Bokelskere.no

Selv takk for fine ord:) Er spent på hva du syns om den når den tid kommer:) En sær, men fin bok med mye atmosfære i. Håper du kommer til å like den like mye som meg:)

Fly me to the moon (hvem har vel ikke en gang i tiden drømt om å være astronaut)?

Science - fiction er en sjanger jeg har lest svært lite av (litt snedig med tanke på at jeg mener at X-files er og blir verdens beste Tv-serie). Det er en blanding av science - fiction og suspense. Og jeg begynte å se Tv-serien selv om jeg egentlig var litt for ung til å se den, men sånn har det alltid vært med meg angående spenningsserier og skrekkfilmer. Klarte ikke å holde meg unna dem selv om jeg var for ung til å se det og det er en sjanger som også fascinerer meg den dag i dag. Går aldri lei. Så derfor ville jeg lese Darlah: 172 timer på månen. For jeg tenkte at det ville bli en blanding av Tv-serien X-files og en del skrekkfilmer jeg er glad i.

Darlah: 172 timer på månen handler om et verdensberømt lotteri hvor tre tenåringer fra hele verden kan bli trukket ut for å være med på en utsendelse til månen. Oppholdet på månen skal vare i en uke. De heldige vinnerne får et opphold på NASA i første omgang hvor de blir undervist i det mest nødvendigste, og inngår en avtale om at ungdommene skal filme under reisen og når de er ankommet til basen på månen. En av de tre vinnerne er norske Mia som er fra Stavanger. Sammen med to andre ungdommer fra andre steder i verden og fire profesjonelle astronauter blir de sendt ut i verdensrommet. Vil de ankomme trygt på månen? Er det noe NASA skjuler for dem? Og hva har en senil gammel mann på et eldrehjem i Miami med denne saken å gjøre? Er det en forbindelse i det hele tatt?

Dette er ingen tykk bok og det skulle ikke ha vært noen problem å lese ut denne på relativt kort tid, men jeg må innrømme at jeg likevel slet litt med å leve meg inn i innholdet, og selv om forfatteren gir oss god dybde i det som skjer, så savnet jeg litt mer spenning. Syns den ble litt for fraværende. Jeg likte at boka ga meg god tid i begynnelsen til å vite mer om bakgrunnen til enkelte av personene, og hva slags miljø de befant seg i, men syns likevel at i enkelte partier gikk det en smule for tregt. Det føltes også i enkelte scener at forfatteren ville fore meg noen scener med en teskje i redsel for å utelate noe. Jeg savnet mer undertoner og atmosfære. Noen karakterer i boka ble også litt for usynlige, for lite tyngdekraft i de rollene de inntok. Fikk ikke helt tak på alle.

Det er lenge siden jeg har lest i en av bøkene jeg har kjøpt selv og følte det var på tide (selv om jeg setter pris på alle bøker jeg får fra forlag og leser hver en av dem). Darlah: 172 timer på månen hadde stått noen år ulest i hylla og vil ikke at de uleste bøkene jeg har skal vente forgjeves på å bli lest, selv om det kan ta flere år før jeg leser bøker jeg har kjøpt. Skjønner ikke hva det kommer av, men det har jo lett for å bli sånn for bokelskere sikkert. Men, men ... bedre sent enn aldri.

Johan Harstad har skapt et interessant konsept, men jeg ble dessverre litt skuffet over at den ordentlige intensiteten ikke var til stede og for meg ble det hele noe forutsigbart. Likevel er jeg helt sikker på at yngre lesere vil få mareritt av bokas innhold. Spesielt yngre lesere som vil prøve seg på denne sjangeren.

Synes set var en sterk bok om et vondt og vanskelig tema. Den er skrevet med innsikt og innlevelse ...

Boka er notert, men når jeg bestiller den og skal lese den blir nok litt senere i fremtiden. Må gjennom en ventende bunke først. Et luksusproblem det der, men er interessert i den boka for det virker som en unik historie.

Jeg har nettopp avsluttet boka Darlah: 172 timer på månen av Johan Harstad, og i helga skal jeg lese videre i Den lange hvite, skyens land av Sarah Lark (den er grei nok, men går litt trått), og pløye meg videre i Mapuche av Caryl Férey.

Ikke nok med det så skal jeg også begynne med Det vederstyggelige av Jonathan Holt og begynne på The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman.

Mange bøker å forholde seg til, men ingen problem og jeg kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle disse i helga. Det er bare det at jeg liker å lese i flere bøker "samtidig". Leser etter humøret. Enklest sådan.

Høres ut som du leser spennende bøker, spesielt den førstnevnte.

