Bokelskere.no

Tre kvinner som har mer til felles enn de tror ....

Disse kvinnene er alle mødre, noe overbeskyttende og de har sine hemmeligheter, mer eller mindre, men hva gjør man ikke for å holde på fasaden? Celeste bærer på en mørk hemmelighet mellom henne og hennes mann, Perry. Jane er den nye i miljøet som nettopp har flyttet sammen med sønnen, Ziggy. Et av Madelines barn, tenåringsdatteren som hun er innmari glad i, men som hun ikke klarer å holde styr på, føler at hun mister henne helt da datteren bestemmer seg for å flytte til Madelines eksmann istedet. Selv om disse kvinnene er meget forskjellige blir Celeste, Jane og Madeline gode venner.

Ting eskalerer seg på aller første skoledag for deres yngste barn. På informarsjonsdagen oppstår det noe mellom noen av deres barn og andres barn, som skaper en stor konflikt blant de fleste foreldre. Hva er sant og ikke sant? En underskriftkampane starter mot å få den "skyldige" ut av skolen selv om ingen har bevis som bekrefter noe. Senere arrangerers det en quizkveld på skolen for alle foreldre. Den kvelden ender opp som et mareritt og noens liv blir forandret for alltid. Underveis gjennom hele boka, stykkevis og delt, blir alle foreldre avhørt av politiet. Hva er det som egentlig foregår?

Hysteriske eller bare frustrerte fruer?
Boka minner litt om Desperate Housewives. Husmødre som sliter med sitt, men som prøver å holde alt oppegående. Alt baller på seg, likevel gjør de alt de kan for å virke positive og energiske. Store hvite løgner har litt av den samme tonen og opplegget som Desperate Housewives. Det andre greia som Store hvite løgner har til felles med Desperate Housewives er at det oppstår et mysterie. Et mysterie som blir til en katastrofe og de er svært raske med anklagelser. Man spør seg selv hvem som er de verste mobberne, barn eller voksne?

Den australske forfatteren Liane Moriarty har gitt ut flere bøker og funnet sin sjanger. Hun liker å blande drama med mysterie, sette karakterene sine på prøve. Selv har jeg lest to bøker av henne tidligere og det er; Ektemannens hemmelighet og Det Alice glemte. Jeg ble ikke spesielt begeistret av noen av dem, men jeg bruker å lese minst to eller tre bøker av en forfatter før jeg bestemmer meg for å lese mer av forfatteren eller ikke. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også, derfor er det viktig å gi dem mer enn en sjanse. Noen kan overraske, andre ikke, men da har man i alle fall gitt dem en sjanse. Det er ikke nok å dømme et forfatterskap ut i fra en bok.

Boka har fått mange forskjellige meninger og også fått mye skryt. Jeg ble dessverre ikke en del av fanskaren. Konseptet er kreativt og interessant, men ble ikke helt fan av selve utførelsen eller resultatet. Jeg har ikke noe i mot chick-lit. Det er bare det at det er ikke det jeg leser aller mest av, og i denne boka ble fortellermåten vel damete. Forfatteren er meget opptatt av hva karakterene har på seg og hvordan de ter seg. Noe detaljert til det kjedsommelige. Men liker godt hvordan forfatteren beskriver karakterene på ellers for hun får frem deres personlighet på en ypperlig måte. Man vet godt hvem man skal like og ikke like. Hvem som gjør en god figur. Til tross for at Jane er en karakter man liker godt og som ble min favoritt, for hun virket til å være den mest normale av dem alle, men må si at det var spennende å lese om Celeste og Perry. Det var den beste delen av boka.

Lettlest og kapitlene går fort unna
Selv om jeg ikke fikk helt sansen for Store hvite løgner, var det en svært lett bok å komme seg gjennom. Det er en bok på 568 sider, men de sidene går fort unna for språket er lett og kapitlene er korte og veldig effektive. Den kan virke som en murstein, men det føltes ut som å lese en bok som bare var på 2 - 300 sider. Den er ikke tung i det hele tatt.

Store hvite løgner er en naiv roman på grensen til chick - lit som inneholder en liten mysterie hvor alle trådene samler seg til slutt. Selve "mordsaken" og det som skjedde før og i etterkant var ikke spesielt sjokkerende eller gjorde noen særlig inntrykk. Morsom lesing med festlige og barnslige karakterer, men det pertentlige språket ødelegger mye av spenningen som skulle ha vært der.

