Bokelskere.no

Denne boka har blitt en av mine favoritter også! Var så heldig å finne den til en billig penge på en bruktbokhandel i sommer. (NB: det er mulig det finnes noen spoilere her!). Sakte, men sikkert, snek Asher Lev og hans skjebne seg inn under huden min. For en fortvilet situasjon hovedpersonen befant seg i når han på mange måter måtte velge mellom å være tro mot seg selv eller tro mot den verden han hadde vokst opp i og kjente. Til tider var lesingen hjerteskjærende: kjærligheten som kom til syne gjennom tegningenes og malerienes linjer ble ikke sett eller forstått av mange av dem som sto Asher nærmest.. Det slo meg at det er lett å bli “syk” om man fornekter seg selv eller sin egen måte å kommunisere på. Ashers og morens skjebne har i så måte visse paralleller; moren var “syk” helt til hun fikk en måte å utvikle og uttrykke seg på. Kort sagt: det handler om meningen med livet for det enkelte menneske og det man må ofre for å være seg selv fullt og helt.

Ashers familierelasjoner gjorde inntrykk. Balansegangen som krevdes av de ortodokse foreldrene var til tider vanskelig å ta inn over seg. Det at hensynet til egen familie måtte vike for religionens og tradisjonens beste var nærmest uforståelig for meg. Den styrken Asher selv viste midt i stormen var nærmest umenneskelig, samtidig som den var nødvendig for hans egen overlevelse.

Til slutt: i tillegg til at boka er godt skrevet og har en interessant tematikk, satte jeg pris på referansene til noen av mine kunstfavoritter, for eksempel Matisse, Giacometti og Picasso. For meg førte disse referansene til at jeg følte en slags gjenkjennelse og samhørighet med Asher og hans verden.

Cormac McCarthys The Sunset Limited er a novel in dramatic form (en roman formet som et skuespill). Siden jeg er svært glad i å lese skuespill, gjerne av det mer melankolske eller mørke slaget, var denne teksten midt i blinken for meg. Enkelte steder fant jeg gjenklang fra blant annet Samuel Beckett og Jon Fosses tekster.

I boka møter vi to svært ulike menn, som befinner seg i den ene mannens leilighet. Mennene omtales kun som Black og White, noe som viser til deres etnisitet. Black, som bor i leiligheten, er en afroamerikansk, positivt innstilt og kristen tidligere fengselsfugl. White er en hvit, ateistisk, desillusjonert og velutdannet mann, faktisk tituleres han som professor. B har tatt med W hjem etter at sistnevnte prøvde å ta livet av seg ved å kaste seg foran The Sunset Limited. Forsøket mislyktes fordi B greide å gripe fatt i ham.

I den noe klaustrofobiske atmosfæren i leiligheten finner en svært interessant samtale sted. B forsøker, blant annet ved hjelp av sin religion og sine livserfaringer, å få W fra sin avgjørelse om å gjøre slutt på livet. W holder likevel hardnakket på sitt eget ateistiske og negative verdenssyn.

Maybe birthdays are dangerous. Like Christmas. Ornaments hanging from the trees, wreaths from the doors, and bodies from the steampipes all over America.

Det er lett å skille de to ulike stemmene fra hverandre. Ws språk er svært korrekt, mens Bs språk er mer slangpreget. Til tross for dette og til tross for de to mennenes ulike livssituasjon, er samtalen mellom dem likeverdig. De to tar for seg påvirkningen utdanning, religion, livserfaringer, kunst og litteratur kan ha på et menneske.

W:

.. Books and music and art. Things like that.
.. Those are the kinds of things that have value to me. They’re the foundations of civilization. Or they used to have value. I suppose they don’t have so much any more.

Samtalen dem imellom flyter lett, selv om de møter på noen meningsbarrierer underveis. Ikke til å undres over, siden samtalen til syvende og sist jo handler om meningen med livet.

Til tross for den mørke tematikken, finner vi lesere mye humor (selvsagt av det svarte slaget) i teksten.

A funny thing happened to you on your way to work

I løpet av samtalen finnes det også en god del ironi:

Oh Lord have mercy oh save us Jesus. The professor’s done blasphemed all over us. We aint never gone be saved now.

Må si jeg likte denne boka så godt at den har fått en plass på favorittlista mi. Tematikken og meningsutvekslingene mennene imellom satte tankene mine i sving og nå etter endt lesing kjenner jeg at jeg fremdeles er påvirket av bokas ord. Anbefales!

En stor bok - både rent fysisk, historiemessig og fortellerteknisk.

Anbefales på det varmeste - selv om en bok på over 1000 sider kan være litt avskrekkende er det mer enn verdt det.

Jeg tror det er uunngåelig at det kommer bøker om det forferdelige som hendte 22/7. Helt sikkert kommer det til å bli utgitt bøker med analyser, både av gjerningsmannen og av hans ideologi. Samfunnet sitter igjen med et ønske om å forstå, og slike bøker kan kanskje hjelpe oss litt på vei.

I tillegg kommer det nok til å dukke opp romaner også. Etter 9/11 ga Jonathan Safran Foer ut den fantastiske boka Extremely Loud and Incredibly Close. Her får vi et gripende bilde på hvordan terrorangrepet på tvillingtårnene påvirket noen som indirekte ble rammet. Flere andre forfattere, blant annet Paul Auster, har også gitt ut bok som omhandler hendelsen (A Man In The Dark, som jeg ennå ikke har lest). Personlig tror jeg det er riktig å også utgi skjønnlitteratur som omhandler slike ubegripelige og forferdelige hendelser, så lenge det blir gjort med respekt for situasjonen og dem det omhandler.