God helg til deg også:)

Flott krim

Gleder meg til tidlig høst. Så jeg får bare holde ut enn så lenge. Jeg liker å lese om mord jeg også. Det er vel det jeg leser mest ac, men som deg tåler jeg ikke at dyr blir død, hverken i bok eller på film. Jeg blir mer irritert og lei meg når dyr dør i bøker og filmer enn når mennesker dør. Men for de som kjenner meg vet at jeg er mer glad i dyr enn mennesker generelt:)

Det er bannlyst her også:)

Anmeldelse kommer selvfølgelig når boka blir ferdiglest. Det lover jeg. Det er jo en typisk bok der man vet at en reise til månen blir alt annet enn hyggelig. Men blir spennende å se hva som skjer til slutt. Har kommet over halvveis:)

Fredag den 13 er over, men jeg merker ingen forskjell for, for meg er det fredag den 13 hver dag. I alle fall føles det sånn ut så jeg er vant til slike dager:)

Jeg har kommet litt i gang med boka Den lange hvite skyens land av Sarah Lark, og kommet halvveis i Darlah: 172 timer på månen av Johan Harstad, og jeg er ennå ikke ferdig med Mapuche av Caryl Férey, men den får bare ta den tiden den tar.

Ellers har det vært oppholds og skikkelig sommer helt til onsdag da tropisk uvær kom brått på. Det buldret, høljregnet og lynte godt. Strømmen forsvant to ganger den dagen. (Elsker slikt vær for jeg elsker høsten, det er den beste årstiden, og jeg kommer aldri til å bli noen sommermenneske). Sitter jo ute og leser når det er oppholds, men jeg blir fort lei av sommeren selv om det er en kort årstid. Det er bare det at jeg er ikke så glad i sola og sydenvarme. Foretrekker høsten da det er kjøligere, småregner litt og masse fine farger:)

Hvilke bøker jeg kommer til å bli ferdig med i løpet av helga gjenstår å se. Tar det som det kommer. Blir garantert ferdig med Darlah: 172 timer på månen for jeg har ikke mange sider igjen og som jeg misunner de ungdommene i den science fiction boka som vinner tur til månen. Jeg også kunne ha tenkt meg dit for jeg hater livssituasjonen jeg er i nå og kommer ikke til å savne noe hvis jeg selv fikk dra dit, bortsett fra mine nærmeste da. Jaja, man kan alltids drømme.

Håper du liker Vinter i Maine når du skal begynne på den. Den likte jeg godt, spesielt atmosfæren. Er spent på hva du syns om den.

God helg til deg også:)

Han har gjort det bedre før :)

Livet kan være alt annet enn man tror.

Det er klamt og hett i byen Piombino. Jentene Anna og Francesca er bestevenninner. De er jenter i begynnelsen av tenårene, og de tilbringer alle dagene sammen, gjerne ved stranden. Der gjør de seg til og herjer med guttene. Disse jentene vet at de er vakre og er ikke redd for å vise at de vet det, og de "stygge" jentene misunner dem. Anna og Francesca eier verden. I alle fall oppfører de seg som det. De er inne i en fase hvor de skal ta avgjørende valg, eksperimentere, håndtere følelser og vennegjengen de holder til settes på prøve. Vil livet bli som de tror eller kommer alt til å forandre seg? Mange mennesker fra denne byen ender opp i stålfabrikken som er byens "navle", men klarer jentene og vennene deres å bli til noe mer enn å være fremtidige hjemmeværende hustruer eller fabrikkarbeidere?

Bokomslaget minnet meg umåtelig om sommerlektyre og det er jeg litt skeptisk til. Da blir jeg automatisk "redd" for at boka blir for damete for meg eller chick - lit som vi egentlig kaller det. En sjanger jeg ikke har noe sans for. Men selv om dette ble en skikkelig sommerlektyre, men ikke på den negative måten, så gjorde det ikke noe at bokomslaget så litt vel chick - lit aktig ut. Språket er modent, og både gutter og jenter, til og med voksne kan lese denne uten flauhet. For det er mye ting som skjer i denne historien som kan skje med alle. Tillit til andre mennesker. Hvordan komme videre når man minst venter det og andre relative temaer dukker opp underveis. Historien er menneskelig. Vi blir godt kjent med disse sårbare og drømmende menneskene. Vi vil vite hva som skjer med dem, både på godt og vondt for historien er så drivende og fortelles fra forskjellige perspektiv. Vi er i tankene og handlingene deres. Man føler både heten og fortvilelsene, og håpet og drømmene deres. Man føler at man sitter i en berg og dalbane mens man leser. Det går veldig fort opp og ned, og man vet ikke bestandig hva som skjer rundt neste sving.

