Bokelskere.no

Enig.

Bedre enn 3 synes nå jeg :)

Spennende.

Ikke alle horrorbøker er like skremmende ...

Hovedpersonen Kyle Freeman er en selvstendig filmskaper som sliter med stor gjeld. Men det viser seg at han har gullhår i ræva likevel da han en dag blir kontaktet av en produsent som vil ha ham til å lage en dokumentar og som vil gi ham et stort beløp hvis Kyle velger å gjennomføre det. Denne produsenten vil ha ham til å lage en dokumentar om en sekt som kalte seg the Temple of the Last Days som var ledet av Sister Katherine. Sekten holdt til i både England og Frankrike, men oppholdt seg i Arizona mot sektens slutt på midten av 70 - tallet. Sammen med en kamerat takker Kyle ja til å ta oppdraget. For sekten som eksisterte på den tiden virker for ham svært interssant med tanke på at det gikk rykte om at de hadde noen grusomme voldsepisoder, drap og eksperimenterte med mørke krefter. Kyle og kameraten filmer og intervjuer noen overlevende fra sekten og de oppdager på opptakene merkelige, uforklarlige ting. Det samme gjør de i Arizona på et av oppholdstedet til sekten. Når de drar fra de stedene, merker både Kyle og kameraten overnaturlige ting som forfølger dem. Er de modige nok til å gjennomføre denne dokumentaren?

På slutten av fjoråret leste jeg en annen bok av Adam Nevill som jeg likte veldig godt. Boka var The Ritual, og den ga meg mersmak på denne forfatteren. Jeg ville lese mer og Last days ble tilfeldig neste valget. Adam Nevill er såkalt det nye stjerneskuddet innen horror/skrekk-sjangeren og har blitt sammenlignet med min favorittforfatter, Stephen King. Det syns jeg er litt drøyt for ingen kan sammenlignes med Stephen King. Det er ikke mulig. Han har helt sin særegne måte å fortelle på som ingen kan kopiere eller overgå, bare så det er sagt!

Men nok om det ... og tilbake til innleggets innhold. Jeg ble som sagt begeistret for boka The Ritual som jeg leste i fjor. Den var velskrevet, fengende og spennende. Men med Last days opplevde jeg det som en kamp å bli ferdig med boka. Det er sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. At jeg leste den på engelsk forsinket ikke prosessen fordi jeg er vant til å lese engelske bøker, men når handlingen ikke fenger, da går det trått. Og noen bøker trenger mer tid enn andre. Men for meg gikk det veldig trått og da blir det pinefullt å lese. Jeg er også den som ikke avbryter en bok. Jeg gjorde det litt før for mange år siden, men det gir meg bare dårlig samvittighet, så nå fullfører jeg alle bøker jeg starter på uansett hvordan prosessen går. Man kan jo ikke bare lese bra bøker hele tiden. Man må bli litt utfordret og føle litt motgang også, som leser. Det syns i alle fall jeg.

Kort fortalt: Last days var ingen skremmende leseopplevelse for min del. Jeg har lest en del bøker og sett lignene filmer før der man får servert det ene billige "skremmetrikset" etter det andre. Det blir for forutsigbart. Noen ekle partier var det, men ingen minnerike og ikke noe som ga meg gåsehud. Syns også at karakterene i boka var platte og kjedelige. Jeg brydde meg ærlig talt ikke om hva som ville skje med dem og det er et dårlig tegn ... Så Last days ble en skuffelse for meg med tanke på hvor godt jeg likte The Ritual. Om jeg kommer til å lese flere bøker av Adam Nevill er jeg temmelig usikker på. Vi får se ...

Helg igjen gitt.
Misunner alle som får helgefølelse. Selv har jeg vært hjemme i snart fem måneder nå og er dritlei. Jeg er så lei av å være lei og samtidig må jeg gå til arbeidspsykolog noen få ganger i tiden fremover. Grøss og gru. Jeg gjør det mot min vilje for føler at de ikke gir meg noen valg. Så jeg får bare prøve å holde ut. Å snakke om ting og drøfte med noen jeg ikke kjenner personlig er definitivt ikke noe for meg. Det blir for dumt. Men, men, jeg får bare holde ut på en eller annen måte.

