Bokelskere.no

Les mer her

Det har foreldrene mine hjemme hos seg. Jeg kan bare rappe den:)

Jeg tenkte det samme som hemmelig dør og innenfor der er det et lite bibliotek jeg kan sitte i fred. Et bibliotek som er litt mørk/gotisk, med skrivepult, godstol, peis, lange vinduer med tykke gardiner og en globus :) Det hadde vært herlig:)

Jeg skulle gjerne ha hatt et hemmelig bokskap:)

Enkelte ting kan ikke fortrenges ...

Guro er en enslig, ung og selvstendig kvinne som tar jobbkarrieren sin alvorlig, men det er bare en fasade. Innvendig sliter hun med en alvorlig sykdom som hun holder hemmelig. Kun legen hennes vet om tilstanden hennes og råder henne om å gjøre noe med det før det er for sent. Hun har en alvorlig spiseforstyrrelse (bulimi) som fullstendig styrer henne. Hun spiser mye når hun har problemer og spyr det ut igjen. Hun til og med kjøper mat som gjør det lettere å spy det ut rett etterpå. Istedet for å ta tak i problemet som legen råder henne til, velger hun å reise bort en stund, flykte fra problemet og ta en pause fra jobben. Hun drar til Callian i Provence hvor hun får bo hos en gammel, men sprek kvinne som heter Marie. Der møter hun også Dominic som hun blir godt kjent med etter hvert. Begge merker at det er noe med Guro som de ikke når helt frem til. Kommer hun til å åpne seg fult og helt for dem eller må hun konfronteres?

Dette er ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt å kjøpe i en bokhandel. Det er ikke helt min sjanger, men etter å ha lest litt om den på diverse norske bokblogger rundt omkring så blir man jo nysgjerrig. Og noen ganger må man jo lese alvorlige romaner også. Jeg var også heldig å få en kopi av forfatteren og få en sjanse til å lese boka selv. Noe jeg er glad for jeg gjorde selv om den ikke nådde meg helt. Som sagt er ikke dette en type bok jeg ville ha valgt å lese selv hvis jeg skulle på bokjakt, men som leser er det viktig å utvide horisonten. Det er det i alle fall for meg. Det er sunt å lese litt fra forskjellige sjangre og forfattere for ikke å lese det samme hele tiden.

Det som var mest fascinerende med boka var at jeg oppdaget hvor mye jeg og hovedpersonen Guro har til felles. Ikke når det gjelder spiseforstyrrelse, men mye annet. Vi fortrenger problemer istedet for å gripe tak i dem, vi gjemmer følelsene våre istedet for å vise dem og snakke om dem, og vi våger ikke å slippe noen inn, å la noen bli ordentlig kjent med oss. For min del er det ikke at jeg har noe å skjule, men tilliten min til folk generelt er på null. Vi er også redde for å nyte livet. Vi vet ikke helt hvordan man gjør det. Så jeg og Guro har mange felles svakheter som det var lett å kjenne seg igjen i.

I hvert eneste kapittel begynner med et vers av noen utvalgte Bjørn Eidsvåk sanger (er ikke noen fan av ham, men tekstene passer jo godt til innholdene til kapitlene). Kapitlene er korte og lettleste. Det er også lett å leve seg inn i både Guros og situasjonen til de andre. Det eneste som er litt irriterende med skrivemåten i denne boka er at noen setninger blir gjentatte her og der og noen av samtalene blir for ensidige. Litt gjentagende og historien har lett for å peke til det forutsigbare. Det jeg også lurer på er hvor søskene til Guro er? Hun nevner vel at hun har tre eller fire søsken så vidt jeg husker, men hvor er de? Hvorfor hjelper ikke de henne? Ja, jeg vet at hun har holdt sykdommen skjult, men har de ikke kontakt med hverandre i det hele tatt? Ble kontakten brutt eller vokste de fra hverandre da det forferdelige skjedde i Guros fortid? Det store tapet for hele familien som forandret alt.