Forfatteren Silvia Avalleno klarer å holde leseren i sin jernhånd til tross for at deler i boka er litt forutsigbart og som gjør til at det trekker litt ned. Men likevel ville jeg vite om jeg hadde rett og ville vite hva som skjedde videre uansett om jeg ante at det ville gå slik man tror det vil gå. For man blir så godt kjent med og knyttet til disse menneskene at det blir på en måte vanskelig å ville dem noe vondt og skille seg fra dem. Man vil dem bare alt vel til tross for at ting ser vel mørkt ut for dem nå og da. Men slik er livet. Man vet aldri hva som skjer og alt kan ikke være rosa skyer.

Stål er en fin sommerlektyre om vennskap, følelser og drømmer. Selv om jeg stempler denne boka som "sommerlektyre", så mener jeg det ikke på en negativ måte. Dette er sommerlektyre med dybde og den tar opp problemer som noen kanskje vil kjenne seg igjen i. Og kanskje boka også vil få deg til å tenke på hva slags mennesketype du selv var i ungdomstiden? Jeg har aldri lest noe av Avalleno tidligere, men jeg er interessert i å lese flere bøker av henne og få mulighet til å lese mer italiensk litteratur generelt.

Hei. Og ja. Ventetiden er det aller verste. Kvele tiden. Det er vanskelig å få til. Mange snakker om at tiden flyr av sted, men for meg er det motsatte. Malte litt før i tiden men har ikke hatt energi til det i det siste så det har vært litt på hylla, så det eneste jeg har er bøkene for tiden, men takker for alle tipsene og vi får se hva jeg ender opp med å gjøre. Kanskje jeg skal skrive en bokversjon av Min kamp bøkene hihi. Har jo all verdens tid til å skrive, men dessverre er jeg ingen forfatter:(

Hvem som helst kan forsvinne, men har alle de som forsvinner en grunn til det?

En tenåringsgutt forsvinner fra nabolaget i Tel Aviv. Han skulle ha kommet hjem fra skolen, men han dukker aldri opp, og moren varsler politiet. Politiet mener det er sikkert ikke noe å bry seg om og at Ofer, den savnede, helt sikkert kommer tilbake igjen og alt er bare en misforståelse. Og tenåringer er jo som kjent for å forsvinne i tide og utide. Men dagene går, og ukene. Politiet jobber på spreng da alvoret dukker opp for fult en av de nærmeste dagene gutten blir meldt savnet. Politietterforsker Avi Avraham (hans egentlige navn er dobbeltnavnet Avraham Avraham. Rart, men sant). Han er en belest fyr og leser gjerne krimromaner. Han er ikke bare politimann på jobb, men også på fritiden. Han leser krimbøker og oppdager detektivfeil i krimserier for moro skyld. Men da ukene går uten et tegn fra Ofer, føler Avraham også presset og stresset jobbmessig. Hemmelighetsskremmerier, falske bevis, og falske telefonoppringninger på jobben skaper oppstyr angående saken, og flere personer blir mistenkte.

Er Ofer kidnappet og drept eller har han "bare" rømt hjemmefra? Er det noe foreldrene hans skjuler? Og hva har fyren som leker forfatter med denne saken å gjøre? Har alle disse personene noe til felles i det hele tatt eller kommer Avraham og hans kolleger til å gi fullstendig opp? Presset er stort og tiden er knapp. Jo lenger tid det tar er det jo som kjent sjansene mindre for å finne den forsvunnede personen i live. Avraham og hans kolleger gjør alt i sin makt for å løse denne floken.

Jeg har lest mye krim oppgjennom årene. Jeg er stort sett altetende, men sjangrene jeg leser mest av er krim og grøss. Dette er krim uten grøss, bare så det er sagt, men det mangler ikke spenning for det. Grusomme ting skjer jo også i virkeligheten. Og hvor mange mennesker forsvinner ikke hver dag? Så det er ingen tvil om at dette er virkelighetsnært krim. I slike saker ønsker man at alt vil gå bra til slutt, og man blir lett dratt inn i handlingen og Avrahams fortvilelse. Han vil så gjerne oppklare saken og selv om sluttsresultatet ikke overrasket denne leseren, så likte jeg godt hvordan denne saken ble fortalt. Det er det som løfter hele boka opp. Mange krimbøker er ganske like, men noen få greier å skille seg litt ut og Naboens sønn er en av dem.

Jeg ble ikke overrasket eller tatt på senga av sluttresultatet, men måten personene ble beskrevet, miljøet og følelsene deres, hvordan alt ble fortalt på fra en litt annerledes perspektiv enn jeg var vant til fra før, gjorde det hele spennende selv om slutten ikke var overraskende for min del. Det var det som gjorde meg så fascinert over boka og følelsene til karakterene er til å ta og føle på. Mange ganger føltes det som om jeg var en av dem. Ofte føltes det ut som om jeg var etterforskeren Avraham og kjente både på fortvilelsen og raseriet som herjet i ham. At han brant virkelig for å løse saken. Det føltes på en måte som om jeg var på innsiden av ham, en del av ham. Det føltes ut som om jeg var ham istedet for at jeg leste om ham. Vanskelig å forklare dette på en normal måte, men håper dere forstår hva jeg mener? Av og til blir man i ett med en av karakterene i en bok og det er sjeldent at jeg opplever, men det føltes ut som om jeg ble i ett med Avraham. Han ville bare gjøre det beste og jobbet med saken uansett hva som hendte.

