Bokelskere.no

Boka handler om en 16 år gammel jente (jeg tror vi aldri får vite navnet hennes, hun omtales som jeg og kan ikke huske at noen roper eller nevne navnet hennes noen gang). Familien hennes er i oppløsning etter at moren hennes tok selvmord. At moren hennes har tatt livet av seg gir ingen meningen, og valget hennes er vanskelig å akspetere. Den 16 år gamle jenta sitter igjen med faren og en lillesøster. Faren ligger stort sett hele tiden på sofaen med alle gardinene trukket for. Lillesøsteren har flyttet ut. Hun har flyttet til en tante som bor i nabohuset. Den 16 år gamle jenta bor alene med en hjelpesløs far mens hun selv prøver å gå på skolen hver dag og prøver å leve et "normalt" liv. Hun går også til en psykolog som hun syns er en dust.

Savnet etter moren er bittert og sårt, hun drømmer om å komme seg vekk, reise, ta med faren på sydentur, men faren vil ingenting lenger, bare ligge på sofaen og sove. Samtidig er jenta avstandsforelsket i en gutt på skolen. Livet er jaggu ikke enkelt. Vil hun noen gang akseptere morens bortgang? Vil faren hennes bli den samme igjen og vil resten av familien noen gang bli samlet? Hun er lei av elendigheten, prøver å late som om alt er bra, men det er ikke lett. Hva skal hun gjøre?

Dette er en tynn bok på bare 96 sider, men innholdet er svært tungt. Jenta og familiemedlemmenes måte å takle et selvmord på, takles på forskjellige måter og og gir oss et troverdig inntrykk av det. Selv om boka er tynn, blir vi godt kjent med hovedpersonen og hvordan de andre i familien hennes er og hvor dyster situasjonen hennes er. Og skrivemåten er original. Hovedpersonen forteller alt fra hennes ståsted, hun veklser med personene hun snakker med, hvordan situasjonene er og hvordan hun forteller/tenker/fører enveis samtale med sin døde mor.

Dette blir en kort og effektiv anmeldelse fordi jeg er redd for å avsløre for mye siden boka ikke er så tykk. Men vil bare si at Bare en time til tar opp et tema det nesten ikke snakkes/skrives om, hvordan en familie takler det, og vil man klare å reise seg opp igjen etter et slikt tap? Bare en time til er en godvond leseopplevelse som er både realistisk, alvorlig, tankevekkende og full av svart humor. Den har svart humor som letter litt på den dystre stemningen. Les den og den passer fint for både ungdom og voksne.

Alle har jo skjeletter i skapet, eller?

Jodie Garrow har alt; et flott hjem, kjent og respektabel ektemann, to barn, og elsker å holde fasaden på den måten. Hun har jobbet hardt for å komme dit hun er nå. Selv kom hun fra vanskelig kår, og hadde en tøff oppvekst. Likevel har hun kommet godt ut av det med god utdannelse, og alt annet. Men da datteren hennes Hannah, blir utsatt for en ulykke blir tilværelsen for Jodie snudd opp ned. Noen på sykehuset gjør en oppdagelse, og kjenner igjen Jodie. Sykepleieren som kjenner igjen Jodie etter så mange år, begynner å snakke om en tid i livet som Jodie slett ikke vil snakke om. Jodie var nemlig selv en pasient på samme sykehus da hun var tenåring, gravid og ville gi bort barnet for hun følte hun ikke var i stand til å ta vare på det. Hva vil hennes nåværende datter og resten av familien hennes reagere når de får vite at Jodie har en datter fra før. Er hun fremdeles i live, og vil Jodies liv noen gang bli som før?

