Bokelskere.no

Jeg har lest noen bøker av Gaiman og har dessverre ikke likt alle, men min favoritt av ham så langt er Kirkegårdsboken. Prøv gjerne den om du ikke har lest den allerede:)

Lettbeint kosekrim ....

En spesiell krimsak
Det er ikke mye igjen av feireoppholdet i Frankrike så Olivia Henriksen nyter den siste tiden. Hun rekker ikke å dra hjem før hun får telefon om at det har skjedd et drap. Tønsbergs politietterforsker får lite tillit til å løse saken, så privatetterforsker Olivia får sjansen til å vise hva hun er god for. Hun er engasjert i jobben. Olivia er en kvinne som liker mysterier, og er selvstendig. Hun har en god tone med alle. Det er derfor hun blir høyt respektert av andre. Det viser seg at en mann, en veldig kjent byggmester, blir funnet død på et fly. Han skal sannsynligvis ha blitt drept med spikerpistol og han er kjent for å ha sine fiender (på grunn av at firmaet hans gikk konkurs og det gikk utover mange andre). Så mistenkte er det mer enn nok av, men hvordan er det mulig å drepe noen på et fly uten å bli oppdaget?

Dette er tredje bok med Olivia i hovedrollen og min første bok jeg leser fra Olivia Henriksen serien av Lene Lauritsen Kjølner. Selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien ennå, så opplevdes det ikke som rotete eller forvirrende. Plottet er et ganske vanlig krimplot. Ikke noe ekstraordinært, men underholdende er den. Det skal den ha. Den er lettskrevet, man blir godt kjent med karakterene og siden dette er avslappende krim, som jeg kaller det, bladde sidene nesten av seg selv. Selv om innholdet er forutsigbart, så ville man lese videre likevel for dette er en type bok som vekker interesse på grunn av atmosfære og fascinerende karakterer. Jeg er ikke spesielt glad i kvinnelige hovedkarakterer i bøker av en eller annen grunn, men fikk sansen for Olivia fordi hun har en jobb utenom det vanlige og hjelper andre så godt hun kan, selv om sakene hun får er små eller store. Hun tar jobben alvorlig. Litt morsomt er det også at hun får større tillit enn lokalets politietterforsker.

Kosekrim istedet for hardbarket
Lene Lauritsen Kjølner har skrevet en bok der groteske handlinger og blod ikke blir overdøvd som det har lett for å skje med krimbøker generelt. Personlig foretrekker jeg litt mer sjokkerende innhold og sier heller ikke nei til bestialsk krim, men heller ikke at det skal overgå plottet helt. Jeg liker en fin mellomting. Dakota rød føltes ikke som en krimbok til tross for at det er det. Boka opplevdes mer som en hverdagslig roman hvor krimsaken blir satt i bakgrunnen. Hadde ikke gjort noe om boka tok flere vendinger for den var veldig rett frem. Ingen twister eller overraskelser.

Det blir en kort anmeldelse enn til vanlig dette på grunn av at Dakota rød er en kort bok i seg selv som består bare av 256 sider, og det er også en bok som er en del av en serie, så da velger jeg å gjøre anmeldelsen kort på grunn av det også. I og med at det er en kort bok så blir det ikke all verdens å skrive om for man vil jo ikke ødelegge for andre ved å røpe noe. Noen ganger blir anmeldelser korte. Sånn er det bare. Men røper heller aldri noe selv om anmeldelsene mine er korte eller lange bare for å understreke det.

Til tross for at jeg foretrekker mer hardbarket krim som gjerne provoserer så går det an med kosekrim en gang i blant. I og med at dette ikke ble en favoritt, skal jeg også få med meg de andre to bøkene i serien. Jeg har bok to allerede liggende og jeg gir ikke opp en forfatter før jeg har lest minst to, av og til tre bøker av forfatteren. Denne boka ble bare litt vel lett for meg på mange måter. Jo mørkere og dystrere bøkene er jo bedre er de, det er slike bøker jeg foretrekker. Dakota rød ble kanskje for lystbetont?

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er stor fan av Stephen King jeg også. Han har vært min favorittforfatter i mange år:)

Guilty pleasure

Noen guilty pleasures må man bare ha.