Valget mellom å lese flere bøker av Liane Moriarty eller Tv-serien Deseperate Housewives, velger jeg nok Desperate Housewives istedet. Er litt nysgjerrig på Tv-serien Big Little Lies som er basert på denne boka. Kommer kanskje til å se den, men har ikke bestemt meg ennå. Har ikke helt sansen for Reese Witherspoon, men Nicole Kidman er tøff. Alexander Skarsgård, sønnen til Stellan Skarsgård, er også med i serien. Serien er skapt av David E. Kelley som er gift med Michelle Pfeiffer.

Fra min blogg: I Bokhylla

En underlig bok på mange måter ...

James Franco er en kjent skuespiller. Jeg kjenner ham best som Daniel Desario fra TV - serien Freaks and Geeks (1999 - 2000). En fantastisk TV - serie som dessverre fikk altfor kort levetid. Det var en morsom serie som også inneholdt en god del alvor. Den skildrer skoletiden på en utmerket og realistisk måte. Skildringen mellom de kule og de mindre kule, nerdene, skjønnhetene, geniene og så videre er genialt utført, nesten The Breakfast Club aktig. Freaks and Geeks er en serie som beskriver skoletiden på en svært gjenkjennelig måte, på godt og vondt. Jeg får nesten lyst til å se den igjen for husker den som veldig sær.

Karakterer med flere lag
James Franco spytter når han snakker er noe helt annet enn Freaks and Geeks. Den er om hovedpersonen Kenneth som liker å fortrenge sannheten om det ene og det andre ved å dikte opp sine egne historier, fordi det er lettere å håndtere. Han kommer fra en noe komplisert familie der medlemmene består av svært forskjellige personligheter, både sterke og svake. Søsteren hans er en villstyring som er vanskelig å kontrollere. Foreldrene har sine og hverandres problemer å slite med. Attpåtil har Kenneths familie bestemoren hans boende hjemme hos dem. En dag ser Kenneth noe skrevet på en offentlig vegg. Noe om ham selv som gjør til at han flykter fra Skien. Han ender omsider opp i New York og er student ved Columbia University, hvor han studerer kreativ skriving. Noe som er alt annet enn lett for der må man virkelig tåle kritikk. James Franco er på samme studie som Kenneth, og Kenneth blir stadig mer nysgjerrig på denne James Franco. De andre som er på samme studie består av mange forskjellige mennesketyper og det er mye å forholde seg til, både på college og utenfor. Noen år senere vender han tilbake til Skien. Er han den samme Kenneth som han alltid har vært eller er alt annerledes?

En bok bestående av flere deler
Å beskrive denne boka er alt annet enn enkelt da den består av flere deler, og det er en god bok, men det var bare ikke alt jeg likte med den. Må si at jeg likte delen med Kenneth som student i New York best da det var mye som skjedde, og man blir bedre kjent med Kenneth i forskjellige situasjoner. Boka handler om selvaksept, utfordringer, og det å finne seg selv og bare prøve å gjøre det beste ut av ting. Det er mye å kjenne seg igjen i, og Kenneth er en herlig og sterk karakter som er umulig å ikke bli glad i. Han har sine svakheter, men det er helt ok. Det har vi alle og det er menneskelig. Man vil bare heie på ham hele veien for man blir så godt kjent med ham, og jeg har stor sans for hans væremåte.

Boka er på over 400 sider. Jeg har ingen problemer med store bøker, men følte ikke at boka hadde den flyten den skulle ha hatt med en slik størrelse. Da ble det lett at boka ble lest noe stykkevis og delt. Den siste delen var den delen av boka jeg likte minst og som på en måte ikke var nødvendig å ha med. Greit å følge med Kenneths reise videre, men det ble bare ikke like interessant som da han var student i New York, da han måtte klare seg selv og hvor han lærte masse om seg selv.

James Franco spytter når han snakker er en tung, melankolsk og fin oppvekstroman som byr på både humor og alvor. Man blir godt kjent med karakterene og stemningene underveis. En fin roman å få med seg.

Morsom fakta om James Franco som har en liten rolle i boka: Han har blant annet tatt Master of Fine Arts degree in creative writing og har gitt ut egen diktsamling.