Psykologiske thrillere (og mørk litteratur) er vel det jeg leser mest av. Wendy James er et kjent forfatternavn for min del, men har aldri lest noe av henne før. Og psykologiske thrillere blir jeg aldri lei av. Begynte å lese boka uten noen særlig høye forventninger. Den hadde en lovende start, men så ble det litt monotont. Følte at ting gikk bare en vei og enkelte episoder passet ikke inn i fortellingen, som føltes litt malplasserte. Følte også at personene befant seg utenfor saken i stedet for inn i selve saken. Ting gikk rundt istedet for inn i saken som gjaldt. Det ble ikke intenst nok. Savnet også mer personutvikling i hele persongalleriet, egentlig. Enten hadde de bare en følelse eller gikk over til en annen følelse og disse følelsene varte litt vel lenge. Savnet mer variasjon i følelsesregisteret. De ble litt for pappfiguraktig. Må innrømme at Jodie var litt interessant å lese om, men det "damete" språket som Wendy James brukte plaget meg en god del. Dette er psykologisk thriller, men språkmessig sett virket dette nesten som en chick - lit bok. Det blir for damete alt med seg, og det er jeg ingen fan av. Språket og beskrivningene blir litt for feminint. Vet ikke hvordan jeg skal forklare dette på en forståelig måte, men språket, og beskrivelsene blir litt for overfladiske alt med seg. Det er det som er greia, og det har jeg ikke helt sansen for. Savnet litt røffere skrivemåte. Alt i alt blir både språket og handlingen litt for monotont og langdrygt.

Begynnelsen var både lovende og intenst. Jeg hadde håpet at det tempoet ville holde ut gjennom hele boka, men dessverre skjedde det motsatte. Det var lite utvikling gjennom både handling, karakterutvikling og skrivemåten ble en smule tam. Mye ble gjentagende, både av følelser og handling. Det føltes ut som om historien på en måte stoppet opp og forfatteren selv også var litt usikker på hvilken retning handlingen ville ta. Savnet en tekst som var mer strammet opp og en dose mer itensitet.

Et feilgrep hadde et godt utgangspunkt, og det er spennende å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jodies situasjon. Handlingen hadde også noen småspennende episoder, men alt i alt var dette en langsom psykologisk thriller og språket var litt vel feminint. Handlingen er realistisk nok til at det kunne ha hendt i virkeligheten og skapt store overskrifter for den det gjaldt, men stort mer enn det er ikke Et feilgrep så mye å snakke/skrive om. Det er dessverre en bok som går fort i glemmeboken. Savner psykologiske thrillere som virkelig overrasker og hjemsøker meg lenge etterpå. Et feilgrep var dessverre ikke en sånn bok.

PS: Sløvt av forlaget å skrive bakpå boka at hovedpersonen heter Judy (det navnet blir gjentatt mange ganger på baksideteksten), men i boka heter hun egentlig Jodie ... Et feilgrep det der gitt ...

Boka skuffet meg også. Jeg har ikke noe i mot at bøker inneholder mye av det overnaturlige og er litt grøsseraktig. Jeg syns boka generelt var litt tam og treg. Sikkert jeg som har lest for mange lignende bøker at det er ikke mye som overrasker meg lenger:) Jeg savnet den intense uhyggen.

Det kunne gjort seg i blant :)

Les mer her.

Tidligere i denne uka ble jeg ferdig med Skyggefødt av Jan Tore Noreng.

Og i helga skal jeg fortsette i Et feilgrep av Wendy James som jeg er godt i gang med, fortsette i Mapuche av Caryl Férey og jeg har en følelse av at jeg blir ferdig med Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård i løpet av helga. Jeg har nå lest over 900 sider, så det nærmer seg slutten. Har lest i den siden slutten av januar. Den er ikke kjedelig og treig, men pocketboka er ganske massiv og tung å holde i, rene brytekampen. Blir jo sliten i armene:) Men tror nok jeg blir ferdig med den i helga, så det blir vemodig for meg når jeg har lest ferdig alle Min kamp bøkene ...

Og hvis det blir tid til overs (har jo all verdens tid for tiden), skal jeg begynne på Barne en time til av Sanne Mathiassen.

Så, går ikke tom for lesestoff denne helgen heller:)

God helg til deg også:)

Er det mer mellom himmel og jord?

Fire ungdommer rømmer fra Vassmo Gård ved å stjele en bil. Vassmo Gård er et sted for "vanskeligstilte" ungdommer. Disse fire ungdommene er mektig lei av autoriteter, terapi, og alt som har med Vassmo Gård å gjøre. De vil rømme fra alt og alle, gjerne forsvinne fra jordens overflate og bestemme over seg selv. Gjøre det de selv vil istedet for å høre på hva som er "best" for dem. De kjører av gårde uten noen plan eller strategi. Alt de vet er at de vil langt vekk fra den plassen som mulig. Kjøre til et sted hvor ingen kan finne dem. Ved en tilfeldighet havner de ironisk nok på en annen gård. I motsetning til den gården og Vassmo Gård er at gården de har rømt til ligger veldig øde og gjemt, det er gammelt (de må leve uten strøm), og der får de akkurat den friheten de trenger. Ingen masing, ingen regler. Hva er vel bedre enn det?