Denne uka har jeg fått lest litt selv om jeg sliter litt med konsentrasjon jeg også.

Jeg har lest ut Drømmegjengeren av Samantha Shannon som er det nye stjerneskuddet innen dystopisk/science-fiction - sjangeren for ungdom. Boka hadde lovende konsept, men syns det ble for masete gjennomført. For mye informasjon og detaljer at det kveler handlingen. Så jeg ble rett og slett skuffet.

Og jeg er endelig ferdig med Last days av Adam Nevill som jeg har holdt på med i noen uker nå. Den gikk trått for boka ble ikke helt som ventet og det ble litt for standard horror for meg. Ikke de store overraskelsene, dessverre. Litt synd med tanke på at jeg likte boka The Ritual av samme forfatter bedre som jeg leste i fjor.

Og i helga blir det norsk lesestoff på meg av norske forfattere. Jeg skal fortsette med Knausgård som jeg er i humør i for tiden. Vi er like sære og humørsyke begge to har jeg funnet ut, så det skal bli godt å lese videre i Min kamp 3. Elsker Knausgårds ærlige og direkte skrivemåte.

Og jeg skal lese videre i Hulemannen av Jørn Lier Horst. Den har en lovende start og jeg er spent på fortsettelsen. Så det blir nok mye lesing på meg denne helga også jeg som er vant til å trø hjemme selv om jeg har fått nok av det for lenge siden...

Lykke til med flyttingen og gled deg når alt er på plass:)

God helg!:)

En ung jente på seksten år hvis navn vi ikke får vite er forteller i denne sterke historien om å vokse opp og ha en mor som er psykisk syk. Fortelleren bor sammen med sin mor og lillesøster Emilie, har en kjæreste hun egentlig ikke er glad i og kaller Firfisla og en far som har flyttet til Kristiansand med ny samboer og bonusbarn på slep. Hovedpersonen er i bunn og grunn omsorgsperson for sin lillesøster uavhengig om moren er manisk eller depressiv, for en ansvarlig mor har hun vanskeligheter med å være uansett. Når barnevernet kommer på døren gjør de alle tre alt for å fremstå som en velfungerende familie, for når alt kommer til alt vil jo ingen av dem skilles tross alt.

Å holde pusten forteller mange små historier fra livet til hovedpersonen og familien, både fra barndom og nåtid. Det er historier fra når mor og far fortsatt bodde sammen, da lillesøster Emilie ble født, første gang de hilste på pappa sin nye kjæreste og familie, og historier fra en mer nær fortid. Språket er veldig konkret og mye blir fortalt på få sider. Det er lite utenomsnakk og føleri, men fortsatt veldig mye følelser, ofte uttrykt gjennom handlinger som både får ut og distraherer bort følelsene. Som å ha sex med fremmede menn hun møter på nettet, slå til bestevenninnen sin og å si noe stygt til lillesøsteren. Eller på motsatt side av skalaen ved å kjøpe favorittfrokostblandingen til lillesøster selv om den er mye dyrere enn andre alternativ. Fortelleren klager eller syter ikke selv om hun godt kunne det, men tar følelsene ut på andre måter.

Moren kommer litt i bakgrunnen og fremstår først og fremst som en ikke tilstedeværende syk person som ikke kan ta vare på seg selv eller andre uten at vi får vite noe særlig om henne. Så vidt vi forstår oppholder hun seg mest i sengen der hun noen ganger griner høyt, men stort sett gjør lite ut av seg. Når hun har sine maniske perioder kan hun glimte til til stor glede for sine barn som da oser av stolthet og kjærlighet, noe som også er veldig sterkt å lese. Gleden varer stort sett ikke lenge for hun ender ofte opp med å gå for langt. Faren stiller kun opp i sine tildelte helger og så vidt vi vet gjør han ingen innsats for å gi barna et annet og tryggere hjem enn hos sin syke mor.

