Bokelskere.no

I det siste har jeg sviktet i å lese fantasy, men snarere enn en mangel på tillit overfor sjangeren er det hvor fryktelig svære fantasybøker gjerne er som har skremt meg bort. Skal man lese en fantasy-serie man har fått anbefalt av en kamerat eller skal man lese Hamsuns samlede verker, hvis man må velge pga. mangel på tid, da sidetallet er det samme? Hos Hamsun vet jeg i det minste hva jeg går til, jeg vet jeg får det jeg søker; mangfoldet i fantasy er jo så stort at det er vanskelig å skille klinten fra hveten, eller snarere, det er vanskelig å finne hveten som er druknet under havet av klint.

Jeg har i senere tid blitt veldig hengiven overfor Star Trek - The Next Generation og forbauses nå når jeg minnes alt det nedlatende jeg hadde hørt om denne serien tidligere og som fikk meg til å fnyse hver gang jeg hørte kjenningsmelodien. Jeg vil velge å kalle disse nedlatende synspunktene for fordommer, da de ikke stemte overens med det faktiske. Hvor stammer så fordommene fra? Som du skildrer, kulturen på dette området "domineres av kvakksalvere og sjarlataner", etterapere og folk som forstår dette markedets potensiale. Kanskje er det en slags forsvarsmekanisme som får oss til å generalisere, med en viss rett. Drager, enhjørninger og profetier har jeg fått en slags indre alarmklokke mot. For ikke å nevne vampyrer!

Hvor mye The Next Generation har å si om fremtiden, skjønt det er science fiction, er ikke interessant, slik jeg ser det; men spillerommet sjangeren tilbyr, hvor enorm denne er og hvor mye frihet den gir, og hvordan serien klarer å utnytte dette, det er her dens styrke ligger. I mer eller mindre hver episode stilles kaptein Jean-Luc Picard overfor et moralsk dilemma han må løse, viss svar vil gjelde både i fremtiden, fortiden og i nuet: svarene hans er universelle (for å bruke ditt ord), i det minste for det vi anser som menneskelig. Picard er på sett og vis et talerør for den menneskelige fornuft, og på denne måten kan det være både fascinerende og en klype urovekkende å se likhetene og forskjellene mellom ham og de idealene som spilles i vår egen samtid, ev. hvor langt vi har fjernet oss fra en slik fornuft. Det er en glimrende episode i denne forbindelse som faktisk ligger ute på YouTube, kalt "The Drumhead", som mange har trukket paralleller fra til bl.a. Bush-regjeringen.

For mange forfattere kan vel dessverre den friheten disse to sjangrene gir – både tematisk og på et mer konkret nivå – bli et for stort vakuum for kreativiteten, slik at man 'tvinges' til å hente fra andre, og med hente mener jeg naturligvis kopiere tidligere suksesser: i dette vakuumet er det imidlertid enormt potensiale for litteraturen, dvs. litteraturen som kunst, hvis man klarer å utnytte det. Noen har fått det til.

Tolkien må da sannelig regnes som fantasyens Homer... eller ... kanskje Homer selv burde hatt denne tittelen? Kan vi ta oss den frihet å trekke sjangerens historie så langt tilbake, ja, til hele verdenshistoriens rot?

For meg er Julius Caesar og Hamlet mine personlige favoritter av Shakespeares stykker. Det har marinert i meg en god stund nå og blir, som man sier, bare bedre og bedre. Det mangler det folkelige/komiske preget som nesten er et kjennemerke for Shakespeare, men åhh, det gjør da ikke noe når substituttet er flammende og minneverdige sitater satt til en romersk scene med mytisk atmosfære, et stykke like stramt, stoisk og majestetisk som Roma selv! Jeg puslet endog på en liten gjendiktning for en tid tilbake og tenker å ta den opp igjen en gang jeg støtter på kjedsomhet i et øyeblikks inspirasjon. Men det som kanskje styrker stykket mest er den gjennomgående ambivalensen; gjentatt blir vi tvunget til å ta stilling i et landskap hvor ingen moral har enevelde.

Orson Welles tolket stykket som det nødvendige mordet på en tyrann og fikk ikledd Gaius ridestøvler og Hugo Boss-uniform. Selv hvor mye jeg beundrer mannen kan jeg ikke si meg enig med ham, det handler for meg mer om etterdønningene og komplikasjonene ved mordet, og om spillet om makten hvor plebeierne er en rasende tordenstorm du vil ha på din side.