En YouTube - sensasjon
The Haunting of Sunshine Girl Network lyder kanskje kjent for noen for det er et kjent "YouTubenavn" eller YouTubekanal er vel det riktige ordet. Jenta bak kanalen er Paige McKenzie, lenge holdt hun navnet sitt hemmelig til hun avslørte det i 2013. Kanalen hennes går ut på at hun filmer hverdagssnutter og ofte er det rare, og merkelige, kanskje også nifse ting som skjer. Dette er en slags "realityserie" der hun fremstiller hendelsene som sanne, men det er det selvfølgelig ikke. Det er et slags Paranormal Activity konsept, bare at dette er mer "realitetsbasert". Jeg oppdaget kanalen hennes rundt 2012 ved en tilfeldighet. Jeg surfer ofte på YouTube når jeg kjeder meg (og jeg kjeder meg ofte), og da kom jeg over kanalen hennes The Haunting of Sunshine Girl Network. Selv om man vet at konseptet ikke er sant og skuespilleriet ikke er verdens beste, så blir man avhengig av å følge med på serien likevel. Det blir en slags guilty pleasure. Jeg er antageligvis altfor gammel til å se denne serien, men som den horrorfreaken som jeg alltid har vært, så må jeg bare få det med meg. Videoene hennes varer bare rundt en til fire minutter. Akkurat passe lenge til at man blir nysgjerrig på neste video. Hun spiller med hennes virkelige mor i denne serien og merkelige og underlige karakterer dukker opp underveis. Hun opprettet YouTubekanalen i 2010 og avslørte ikke hennes eget navn som sagt før i 2013. Her er hennes aller første episode: We moved into a haunted house, og hun har laget flere sesonger siden. Det er Coat Tale Productions som produserer denne YouTube serien. Selv om denne YouTube serien ser selvprodusert ut og skal få deg til å tro at hun gjør alt selv, så gjør det ikke noe om at det er et profesjonelt team som står bak. Serien er avhengighetsskapende likevel.

Fra YouTube til bok
Boka er basert på denne serien, men likevel er boka en del annerledes. Det er ikke så mange likheter, men det gjør ikke noe. Boka er om Sunshine og hennes mor som er på flyttefot. De flytter fra Texas til Washington. Washington er annerledes i forhold til Texas på mange måter. Både når det gjelder været, folka og så og si alt. Sunshine og moren hennes måtte flytte fordi moren hennes har fått en enda bedre jobbstilling. Hun blir overflyttet til sykehuset i Ridgemont, Washington. Dermed har ikke Sunshine annet valg enn å flytte med henne og begynne på en ny skole. På skolen sliter hun med å passe inn og hjemme i hennes nye hus føler hun seg ikke bedre. Hun er ofte hjemme alene siden moren hennes må jobbe mye. Det er da hun oppdager at huset ikke er helt som det skal. Hun opplever ofte merkelige ting, som å høre rare lyder og ting blir flyttet på. Dette er bare begynnelsen og verre ting skjer underveis. Når hun prøver å fortelle dette til moren hennes, blir hun ikke trodd og moren tror Sunshine bruker dette som en unnskyldning til å prøve å flytte tilbake. En dag på skolen møter hun Nolan som er noe underlig, men viser seg å ha samme interesser som henne. Kommer han til å tro henne? Hun er en jente som ikke gir seg for det hun tror foregår i huset hennes og hun er heller ikke redd for å undersøke saken nærmere.

Til tross for at boka og YouTube serien er noe forskjellige så gjør det ikke noe. Alt kan jo ikke være helt likt. Personlig liker jeg serien bedre enn boka fordi serien er mer avhengighetsskapende. Det er ingen tvil at Paige McKenzie har stor skriveglede og kapitlene begynner med en liten tegning hun har illustrert selv. Boka/serien er for ungdom, men har lest mange ungdomsbøker med et mer poetisk og "voksnere" språk enn dette. McKenzies skrivemåte er veldig enkel og rett frem. Boka inneholder ikke undertoner. Så om man er ute etter noe mer komplisert og original historie er nok ikke dette den rette boka. Selv om den ikke består av beste kvalitet, så har den stor underholdningsverdi og det er både morsomt og noe rart å bli kjent med karakterer fra YouTube serien i bokformat.