Fra min blogg: I Bokhylla

Oldemor handler om en gutt, Lukas, som er på besøk hos sin oldemor på sykehjemmet. Når han kommenterer oldemor sine øyne eller at hun har rynkete hender ol., så forteller hun historier fra sitt liv, om hva hun har sett med de øynene og hva hendene har holdt. Boken er rørende fordi den viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre et lite barn gjennom sine erfaringer, og også omvendt. Barnet har nysgjerrigheten og oldemor har tiden til å svare. Jeg kjente også på at det er trist at mange gamle ikke får dele av denne visdommen til noen. Anna Fiske sin karakteristiske strek er kjent for meg gjennom Hallo-bøkene, myldrebøker som er veldig populære hjemme hos oss, og hun har visst skrevet flere bøker og tegneserier om gamle menneskers samspill med barn.

Vi møter, Maddy, som lever innelåst i huset sitt på grunn av en sjelden sykdom som gjør at hun ikke tåler noe, hun er rett og slett allergisk mot verden. Moren er lege og overvåker datterens helse nøye og har ansatt en sykepleier som er med henne på dagtid. Disse to menneskene er stort sett de hun ser i løpet av en dag. Helt til det en dag flytter inn noen nye i nabohuset, og hun og nabogutten, Olly, får kontakt gjennom vinduet og etter hvert sender de hverandre e-poster. Boken fortelles av Maddy, men også gjennom e-postene, lapper, chatter, tegninger osv. Jeg ble virkelig sugd inn i Maddy sin fortelling og hennes lengsel etter noe mer enn livet hun i 17 år har levd inne i huset med moren. Olly vekker noe i henne og dette er en helt spesiell Coming-of-Age-historie.

The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian handler om å vokse opp og å leve på et indianerreservat, nærmere bestemt, Spokane Indian Reservation. Den handler om Junior, barn av alkoholiserte foreldre, som de fleste på indianerreservatet, og født med skader mors alkoholbruk under svangerskapet. Men hans er i hvert fall ikke voldelige slik som bestevennen sin far. Det er nemlig et trist scenarie vi blir presentert for på reservatet, et isolert sted uten muligheter der drikkingen blir den eneste utveien for mange. Junior prøver mot alle odds å få seg en ordentlig utdanning. Han bestemmer seg for å begynne på en skole utenfor reservatet, noe som byr på mange utfordringer som både lang skolevei, penger og motstanden han møter på reservatet. Til tross for all elendigheten er boken både morsom og varm. Et spennende krydder er alle illustrasjonen av tegningene til Junior som er ispedd boken. En kjempefin bok og ny favoritt hos meg.

En samling historier fra en oppvekst i Sør-Afrika både før og etter apartheid. Jeg hørte den på lydbok lest av forfatteren selv, og det kan absolutt anbefales. Trevor Noah er en god forteller både i ord og fremføring og leser inn denne boken med varme, humor og stor innlevelse. Til og med de mer alvorlige historiene blir ofte også morsomme. Han introduserer gjerne hver historie med å fortelle litt om det politiske klimaet i Sør-Afrika og viktige kulturelle forskjeller og gir nyttige perspektiv til handlingen. En bok som lærte meg noe og fikk meg til å både le og tenke, fra en kjendis som virkelig har en historie verdt å fortelle.

Takk for en godt sammendrag av boka. Jeg er enig i det du skriver, men boka traff meg ikke helt...

Synes denne boka var mer spennende ogengasjerende enn bok nr 2 "Bare et barn". Kan godt tenke meg å lese flere krimromaner av forfatteren. Språket glir stort sett lett, selv om avsnittene til tider er glir vel mye over i hverandre.

If I Was Your Girl handler om Amanda, som ble født Andrew. Etter depresjon, selvmordsforsøk og mobbing flytter hun fra mor til far, og et sted der ingen kjenner hennes bakgrunn. Her skal hun starte på nytt, både på skolen og ved å opprette et forhold til sin far som hun ikke har hatt særlig kontakt med etter skilsmissen. På den nye skolen går det overraskende fint og hun blir tatt inn i varmen hos en populær venninnegjeng. I tillegg får hun oppmerksomhet fra gutter og forelsker seg etter hvert. Hun begynner å slappe av, men kan hun stole nok på disse menneskene til å fortelle dem sannheten?

Forfatteren har sagt at hun har valgt å gjøre veien til Amanda litt enklere enn det den vanligvis er for en transperson ved å både la henne ha et feminint utseende, ha en støttende familie og ved å la venner og forelskelse komme relativt lett til henne. Dette er nok et grep gjort for at vi bedre skal se personen Amanda og ikke bare problemene hun støter på, og kanskje også for at vi lesere skal få en litt enklere vei til å forstå og akseptere. Det er altså et forsøk på å lage en positiv historie om en ung transperson for andre unge lesere, noe som forfatteren lykkes med og som jeg tenker er viktig.