Jeg liker veldig godt fortellerstilen til Agate Øksendal Kaupang og ikke minst har boken en veldig viktig historie å fortelle om å vokse opp på skyggesiden i trygge og gode Norge med en del flere utfordringer enn ungdom flest. Det er en stor styrke for boken at forfatteren ikke overdriver elendigheten, men beskriver den på en nøktern måte. Boken er sår, vond og til tider brutal fordi den virker så realistisk og direkte. At dette er skrevet av en debutant som i tillegg bare er 20 år er egentlig utrolig, men samtidig kan det være ungdommen i henne som gjør det så rått, ærlig og ekte. Det er likevel ikke en forfatter som kommer fra intet, hun har både forfatterstudier fra Bø og Biskops Arnö og bidrag i ulike antologier i bagasjen.

Anmeldelsen ble først publisert på bloggen Så rart

Enig

Noen konsepter blir for store i bokformat ...

Jeg ble ferdig med denne tidligere i natt da det sluddet på det verste. Jeg satt ikke oppe og leste Drømmegjengeren fordi spenningen var til å dø av, men mest fordi jeg ville bli ferdig med den. Og på denne morgenkvisten er jeg fremdeles ikke trøtt så hvorfor ikke skrive anmeldelsen med en gang?

Hvordan jeg skal prøve å forklare denne boka på en fornuftig måte er for meg en gåte hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg forstår konseptet og poenget med boka, men hvordan jeg skal formidle budskapet skriftlig på en forståelig måte kommer til å bli hardt, men jeg skal gjøre et forsøk. Paige er en nitten år gammel jente (men jeg mener bestemt at hun også blir nevnt at hun er atten i en annen plass i boka, hvis jeg ikke tar helt feil)?. Uansett ... dette er en futuristisk/dystopsik bok for ungdom og det er visst en sjanger som har vokst og blitt meget populær for denne målgruppen. Jeg liker noen bøker innenfor denne sjangeren, men har ikke blitt helt bitt av basillen ... I hvert fall ikke ennå. Jeg sier ikke at det er dårlig, men det har bare ikke blitt noen favorittsjanger for min del.

Handlingen foregår i London og året er 2059. Paige har en evne/jobb som hun skjuler godt for faren sin. Hun kan nemlig gå inn i andres sinn. Evnen hennes kalles for drømmegjenger. Hun lever i et dystopisk samfunn og en dag blir hun tatt til fange og fraktet til Oxford. En by som har blitt holdt skjult i 200 år. Der møter Paige likesinnede og hun lærer seg selv og andre å kjenne på en voldsom og ummenneskelig måte.

Forfatteren er 91 - modell og hun har allerede skrevet bok som skal bli til en serie på sju bøker og den første boka blir til film. Her er det snakk om et ungt talent, og selv om boka ikke var noe for meg, er det ikke vanskelig å legge merke til at dette er en ung forfatter med kreative sider. Jeg ville så gjerne like denne boka siden det er høstens snakkis angående bøker for ungdom, men boka funket ikke for meg. Jeg syns at forfatteren ble for forklarende. Boka er på over 500 sider og det er viktig at det er flyt og spenning i språket. Og det er ingen tvil om at Samantha Shannon er en kvinne med mange gode ideer, men likevel. Det blir for mye informasjon at det kveler hele handlingen/spenningen. Leseren blir foret opp om hvorfor ting skjer, hvorfor det er sånn, beskrivelser av sammfunnet, hvordan ting fungerer angående evner osv ... at lite blir overlatt til fantasien. Det er som å få alt inn med teskje og det liker jeg ikke når jeg leser en bok. Jeg liker å lese bøker som får meg til å fundere - enten om det er positivt eller negativt, mens med Drømmegjengeren ble det stikk motsatt. Dermed føltes lesingen som drepende.