The Haunting of Sunshine Girl byr på en standard spøkelseshistorie. Den er underholdende og inneholder interessante karakterer. Det som var litt skuffende er at YouTube serien er mer original og boka skulle ha hatt med noe av den originaliteten. Dette er første bok i The Haunting of Sunshine Girl serien. Om det blir en trilogi eller en serie er jeg høyst usikker på, men neste bok The Awakening of Sunshine Girl er allerede bestilt.

PS: YouTubekanalen til Paige McKenzie er så populært at det også skal bli TV - serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Krim som må leses med stor tålmodighet

For dem som liker satirisk og saktegående krim ...

En kvinne blir funnet myrdet og det tyder på at hun har blitt voldtatt. Denne kvinnen blir funnet i morens leilighet og offeret var selv politiaspirant. Dette drapet skjedde i et sted kalt Växjö. Politiet derfra må be om bistand fra Stockholm og det er da Evert Bäckström og hans team kommer inn i bildet. En sak kan være mye mer enn det virker som ... Samtidig får denne saken mye oppmerksomhet i media.

Ja til ekte karakterer
Hovedkarakter Evert Bäckström er noe for seg selv. Han er selvdestruktiv og virker svært likegyldig til det meste. Man lurer av og til hvorfor han i det hele tatt møter opp på jobb. Selv liker jeg å lese om slike personer/politifolk selv om denne type politifolk er godt oppbrukt, men det er fascinerendeå lese om selvdestruktive og negative politifolk og ledere av en eller annen grunn. Det er ikke slike man møter i virkeligheten der alt skal være positivt og alle skal helst være glade og trives med det de gjør. Skjule seg bak en maske. Selvdestruktive og negative politifolk i krimbøker er i det minste ekte og setter ikke opp en fasade. Det får man jo nok av i virkeligheten. At alt er en fasade. Derfor gjør det godt å lese litt om karakterer som har det kjipt. Det er nesten befriende selv om man ikke behøver å relatere til det selv. Det er bare det at karakterer i bøker virker ofte mer ekte enn folk fra virkeligheten. I bøker er ikke alt bare en fasade og karakterene setter ikke opp masker, om dere skjønner hva jeg mener?

Boka oppfattes mer som en satire enn en spennendekrim bok fordi forfatteren henger ut politifolk. Han gir dem ikke direkte godt skussmål og det synes jeg er bra for jeg er ikke alltid enig med valgene politiet jeg leser om tar jeg heller. Selv om de går rundt i uniform trenger man ikke å frykte dem eller ta dem altfor høytidelig. De gjør sine feil de også og man kan ikke være enig om alt. Husker for ikke lenge siden jeg leste om norsk politi som kjørte over en skadet katt med vilje istedet for å ta den med til veterinær som politiet oppfordrer andre til å gjøre, men så gjør de det motsatte og gjør en grotesk handling istedet. Så nei, man kan ikke alltid like autoriteter og like deres valg. Så det er ikke alltid de fortjener respekt for å si det sånn. Derfor synes jeg det er viktig av Persson å gi litt negativt syn på politiet også. Selv om man bærer uniform trenger det ikke å bety at de fortjener større respekt. Uniform kan bare være en fasade det også.

Vær forberedt på saktegående handling
Dette er er en mer karakterbasert enn handlingsbasert plot av Persson. Noe jeg foretrekker, men så er det jo karakterer som bærer historier, men i dette tilfellet får karakterene større oppmerksomhet enn selve saken. Man blir godt kjent med de og deres særegenheter. Til tross for at man har sansen for karakterbasert driv, så blir dette vel tregt. Dette er en bok på nesten 600 sider og heldigvis er jeg vant til tykke bøker fra før, men når man leser en bok som er like seig som sirup så gjelder det å holde ut. Har som regel ikke noe i mot at bøker går sakte slik at man blir kjent med karakterer og med ting som skjer, men dette blir vel trått. Det er ikke mye som skjer på de nesten 600 sidene, og ofte blir det man leser repetivt. Man venter på at noe skal skje og man venter forgjeves. I hvert fall var det den følelsen som dukket opp mens man leste.

Linda - som i Lindadrapet er en grei bok å komme seg gjennom, men ikke noe minneverdig. Boka blir for "satirisk" for meg enn spennende. Når jeg leser krim, vil jeg at det skal være "ordentlig" krim og jo mørkere det er, desto bedre er det. Så sånn sett ble denne noe skuffende. Foretrekker du krim med en smule komedie fremfor "blodig alvor", er nok denne boka noe for deg. For oss som liker mer hardbarket krim blir dette noe langrdrygt.