Stryk meg over håret er ikke en bok eller sjanger som jeg leser til vanlig, men den gir lys over et alvorlig og fortrengt tema som er viktig å ta opp. Selv om det er et dyster tema er boka også oppløftende og vakker på sin måte. Det er en godvond roman på mange måter om dere skjønner hva jeg mener. Stryk meg over håret vil garantert treffe det rette publikum. Fin og vemodig sommerlesing.

Les mer her.

Der forklarte du det mye bedre enn meg:) Kunne ikke ha forklart det bedre selv:)

Skjønner det. Jeg ønsker å lese mer enn det jeg har gjort i det siste selv om jeg leser litt hver dag. Skulle bare ønske jeg hadde energi nok til å lese bøkene mer sammenhengende. Ikke bare stykkevis og delt hvis du skjønner hva jeg mener?

Jeg har facebookprofil og er medlem på bokelskernes facebookside, men det er veldig sjeldent jeg svarer på spørsmålene deres/er med på diskusjon. Det har hendt få ganger at jeg har deltatt. Stort sett er jeg en snikleser for å se hva andre driver med i hverdagen og hva som skrives på forskjellige gruppesider, blant annet siden til bokelskere.no Men å oppdatere status selv på facebook har jeg så og si sluttet med. Gjør det bare en gang i året for å takke for bursdagshilsener:) Så er nok en passiv bruker både når det gjelder facebooksiden til bokelskere.no og facebook generelt.

Det er endelig helg igjen etter en slitsom uke og her sitter jeg og momser bringebær. Kjøpte selvfølgelig for jeg har dessverre ikke bringebærhage selv. Jeg leser fremdeles de samme bøkene som forrige helg. Lesingen har gått trått denne uka av diverse grunner. Det har både vært travelt og har hatt en del å tenke på. Så håper jeg tar opp lesingen igjen for fullt denne helga:) Liker ikke følelsen av å "stoppe opp" hvis du skjønner hva jeg mener?

Men kommer nok til å bli ferdig med Stryk meg over håret av Agnes L. Matre. Har omtrent 70 sider igjen og kommer sannsynligvis til å bli ferdig med den enten i kveld eller i løpet av morgendagen.

En vampyrs bekjennelser av Anne Rice blir jeg kanskje ferdig med i helga, eller i begynnelsen av neste uke hvis jeg skal være realistisk. Liker den godt så langt. Jeg er ikke noen fan av vampyrer generelt, men jeg liker de gammeldagse best (som i den boken) og jeg liker godt den verden Anne Rice tar meg inn i. Mystisk og fengende. En bok som man vil kose seg lenge med.

Ellers er det vått ute, typisk når det har vært stort sett oppholds resten av uka, så det blir nok innelesing istedet. Men det gjør meg ingenting:) Bøker kan jo leses overalt:)

God helg!:)

Den er ikke så verst, men kanskje ikke helt min type bok?:)

Jeg har hatt helg i litt over fem timer nå, og godt er det etter en lang uke.

For noen dager siden ble jeg endelig ferdig med Mørke rom av Gillian Flynn. Etter den boka og Gone girl (Flink pike) kommer jeg ikke til å lese noe av henne. Jeg liker mørk litteratur med forskrudde karakterer, men syns bøkene til Flynn blir litt for tilgjort og småkjedelig. Men jeg har i alle fall prøvd å like bøkene hennes.

Nå leser jeg En vampyrs bekjennelser av Anne Rice. Jeg bruker litt tid på denne fordi jeg vil ikke at den skal ta slutt så fort. En atmosfærisk verden:)

Ved siden av leser jeg Stryk meg over håret av Agnes L.Matre. Av og til må man lese litt av norske forfattere også. Lenge siden sist:)

God helg!:)

Hva gjør man når man mister nesten hele familien i et brutalt mordmysterium?

