflødig, en roman hvor alt er gjennomlyst, tone, stemme, synsvinkel, fortelling. En roman hvor alt er avgrenset, og hvor dette skaper storheten. Mørkets hjerte, ikke sant, Bonjour Tristesse, ikke sant?

Cross’ roman er akkurat sånn. En liten fortelling om store ting, historien er lagt i munnen på 13 år gamle Jimmy Sullivan, som forteller om det som hendte med ham og familien hans for et par år siden. Fra første setning merker leseren denne romanens elegante prinsipp: Du vet mer enn Jimmy. Det Jimmy ikke forstår, eller feiltolker, det skimter du; hjemlig vold, et havarert ekteskap, vold. Denne differensen, som bruk av førstepersonsforteller kan skape, er godt utnyttet av Ian Cross, det er en sørgelig fryd å høre på Jimmy, som tolker sin urolige verden feil, mens man selv ser hva som egentlig foregår rundt ham.

Romanen er kort, Cross har truffet 13-års-tonen i teksten godt, dramatikken tetner for hver side. Her er Jimmy i en av de mange fine passasjene hvor han tar aggresjonen sin ut på Gud: “It’s all very well to pull off a few miracles now and then, by having people go all the heck over to France and dunk themselves into the water at Lourdes, or to make the bread and fishes go a whole lot further; it’a all very well to cut up those capers in front of the grandstand, as it were, but if he is such a hot scone why doesn’t he do more day-to-day stuff?”

Jeg reagerte likt hver gang jeg leste The God Boy: Jeg skulle ønske jeg kunne gå inn i romanen, gå ned gata i den lille, provinsbyen Raggleton i New Zealand, ta Jimmy Sullivan i hånda og si: “Kom, gutt, vi stikker. Ta sykkelen, vel, Jimmy, så spinner vi av gårde herfra og lar de satans voksne ruinere sine egne liv, de skal faen ikke få ødelegge oss.”

"Sarrasine", en av Balzacs mange noveller, ble først trykket i 1830, og er et relativt tidlig verk av den gale franskmannen som skrev opp til atten timer i døgnet, ikledd en munkekappe, mens han drakk liter på liter med kaffe. Novellen hører til de mer ekstreme utkantene av Balzacs verk og er blant hans beste. Den andre korte teksten som inngår i denne utgaven fra Hesperus, "A Passion In The Desert", tilhører neppe det beste Balzac skrev, men den er høyst lesverdig, så sjuk som den er i det underlige hodet sitt; en fortelling om en soldat som forelsker seg i en panter.

Det var Kim Hiorthøy som en gang anbefalte meg denne. Jeg har aldri glemt den, og jeg har aldri glemt jenta med den lamme hånden. Noe langtekkelig, spesielt mot slutten, minnes jeg, men ellers helt suveren.