Og kjærlighetshistorien blandet med denne spennende og voldelige handlingen syns jeg blir oppbrukt. Har du lest Twilight, The Hunger Games, osv ... vet du hva du får. Hovedpersonen faller for en farlig type som også viser seg å være omsorgsfull, og selv om de oppdager at de har sterke følelser for hverandre, skjønner de samtidig også at de ikke er "meant to be". De kan ikke være sammen uansett hvor sterke følelsene er. Hvor mange ganger har vi ikke lest slike historier tidligere i bøker i samme sjanger? Ikke noe nytt der i gården.

Drømmegjengeren er den nye ungdomsboka som får masse oppmerksomhet for tiden av mange grunner. For meg bydde boka på et spennende konsept som ble kvalt av forfatterens skrivestil. Det blir for mye informasjon og forklaring på en gang. Det gjør historien mindre levende for min del og nesten hele leseopplevelsen ble dermed monoton. Forfriskende konsept som dessverre blir for stor i bokformat, men som heller egner seg for filmlerretet? Vi får se. Den skal jo bli til film. Om jeg skal se den er tvilsomt siden boka ikke falt helt i smak, men man vet jo aldri ...

Av og til kjenner man oppskriften fra før ...

Har ikke lest en Fossefallbok siden september og tenkte det var på tide å ta det igjen. Har nå lest bok 52 av 55 i serien og skal lese resten før året omme. Kvier meg litt til å avslutte denne serien med tanke på at jeg har fulgt med denne gjengen helt siden 2009, så det blir litt vemodig å ta farvel med den verden. Men alt tar jo slutt en gang. Sånn er det bare. Enten vi liker det eller ikke ...

I likhet med disse siste Fossefall - bøkene er det Kajsa som har hovedrollen i stedet for moren, Amalie som var hovedpersonen tidligere, men hun er ennå en stødig karakter sammen med Kajsas far, Ola. Men nå som eldstedatteren deres har blitt voksen, er det hun som har tatt over hovedrollen. Hun er voksen og bor på sin egen gård, men likevel er hun ikke spesielt voksen av seg. Hun blir fort sjalu. Roter seg fort opp i problemer, og klarer ikke å sortere følelsene sine på en fornuftig måte. Og det gjør til at hun gjør mange ting som hun angrer på senere, som å involvere seg med noen hun ikke har følelser for. Det er snakk om bare en av de få tingene hun roter seg bort i. Hun vet også at det ikke er lurt å ferdes i skogen som hun elsker, fordi det ryktes om en bjørn som lusker i skogen litt for nære gårdene, men klarer Kajsa å holde seg unna skogen som hun er så glad i av den grunn?

Fossefall er som sagt en serie jeg har lest siden begynnelsen og som jeg har lest i de siste fire årene, og når man leser en slik lang serie, er det ikke mye som overrasker lenger. I hvert fall ikke for denne leseren. Det er ikke de store spenningskurvene som de tidligere bøkene i serien hadde, men likevel er det en koselig serie å lese, selv om man ikke forventer så mye lenger nå som det synger på det siste verset - i alle fall nesten. Og det er fremdeles hyggelig å følge med alle karakterene man har blitt så godt kjent med og fått et innblikk til de nye som etter hvert har dukket opp.

Som sagt, nå som jeg har fulgt denne bokserien så lenge er det ikke så mye som overrasker og man vet hvordan denne oppskriften virker. Og cliffhangerne på slutten er ikke så intense lenger som før. Man får ikke følelsen av å hive seg over neste bok riktig med en gang. Og av en eller annen grunn klarer jeg ikke å like Kajsa spesielt godt. Vet ikke hvorfor. Jeg prøver, men klarer det ikke helt. Jeg savner at moren hennes, Amalie er hovedpersonen, selv om hun fremdeles er en sterk og fremtreden karakter i serien og at Kajsa er lik moren sin da hun var ung, men likevel. Det blir på en måte ikke det samme ... og jeg vet at lange serier trenger utvikling underveis og da må forandringer til for å få fremgang i lange serier generelt. Så det er forståelig. Likevel så savner jeg de gode gamle Fossefall - bøkene. Og selv om det er eldstedatteren, Kajsa som har tatt over hovedrollen, så blir jeg litt lei av sytingen og stakkars meg, det er synd på meg holdningen hennes. Jeg klarer ikke helt å få sympati på hennes vegne. Sorry ...