Det kommer likevel godt frem at dette har vært en lang vei for Amanda og at hun har vanskelig for å slippe folk innpå seg. Boken gir oss noen tilbakeblikk fra tiden før operasjonen og underveis som viser hvor ulykkelig hun var som Andrew, og frem til kort tid før hun flyttet som forteller hvordan det var å leve et sted alle visste om operasjonen. Selv om boken er relativt lettlest, er den både interessant og velskrevet. Jeg må også innrømme at jeg fikk rokket ved noen fordommer jeg ikke egentlig visste at jeg hadde.

Omtalen ble først publisert her.

Blodmeridianen av Cormac McCarthy er en bok som ligger an til å bli årets slitebok, men jeg tror den var verdt det. Proppfull av detaljer og skildringer av både landskap og vold, og lite følesler, gjør dette til tøff lesning både språklig og tematisk, selv om jeg slet mest med førstnevnte. Dette er en bok man må ha tid og ro til å lese og det var først da jeg satt meg ned noen timer i fred at jeg fikk litt taket på boken. Jeg skal innrømme at det var en lettelse å bli ferdig med denne da universet ikke er et sted du ønsker å være. En spesiell leseopplevelse.

Sterk og ubehagelig ungdomsbok om voldektskultur.

The Dark Tower serien har vært en sterk og overbevisende serie frem til Song of Susannah. Jeg liker serien fremdeles veldig godt, men ble ikke helt fan av denne boka ...

Grunnene er mange og det er vanskelig å peke ut bare en ting. I Song of Susannah er Susannah forsvunnet. Susannah består av mange personligheter, eller er en spaltet personlighet som det egentlig heter. Denne gang er det Mia som har overtatt henne og som har ført henne til New York i året 1999. Susannah er gravid og barnet er egentlig ikke hennes, men Mias. Unge Jake og en annen får oppdrag om å finne henne, mens Roland og Eddie er i Maine.

Forfatteren gir seg selv en gjesterolle
Ikke overraskende at Maine også blir omtalt her som i de fleste bøkene av Stephen King, siden det er hans hjemstat. Denne gang skriver han seg selv inn i boka, noe han ikke har gjort før. Han har riktignok brukt tidligere karakterer som senere dukker opp i noen av hans andre bøker, også i The Dark Tower, men aldri gitt seg selv enn rolle i en av sine bøker tidligere.

De andre bøkene i serien har frem til nå vært både sterke, engasjerende og svært spennende, men Song of Susannah var det mye som vinglet. Den var ikke så voldsom spennende som de andre bøkene har vært, og på en måte føltes det som om boka ikke passet inn i serien. Den ble litt utenfor. En slags outsider. Den hadde heller ikke den samme flyten som de tidligere bøkene har hatt. Man klarer ikke å leve seg inn på samme måte som de andre bøkene. Den hanglet rett og slett.

Delte meninger
Ble ikke helt overbegeistret over at Stephen King skrev seg selv inn i boka selv om han er min forfatterhelt. Det er en morsom tanke, men utførelsen av den ideen er enten en hit eller miss. Det fungerer på et vis, det er ikke det, men likevel passer det ikke helt inn i dette tilfellet av en eller annen grunn. Klarer ikke helt å sette fingeren på det. Skjønner godt hvorfor han ville det med tanke på at han ser på The Dark Tower serien som sitt livsverk. Men spørsmålet er: Var det nødvending å skrive seg selv inn i serien?

Det skjedde mye i Song of Susannah og boka er god, men synes ikke at den er på samme nivå som de andre bøkene i serien så langt. Ser ikke på det som en nedtur da dette er en veldig sterk serie, og det hadde vært for godt til å være sant hvis man likte alle bøkene i en serie, spesielt i en serie med mange bind. Dette er bok seks i serien og da er det lov å ha en liten nedtur for i mange serier får man en nedtur allerede i bok nummer to, så det er sjeldent at en serie består av mange sterke og engasjerende oppfølgere som denne serien.