Brutus er utvilsomt en helt. Men han er for mye helt for sitt eget beste. Han anses ofte som den eneste med edle motiver blant konspiratorene, han er villig til å drepe sin gamle venn og verge (jeg tror han var det?) for å – tror han ihvertfall – redde republikken. Han er overbevist om at han handler riktig, at det er rettferd som styrer hans dolk; men vent! storparten av stykket er dedikert til samvittighetskvalene hans (ev. personifisert i Cæsars spøkelse), monologer hvor han forsøker å overbevise seg selv, han er usikker på moralen i det han har gjort, og tviler på sine sammensvornes hensikter ved mordet. Hva er igrunn forskjellen mellom Cæsars tyranni og adelens oligarki? Historisk var vel ikke styret hans såre ille, snarere tvert imot, med både reformer, forbedringer og mer makt til folket, så kanskje Cæsars styre faktisk var (eller ville blitt) mer rettferdig enn det som var før ham? Var den romerske adels status quo noe verdt å bevare? Det jeg nå skal påstå er nok å overdrive og glorifisere vår godeste Gaius, men kan han ikke sees på som en slags Prometevs? Mannen var jo rene halvguden (at han omtaler seg selv i tredjeperson er noe Asterix og Obelix har utnyttet, haha) . . . Nåvel, jeg skal ikke skrive en nekrolog som hyller en despott, men spørsmålet er, var Cæsar dét? og var han strengere enn sine forgjengere, de selvsamme som ble hans død?

Men tilbake til Brutus! Det er, som vi kan tenke oss til etter å ha lest stykket, ikke rettferdighet som leder dolken hans, men heller et prinsipp: tyrann = fysj!, tradisjonene = tommel opp! Hans prinsipper er imidlertid forståelige, hvem vil vel tillate en tyranns inntreden i en "demokratisk" republikk? Stykkets antagonist er utvilsomt Cassius (skjønt også han er veldig menneskelig), lederen av konspirasjonen og den som med sin sølvtunge egger Brutus til handling. Brutus er ingen realist (han mangler den realpolitiske innsikten til Cassius, som du sier), hans tanker går til idealene og til fortiden, "republikken" er ordet som bruser i hans blod. Om så mordet på Cæsar var moralsk suspekt og nok til at man får bopel i Satans munn gjennom evigheten, burde ikke det være tilfellet for Brutus: han handlet i god tro. Eller vent, en annen problemstilling: var det bare en rettferdiggjøring overfor seg selv, en falsk rettferdiggjøring for å kvele samvittigheten? Og mer: hva burde vurderes sterkest av tradisjonene – som krever Cæsars fall – og langt vennskap?

Linjen "Then fall, Caesar!" er veldig enigmatisk. Det kan f.eks. bety det dere foreslår, at han ikke ønsker å leve når selv hans beste venn har forrådt ham, og det kan bety noe annet: at Cæsar, som kjenner til Brutus idealer og rene dømmekraft, når han ser at selv Brutus, ja, selv Brutus stikker kniven i ham, ja akk! kanskje han fortjente å dø da Brutus' dom ikke kan være gal når det gjelder hva som er best for Roma? Spørsmålet her er selvsagt om Brutus' dømmekraft virkelig er så ren som han har for rykte, eller om han i dette bare har blitt forledet av Cassius' forførende ord. Stykket kalles ikke for 'problemstykke' uten grunn!

Cæsars testamente kan både sees på som godvilje mot folket, mistenksomhet overfor adelen (hvis de dreper ham vil han sørge for at pengene ihvertfall ikke havner hos dem!) eller bare djevelskap, da han kjenner plebeierne nok til å forstå at en slump gull vil være nok vredebensin til å vende opinionen mot hans mordere, som jo er det som skjer. Men jeg personlig velger det første, med et lite nikk til siste forslag.

Jeg vil forøvrig gjerne diskutere Anthony, en herlig karakter! Vil noen begynne?

Jeg vet sannelig ikke om Brando, jeg liker ham ikke som Antony og jeg har vel verden imot meg på dette punkt. Det jeg skulle ønske å se mer i hans tolkning er livlighet, ikke 'bare' vrede. Skjønt Antony er i sorg syntes det meg som om han moret seg når han holdt talen (med mindre det var jeg som moret meg over hvor fantastisk den var). Der Brando spotter når han sier "honourable men" leste jeg heller at han var ironisk med et glimt i øyet. Han taler jo til dem (slik jeg tolket det) som om han er naiv og oppriktig mener de er "honourable". Ihvertfall i begynnelsen. Det er en fin oppbygging i talen, og den synes meg å forsvinne hos Brando hvor han er monoton sint.