Likevel så liker jeg Fossefall - serien fordi mange av de gamle karakterene jeg er vant til og som jeg liker best fremdeles er med, og jeg er spent på hvordan helle Fossefall - serien kommer til å ende, så selvfølgelig skal jeg lese de siste bøkene også selv om jeg fremdeles mener at de tidligere bøkene i serien er bedre. Jeg mener ikke alle de tidligere Fossefall - bøkene, men de 35 - 40 første bøkene var det litt fart og spenning i, men i det siste har den biten dabbet litt av selv om det er enkelte småpartier her og der som er litt spennende, men ikke i nærheten av det som var før. Jeg mener ikke å være kravstor nå, men anmeldelse er en anmeldelse og jeg er bare ærlig.

Finnskogens hjerte skapte ikke den store spenningen, men likevel er Fossefall koselig å lese, og jeg skal selvfølgelig lese resten av bøkene selv om ikke Fossefall byr på den samme avhengigheten som den gjorde før i tiden. Man føler ikke trangen til å lese neste bok med en gang (savner den følelsen litt), men jeg må få med meg resten av Fossefall likevel.

Ikke så bra.

Helt enig.

Ikke enig :)

Kan en mystisk gjenstand forandre et helt liv?

Julie er bare 16 år, men er ganske moden for alderen. Hun bor sammen med bestefaren sin og en katt. Hvem som er den voksne i huset er hun til tider litt usikker på, men denne situasjonen er hun vant til. Hun har bodd sammen med bestefaren sin siden faren hennes forsvant for femten år siden, og moren hennes bor på et hjem hvor hun får hjelp til nesten alt. Etter at faren hennes forsvant har ikke moren hennes vært seg selv. Julie har ikke et enkelt liv, men hun er vant til det. Hun er vant til å klare det meste alene og hun er vant til å bli mobbet av de andre på skolen, spesielt av jentene. De har alltid noe å mobbe henne for, men heldigvis har Julie to venner på skolen som gjør det litt lettere å holde ut dagene der, så hun skal ikke klage. Hun er en tilpasningsdyktig jente på mange måter.

Aller best trives hun i skog og mark. Det er noe med skogen som gir henne ro. Men en dag når hun vandrer i skogsterrenget helt alene, skjer det noe. Hun faller ned i et stort og dypt hull i bakken. Og der finner hun en gjenstand med merkelige egenskaper. Etter hvert oppdager hun nye sider ved seg selv etter denne hendelsen, og hun oppdager også at bestefaren har hatt hemmeligheter for henne. Det er på tide å grave litt i fortiden. En fortid som fører nesten helt tilbake til den 2. verdenskrig ...

Det var bokomslaget som virkelig ga meg lyst til å lese Den onde arven. Jeg syns at omslaget er herlig. Det er mørkt og dystert. Dette må jo bare være spennende, eller? I år, eller i de siste årene har jeg lest mye ungdomslitteratur. Ungdomslitteratur har virkelig tatt av de siste årene og leses av både ungdom og voksne. Og ungdomsbøkene nå er ikke som de var før i tiden. Det er ikke mye Hardy-guttene, Nancy Drew, , Grøsserne og diverse annet i disse dager. Nå er ungdomslitteratur blitt et fenomen innen fantasysjangeren hvor vampyrer, hekser, magikere og hovedpersoner med magiske egenskaper hersker generelt i ungdomslitteratur for tiden. Så enkelte ting forandrer seg og vi voksne blir jo nysgjerrig på hva ungdom leser den dag i dag. I alle fall er jeg det. Så det skader jo ikke å utforske litt.