Jeg velger å holde denne anmeldelsen noe vag og kortere enn til vanlig da jeg har kommet ganske langt ut i serien og jeg ønsker ikke å røpe for mye, helst ikke røpe noe i det hele tatt. Jeg har begynt å lese The Dark Tower som er bok nummer syv og som har samme tittelen som serien. Det er også siste bok i serien, men i 2012 kom Stephen King ut med The Wind Through the Keyhole. Den kan leses enkeltstående uten å ha lest serien i det hele tatt, og for hardbarkede og "erfarne" The Dark Tower lesere kan den leses etter The Dark Tower 4 (Wizard and Glass), og før The Dark Tower 5 (Wolves of the Calla) for å få større utbytte avThe Wind Through the Keyhole. Siden den boka ble utgitt flere år etter at serien var ferdigskrevet og at den kan leses som enkeltstående, skal jeg lese den helt til slutt. Tror ikke det blir noe problem.

Song of Susannah er en god bok med mange vendinger, men det ble ingen favoritt. Synes den ble altfor annerledes enn de andre bøkene i serien så langt. Det ble ikke det samme. Skjønner at utviklinger må til for å holde en bokserie i gang og det har vært rikelig av utviklinger tidligere i serien også, men ble ikke helt fan av vendingen denne boka tok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nydelig og brutal på samme tid. En bok det er vanskelig å legge fra seg, og som, når den er slutt, lever videre i meg. Stikkord om boka er kjærlighet og savn, sorg og håp, fattigdom og kastesystem.

Husket først nå at det er min tur å svare. Beklager den lage ventetiden:) Når jeg ikke svarer med en gang har jeg en tendens til å glemme det. Hvordan går det med Stephen King bøkene? Har du lest mer av ham i det siste? Jeg har lest 11.22.63 av ham og holder nå på med Song of Susannah som er den sjette boka i The Dark Tower serien. Morsomt at du nevner Marg&Bein. Jeg er altfor gammel til å lese det, men liker det. Har bare lest en bok fra serien, men i denne uka leste jeg et hefte som het Marg&Bein påskekrim av Ingunn Aamodt og Arne Svingen. Selv om jeg er altfor gammel for den målgruppen, så leser jeg horror fra alle målgrupper og syntes de fortellingene var underholdende. :)

Takk for skrekkfilm forslag. Har sett Cabin in the Woods, men det var ikke helt min type film, merket jeg, men The Conjuring er bra. Likte både 1 og 2, og Sinister liker jeg den første bedre enn oppfølgeren. Så dem for noen år siden. Det tar lang tid før man kommer over godbitene, men av og til dukker det opp noen perler fra den sjangeren også. Det er en sjanger jeg aldri går lei av, hverken i bok eller filmformat. Savner å bli skremt, for det var alltid morsomt, husker jeg. Følelsen av å bli skremt. Det er lenge siden sist.

Hehe, ja, skal si fra om jeg blir angrepet av varulv. :) Beklager igjen for dette innmari trege svaret.

Er det mulig å komme seg etter en tragedie?

Fred har gjennomgått noe traumatisk, og den hendelsen har tæret på og forandret ham. Han husker ikke selve tragedien, men han vet at ting ikke lenger er det samme. Han er oftest for seg selv og har ukentlig kontakt med søsteren, Lisbeth. Han er ofte ved sjøen, og til daglig oversetter han tekniske bruksanvisninger. Det er ikke helt det store som skjer i livet hans med andre ord. Det er stille og rolig. Noe forandrer på nettopp det. Han får lapper med kryptiske meldinger når han minst venter det, og en dag møter han en kvinne og hennes datter, som gjør stor inntrykk på ham. Hvem sender ham disse lappene, og vil han huske på hva som traumatiserte ham?

Noe skal skje er en liten roman på bare 186 sider. Vi blir kjent med denne unge og sårbare mannen, som har sine utfordringer i livet, men lar livet gå sin gang. Vi får et innblikk til hans forhold til søsteren som er et stødig og tillitsfullt forhold. De støtter hverandre på godt og vondt. Dette er snakk om en mann som ikke har mange i livet sitt, men det virker heller ikke som han er preget av akkurat det. Han klarer seg fint selv. Han er en stille og rolig fyr. Han virker som en skygge av seg selv. Man får litt sympati for ham.

Morsomme tilfeldigheter
Hva er det med bøker om hukommelsestap egentlig? Dette er den andre boka på under en måned jeg leser om en hovedperson som mister hukommelsen. Det skjedde også i We Were Liars av E. Lockhart. Et morsomt og rart sammentreff, egentlig. Selv om begge bøkene handler om hukommelsestap er We Were Liars og Noe skal skje helt forskjellige bøker. Det med disse mystiske lappene minner meg litt om Velocity av Dean Koontz, men Noe skal skje er ikke like drastisk som Velocity.

