Bokelskere.no

Blir glad av å finne følgjande beskrivelse av heimstaden min: "... jeg prøver å se opp mot fjellene for å se om det finnes en spesiell topp eller formasjon som gjør at regnet samler seg her, forstå hva som får regnhæren til å akkurat på dette stedet å sette inn sin offensiv, regnets brohode, nedbørens kultsted, skyenes pilegrimsmål etc., men jeg ser kun grått fallende vann, sikten er bare på noen meter".

Er det så vanskelig å forstå at veier skal være smale og ferger skal ha kiosker?

...det er faktisk antydning til opplett, en del av himmelen er i hvert fall nesten lysere mot sør.

...Vestlandet er ikke et sted, det er en tilstand, et vesen.

Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende vakre, for et nyfødt barn som åpner øynene for første gang, er som en stjerne, er som en sol, men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden.

Visst finnes ondskap, men den er ubetydelig i forhold til ikke-ondskapen. Visst finnes mørke, men bare som nålestikkstore punkter i lyset. Visst gjør det vondt å leve, men det vonde er bare en slags usynlige kanaler vi følger i det ellers nøytrale eller gode, og som vi før eller siden kommer ut av.

Her er bestefaren som tenker på om mange av de samme ansiktene vil dukke opp i hans begravelse eller om den kommer til å finne sted på en dag som ikke passer for så mange, hvilket ville vært typisk hans fordømt uflaks.

...vandringer på Hardangervidda med unger på slep mistet noe av sjarmen for ham etter å ha ligget flatt ut på solsenger under behagelige parasoller med forfriskninger innen rekkevidde, og dette nye livet var så mye lettere, han gikk fra selvproletarisering til selvrettferdiggjøring, ...

I Norge bet man tradisjonen tro tingene i seg, skrev rasende leserinnlegg til avisene, jobbet det ut i hobbyrommet og i vaskekjelleren, lukeparkerte unødvendig nær andre biler selv om det var mer enn nok plass og klippet plenen i timevis med innbitte miner mens naboene fortvilt prøvde å holde en samtale i gang i de nye hagemøblene og overkokte potetene og kom for tidlig i familiebesøk, gikk for sent og viste for mange fremkalte bilder fra feriene sine med samtlige fornøyelsesparker og måltider avfotografert monotont og pliktskyldigst, og funket ikke noe av det som ventilering av alle skuffelsene, nederlagene og frustrasjonen man bar på, tok man konsekvensen av det og gikk stille ut og hengte seg i garasjen.

Ein setning - innhald som ei heil novelle: Engelsken fordrev de norske setningene og ordene jeg lenge hadde bedrevet utstrakt konservering av, og da sommeren kom og jeg syklet til Garden City Middle School for aller siste gang, en dag i juni, ør av lettelse for å kunne slippe taket i det stedet, og etterpå syklet hjemover til Poplar Street hvor mamma for lengst var i full gang med å pakke koffertene våre, i tide til taxien som kom for å hente oss og ta oss med til LaGuardia og flyet til Florida, igjen, bare fire måneder etter at vi var der sist, og da vi kom dit og jeg ikke lenger gadd ligge på utstilling under parasollen sammen med mamma og pappa på stranden med en daff brus i hånden, men bestemte meg for å gå rundt i gatene og der, løsrevet fra alle familiære bånd, merket hvordan jeg sakte var i ferd med å anta en annen personlighet og på grunn av det, fordi det var en lettelse ikke lenger å være seg selv, i et øyeblikk av uhildet impulsivitet bestemte meg for å bli en som røykte, den diametrale motsetningen til løperen, friidrettsmennesket, en som hadde løpt nok for lengst og som oppsøkte første og beste kiosk og kjøpte en pakke sigaretter som jeg kort tid etter ikke hostet og harket meg gjennom, men nøt i fulle drag, sittende på betongrekkverket som skilte stranden fra gaten og restaurantområdet, ved siden av minigolfbanen, hvor smilende fedre ga sine sønner lusinger for deres elendige spill og nøling og klossethet når mødrene ikke så på, kikkende ned på sandalene jeg også hadde kjøpt den dagen, et par kraftige Jesus-sandaler, brune, i lær, fordi det var fotplagget for en som skulle holde seg i bevegelse og fordi det var altfor varmt for militærstøvler, da merket jeg at fiendtligheten mot dette landet begynte å avta og neste dag var det på samme måten, bare enda sterkere nå; jeg forlot mine foreldre på stranden og så dem olje hverandre inn fra avstand, langtidsstekende gjennom dagen, og jeg kjøpte flere sigaretter og satt på det samme stedet og noterte flere ord, destroyed, distraught, calamity, calm and mighty, ipso facto, og gikk inn i butikken på hjørnet og kjøpte en brus, sa how are you? til den feite ekspeditøren, som den naturligste ting i verden mens jeg satte fra meg boksen på disken og tenkte at han var fat, portly, rotund, plump, stocky, stout, robust, corpulent, a man of generous proportions feeding on generous portions; da var jeg i ferd med å bli en amerikaner.