Denne vennegjengen som er på rømmen består av tre gutter og ei jente. Kalle er overmannen; han med muskler, "kult" språk og som mange frykter. Pia er den fineste jenta fra Vassmo Gård og har på en måte et forhold til Kalle. Andreas er Kalles "venn" som aldri tør å motsi ham og prøver å være like "kul" som ham. Og Jon er musikeren og drømmeren. Og hemmelig forelsket i Pia. Vennegjengen består mildt sagt av veldig forskjellige personligheter.

Hvor lenge kommer de til å oppholde seg på den forlatte gården uten å bli funnet? Holder de ut med hverandre? Og hva er alle disse hullene i bakken, og hvorfor står denne gården forlatt? Hva har skjedd med folkene som har bodd der tidligere? De fire vennene får uventet, hektisk, mystiske opplevelser og utfordringer i vente ...

Må innrømme at Jan Tore Noreng var en ukjent forfatter for meg, men å lese bøker av forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere, er jo alltid spennende. Og grøss/mørk litteratur er i alle fall min gate, samme om målgruppen er for ungdom eller voksne. (Ja takk, begge deler). Med lovende, grøssende bokomslag og lovende konsept, måtte jo dette være bra! Men siden jeg er en erfaren leser, spesielt i den sjangeren, så har jeg jo selvfølgelig blitt mer kresen med årene, enten jeg vil det eller ikke. Det jeg mener er at som leser, spesielt i den sjangeren, krever jeg jo noe nytt. Noe nyskapende. På et vis var konseptet det, men på et annet vis så var det ikke det. Det er ikke ofte at jeg leser grøsserbøker om den type folketro som denne forfatteren bruker, bortsett fra i boka Stallo av Stefan Spjut som jeg leste tidligere i år. Så siden dette ikke var så originalt som jeg ønsket det skulle være, koste jeg meg med boka både med de overnaturlige elementene som dukket opp underveis og personbeskrivelsene. Det var lett å se disse ungdommene foran seg, og det var nesten som å være der på gården sammen med dem, på godt og vondt. Personene var troverdige og det er en gjeng som man lett kjenner seg igjen i fra ungdomstiden der en var sjefen/overmann og vi andre prøvde å finne vår plass i gjengen.

Og selv om de overnaturlige elementene ikke var så originale var som jeg hadde håpet, var dette likevel spennende lesing, selv om jeg egentlig er for "gammel" til å lese denne boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker (også bøker for voksne), men grunnen til at jeg også liker å lese ungdomsbøker er at jeg liker å holde meg oppdatert på hva ungdommer liker å lese nå for tiden. Jeg er en nysgjerrig leser. Og selv om denne boka ikke skremte meg på noe vis eller gjorde meg mørkredd (er dessverre hverken mørkredd eller husredd. Jeg må være kurert:), så tipper jeg at ungdommer som vil prøve å lese noe fra denne sjangeren, vil få mange gufne opplevelser både mens de leser denne boka og muligens etterpå. For min del ble dette som en mørk komedie, men det hadde vært artig å se denne på film!

Godvond leseopplevelse ....

Året er 2012 og Rose fyller 105 år. Selv om kroppen er gammel er hun likevel oppegående og fremdeles klar i toppen. Hun bestemmer seg for å skrive sin egen biografi. Hun har tross alt levd et langt liv, hun har opplevd det meste, og hun har ikke tenkt å gi seg med det første. Vi får et innblikk i livet hennes fra hun ble født i 1907 og frem til 2012. Hun skriver for det meste fra den tiden hun møtte og var gift med sin første mann, Gabriel, som hun fikk to barn med. Hun forteller også om tiden hun drev sin egen restaurant. Men familieidyllen slår sprekker når Gabriel finner ut at Rose har vært utro. Han bestemmer seg for å flytte og ha omsorgen for barna. Rose prøver å holde sorgen i sjakk ved å jobbe enda hardere, og en dag entrer Heinrich Himmler inn på restauranten hennes, og de får en spesiell connection. Eks - mannen hennes, Gabriel har påstått at han selv ikke er jøde, men en dag får Rose vite at både han og barna deres er fraktet bort sammen med de andre jødene. Himmler påstår at han vet omtrent hvor Gabriel og barna hennes er og skal holde henne informert. Men kan hun stole på ham eller har han andre intensjoner? Heinrich Himmer er/var tross alt Hitlers høyre hånd eller hans løpegutt om du vill. Er han til å stole på og er han den han utgir seg for å være?