Dette er første bok i Evert Bäckström serien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fin bok for unge lesere som vil prøve å lese noe "skummelt"

Alle har da rare slektninger?

Fjortenårige Mariel blir helt satt ut da hun får vite at hun har slekt. Hele tiden har hun trodd det bare var henne og moren, men så får hun vite at hun har en hel slekt i England. Bestemoren hennes er død og det er først da hun før vite om at det er flere enn bare henne og moren. Moren hennes er ikke den som snakker om fortiden, men nå får Mariel altså vite at hun har slektninger i England og at de nå skal dra dit og møte dem under tragiske omstendigheter. De reiser fra Australia til England og Mariel får treffe søskenbarn, tanter, onkler og resten av bunten. Det hun merker seg med sine slektninger, spesielt søskenbarna hennes er at de er underlige, rett og slett merkelige. Under oppholdet med de rare slektningene hennes oppdager hun en hemmelighet som angår slektningene hennes fra England. En hemmelighet som er rystende og som har vært en forbannelse gjennom flere generasjoner ...

Kan vekke leseglede hos de yngste
Dette er en bok som kan leses av både barn og ungdom. Denne kan kanskje være på grensen til skummel for de aller yngste, men eldre lesere tåler dette. For oss voksne blir dette en forutsigbar og jeg - skjønner - greia lenge før ting blir avslørt. For oss som er litt for gamle for denne boka blir dette en blanding av kosekrim og kosemysterie istedet for at det blir spennende og skummelt, men det gjør ikke noe. Dette er en bok jeg ville ha likt om jeg leste den i barndommen for selv er jeg oppvokst med grøss både i bokform og filmformat fordi det var en sjanger jeg var tidlig fascinert av og den fascinasjonen har heller ikke gitt seg. Så ser ikke bort i fra at jeg ville ha lest denne som ung siden den både innholder spenning og mysterie. I voksne øyne ble denne boka dessverre en del fortusigbart og ikke noe som overrasket. Som sagt så gjorde det ikke noe. Man blir nostalgisk mens man leser og man blir minnet på den tiden da man selv var yngre og helt oppslukt av bøkenes verden.

Frittstående bøker av samme forfatter
I 2014 leste jeg Arvingene av Gareth P. Jones og må innrømme at jeg likte den hakket bedre enn Familieforbannelsen fordi karakterene i Arvingene minnet meg mye på The Addams Family som jeg er fan av. Arvingene og Familieforbannelsen er to helt forskjellige bøker som ikke er med i en serie og de består av helt forskjellige karakterer, så de kan fint leses enkeltstående. I Famileforbannelsen møter vi også mange rare karakterer som i Arvingene, men synes karakterene i Arvingene var mer minnerike og levende. Men i Familieforbannelsen blir det også brukt humor og man blir en smule fascinert av relasjonene mellom Mariel og de "nye" slektningene hennes som hun endelig får møte. Man blir også nysgjerrig på forholdet til Mariel og moren hennes som forandrer seg underveis de er i England. Med andre ord så er dette en bok der mye skjer fra alle kanter.

Familieforbannelsen er en spesiell bok full av mysterier og hemmeligheter.Yngre lesere vil nok få stor glede av denne, og de som er nybegynnere innen grøsserlige sjangere. Som sagt for oss voksne er mysteriet i denne boka litt for lettvint og opplagt, og mer underholdende enn skremmemde.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Det er så mange som sier at tiden går så fort, men jeg er ikke i samme tidssone for her går det tregt. Men sånn er det å være arbeidsledig og venneløs. Da er det ikke mye som skjer.

Tidligere denne uka leste jeg Fortielsen av Jørgen Jæger (som kommer ut neste uke). I går kveld ble jeg ferdig med Arkitektens læregutt av Elif Shafak og like etterpå begynte jeg på En del av meg av Maren Engelschiøn. Jeg leser fremdeles Into Thin Air (A Personal Account of the Everest Disaster) av Jon Krakauer og skal selvfølgelig fortsette med den. Hvis jeg blir ferdig med En del av meg eller Into thin air i helga skal jeg begynne på Dakota rød av Lene Lauritsen Kjølner.