Den onde arven var en småspennende fantasybok å lese, men jeg savnet virkelig den intense opplevelsen. Boka er enkel å lese med tanke på at den er passe tykk og hvert kapittel består av 2 - 4 sider. Det jeg savnet aller mest i innholdet var å komme i dybden på karakterene. De ble litt for A4 på enkelte områder og ingen blir vi virkelig godt kjent med. Vi vet hvem som er hvem, hvem som er ute etter hva og slike ting, men ville gjerne ha likt å ha gått nærmere inn på personligheten til enkelte. Få litt mer ut av det. Julie er en godt likt jente, men til tider blir hun for sterk og selvstendig. Mange ungjenter er selvstendige og modne for alderen, men likevel ville jeg ha likt å se/lese om flere av hennes svake sider. Bli bedre kjent med dem og få et litt bredere reaksjonsmønster. Få henne til å føle mer på forskjellige plan, ikke bare en smakebit av det. Det blir ikke realistisk nok. Ikke for denne leseren i hvert fall. Sånn sett savnet jeg litt mer av det samme angående de andre karakterene også.

Alt i alt hadde Den onde arven et lovende plot, men dessverre ble den litt for forutsigbar for meg. Den manglet det lille ekstra. Jeg savnet litt mer følelsesregister og intensitet. Selv om boka ikke ble noen favoritt for meg, er jeg likevel glad for å ha lest den.

Skal man tro alt man leser fra denne sjangeren?

Da er Halloween over for "lenge siden" og jeg leste denne på selveste Halloween - dagen, den 31. Torsdagen i i forrige uke, men tjuvstartet dagen før ... De andre to bøkene i bokbokssettet leste jeg tidligere i oktober som en liten "oppvarming". Feiret ikke Halloween selv, med unntak av mørkt lesestoff og sjokolade. Men gjorde ikke noe annet stort vesen ut av dagen. Tenkte jeg skulle se en grøsserfilm (tradisjon på selve Halloween - dagen). Grøssere er jo min sjanger både innen litteratur og film, men i år gadd jeg ikke å sette på noen film, så det ble en mørk bok i stedet. Film får jeg ta en annen gang.

Dette bokboksettet fikk jeg tak i høsten i fjor, men leste ikke disse bøkene før nå (bedre sent enn aldri), og det er bøker som er fulle av vandrehistorier, spøkelseshistorier og noen dikt. Og med hver vandrehistorie, spøkelseshistorie og dikt følger det med en herlig illustrasjon som er i sammenheng med innholdet. (Ennå skulle jeg ønske jeg var like flink til å tegne som illustratøren Brett Helquist, men det kan jeg bare drømme om ...)

Som i de andre bøkene er også Scary stories 3: More tales to chill your bones delt opp i forskjelllige kategorier i hvert kapittel. Og kategoriene er som følger: når døden inntreffer når man minst venter det, historier som er på grensen til virkeligheten, mennesker med dyriske egenskaper, mareritt som blir til virkelighet, å finne logiske forklaringer på merkelige ting som skjer, og fortellinger som er ment for å være morsomme istedet for skremmende. Siden forfatteren Alvin Schwartz egentlig er folklorist og samler på slike historier har han også laget et registrer i alle disse tre bøkene i bokboksettet, Scary stories to tell in the dark, der han skriver hvor alle historiene stammer i fra og det finnes også et registrer over bøker med lignende innhold som denne.

Scary stories 3: More tales to chill your bones er den tredje og siste boka fra bokbokssettet Scary stories to tell in the dark og det var gledelig å lese alle disse bøkene, selv om det ikke var en stor opplevelse, men heller nostalgisk. Har alltid vært interessert i vandrehistorier og spøkelseshistorier helt siden jeg var lita. Leste mye av dem like før jeg skulle sove. Jeg fikk aldri mareritt. Jeg var heller fascinert og fikk ikke nok av denne sjangeren. Så enkelte ting forandrer seg visst aldri.