Som sagt, selv om sluttresultatet ikke var overraskende for min del, så var Naboens sønn meget drivende lesing, personene var svært levende og originalt fortalt. Innholdet har en fortellerstemme som er hjemsøkende og det er ikke en typisk krimbok som man glemmer med det første. Håper jeg får lest mer om politietterforsker Avraham!

Har bare litt vanskelig for å se det positive i ting for jeg har lenge vært i mørket og er der fremdeles. Lei av at dagene føles som akkurat den samme osv ... Men jeg får bare holde ut:)

Positiv og positiv. Det eneste positive i livet mitt generelt er kaffe og bøker, og boktips da:) Men alt det andre kan bare ¤#""¤!"#¤#" hahah. Er virkelig nedstemt for tiden, men har jo vært hjem i snart ett år og det er ikke rart jeg blir i dårlig humør, for jeg vil heller inn i den grå hverdag, ha arbeidsplass enn å være hjemme. Det er så kjedelig:) Prøver jo å sitte ute og lese når det er fint vær, men litt kjedelig hver dag. Jeg savner det å være til nytte og dra hjem igjen med god samvittighet. Det er det som er det store savnet. Føle at man har gjort noe og så gjøre litt som man vil på kveldstid.

Familietur på hytta er vel gøy?

Bestefaren til Jonas tok selvmord for en god stund siden. Sammen har de hatt et spesielt bånd, men den siste hytteturen med bestefaren husker han som rar og merkelig. Bestefaren hans hadde blitt forandret på en måte Jonas ikke kan forklare. Han var så ung den gangen, men merket selv da at bestefaren hans var fjern og ikke helt seg selv. Noen år senere drar Jonas sammen med foreldrene sine og hans dødssyke bestemor til hytta. De vil gi Jonas bestemor siste sjanse til å se og oppleve hytta. Være der en aller siste gang sammen med sine nærmeste. Men merkelige ting skjer. Skremmende ting. Merket bestefaren også det for noen år siden? Merket han at det var noe galt med det stedet? Var det det som drev han til selvmord eller var det noe annet?

Tjernet er den tredje boka i serien Grusom som Egmont lanserer, men bøkene i serien er uavhengig av hverandre. Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere og det er en ny historie i hver bok, så dette er ingen kronologisk serie sådan, bare så det er klart.

Norges natur og spesielt tjern er populært i grøssere. Mye kan jo skje i skog og mark, bare man skal på en aldri så liten hyttetur. Norges natur er jo som kjent mystisk og kanskje litt nervepirrende, spesielt etter mørkets frembrudd. Men hytteturer med familien skal jo som kjent være hyggelige og skape koselige minner, men slik er det ikke for menneskene i denne boka. Feriestedet deres ender opp til et mareritt som kommer fort ute av kontroll og de vet ikke om de vil komme helskinnet ut av det. Ferien deres ender opp i blodig alvor. Men vil familien komme styrket ut av dette eller vil det gå alvorlig galt?

For en voksen målgruppe som meg som har lest mange grøssere oppgjennom årene er ikke dette en bok som gir mange grøss eller overraskelser. Her er mye forutsigbart, lette løsninger og den skaper aldri den store spenningen. Følte at avstanden mellom boka og leseren ble for stor. Savnet mer atmosfære og det å bli dradd inn i selve handlingen. Så dette ble tam lesing for min del, men jeg er sikker på at Tjernet blir en gøyal og kanskje en skremmende lesing for unge lesere som tar med denne boka på hytta i sommerferien.

God bedring:)

Det er det som er problemet. Jeg fins ikke positiv. Jeg er nok det mest negative mennesket som noen gang har eksistert:) Og mange mennesker rundt meg har oppdaget hvor negativ jeg er uten å "gjøre det til" :) Men tar en dag av gangen og forlanger ikke mer:) Har ikke noe valg.

Men setter jo pris på alle tips selv om jeg ikke har evne til å tenke positivt og vil ønske deg og alle andre god pinsehelg:)

Jeg har vært sykmeldt siden august i fjor og hjemmeværende snart ett år nå. Og klarer ennå ikke å innse at jeg må bare være tålmodig, akseptere situasjonen som den er nå, og tror jeg klarer mer enn det jeg gjør nå for tiden. Slutter aldri med å lure meg selv:)

Takk for det. Håper det blir lettere fremover for oss begge:) Ha en fin pinsehelg videre.