Dette er en bok som er vanskelig å skrive om. Ikke bare på grunn av at boka inneholder alvorlige temaer, men boka er meget kort og jeg er redd for å avsløre for mye, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Så jeg har prøvd å formulere denne anmeldelsen i hele dag og jeg har ikke brukt så lang tid før på en bokanmeldelse. Jeg tar jo alle bokanmeldelsene jeg skriver seriøst og bruker mye tid på dem, men denne boka er ekstra vrien å skrive om, føler jeg. Men prøver det beste uten å ødelegge for noen.

Jeg ble litt skeptisk angående denne boka. Ikke for at den er basert på 2.verdenskrig, men fordi jeg følte at denne boka var litt i samme gate som Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson som jeg leste i fjor. Der også hovedpersonen er gammel, forteller om sitt liv og ting som er litt hinsides skjer. En slags mørk/svart komedie, og det kunne også Himmlers kokk også lett oppfattes som, i hvert fall i begynnelsen. Jeg var redd det ville bli omtrent det samme for jeg likte ikke Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant noe særlig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg liker ikke svart humor i bokformat. Det vil jeg heller se på tv-skjermen. I bokformat blir uansett type humor for tørt på en måte. I hvert fall for min del. Det er ikke helt min sjanger og jeg var redd denne boka skulle gå like bananas som Hundreåringen ....

Heldigvis er det ikke helt samme sjanger. Litt like, men samtidig ikke. Himmlers kokk er ikke bare en alvorsroman, men den har en mørk humor som også overdriver litt på lik linje som Hundreåringen som klatret gjennom vinduet og forsvant, bare at denne type humor var mer realistisk og nøktern. Denne forfatteren prøver ikke for hardt å være artig, og så er det en stor dose alvor også. La oss si at det er en dyster roman med en del gullkorn. Det er humor på alvor, om dere skjønner hva jeg mener? Ingen av delene er overdrevent. Den er nøytral og hvem bruker jo ikke litt humor i dystre situasjoner? Alle har jo hver vår form for forsvarsmekanisme. Og til tross for all motgang og nedturer som Rose forteller oss om, så er det alltid noe som holder henne oppe. Hun har en evig livsgnist og ingenting knekker henne til tross for alt hun har opplevd. Hun har sin sære måte å overleve på og kommer bare styrket ut av ting. Og hun tar oss med på livsreisen hennes ved å veksle nåtiden og helt tilbake til 1907, på en oversiktelig måte og kommer alltid til poenget. Franz-Olivier Giesbert har en lett og oversiktelig måte å gjøre dette på uten at vi roter oss bort i hvor i livsfasen til hovedpersonen vi befinner oss i.

Franz - Olivier Giesbert skriver om en sterk hovedperson som reiser seg opp hver gang hun møter motgang og sorg, hvordan hun har råd for alt, han beskriver hvordan hun prøver å overleve i de mest utenkelige situasjoner med en liten dæsj humor. Boka er litt overdrevent i blant, men det gjør ikke noe. Selv om jeg grudde meg litt til å lese boka for tenkte at det ikke var en bok for meg. Jeg var redd det var en overdreven humoristisk bok, men det var det heldigvis ikke. Selv om den ikke alltid er like realistisk, og inneholder litt galgenhumor så var dette ikke en bok å grue seg til å lese likevel. Og dette gir meg mersmak å lese flere bøker angående 2. verdenskrig. For jeg har noen bøker som er basert fra den tiden ulest i hylla og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å åpne dem om ikke altfor lenge.

Himmlers kokk var både hjertevarm, sårt og småvittig leseopplevelse. Og selv om det ikke ble en favorittbok for meg, så kommer jeg ikke til å glemme hovedpersonen Rose med det første.