Hovedkarakteren Libby Day er en voksen, utmattet og kronisk depressiv kvinnemenneske som mistet nesten hele familien i en makaber mordsak. Som liten jente opplevde hun en natt sitt livs verste mareritt. Nesten hele familien hennes blir slaktet og broren hennes er siktet for å stå bak. Som voksen blir Libby kontaktet av en syk gjeng som kaller seg for The Kill Club. De har stor interesse for store, berømte drapssaker og av en eller grunn føler de at Libbys bror, Ben er uskyldig dumt. Kan de overtale Libby til å hjelpe til med å løse saken med en liten slant med penger og finne ut om Ben virkelig er drapsmannen eller om det er noen andre? Det er ingen hemmelighet at Libby sliter økonomisk og hun påtar seg saken og det drar henne inn i enda en mørkere verden. Kommer hun til å finne klare svar om hva som egentlig skjedde den brutale drapsnatten?

Det er ikke ofte at en bok irriterer meg så mye at jeg vil slenge den rett i veggen og bare la den ligge på gulvet. Men selv om denne boka irriterte meg voldsomt på mange måter så gjorde jeg ikke det. Jeg vil ikke slenge bøkene mine i veggen eller andre steder. Bøker er bøker. De havner i hylla enten jeg liker dem eller ikke. Klarer ikke å gi bøker så dårlig behandling - selv ikke denne. Bøker er en viktig del av livet mitt som klarer å hjelpe meg gjennom gode og dårlige perioder på et eller annet merkelig vis, så ingen bøker fortjener slik behandling.

I år har jeg lest to bøker av Gillian Flynn; Gone girl (norsk tittel: Flink pike), og Mørke rom. Gillian Flynn har blitt hedret som verdens nye thrillerdronning i litteraturens verden, og jeg begriper ikke hvorfor. Ingen av de to bøkene bergtok meg. Om det er på grunn av at jeg har lest mange lignende bøker fra før, vet jeg ikke, men syns ikke at bøkene hennes er så originale som mange hevder. Men jeg har i hvert fall lest to bøker av henne og syns jeg har grunnlag nok til å gi opp en forfatter da. Å gi opp en forfatter etter bare kun en bok er for dårlig, men hvis man ikke liker hverken to eller tre av bøkene av samme forfatter, hvorfor fortsette da?

Mørke rom var ingen stor leseopplevelse for meg - snarere det motsatte. Sidene var nesten klistret med lynlim. Jeg slet med å bla meg videre i det hele tatt. Hverken personene eller selve historien fenget meg noe særlig og jeg mildt sagt gledet meg til å bli ferdig med boka. Så dette er den andre og siste boka av Gillian Flynn for min del. Sorry. Man kan ikke like alt.

Det er vel ikke noe mystisk med menn med solbriller på og som føler seg ukomfortable sammen med andre mennesker vel? ...

Tenåringsjenta Elena er den mest populære jenta på skolen. Hun er vakker, smart og vet hva hun vil. De andre på skolen beundrer henne og hun er en beundrer av henne selv. Da en ny elev begynner på skolen blir hun meget nysgjerrig. Hvem er denne nye, høye, mørke og mystiske fyren med solbriller på? Og hun blir helt satt ut når hun blir ignorert av ham. Ingen gutter har ignorert henne før og det finner hun seg ikke i. Stefan Salvatore, som den nye eleven heter, har flere grunner til å unngå henne. En av grunnene er at hun minner ham for mye på en person fra fortiden ...

Helt ærlig hadde jeg ikke hørt om denne bokserien før Tv-serien kom. Jeg har fulgt mye med på Tv - serien, men dessverre ikke sett alle episodene. De skal jeg selvfølgelig få med meg senere. Kan ikke sammenligne boka så mye med serien akkurat nå med tanke på at jeg husker ikke mye fra første sesong siden det er så lenge jeg har sett den, så mye sammenligning blir det ikke, men litt. Så denne omtalen blir litt hipp som happ. Kanskje noe smårotete og jeg beklager det.

I Tv-serien er Elena mørkhåret, vennlig, omtenksom og oppegående. Mens i bokform er hun blond, kald, selvopptatt og dominerer hele skolen. Hun er en typisk High-Schoool isdronning som andre både elsker og hater Alt hun tenker på er jeg, jeg, jeg og atter jeg! Får hun det ikke som hun vil blir hun forbanna og tar nesten til tårene med en gang.