Til tross for at dette er en kort bok, er det ikke mye som skjer. Dette er en rolig roman som er lavmælt og mystisk på samme tid, likevel blir det aldri noen høydepunkt eller noe som etterlater seg sterke inntrykk. Man blir litt kjent med Fred, og man får et slags inntrykk av folkene som har vært og er i hans liv, men kunne ha tenkt meg mer bakgrunnshistorie av alle sammen fordi man får ikke noen forhold til dem. Til og med Fred blir noe blass på en måte. Mer bakgrunnshistorie og dybde i karakterene hadde vært noe, og det ville ha gitt større innblikk i både hans og de andres tilværelse. Det hadde gjort nytte for å påvirke denne leseren i større grad.

Noe skal skje er en sårbar og liten bok om å finne seg selv, se helheten i ting og finne et sted hvor man føler seg hjemme. Den handler rett og slett om å finne roen i seg selv, hvis det er mulig. Det er en god bok med et godt utgangspunkt, men jeg kunne ha tenkt meg mer personlighet i alle karakterene og noe mer opprivende, for boka kan bli vel stillegående.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg hadde store forventninger til denne boka, men den traff ikke meg helt heller. Den hadde til tider nydelige skildringer, men den ble forangdryg og repeterende for meg.

E. Lockhart (eller Emily Jenkins, som hun egentlig heter) har skrevet en bok det har blitt mange delte meninger om. We Were Liars er både høyt elsket, og hatet, slike bøker trigger alltid min nysgjerrighet.

Derfor måtte jeg bare lese denne. Ikke bare på grunn av alle de delte meningene, men også fordi plottet er en roman blandet med et mysterie, og jeg er jo svak for mysterier. Til tross for at jeg var noe skeptisk da jeg kjøpte denne, trodde jeg kanskje det ville være en bok for meg. Det skader jo ikke å prøve.

Er det mulig å stole på andre enn seg selv?
I We Were Liars møter vi en noe uvanlig familie som gjør alt for å holde på fasaden. Storfamilien heter Sinclair. De er rike, har fine vaner og hver sommer møtes de på familiens private øy. For et par somre siden, skjedde det en ulykke som gjorde at hovedpersonen Cadence fikk kraftig hukommelsestap, og store hodeplager. Ofte må hun lide seg gjennom endeløse hodepiner. Hun vet ikke hva som skjedde henne på familiens øy for litt tilbake. Når hun spør får hun ikke vite noe. De trøster henne med at hun kanskje vil huske med tiden. Vil hun noen gang få hukommelsen tilbake?

Dette er en type bok hvor man får mulighet til å se for seg mange teorier mens man leser, og kan bli noe småspent underveis om man har rett eller ikke. We Were Liars er også en sånn bok som kan leses om igjen senere hvis det er ønskelig, og se etter hint og detaljer som kanskje ble oversett etter at den ble lest for første gang.

Ikke helt det store
Det jeg likte aller minst med boka er "løsningen", selve twisten som egentlig ikke var noen twist. Det kom ikke som noen sjokk, så jeg ble ikke sittende med hakeslep etter at boka ble ferdiglest. Løsningen, eller denne twisten ble noe simpelt og er en slags løsning som jeg ikke helt liker. Jeg hadde heller ingen forventninger til denne boka eller forestilt meg hvordan den ville være, men var mer nysgjerrig på hvorfor den fikk så mange delte meninger. Også fordi den inneholdt et mysterie. En annen ting jeg ikke likte helt med boka var karakterene. De var ikke helt håndfaste og vanskelig å relatere seg til. Skjønner godt hvorfor noen falte pladask for denne boka og også hvorfor noen misliker den så sterkt. Det ble bare ikke min type bok i det hele tatt. Ikke fordi jeg er "for gammel" til å lese boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker for å se hva dagens ungdommer liker å lese. Det skader ikke å holde seg litt oppdatert. Men må si at jeg har lest mange flere ungdomsbøker som er bedre enn We Were Liars. Jeg respekterer selvfølgelig også de som liker denne og andre bøker jeg ikke har likt. Lesing er jo en personlig opplevelse, så det gjør ikke meg noe at andre liker We Were Liars.