Herlig. Den skulle jeg gjerne ha hatt hjemme hos meg. Jeg er horrorfreak:)

Sånn har været vært her også, spesielt i dag. Hvit himmel og snø som faller, så blå himmel med noe solgløtt. Våren er og blir ubestemmelig. Glad jeg er høstmenneske. Da er det mer stabilt og det er fint ute

Ja, det blir trist å avslutte Min kamp serien siden jeg har vært en hardbarket leser av den for tiden. Selv om den sjette (den siste) ikke måler helt opp til nivåene fra bok 1 - 5 blir det likevel litt trist og vemodig å avslutte serien. Litt blandet følelser. Litt vond og litt trist. Så grugleder meg til å bli ferdig med boka/serien. Litt rart å tenke på i etterkant at jeg sverget på at jeg ikke skulle lese disse bøkene siden den serien fikk så mye omtale i media, og tenkte også at det var bøker som ikke var for meg, men glad jeg tok feil og at jeg våget å lese den. Ingen tvil om at Knausgård kan å skrive. Han treffer meg i hvert fall.

Og ja. Å sitte hjemme hele tiden betyr ikke nødvendigvis at vi slapper av, er glade for å slippe å jobbe, og kan gjøre det vi vil osv ... Det stemmer i hvert fall ikke med meg. Dette er den 11 måneden jeg trør hjemme nå og jeg hater å være sykemeldt. Har ikke følt at det har gått bedre med tiden heller, heller det motsatte. Lei av å gå meg selv på nervene:) Så hjemmelivet er ingen fryd. Jobber hardt for å komme tilbake til arbeidslivet igjen, men vet ikke hvor lang tid det tar. Det er det som er det verste. Man vet ikke hvor lenge denne tilstanden varer. Så hvordan jeg holder ut vet ikke jeg, men må jo bare holde ut på et vis:)

Og det er bra at du leser noen sider når konsentrasjonen ikke er på topp. Det gjør jeg også. Hadde lesesperre for noen uker siden, men likevel leste jeg selv om det var bare noen sider pr.dag. Det er bedre det enn ingenting. Og glad for at det har løsnet seg for jeg blir litt apatisk når lesesperren kommer.

En vakker bok

Forrige uke var det steksol og sommertemperatur, mens i denne uka har det vært kaldt og snø som kommer og går. Typisk trøndervær. Det er og blir ubestemmelig:)

I kveld skal jeg begynne på Skyggefødt av Jan Tore Noreng (må jo ha litt grøss selv om det er en bok for ungdom), jeg skal lese videre i Min kamp 6 og nå har jeg bare litt over 200 sider igjen i den så jeg har gjort fremskritt i den mursteinen. Så enten blir jeg ferdig med den i helga eller i begynnelsen av neste uke. Og jeg er godt i gang med Mapuche av Caryl Férey.

Så her er det både litt grøss, prosa/roman, og krim. Må jo ha litt variasjon:)

Samme som deg så syns jeg også det var godt med slike fridager før i tiden, men nå merker jeg ikke forskjellen etter å ha vært hjemme så lenge. Syns fremdeles at dette hjemmelivet er ren tortur, så jeg prøver så godt jeg kan å holde ut:)

Håper du finner en bok som holder på konsentrasjonen din. Ikke gøy å prøve å lese bøker når konsentrasjonen glimrer med sitt fravær. Har opplevd det før og håper det blir lenge til neste gang.

God helg:)

Enig

http://annikenroil.wordpress.com/2013/04/14/verdens-ende/

Hvorfor må alle, i alle fall de fleste ungdomsbøker ha kjærlighet som hovedtema? Det er på tide med nye nytt og fresht ...

Katsa er en svært ung jente, men hun er allerede fysisk sterk. Hun er så sterk at hun kan drepe et menneske bare med ett slag. Det er nådegaven hennes. Hun er en slåsskjempe med mye kraft i seg, smidig og hun er ikke redd for noen eller noe. Nådegave er noe ikke alle har. Barn som blir født med øyefarger som ikke matcher hverandre, har en nådegave og nådegavene kan være så forskjellige. Katsa har et brunt og et blått øyne. Andre barn/mennesker med øyefarger som ikke matcher hverandre kan ha andre farger og andre spesielle evner, noen kan for eksempel lese andres tanker, andre kan se like bra selv om de er blinde, andre merker farer fortere enn andre osv ... Nådegavene kan være så mange, og som sagt i Katsas tilfelle, er hun en slåsskjempe. Hun er sterk og lar seg ikke overmanne av noen.