Jeg tviler ikke på Antonys ærlighet og kjærlighet overfor Cæsar. Såvidt jeg kan dømme tenker han ikke i baner om makt og herredømme, ja, tenker han igrunn lengre enn én dag inn i fremtiden? Har han ikke bare lyst til å drikke blodet til de som drepte hans kjære venn? Hans motsats blir Octavian. Men dette får vi diskutere mer i en egen tråd! ;-)

Folk kunne ikke overtales til å bytte lesevaner på bakgrunn av kvalitet, men kanskje vil de, som synes tidens ånd, ledes av hva som er sunt. Betegner vi en uønsket type litteratur som 'fastfood' vil man sky den som et uhyre! Men jeg håper for Guds skyld – eller en annens skyld – at klassikere oppi denne retorikken ikke vil omtales som 'vegetarmat', de er da snarere en styrkende middag avrundet med et kakestykke, slik jeg ser det.

Apropo adapsjoner, Oliviers versjon ble faktisk laget under 2. verdenskrig, i 1944, så ikke underlig den er en anelse patriotisk når den omhandler en invasjon av kontinentet. ;-) En annen verdt å nevne er Kenneth Branagh sin, som er hans første - og trolig likevel beste - film. Det er vel denne jeg hentet mest fra i min tolkning, han er veldig menneskelig der og krigen er skildret nokså grusomt, ja, det er nok mer anti-krig over det hele istedet for en glorifisering. Her er forøvrig en link til St. Crispin's Day-talen fra denne adapsjonen, hvis det skulle være av interesse.

Begravelsestalen til Antony er forferdelig morsom. Synes du ikke den er hyklersk så det ljomer, og ellers herlig sarkastisk? Men akk, jeg tilgir ham, han har en for gylden tunge til at jeg kan gjøre annet.

Nei nå fikk jeg betenkeligheter til Henrys ærlighet, jeg også, i det minste i hans forhold til Katharine. Mitt bilde eller inntrykk av ham som en ung helteskikkelse, støttet opp av filmatiseringer, har forkludret meg og skygget for min hukommelse. De sitatene du trekker frem var helt glemt.

Hvor skal jeg så begynne med å svare et innlegg det er så mye å bryne seg på? Nåå, det er sannelig ikke godt å si. La meg først uttrykke glede over at jeg er blant venner og erklære hvor stimulerende det er å ordveve om et emne som dette!

Jeg har den evne (eller uvane) å ikke nødvendigvis sympatisere med karakterer, men å være velvillig stemt overfor dem, å se på det gode i dem som genuint dem selv og det onde som noe de ikke kan kontrollere. Den åhh arme Don Quijote har jeg f.eks. vanskelig for å se på som noe annet enn en større helt enn alle han så innbitt og dåraktig forsøker å etterligne. Dette er nok grunnen til at jeg ser på Henry som jeg gjør, ja, for hvordan kan jeg mistro ham når endog Richard den tredje gir meg mersmak!

Jeg tror ikke vi er uenige om Hal som en idealkonge, med alt det dette måtte innebære av (i våre øyne og kanskje også i Shakespeare sine) misbruk av makt. Det jeg opponerte mot var den ensidige framstillingen. De to perspektivene kan forhåpentligvis bindes sammen, for begge synes tilstede i Shakespeares tekst.