Stefan er også litt annerledes i forhold til tv-karakterene. Utseendet er det samme, men i bokform virker han mer selvsikker, bestemt, og litt utfordrende på forskjellige måter.

Damon, broren hans som er min favoritt. Han er nesten ikke nevnt i boka så han kan jeg ikke sammenligne så mye i forhold til tv-serien ennå. I denne første boka jobber han mer bak i kulissene og blir nesten ikke nevnt før litt senere og håper han får en større rolle i de neste bøkene.

Siden det er blitt laget Tv-serie av denne bokserien tenkte jeg at det måtte være noe spesielt med denne bokserien og forventingene var høye da jeg begynte på den første boka. Store forventninger lønner seg ikke alltid, det vet jeg godt, men siden jeg liker Tv-serien så godt og selve settingen, så må jo bokserien være skikkelig bra? Det er jo lov å tenke sånn, men syns ikke den første boka i denne lovende serien skilte seg ut på noen måte. Handlingen er treg, karakterene er litt som pappfigurer som jeg håper det blir mer liv i i de neste bøkene og spenningskurvene var lave. Det var veldig lite som skjedde. Skjønner at den første boka i en serie skal ta seg god tid til å skape en verden med karakterer man skal bli kjent med, litt bakgrunnshistorie og slike ting, men likevel. Det er nesten ikke noe action i det hele tatt. Det var det temmelig sparsommelig på. Så jeg hungrer ikke akkurat etter å lese neste bok med det samme. Jeg har lyst til å lese videre i bokserien og ikke gi opp med det første, men sparer bok nummer to, The Struggle til litt senere etter å ha lest noen andre bøker først.

The Awakening skiller seg ikke ut som stor vampyrlitteratur på noen som helst måte, men det er grei og avslappende lesestoff hvis man vil ha lettbeint underholdning på varme sommerdager.

Et helt liv kan forandre seg på ett sekund.

Fire ungdommer kjører nedover en fjellside i skumringstiden. De aner fred og ingen fare før noen kommer midt på veien ut av det blå, og ingen reagerer før bilen treffer vedkommende. Dette blir en kveld som forandrer ungdommenes liv for alltid. De inngår en pakt om å aldri fortelle denne hendelsen til noen. Det går helt fint helt til et år er gått etter dødsulykken, og en av de fire vennene får et mystisk notat hjemme hos seg hvor det står: I know what you did last summer.

Bokas tittel er nok temmelig kjent for oss fleste takket være skrekkfilmbølgen som florerte på 90 - tallet og I know what you did last summer var en av dem. Skrekkfilmer som besto av ungdommer som ble myrdet en etter en av en morder som har all verdens tid. Lyder dette kjent?

Selv om dette er en svært kjent tittel og mange har sett den berømte filmen, så er boka og filmen svært så forskjellige. Bilulykken er nesten det samme som i filmen og at en av dem får notatet hvor det står: I know what you did last summer er vel det eneste boka og filmen har til felles. Alt annet er helt annerledes. Boka og filmen er to forskjellige ting. Filmen ble gjort om til en slasher film, mens i boka er det fokusert mer på atmosfære og suspense.

Min bokutgave er en moderne variant. I know what you did last summer ble utgitt i 1973, og akkurat som med boka Killing Mr Griffin, skrev Lois Duncan boka om igjen for å gjøre den mer moderne. Hun forandrer klesstilen til karakterene, gir dem mobiltelefoner, datamaskin, Internet og andre ting som ikke var vanlig og som ikke fantes på 70 -- tallet. Skjønner ikke hvorfor hun moderniserer de mest kjente bøkene sine. Syns det har en viss sjarm å lese ungdomsbøker og andre bøker generelt hvor settingen er fra en tid da det ikke fantes Internet og andre lignende teknologiske ting.