Ellers er det ikke så mye mer å si om We Were Liars. Som nevnt tidligere er dette en bok det er best å lese uten å vite så mye om på forhånd, for det skal ikke mye til før noe avsløres, og det vil jeg helst unngå. Ingen vil jo ødelegge moroa for andre. Les og døm selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Saturday er kanskje den underligste boka jeg har lest så langt i år, og jeg ville svært gjerne like den, men fikk det ikke til.

Grunnene er mange, men det tar jeg litt senere. Først litt om hva boka handler om. I denne boka foregår handlingen i London 2003, lørdag den 15. februar. Det er stor protest mot krigen i Irak, og vi får innta et døgn i Henry Perownes liv. Henry Perowne er en veldig privilegert mann som lever et godt liv, får god lønn (han er en dyktig nevrokirurg) og har kanskje alt det man ønsker seg. Han bor i en veldig fin leilighet, er gift og har to voksne barn som også gjør det veldig bra. Han kunne egentlig ikke ha hatt det bedre. Lørdagsmorgenen 15. februar ser han ut av soveromsvinduet. Han ser et fly og det virker som det er i ferd med å styrte. Senere samme dag er han på vei for å spille squash. Det er ikke lett med tanke på at det er mange som er ute og demonstrerer mot krigen. Han blir involvert i en trafikkulykke. Ikke i en alvorlig ulykke, men i den anledning møter han Baxter. Baxter er det motsatte av Henry. Baxter er en hissigpropp. Av en eller annen grunn føler Baxter seg fornærmet av Henry, og det foran kompisene hans. Det fører til at Baxter ønsker hevn, og han dukker opp uventet hjemme hos Henry ...

Ikke den boka jeg så for meg
Jeg liker bøker om hevn og råskap, det er både fascinerende og spennende, så trodde dette var en bok for meg, men slik ble det ikke. Dette er en bok hvor alt skjer i slow motion. Det går i sitt eget tempo. Man blir godt kjent med karakterene og man får et godt innblikk i livsstilen deres, men samtidig er det vanskelig å sette seg inn i alt, for det meste i boka er for godt til å være sant. Henry og hans familie er som sagt ganske vellykede; de gjør det bra og det er ingen sorte får i den familien, virker det som. Dermed blir det noe vanskelig å gi denne familien sympati. Det blir for mye barbieverden der alt er perfekt. Et glansbilde. Det blir ikke spesielt realistisk for meg. Man blir ikke kjent med dem på en menneskelig måte eller hvordan jeg skal forklare det. Det er nesten som å lese om en blanding av barbier og roboter istedet for mennesker. Hvor er den mennekelige siden? Det er også søtt at Henry setter sin kone så høyt og at de fremdeles etter mange år har dype følelser for hverandre, men til tider blir det litt vel amerikansk, til tross for at boka ikke er amerikanisert på noen måte, da alt foregår i London, men dere skjønner sikkert hva jeg mener? Uansett, man klarer ikke å ta det helt alvorlig. Baxter er kanskje den mest levende karakteren i boka. Ikke spesielt godt likt, men han er levende og dermed blir man bedre kjent med ham, enten man som leser vil det eller ikke. Han blåser liv i denne stillegående romanen.

Når man ikke liker noen i persongalleriet ...
Persongalleri og handling er omtrent like viktige faktorer for meg i bøker, men hvis det er en bok der jeg ikke liker noen av karakterene på noen måte, er det vanskelig å sette pris på andre aspekter i en bok også. Slik er det i hvert fall for meg. Det er også rart at jeg synes denne boka er for detaljrik da jeg liker forfattere som Stephen King og Karl Ove Knausgård, som er meget detaljrike. Mange detaljer har ikke plaget meg tidligere, ikke langsomme handlinger heller, men dette ble vel langsomt, nesten som å se på sneglevandring.

Dette er kanskje den korteste anmeldelsen jeg har skrevet på en god stund, men slik blir det denne gang. Saturday er en kort bok hvor det er både mye og lite som skjer, alt ettersom hvordan man ser på det. Det er ikke så mye mer å si, egentlig. Er bare lettet over å være ferdig med den. Til tross for at dette var en bok på bare 279 sider. Det ble på en måte en annen bok enn det jeg trodde og håpet den var. Boka er i det minste relevant og gir et eksempel på hvor voldelig og skjør verden er. Forfatteren beskriver det på en realistisk måte.