Hun er ikke bare usedvanlig sterk og snartenkt, men hun er også annerledes fra andre jenter i Midtlun hvor hun kommer fra. Hun har aldri tenkt å forelske seg eller gifte seg med noen. Hun er selvstendig, dyktig til å skaffe seg mat på egenhånd ved hjelp av jakting, og hun vet råd for det meste. Å leve i middelalderen er ikke bare, bare, men Katsa er vant til harde kår. En dag på en av sine reiser, møter hun på en fremmed gutt fra en annen borggård. Etter litt nøling får hun varme følelser for ham, men er han den han gir seg ut for å være, har han en nådegave, og vil Katsa tillate seg selv til å bli forelsket?

Etter den ene vampyrserien etter den andre som har blitt utgitt for ungdom de siste årene, var det noe fresht og annerledes med historisk roman fra middelalderen. Noe forfriskende. Men det denne boka har til felles med vampyrbøkene er denne kjærlighetshistorien som blir mest lagt vekt på. Ja, jeg vet at ungdom syns at kjærlighet og forelskelse er fryktelig spennende, men må alle ungdomsbøker fylles av det? Det er litt oppbrukt og det er på tide med et nytt konsept. Jeg håpet at den historiske delen ville få mest oppmerksomhet enn kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene i boka Nådegaven, men nei, her lar også kjærlighetsdelen overtrampe alt som var lovende. Det er synd for boka hadde et så godt utgangspunkt. Skjønner ikke at nesten alle ungdomsbøker må bli ødelagt av "samme" oppskrift. Tenkte at denne boka ville skille seg ut på en positiv måte og det gjorde den også i begynnelsen, men så ble den bare mer og mer like mange andre ungdomsbøker som jeg har lest tidligere.

Også må jeg snakke litt om Katsa. Jeg vet at Katsa er en dyktig slåsskjempe på grunn av nådegaven hennes. Det er derfor folk respekterer henne så mye og en god del er redd henne, men likevel. At hun attpåtil slåss med ville dyr er jo å ta litt i. Og jeg er ikke så glad i attituden hennes. Hun er en utrolig kjepphøy bedreviter som kan alt og vet alt. Unnskyld meg, men hun gjorde meg tvers igjennom kvalm og jeg fikk meg ikke til å like henne, selv ikke da hun visste sine myke sider. Jeg fikk meg bare ikke til å like henne og de andre karakterene satte ikke igjen så mye spor etter seg de heller. Det er ikke karakterer jeg vil huske og tenke på lenge etter jeg har lest boka, men heller fort glemt.

Nådegaven hadde som sagt et godt utgangspunkt. Her var det ikke snakk om vampyrer/varulver som boksjangeren drukner i om dagen, men en historisk roman inspirert av middelalderen. Men dessverre ble boka litt for lik de andre ungdomsbøkene likevel, og jeg trodde ikke helt på kjærlighetshistorien til Katsa og den hun ble hodestups forelsket i. Og av mange grunner ble ikke denne boka en henrivende lesing, men heller skuffende.

På slutten av boka er det smakebit av neste bok i Katsa-trilogien og den heter "Flamme", og kommer ut i september.

Jeg foretrekker høsten. Passe kald/varmt, mørke kvelder, masse farger og atmosfæren blir helt spesiell. Selv om jeg ikke er glad i sola, så har jeg sittet ut på verandaen og lest i noen dager. Blir litt lei av å sitte inne. Har jo vært sykmledt i ni måneder nå og temmelig lei av leiligheten:)

Har ikke sett noen hestehov så langt, men savner allerede mørke kvelder. Høsten, kom tilbake! Jeg er ingen vår/sommermenneske og jeg blir heller ikke glad av sola. Den påvirker meg ikke i det hele tatt. Men, men jeg får holde ut og tro at høsten vil komme tilbake igjen:)