Jeg har ikke Netflix og har ikke tenkt å skaffe meg det heller for det er synd at alt er så digitalt. Jeg er vel en av de få som fremdeles kjøper albumer og filmer/tv-serier på blu-ray/dvd. Jeg foretrekker fysiske samlinger akkurat som bøker:)

God helg:)

Dystopisk roman med et snev av ironi og stor dose alvor.

Hva gjør man ikke for å overleve og er overlevelse nok? ...

Spesiell åpning
Under en teaterforestilling dør en av skuespillerne, den mest kjente av dem; Arthur Leander. Han rammes av hjerteattakk mens de fremfører Kong Lear av William Shakespear. Redningsmannskapet kommer for sent til å redde ham, og samme kveld får hele verden vite at mange er blitt rammet av et slags influensavirus og dør av det på kort tid. Viruset er hissig og smittsomt. Det sprer seg verden over veldig raskt. Menneskene dør som fluer. Åpningen gir litt Six Feet Under vibber (en av mine favoritt TV-serier), hvor omtrent hver eneste episode begynner med at noen dør på uventet og snodig vis til tross for at den TV - serien tilhører en helt annen sjanger.

Det har blitt skrevet en del mørke dystopier oppgjennom årene og det er en sjanger som virkelig har tatt av. Personlig leser jeg fra den sjangeren en gang i blant selv om det ikke er favorittsjanger. Men å lese dystopier nå og da skader jo ikke, og det er en spennende verden å utforske fordi den er noe ulik vår verden.

I motsetning til andre dystopier jeg har likt: Veien av Cormac McCarthy, Fluenes herre av William Golding, Menneskebarnet av M.R. Carey og Metro 2033 av Dmitrij Glukhovskij, er denne ikke fullt så mørk som de nevnte. Til tross for at det er forferdelig det som skjer i Fordi overlevelse ikke er nok, har den en "lystig" tone som løfter stemningen litt. Ved bruk av ironi virker ikke alt så dystert som dystopisjangeren har en tendens til å være. Forfatteren bruker en fin ironi av den tapte teknologien og hva de kunne ha brukt det til nå. Det er vanskelig å forestille seg en verden uten elekstrisitet, transport, vann, mat, og tilgang til hjelpemidler, men slik er det altså i Fordi overlevelse ikke er nok. Man må overleve med det man har og klare seg selv på en eller annen måte.

Små hint blir viktig
Boka bekker mer mot dystopisk roman enn postapokalyptisk fiksjon siden den hopper veldig fra tid til tid, og den er ikke "mørk nok" til å være ren apokalyptisk. Det gjør ikke noe fordi det blir gjort på ryddig og oversiktelig vis. Innholdet blir også fortalt fra forskjellig perspektiv. Forfatteren skal ha ros for å flette fortid, nåtid og fremtid sammen uten at man mister tråden underveis. Vi blir godt kjent med karakterene, deres forbindelse til hverandre og udnerveis legger forfatteren ut små hint som kan få betydning senere.

Til tross for at det er vanskelige tider som rår i Fordi overlevelse ikke er nok, så møter vi tjue år senere etter den tragiske og dødelige influensaepidemien startet, Den omreiseinde symfoni som består av noen få overlevende, som reiser rundt av egen fri vilje for å opptre med William Shakespear stykker og orkestermusikk til andre nålevende. Det er ikke mange igjen og de må holde sammen og underholde hverandre så godt de kan. Det er brukt noen ironiske undertoner i teksten, men det er også en stor dose alvor. Med Den omreisende symfoni gir det håp for de få overlevende. Det gjenspeiler med vår virkelighet om å ta vare på det man har, til og med de små øyeblikkene fordi de kan bety veldig uten at man trenger å være klar over det. Den omreisende symfoni opptrer med teaterstykker og musikk og det vil nok gi mye for overlevende som ikke sitter med noe igjen etter denne hissige influensaepidemien. Boka tar opp kultur som viktig tema og det er svært viktig å ta vare på. Slik som med virkeligheten; hva hadde verden vært uten film, musikk, kunst og bøker? Det er viktig å ta vare på disse tingene for mye av det er med på å underholde oss, også i vanskelige tider, akkurat som i boka. Derfor er det viktig at Den omreisende symfoni er der for å underholde andre og hverandre med tanke på den tunge tiden. De gir hverandre håp.