Du har rett, vi kan ikke skille kongens personlige makt fra kongerikets makt, da kongen jo er kongeriket. Det jeg mente var at Henry som idealkonge vet at tilfredse undersåtter betyr et mer velstående rike, og et mer velstående rike betyr igjen mer makt til ham. Hans kongelige plikter og ansvar går forbi det å danke på Versailles, rusle rundt i hager og spise seg fordervet på all slags kaker, slik Solkongens etterfølgere hadde for vane. Kanskje kan vi kalle ham kynisk på et vis som tjener allmennheten, ikke bare ham selv? At hos ham er 'målet helliger middelet' ikke en rettferdiggjøring av fæle handlinger, men en sannhet. Jeg vet ikke om jeg kan min idéhistorie, men tanken om individet mistenker jeg er ankom den allmenne bevissthet senere enn da Henry sveipte gjennom Frankrike og lot folk dø for å utvide sin (eller var det jammen Guds?) makt. Jeg tror dog jeg foretrekker Henry over de franske antagonistene, det ligger mang en kime til frihetstanker i stykket, synes det meg, og alle disse hviler hos engelskmennene. Slaget ved Agincourt – både historisk og Shakespeares versjon – kan leses allegorisk i så måte: vi har de utarmede, sykdomsherjede og stakkarslige engelske troppene, svært underlegne både i antall og utrustning, som med hell, mot og langbuer meier ned hele den franske adel. Ridderlighetens død, er det ikke dét slaget regnes som? og med ridderligheten også adelen og det føydale styresett, om enn det skjedde mer gradvis enn med et pang.

Liker ditt poeng om at Henry kaller dem brødre såfremt de er krigsbrødre. Kanskje dette har å gjøre med at døden gjør hver mann lik, og døden jo ikke kan være stort mer nærverende enn på slagmarken? Det synes likevel solidarisk på en litt underlig og fremmed måte hvordan han behandler dem. Er det deres lojalitet de lønnes for, er det medmenneskeligheten til Hal som kommer til uttrykk, eller prøver han bare å egge "gentlemen in England now a-bed" til å verve seg? Hvem kan si!

Kanskje gåten til Hals personlighet ikke ligger i ham selv, men i Falstaff. En underlig påstand, antakelig, men la meg forsøke å forklare. Hvorfor skyver han f.eks. Falstaff vekk først når han blir konge? Er det fordi han ser på ham som ubrukelig? Nei, det tror jeg ikke. Hvis vi leser Falstaff som et bilde på livet, eller ihvertfall de mer hedonistiske sidene av det, er dette noe Hal vet han må gi avkall på når han stiger til makten. Tronen kan ikke være et bordell, i det minste i et land med lover og under Gud. Vi kan se på det som et tap for ham, men hvorfor er det et tap og hvorfor er han villig til å tape det? Kanskje Hals brutale avvisning av sin gamle venn Falstaff kan leses som den type brutal avvisning som er så utbredt i mer eller mindre dårlige filmer, hvor hovedpersonen lyver for den han/hun elsker for dennes eget beste (men dette henger kanskje ikke helt på grep). Men at en brutal avvisning er det eneste Falstaff vil godta, vet nok Hal, og gir ham derfor dét, om han (Hal) så gråter over sin tapte venn i ettertid. Skjønt Falstaff selvsagt ikke bør skrenkes inn til et symbol alene, så ligger det kanskje noe her. Jeg liker å se på det som scenen i Moby Dick, hvor Ahab kaster pipen sin overbord. Wikipedia skriver temmelig illustrerende om dette:

"Ahab's pipe is widely looked upon as the riddance of happiness in Ahab's life. By throwing the pipe overboard, Ahab signifies that he no longer can enjoy simple pleasures in life; instead, he dedicates his entire life to the pursuit of his obsession, the killing of the white whale, Moby Dick."

Nåvel, dette var mine tanker, for denne gang . . . ;-)

Javel. Det du skildrer fremstår snarere som såkalt euroburger enn noe hemingwayisk isfjell. 'Lesevennlig' er ordet du bruker, og jeg antar du ikke mener leservennlighet. Der leservennlighet betyr at forfatteren stoler på leseren, betyr lesevennlighet at forfatteren ikke stoler på leseren. Jeg er nok tilhenger av at romaner bør gi en klype motstand. Og "snakk" har sine gleder.

Du har truffet nerven! Du nevner endog Goethe og Hamsun som de store idealer. Jeg har ikke noe imot kortfattet stil (som idé, om man vil), det jeg har noe imot og som min rettferdighetssans gjør opprør mot - om det da ikke bare er en dårlig fordekt opprørstrang - er at denne stilen synes å bli elevert av kritikere selv i tilfeller den ikke har utrettet noen videre bragd, ja, når det ikke engang kan kalles godt håndverk. Jeg generaliserer og trekker alle kritikerne ned i den samme pølen nå, merker jeg - det jeg forsøker er å skildre en pågående trend som alt for mange føyer seg til. Erlend Loe skal ha ros for ikke å ha føyd seg, men for å ha vært en foregangsfigur.