Selv om både denne og de andre to bøkene: Scary stories to tell in the dark og More scary stories to tell in the dark var morsomt å lese, var det ikke mye nytt der i gården. Hadde hørt/lest de fleste historiene fra før av og hadde vel forventet litt mer. Noen nye jeg ikke hadde hørt før, men det var det lite av og jeg liker fremdeles vekslingen av de klassiske og de moderne historiene. Ja takk, begge deler! Jeg må si Alvin Schwartz har en spennende jobb. Å samle inn slike historier må ha vært spennende!

De tre historiene jeg likte best fra Scary stories 3: More tales to chill your bones er: Footsteps, Maybe you will remember og Just delicious.

Noen ganger må man møte fortiden igjen uansett hvor mye man ønsker å unnvike den ...

Har lest så mange bøker i det siste nå at jeg ser nesten bøker og bokstaver overalt. Selv om jeg godt kunne tenke meg en lesepause av og til, så klarer jeg ikke å la være. Jeg klarer ikke en dag uten å lese noe. Vet ikke hva annet jeg skal fylle tiden med. Og lesing er vel ikke det dummeste man gjør for å få tiden til å gå? Djevelens fotspor av Amanda Stevens er den siste leste boka i rekka.

Hovedpersonen Sarah kjemper mot hemmeligheter fra fortiden. Hun vokste opp i et hjem hvor hun stort sett følte seg som en fremmed. Hun ble ikke sett av faren i motsetning til søsteren. De var som natt og dag og ble behandlet av foreldrene, spesielt av faren, på ulikt vis. Familien blir aldri den samme den dagen søsteren til Sarah blir funnet drept. Mystiske spor blir funnet ved søsterens lik. Mystiske klovspor. Disse sporene tilhører en lokal lengende som har eksistert i mange år, lenge før Sarah og søsteren hennes eksisterte. Disse sporene har eksistert siden 1922 og dukker opp igjen i nåtiden. Tilhører disse sporene til et overnaturlig vesen eller av en seriemorder? Fortid møter nåtid når et enda en i familien til Sarah blir drept. Hun må prøve å finne ut av saken før hun selv blir stemplet som en syndebukk av politiet ...

Da jeg først så boktraileren for noen år siden, fikk jeg fryktelig lyst til å lese Djevelens fotspor og kom tilfeldigvis over den i en matbutikk tidligere i år. Endelig hadde jeg sjansen til å lese den og plottet virket herlig dystert. Min kategori og dermed var forventningene skyhøye da jeg begynte å lese, og jeg vet at skyhøye forventninger er aldri bra å ha på forhånd. Det kan som kjent gi falske forhåpninger og det gjorde det i dette tilfellet. Dessverre!

Jeg ville så gjerne like den og bli dratt inn i handlingen. Må innrømme at enkelte partier og kapitler var spennende, men det ble aldri intenst eller overraskende på noen som helst måte. Har lest mange lignende bøker før så den skiller seg ikke ut, i hvert fall ikke innenfor sjangeren; psykologisk thriller. Det spennende med psykologiske thrillere er at det er mye som skjer, masse eksperimenter, personlighetsforstyrrelser, og "alt kan skje". Men dette er en av disse bøkene der det kan bli litt for mye av det gode at det vipper over til det latterlige. Selv om jeg liker å utfordre fantasien når jeg leser hvor alt kan sje, syns til og med jeg at slutten ble litt "far out". Det ble litt vel mye av alt til slutt at det blir nesten som en slags svart komedie enn noe grøssende. Rett og slett banalt. Jeg liker svart komedie, men ikke blandet inn i psykologisk thriller. Jeg liker disse sjangrene hver for seg ...

Overskriften på denne anmeldelsen er ikke ment for å fornærme noen ved å kalle enkelte bøker for kioskthriller/bøker. Jeg leser mange typiske kioskbøker jeg og ser ikke noe galt i det, men det jeg legger ved det uttrykket er at man vet hva man får, selv om jeg hadde håpet på at denne boka ville gi det lille ekstra. Skille seg litt ut med noe nytt. Men likevel samtidig være innenfor komfortzonen hvis man vil ha "avslappende" lesestoff. Ta en pause fra store og tunge bøker hvis man trenger avstand fra det. Det er det jeg mener med kiosklitteratur og mener ikke noe negativt med det. Ville bare gjøre dere obs på det ...