Fordi overlevelse ikke er nok er en uvanlig dystopisk roman blandet med apokalyptiske elementer som skiller seg ut med håp i motsetning til andre dystopier der alt virker fortapt. Selv om jeg ikke ble like bergtatt av denne boka som mange andre, så er den vel verdt å få med seg og den er også en liten tankevekker. For hva om noe slikt skjedde i virkeligheten? Ville alt gå tapt eller ville man bevare håpet som i boka, hvis man var en av de få overlevende? Eller ville man bare ha gitt opp? Det er spennende å se for seg selv i slike situasjoner som i disse bøkene, og Fordi overlevese ikke er nok er intet unntak.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Annen betegnelse av damelitteratur der mye dramatisering og overdrivelser blir brukt. Det er i hvert fall min betegnelse for chick-lit:) Og det er også som regel kvinne som er hovedperson med en eller form for krise.

Jeg er allergisk mot all slags feiring og styrer unna så godt jeg kan og lar andre ta over feiringen istedet. Husker ikke sist gang jeg feiret 17. mai. Henger opp flagget den dagen og det er alt og da har jeg gjort mitt. Å møte opp, gå i tog osv hopper jeg over. Pinse har jeg ikke feiret siden jeg var lita.

Jeg leser samme bøkene som sist helg: Arkitektens læregutt av Elif Shafak og Paradisbakken av Marit Reiersgård. Det er ikke bøkene det er galt med, men har slitt med dårlig leselyst denne uka så håper det tar seg opp igjen. Håper å bli ferdig med Arkitektens læåregutt og Paradisbakken i helga for jeg har så lyst til å begynne på Into Thin Air (A Personal Account of the Everest Disaster) av Jon Krakauer. Den har jeg veldig lyst til å begynne på for jeg liker historier fra virkeligheten. Så håper leselysten tar seg opp og får lest en del i helga. Det er så mange bøker som venter.

Bare at ingen kan sammenlignes med Stephen King:) Han er særegen.

Tåler mer råskap

Troverdig, men trenger mer intensitet ...

Store utfordringer i mørke omgivelser
Man får hint om at det har vært en krig (en kjernefysisk krig) og som før dreier det seg om overlevelse. Noen få tusen mennesker har søkt "tilflukt" i metrosystemet under Moskva. (De på overflaten er fullstendig slettet, i hvert fall tror de det). Hele tiden må de være på vakt fordi de vet ikke hva eller hvem som befinner seg i tunnelene og når som helst kan de ble angrepet. Krigen fikk utbrudd i 2013 og tjue år senere lever de fortsatt i metrosystemet. Likevel er de ikke helt trygge. Hovedpersonen Artjom (det står Artyom på baksiden, men inne i boka skrives hovedpersonens navn Artjom), er villig til å reise langs metroen, men det er bare det at hver stasjon har blitt til egne små stater. Disse "statene" har nå sine egne regler og rettigheter. Så Artjom må finne seg i å møte på mange store og vanskelige utfordringer langs hans ferd. Og av en eller annen grunn blir tunnelene fryktet av de fleste. Er det noen grunn til det?

Dystopi/postapokalyptisk er ikke min favorittsjangere, men det går an en gang i blant og av til kommer man over noen gode, blant annet Veien av Cormac McCarthy, Menneskebarnet av M.R. Carey og Fluenes herre av William Golding. Dystopi/postapokalyptisk er vanskelige sjangere å skrive om av mange grunner for det er alltid mye som skjer, noen dystopier/postapokalyptiske bøker er mer tekniske enn andre, og det er en utfordring å beksrive denne type litteratur på et forståelig vis for det er en helt annen verden enn det vi lever i.

Ikke noe som sjokkerer
Metro 2033 er en av de mørke dystopiene/postapokalyptiske bøkene. Mørkt og dystert, men Metro 2033 er noe forvirrende lesing. Bakgrunnstoffet skulle det gjerne ha vært mer av slik at man vet litt mer om hva som har skjedd og hvordan ting var før. Noen av dialogene virket også noe malplasserte og ødela flyten og troverdigheten litt. Forfatteren kunne godt ha kuttet ut noen av dialogene som ikke hørte til og heller ha konsentrert seg mer om atmosfæren istedet. Gjort den enda mørkere og grøssende. Har lest mye mørk litteratur tidligere så det er ikke mye som sjokkerer lenger, og det er jo synd. Kunne godt tenke meg å lese noe som ga meg skikkelig bakoversveis, men vet ikke hva det kan være siden nesten ingenting sjokkerer meg lenger. Det skal i hvert fall mye til.