Hun var jo gift, men når ens ektemann uavlatelig drev og rundet Kapp Horn, kunne det da kalles ekteskap? Når en likte ham, kunne det da kalles ekteskap? Når en likte andre mennesker, kunne det da kalles ekteskap? Og endelig, når en fremdeles ønsket mer enn noe annet i verden, å skrive dikt, kunne det da kalles ekteskap? Hun hadde sine tvil.

Slik bl.a. blir starten på det nittende århundret beskreve: "Så tvang en omlegging i kostholdet seg gjennom. Muffins og tekaker ble oppfunnet. Kaffe erstattet portvin etter middag, og ettersom kaffe krevde en dagligstue der en kunne drikke den, og dagligstuen glasskap, og glasskap kunstige blomster, og kunstige blomster peishyller, og peishyller pianoforter, og pianoforter ballader, og ballader (her hopper vi over et par ledd) et utall av små hunder, løpere og pyntegjenstander av porselen, så ble hjemmet - som var blitt umåtelig viktig - fullstendig forandret."

For når lesesyken først har trengt inn i organismen, svekkes denne, slik at den blir et lett bytte for den andre pesten, den som har tilhold i blekkhuset og infiserer fjærpennen. Den arme stakkaren begynner å skrive. Dette kan være ille nok for en fattig mann, hvis eneste eiendeler er en stol og et bord under et glissent tak - han har tross alt ikke stort å miste - men en rik mann, som har hus og kveg, tjenestejenter, esler og lintøy, og likevel skriver bøker, må en ha den største medynk med.

...sommeren er ektefellenes tid, og elskerinnen er i selvsagt karantene til alt vender tilbake til det stillferdig normale igjen med høstens komme.

Hun forsøkte å avtale tid og sted, men det ville ikke han. Nøyaktige avtaler er den svakere partens beskyttelse, den sterkere vil holde alt åpent i tilfelle lysten plutselig skifter retning. Svak er den parten som vil for mye, sterk er den som stort sett ikke bryr seg.

... for forelskelsen er ikke sofistikert, den er primitiv. Man elsker dem man får fritt spillerom hos for de delene av seg selv som man føler seg hjemme og bekvem med, uansett om disse delene er råtne eller friske, oppskrubbet eller skinnende blanke.

Man må etterlate noe som enkelt og ubesværet kan velges bort; ikke som en rubinring eller et kostbart arvestykke, nei, ingenting påtrengende, snarere noe hverdagslig; en nøkkel i en emaljeskål, en stabel med vitenskapelige bøker eller en sang man en gang lærte utenat. Ja, det man gir videre bør være alminnelig og solid; noe det med letthet går an å forkaste eller ta i bruk; som en mild samtale i skumringen, som morens grå kåpe, noe man er fri til å slå vrak på eller gjøre til sitt kjære anliggende; som en liten gjenstand man legger under hodeputen eller uten kvaler pakker ned, rydder vekk og glemmer.

Men Lydia var nå engang den hun var. Stadig tok hun seg i å gruble og fundere. Hvordan kunne noe slikt vare? Selv i de mest fordringsløse stundene var hun bevisst de bedrøvelige mulighetene som lå i et forhold mellom to mennesker.

Før alt annet skal det sies at Dagmar Erneman, moren til Lydia Erneman, sent i tenårene var nær ved å drukne da hun krysset en elv på hesteryggen.

Dette er ein knallgod opningssetning!

... av alle de stormbyger som kan ramme et forhold, er en bønn om penger den kjøligste og mest ødeleggende.