Selv om Djevelens fotspor av Amanda Stevens ikke var like spennende som boktraileren antydet, så var det likevel grei underholdning. Greit å lese hvis man vil ha noe lett og avslappende. Men noen minnerik leseopplevelse ble det dessverre ikke. Likte Dukkemakeren av samme forfatter hakket bedre.

Ja, indre uro er ikke kjekt, men overlever nok dette også. Går nok over med tiden.

Er du villig til å lage et opprør for noe du tror på?

Tidligere i år, nærmere bestemt i april leste jeg den første boka i Matched - trilogien, og leste oppfølgeren i mai. Tok noen måneder før jeg fikk lese den tredje for det tok litt tid før jeg fikk den sendt av forlaget og andre bøker måtte prioriteres på forhånd. Likevel føltes ikke handlingen glemt og jeg hadde hele konseptet friskt i minne. Det skal uansett mye til for at jeg glemmer en bok, selv om den er bra eller dårlig.

I den tredje og siste boka følger vi samme spor som de forrige bøkene. Samfunnet som styrer alt og alle. De bestemmer når innbyggerne skal bli født, når de dør, hva de skal bli når de blir stor, hvor de skal jobbe og de bestemmer til og med hvem innbyggerne skal dele livet sitt med. Her er det snakk om rammer om trygghet og forutsigbarhet. Men Cassia velger å gjøre opprør selv om Samfunnet har valgt ut hvem som skal bli hennes livspartner, vet hun at hun må gjøre det eneste riktige og det er å kjempe for kjærligheten. For hun har nemlig følelser for en annen, men har hun mot nok til å gjøre noe med det?

Har ikke tenkt å skrive noen lang anmeldelse av Opprøret med tanke på at det er siste bok i en trilogi. Jeg skriver aldri lange anmeldelser når det gjelder oppfølgere generelt for å ikke røpe for mye. Vil heller ikke starte en diskusjon hvor alle som har lest trilogien også kan være med og snakke om de små detaljene for denne trilogien engasjerer meg ikke nok til det.

Den første boka, Cassias valg var ikke så verst. Den hadde et lovende konsept, og hadde mange nye, friske elementer med som fenget litt, så det var en helt grei start, men så begynte trilogien å dale med neste bok i serien, Flukten. Den føltes temmelig ensporet og litt platt. Litt fengslende i noen partier, men ellers satt jeg stadig og ventet på at noe skulle skje. Noe spennende. Den tredje og siste boka, Opprøret er den feteste boka av dem alle på over 500 sider. Som jeg har nevnt tidligere så skremmer ikke tykke bøker meg. Jeg er vant til å lese tykke bøker så det gjør ikke noe for min del, men 500 sider der det nesten ikke skjer noe og det er stort sett gjentagelser og forutsigbarhet. Da blir det litt traurig. Så det føltes mer ut som høflighetslesing når det gjaldt siste boka bare for å få fullført trilogien. Jeg følte meg ikke særlig engasjert. Følte det mer som pliktlesing. Syns det meste av konseptet hadde bra utgangspunkt, men det var noe med skrivemåten og utførelsen å gjøre som ikke falt helt i smak for meg. Tror ikke det har noe med oversettingen å gjøre, men følte bare selve skrivingen eller kanskje ikke skrivingen heller, men måten konseptet ble gjennomført på, ble litt platt og langtekkelig. Mye om og men om noe "lite".

Alt i alt var Opprøret grei underholdning, og ikke mer enn det. Savnet overraskelser, høyere spenningskurver og jeg følte meg dessverre ikke særlig knyttet til noen av karakterene. Boka ble dermed dessverre altfor forutsigbar og langtekkelig for min del. Jeg er glad for at jeg har lest trilogien likevel, men jeg har lest bedre ungdomsserier fra samme sjanger før og Opprøret ble dessverre ingen verdig avslutning for denne trilogien.

Veldig bra.

Les mer her.

Les mer her.