Dette konseptet av Dmitrij Glukhovskij (navnet hans skrives faktisk sånn, på boka er navnet hans forenklet) ble så populært at det er også blitt til et videospill/skytespill. Aller først ble boka/historien lagt ut online før den ble bok og skapte da stor interesse.

De første 180 sidene er noe slitsomme å komme gjennom. Det tar tid å bli kjent med metroverdenenen i denne kaotiske tilstanden. Det er mange navn og system å forholde seg til, men det går bedre etter hvert. Det bygger opp til å bli mørkt, men ikke mørkt nok, så konseptet hadde tålt å bli enda mer brutalt og voldsom. Det gikk aldri helt av hengslene som forventet. Men dette er første bok i en serie så kanskje bok to; Metro 2034 vil gi det lille ekstra?

Metro 2033 er en noe oppsiktsvekkende blanding av dystopi og postapokalyptisk litteratur, som går noe trått i starten, men øker nysgjerrigheten etter hvert. Den hadde et lovende utgangspunkt, men burde ha vært strammet opp mer både når det gjelder dialog og atmosfære. Mørkere og enda mer marerittaktige scener hadde heller ikke vært å forakte. Metro 2033 hadde vært enda bedre med mørke undertoner.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Han har skrevet både science fiction, romaner og grøssere, men han er mest kjent for grøssere. Han startet med å skrive science fiction, men uansett hvilken sjanger han skriver, så behersker han det og vel så det.

;)

Helt enig. Jack Nicholson er bare helt fabelaktig i rollen som Jack Torrance i The Shining:) Han nailer den rollen helt perfekt:) Bra vi er enige om det:) Ja, King har skrevet masse han og han har ikke pensjonert seg. Det var en tid han måtte gå under navnet Richard Bachman fordi han publiserte så mange bøker, så han har ikke skrivesperre for å si det sånn, og det er bra:) Tror ikke han har tenkt å gi seg med det første heller.

Pet Sematary er en fin og bra bok å begynne med. Det er min favoritt av ham:) Den er også oversatt hvis du ikke vil lese på engelsk, men jeg foretrekker King på engelsk jeg da. Og hvis du ikke liker en bok av King med det første så håper jeg at du prøver deg på flere bøker av ham for han skriver veldig variert:)

Synes boka og filmen er veldig forskjellig. Det gjør ikke noe. Det ble laget en tv-serie basert på boka også (på 90 - tallet) som er nærmere innholdet fordi Stephen King ikke ble fornøyd med filmen. Tror jeg er den eneste som liker filmen med Jack Nicholson;)

Vet at hans 11/22/1963 har blitt serie. Jeg har ikke Netflix, så skal få tak i den på dvd eller blu - ray hvis det kommer. Nekter å ha Netflix for synes at det er synd at nesten alt er digitalt.

Spent på hvordan du liker bøkene til Stephen King og gjerne hold meg oppdatert hvis du vil. Lykke til:) Spennende at du vil prøve deg på bøker av en forfatter du ikke har lest før:)

Jeg synes The Shining filmen og boka er like gode jeg da. Hvis du ikke liker å lese på engelsk så er det mange bøker av Stephen King som er oversatt. Håper du finner noe du liker, og gjerne legge ut hva du synes:) Stephen King er og blir min favorittforfatter uansett hva andre mener om det:)

Ingen årsak. Glad for å være til hjelp:) Ha en fin søndag videre:)

Ps: Pet Sematary (Dyrekirkegården) er min favoritt av ham og synes han er bedre på engelsk. Synes han mister sin særegne fortellerstemme når det blir oversatt. Ingen forteller historier på en bedre måte enn ham, og da på engelsk:)

Tidligere denne uka leste jeg ut Skrekkens hus av Hugh Zachary. Forrige helg begynte jeg på Arkitektens læregutt av Elif Shafak som jeg skal fortsette med og jeg leser også Paradisbakken av Marit Reiersgård. Hvis jeg blir ferdig med enten Arkitektens læregutt eller Paradisbakken først skal jeg begynne på Into Thin Air (A Personal Account of the Everest Disaster) av Jon Krakauer. Filmen Everest er ikke basert på boka, men både filmen og boka er basert på den tragiske hendelsen som skjedde på Mount Everest i 1996.