Jeg har lest en bok av Ian McEwan tidligere og det er Barneloven. Må si at jeg likte den bedre. Har også boka Ved Chesil Beach av samme forfatter stående ulest i en av mine mange bokhyller. Den har stått der ulest i mange år, og til tross for at jeg ikke likte Saturday, får jeg på en merkelig måte litt lyst til å lese Ved Chesil Beach også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det var ment som litt ironi og for å starte en åpen diskusjon, så vet godt hva som er "galt" med boka :) Heldigvis skriver John Hart bedre, som f.eks når det gjelder Ved elven og Brødrene fra Iron House :)

Herlig dystert og sterk oppfølger som virkelig gjør inntrykk.

En sjelden gang blir man helt stum
Jeg har lenge prøvd å skrive denne anmeldelsen, men ordene sitter fast. Jeg finner bare ikke de rette ordene og det er sjeldent det skjer når jeg skal skrive noe. Jeg kan begynne med å si at The Gunslinger, den første boka i serien, og denne er en av mine favoritter fra The Dark Tower så langt. Jeg liker vanligvis ikke oppfølgere noe særlig da de ofte blir mye av det samme og det er ofte lite utvikling, men her er det det motsatte. Jeg sier det ikke bare fordi denne serien er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Selv om han er min favorittforfatter så har jeg ikke likt alt det han har skrevet. Grunnen til at jeg har likt disse oppfølgerne så godt i motsetning til mange andre serier jeg har lest, er at her er ting alltid i utvikling, nye hendelser oppstår, nye karakterer dukker opp, og man mister ikke interessen; den fornyes. Ofte i oppfølgere dør interessen som regel bort, men i denne serien blir den stadig vekket, noe som er sjeldent i serier generelt. Istedet for å gå lei, vil man ha mer. Det er en sjeldenhet når det gjelder trilogier og serier.

I Wolves of the Calla ankommer Roland og hans trofaste venner landsbyen Calla Bryn Sturgis. Denne byen er terrorisert av innpåslitne ulver som stjeler deres småbarn. De trenger all den hjelpen de kan få for å beskytte innbyggerne, og det er da Roland og hans gjeng ankommer landsbyen. De ankommer på rett tidspunkt. I dette samfunnet fødes det uvanlig ofte tvillinger. "Ulvene" som ikke er helt vanlige ulver i Kings verden, kommer og kidnapper alltid den ene tvillingen, og lar den andre være igjen. Denne byen er lei av disse "ulvene". Klarer de å bekjempe dem denne gang? Og en ny karakter dukker opp i serien, nemlig Callahan som gir et friskt pust i serien og for oss King nerds er han også kjent fra Salem's Lot som ble utgitt i 1975. Det er en enkeltstående bok som ikke tilhører denne serien, og King er kjent for at forskjellige karakterer dukker opp igjen i forfatterskapet hans. Salem's Lot er en av mine favoritter og Pet Sematary er storfavoritten for meg av King og min all time favorittbok, men nok om det. Callahan gir serien et nytt løft og det var veldig spennende å lese om ham.

Lettlest og fengslende serie
Jeg har ikke lest all verdens fantasy. I de siste fem eller seks årene har jeg lest litt fantasy og da helst urban fantasy. Jeg har ikke lest så mye "avansert" fantasy. Jeg var en smule skeptisk i begynnelsen om at denne serien kanskje var en avansert og forvirrende bokserie, men det er den ikke på noen måte. Det er mye detaljer (Stephen King er en spesialst på det og det er en av grunnene til at jeg liker ham så godt), og det er mye rart som skjer underveis, men man mister ikke tråden underveis, og bøkene er veldig lettleste til tross for at de er noe store. Det virker ikke så slitsomt som man først får inntrykk av.

Er det noe King aldri slutter med er at han aldri slutter å overraske meg. Jeg har lest mye av ham fra jeg var veldig ung og fremdeles klarer han å overraske meg med å ta nye vendinger, og samtidig være nyskapende. For meg virker det som om han aldri går ut på dato. Dette er en veldig rå og sterk oppfølger som gjør at jeg bare gleder meg enda mer på fortsettelsen. Jeg kunne ha skrevet så mye mer om Wolves of the Calla, men velger å skrive litt diffus siden dette er en oppfølger. Dette er som sagt tidligere, en bokserie som bør leses og oppleves istedet for å lese om. Det er en av de råeste seriene jeg har lest på lenge og det er heldigvis flere bøker igjen av serien og Rolands jakt etter det mørke tårn. Neste bok heter Song of Susannah.

Fra min blogg: I Bokhylla