Jeg har så vidt begynt på Himmlers kokk av Franz - Olivier, og jeg har faktisk kommetmeg litt lengre i Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. Blir ikke ferdig med den denne helga, men har god tro på at jeg blir ferdig med den neste helg. Det har løsnet seg litt igjen og da går det bedre. En slitsom bok på en fantastisk serie. Han skulle ha gitt seg etter fem bøker, men folk ville jo ha mer. Liker Miin kamp serien kjempegodt til tross for at sekseren er litt slitsom og ikke på samme nivå som de andre bøkene i serien. Men jeg har funnet ut at jeg er mer tålmodig enn jeg trodde med tanke på den siste boka:)

Og jeg har kommet meg litt i gang i Mapuche av Caryl Férey.

Så her er det både litt roman og krim i helga. Må jo ha litt variasjon:)

God helg:)

Av og til lønner det seg ikke å snoke bort i andres saker ...

Boka begynner med en scene tatt fra Snøhvit og de syv dvergene, som er skrevet av Brødrene Grimm. Scenen der hvor Snøhvits mor syr og mens hun syr, stikker hun seg i fingeren ved et uhell og det drypper blod. Når dette skjer tenker hun: Tenk om jeg kunne få et barn med hud så hvit som snø, lepper så røde som blod og hår så svart som ibenholt.

En snerten måte å begynne denne thrilleren på. For hovedpersonen heter Lumikki Andersson, og Lumikki er Snøhvit på finsk. Tøft navn. Syns navnet Lumikki klinger på en tøff måte på finsk. Hun bor i en hybel for seg selv mens hun går videregående og går på kunstlinjen. Årstiden er kald. Så kald at det nesten biter i henne. Men hun er en sterk og utholdende jente. Hun er tøff, vet hva hun mener og vil, og liker å holde hybelen så enkel som mulig. Hun vil ikke pynte det på den måten fleste av oss ville ha gjort.

En dag på skolen, når hun går inn på mørkerommet, er ikke mørkerommet slik hun er vant til å se det, noe er forandret. En morgen hun går inn i mørkerommet, henger det pengesedler, og det virker som om noen av dem har blod på seg. Ser hun riktig, eller er det noe hun innbiller seg? Pengesedler som henger til tørk i skolens mørkerom. Er det mulig? Hun blir høyst usikker på hva hun skal gjøre. Skal hun melde fra til rektor eller ikke? Hvem eier disse pengesedlene? Hvorfor er det blod på dem? Er det noen på skolen hennes som har skaffet disse pengene på et ulovlig vis? Lumikki er en jente som har lært og vet godt at det er best å ikke blande seg inn i andres saker. Hun vil ikke bli innlandet, men nysgjerrigheten blir for stor og det er på tide å å få en klarhet i dette, enten hun vil det eller ikke.

Jeg hadde mine tvil om denne boka før jeg begynte på den. For det første hadde jeg aldri hørt om den, for det andre var jeg usikker på om den kanskje ville bli for barnslig for meg. Har lest mange ungdomsbøker som virket veldig lovende, men som har for barnslig skrivemåte. Det gjelder ikke Rød som blod. Rød som blod er en ungdomsbok som endelig har voksent språk. Den funker fint både for ungdom og for voksne. Og her er det action, mye fart, spennende intriger, og levende karakterer. Det er sjeldent at jeg liker både plottet og karakterene når jeg leser en bok. Så dette er et sjeldent tilfelle. Jeg følte at mye var virkelig selv om noen scener kanskje var litt overdrevet, men det gjorde heller ikke noe. Alt virket levende, både miljøet, karakterene og kulden. Det var nesten som om jeg fryste selv mens jeg leste. Og sidene gikk temmelig fort unna og boka ble lest på få dager.

Jeg liker å lese ungdomsbøker innen fantasysjangeren som inneholder overnaturlige elementer, men jeg er også litt lei av den sjangeren på grunn av at kjærlighetsdelen ødelegger historier som har potensiale til å bli spennende og annerledes, men som blir ødelagt av øyeblikkelig kjærlighet mellom hovedpersonene. En gutt og en jente som blir betatt av hverandre, og så finner de ut at begge har overnaturlige evner. Men boka Rød som blod, har heldigvis ikke disse ingrediensene. Jeg liker bøker med overnaturlige elementer, men ikke at det skal ødelegges av kjærlighetshistorie som til tider er virkelig urealistiske. Derfor var det godt og forfriskende å lese en bok som ikke omhandlet dette, men heller la vekt på ren og skjær spenning bestående av "virkelige" mennesker som deg og meg. Og problemer som godt kunne ha hendt i virkeligheten, i hvert fall med det meste som skjer i boka.