Selv gruer jeg meg til vår/sommerdager for synes at dagene er lange nok fra før og trenger ikke lengre dager. Selv om jeg ikke er pollenallergiker kommer jeg til å holde meg innendørs;)

Takk for tips, men jeg klarer ikke lydbok. Har prøvd, men det er ikke noe for meg. Foretrekker da heller Radioteateret som er hørespill, men rene lydbøker klarer jeg ikke. Foretrekker jeg da å lese bøkene selv:)

Kanskje du skulle prøve deg på Mo Hayder først, for King og Koontz kan kanskje være for drøye for deg? Vet ikke hvor mye du tåler:)

Hei. Jeg er 83-modell så fikk heldigvis med meg Grøsserne populariteten som florerte på 90 - tallet:) Jeg vet ikke hvor gammel du er, så litt vanskelig å anbefale mørk litteratur, men jeg skal prøve.

Anbefaler gjerne noe av Stephen King, Dean Koontz, André Bjerke og Mo Hayder.
Godt vi er flere som liker mørk litteratur. Synes også Heksene var vel mørk som barnebok, men tror det var derfor jeg likte den så godt. Det var ikke en typisk eventyrbok for barn, men den var mørkere og hakket dystert enn man var vant til da jeg var barn så gjett om jeg ble fascinert:)

Småspennende, men ikke noe som skiller seg ut ...

Ny etterforsker på banen i krimverdenen ...

Forsvunnet maleri
Hils på Bogart Bull. Han har sin egen personlige tragedie, men likevel klarer han å møte opp på jobb og gjøre det han skal. Han er Kripos - etterforsker. Den sorgtunge etterforskeren får et oppdrag å dra til Frankrike for å nøste opp en drapssak og samarbeider med franske Jean Moulin. Det viser seg at en nordmann ved navn Axel Krogh (fiksjonens svar på Petter Stordalen), en eiendomskonge som selv bor i en villa verdt flere millioner og som inneholder malerier så og si overalt. Bull drar dit fordi Axel Krogh er funnet drept i sitt eget hjem og de oppdager at ett eneste maleri er borte. Et maleri som er signert med et mystisk syvtall. Hvorfor ble det stjålet mens alle de andre henger i fred?

Øistein Borge har tidligere gitt ut bøker for ungdom, og nå debuterer han for det voksne publikum. Boka gir et godt førsteinntrykk, men den er ikke perfekt. Utgangspunktet er bra og engasjerende, men det er hverken originalt eller et vendepunkt i krimsjangeren. Forfatteren balanserer oversiktelig og flytende mellom fortid og nåtid, han skal ha skryt for det. Det er bare det at ikke alle partiene som var like interessante å lese om. Karakterene er stereotypiske. La oss nevne Bull som en av mange etterforskere i krimbøkenes verden synes synd på seg selv og innhentes av fortidens demoner. Hvor mange ganger har vi ikke lest dette før? Andre karakterer hadde også sine stereotypiske sider, men trenger ikke å gå innpå det fordi det blir for avslørende.

Fortid mer spennende enn nåtid
De partiene som falt mest i smak var fra Munchs og Matisse sin epoke og prøve å forestille seg hva slags personer de var og hvordan det var på den tiden. Var kunstere som levde for lenge siden så mystiske som vi vil ha det til? Og hva slags personer var de? Man blir mer nysgjerrig på dem og den tiden de levde i mens man leser og vil på en måte vite mer i etterkant.

Boka består av mange delhistorier, historien om kunstnerne Edvard Munch og Henri Matisse, motstandsbevegelsens kamp mot nazister, fortid og nåtid. Har alt dette noe til felles eller er alt sammen bare villspor?

Ofte leser man krim som er mye av det samme, og det gjelder også Den syvende demonen. Den knekker ikke ny kode i krimsjangeren, men det gjør ikke noe. Av og til er det greit å ikke forlange for mye og bare lese en bok man lar seg underholde av. Det er helt greit det også. Den er over gjenomsnittet god, men hvor er nerven? Boka manglet nerver og som kryper under huden. En god bok, men ingen bok som hjemsøker en lenge etterpå.

Fra min bokblogg: I Bokhylla