Bortsett fra det er det jo en utrolig spennende og fengende bok. Boka har sine klisjeer fra skrekksjangeren, men det funker. Vi blir godt kjent med hver av karakterene, deres sterke sider og svakheter. Det eneste jeg savnet litt om dem er litt bakgrunnstoff, i hvert fall på enkelte. Skrivemåten til Lois Duncan er veldig enkel og drivende, men hun har den evnen å gjøre leseren nysgjerrig nok til å lese kapittel etter kapittel. Selv om boka er enkel underholdning er det lett å bli dratt inn i handlingen og man bare må vite om man har rett angående det som skjer. Sidene bare flyr av sted. Også har hun evnen til å beskrive karakterene godt. Det er lett å se hvordan de ser ut og hvordan de er, og hun beskriver miljøet veldig levende. Det er som å være i boka selv. Det føles ikke ut som om man leser, men at man selv er en del i handlingen. Jeg følte frustrasjonen, angsten og uroen blant ungdomsgjengen meget godt og av og til ville jeg bare slenge boka i veggen over enkelte valg de tok. Hvorfor går de ikke bare til politiet istedet for å ordne opp i ting selv? Hvorfor gjøre alt vondt verre osv? Slike spørsmål, men leseren kan jo ikke bestemme handlingen i boka man leser i.

Til tross for at I know what you did last summer var temmelig ulik filmen, må jeg si at jeg storkoste meg likevel. Det er enkel underholdning bestående av lett skrekk, spenning og en liten dæsj suspense. Det er skrevet på en fengende måte slik at man bare må vite hva som skjer videre. Boka gikk raskt unna i disse solfylte dagene i pinsen mens jeg satt ute og følte meg som en kokt hummer.

Filmen ville ha vært så mye bedre hvis den hadde fulgt nøyere etter bokas innhold, men de måtte bare ødelegge den med typisk slasher-vri. Det er en underholdende film og artig å se på nå og da, det er ikke det, men kvaliteten og spenningen ville ha vært så mye høyere hvis de hadde gjort den mer lik boka. Det er i hvert fall sikkert.

I know what you did last summer er perfekt sommerlesing hvis man vil ha lettbeint og fengende underholdning.

Haha, husker jeg slet meg gjennom den på ungdomsskolen da jeg tenkte at dette er jo en bok om "ingenting":)

Jeg har også vært ute på verandaen og lest etter jobb helt til den regnskura kom. Jeg visste den ville komme i løpet av dagen for været har vært litt skiftende, men for min del var det godt med en regnskur nå. Det har vært stort sett 25 grader hele denne uka og det er 10 grader for meget for denne skrotten i hvert fall. Er ikke så fryktelig glad i varme, egentlig. Men så er det jeg som er sær da, på mange måter:)
I helgen blir det å lese: Mørke rom av Gillian Flynn. Ja, jeg er ennå ikke ferdig med den boka. Jeg sliter med bøkene til G.Flynn tydeligvis. Etter denne og Gone girl tror jeg at jeg gir opp denne forfatteren. Jeg liker psykologiske thrillere, men bøkene hennes blir litt for langsomme og jeg er heller ikke spesielt fan av skrivemåten hennes. Men jeg har i hvert fall gitt henne en sjanse,

Også skal jeg lese videre i En vampyrs bekjennelser av Anne Rice som jeg liker veldig godt så langt. Ja takk, til gammeldagse vampyrer:)

God helg:)

Det er lov å gi seg :)

Her har det vært oppholds og regn annenhver dag. Ubestemmelig vær, men skal ikke klage. Satt litt ute i går ettermiddag da været ikke var så verst.

Jeg er snart ferdig med The Awakening av L.J. Smith, den første boka i Vampire Diaries -serien. Og jeg holder fortsatt på med Mørke Rom av Gillian Flynn som det går litt trått med, men håper å bli ferig med den i løpet av helga.

God helg:)

At man fullstendig mister skjønnhetssøvnen fordi man leser til fire-fem tiden om morgenene flere netter i uken.