Det var ikke vanskelig å se for seg karakterene, miljøet og føle det samme som alle personene følte. Det føltes som om jeg tok del i boka. Det eneste som irriterte meg litt er hovedpersonen Lumikki. Det er ikke det at jeg ikke liker henne, for det gjør jeg, men det var noen få sider av henne som jeg både stusset litt over og som jeg mislikte. Hun kan til tider bli litt for "altvitende"/selvgod, og har en jeg vet best - holdning, men bortsett fra det var hun lett å like. Alle mennesker har jo noen sider som ikke er like sjarmerende.

Rød som blod var en spennende, målrettet og velskrevet thriller for ungdom, og jeg følte meg ikke for gammel til å lese den. Jeg er også meget interessert i å lese resten av Limukki Andersson - trilogien.

Science fiction er ikke alltid fascinerende ...

Handlingen er et godt stykke inn i fremtiden, nærmere bestemt 2084, og verden og menneskene har gjort noen forandringer enn det vi er vant til i dag. Robert Altermann får vite at en nære og ukjent relasjon av ham er funnet død i London. Han er privatetterforsker, og han får denne beskjeden av en fyr som heter Stig Holm. Robert drar straks til London etter denne urovekkende nyheten, og han blir dratt inn i mildt sagt i forskjellige miljøer under etterforskningen av den døde mannen. Robert blir dratt inn i nettgamling, dyrepark, menneskeorganger til sags og mye annet rart. Hva har alt dette med mannens død å gjøre? Sammen prøver Robert Altermann og Stig Holm å løse saken.

Først og fremst så er jeg ikke helt vant til science fiction sjangeren. Det er ikke akkurat det jeg har lest mest av og heller ikke fått skrekken. Før har jeg lest Haikerens guide til Galaksen av Douglas Adams, og Across the Universe av Beth Revis. Så erfaringen er relativt liten, men jeg er en nysgjerrig person og liker å lese fra mange sjangre selv om mørk litteratur er favoritten.

Boka er relativ kort og er ikke på noen som helst måte avansert. Dette er ikke science fiction med mange avanserte teknologiske beskrivelser. Den er mer overflatisk og ikke så detaljert. Boka består jo bare av 200 sider, så man har ikke mange sidene å gjøre science fiction avansert på. På en måte føles det ikke ut som om boka kommer ordentlig i gang siden den er så kort. Og det som irriterte meg mest var at alle personene ble hele tiden presentert med både fornavn og etternavn. Det gjør karakterene for min del ganske upersonlige og det blir en stor avstand fra karakterene og leseren. Og litt irriterende med denne fortellermåten, sa Robert Altermann, tenkte Robert Altermann og gjorde Robert Altermann osv ... Det er Robert Altermann her og Robert Altermann der. Jeg ble mektig lei av navnet hans underveis. Jeg kunne ikke noe for det.

Det var heller ikke så mange science fiction elementer. Den jeg husker best er at menneskene hadde innebygd mobil/telefon. Så menneskene slapp i alle fall å rote bort mobilen. Og noen andre elementer var også med, som jeg ikke vil røpe, men likevel er ikke det ikke en ren og skjær science fiction bok. Det var noe som manglet, men jeg vet ikke hva.

Jeg ble heller ikke noe særlig glad i forfatternes skrivemåte. Den var litt vel tørr, det var lite som hendte, og alt ble litt pappaktig. Jeg ble ikke godt kjent med karakterene og noen ble litt vel usynlige. Og jeg var ikke engasjert nok til å bry meg om hva som hendte med karakterene. Om de døde eller levde var jeg på en måte revnende likegyldig til.

Alt i alt var dette en grei bok å "smålese" i. Men vil du ha mer avansert science fiction med fullpakket action, er det nok ikke en bok for deg. En grei bok hvis man vil ha noe lett å lese.

Les mer av han, bra litteratur.