Tror du har det samme forholdet til Hamsun som jeg har til Shakespeare; jeg er i ferd med å erobre hans samlede verker. Av Hamsun har jeg bare, foruten På gjengrodde stier, lest Pan, Sult og Victoria. Sistnevnte synes jeg var ok, mens de tre andre, spesielt Pan og Sult, er formidable. Det er nok lurt å ta en liten pustepause og lese noe annet enn alle verkene av èn forfatter fortløpende, først da kan man virkelig ta inn over seg forfatterens prosjekt og kjenne på hvordan dette påvirker en som leser. Men jo; Hamsuns verden er absolutt forførende.. Og Ringen Sluttet stiger på prioriteringslisten etter flere anbefalinger.

Darkness cannot drive out darkness; only light can do that. Hate cannot drive out hate; only love can do that.

Martin Luther King Jr.

Er enig i at Fuglane, til tross for at det er ei flott bok, kanskje ikke passer for folk I ungdomsskolealder.. Har forresten en litt artig historie ang. denne boka. For noen år siden skulle elevene i ungdomsskoleklassen min velge seg ei bok av en av forfatterne fra en gitt periode av vår litteraturhistorie. En av guttene ble skikkelig entusiastisk da han fant fram til Fuglane. Jeg prøve å ymte frampå om at dette kanskje ikke var boka for ham, men han var urokkelig. Noen dager senere ønsket han å bytte bok. Den unge filmentusiasten hadde nemlig trodd at han hadde funnet boka Hitchcock-filmen The Birds er basert på (altså Daphne Du Mauriers novelle)…

Tusen takk for hyggelige ord, det frister absolutt å lese mer av Hamsun! Og: det er selvsagt du og dere andre Hamsunelskere her inne som fikk meg på tanken å lese Pgs, så; takk.

Han er en vandrende motsetning alle sine dager og et unntaksmenneske som setter våre liv i relieff.

Ja, akkurat sånn er det! Nå er iallefall jeg klar for enda mer Hamsun, tenker det kanskje er på tide å lese Mysterier eller Markens Grøde...

Tusen takk! Følte meg veldig inspirert etter endt lesing, så ordene kom liksom av seg selv.. Hyggelig med så god tilbakemelding!

Dette var en veldig spesiell og interessant bok å lese. Selv om jeg hverken har opplevd krigen eller etterkrigstiden og dens oppgjør, har 2.verdenskrig alltid spilt en rolle i mitt liv. Grunnen er at jeg vokste opp i en generasjonsbolig og at bestemor (født 1911) villig fortalte om sine opplevelser fra krigen. I nabolaget vårt bodde også en gammel dame som var på “feil” side, dette var noe bestemor aldri kunne glemme… I tillegg ble hjembyen min, Namsos, jevnet med jorden av tyske bomber i 1940. Ødeleggelsene var så store at Winston Churchill gjorde bynavnet om til et verb: to namsosiate = å totalt utslette. Bildet av “gamlekirka”, som ble ødelagt under bombingen, hang på bestemors stuevegg som en stadig påminnelse om det som hadde skjedd..

Så: På gjengrodde stier. Hamsun er en forfatter jeg har et godt forhold til, både Pan og Sult befinner seg blant mine favorittbøker. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før jeg satte i gang med denne boka. Delvis var jeg redd for at lesingen skulle føre til at jeg mislikte personen Knut Hamsun og at en eventuell antipati ville føre til at jeg så de skjønnlitterære bøkene hans i et annet lys, delvis var jeg redd for at jeg etter endt lesning skulle være for tilgivende..

Boka tar for seg tiden mellom Hamsun ble arrestert i oktober 1945, til dommen over ham falt i juni 1948. Store deler av denne tiden blir Hamsun hold i arrest på et gamlehjem. I perioden 15.oktober 1945 til 11.februar 1946 befinner han seg på en anstalt for nervøse og sinnslidende, der han får diagnosen varig svekkede sjelsevner. Boka På gjengrodde stier er på mange måter mer et forsvarsskrift for Hamsuns sjelsevner, enn den er et forsvar for hans handlinger under krigen.

Det er en svekket forfatterstorhet vi møter. Han er mer eller mindre døv, og etter hvert svikter synet ham også. Det er tungt for ham å vente på rettssaken, han tenker at de stadige utsettelsene kan skyldes at myndighetene venter og håper at han skal dø før en eventuell rettssak blir berammet. Fornedrelsene han møter under arrest er mange, blant annet blir han hentet til avhør tidlig om morgenen, uten sjanse til å få kledt seg og gjøre seg respektabel.

For ikke alene står jeg med overkroppen naken, men jeg har ikke engang fåt sat tænderne mine på.

Hamsun lever ganske asketisk, blant annet er han sta nok til ikke å ta i bruk et par nye kalosjer etter at de gamle er slitt ut og faller fra hverandre. Han ser ut til å gripe fatt i og glede seg over små hverdagshendelser, og mye av boka tar for seg nettopp slike opplevelser. Her skildrer han både kritikere og beundrere som kommer hans vei. Forfatteren tenker også tilbake på egen ungdomstid. Det meste av boka unngår Hamsun å si noe for direkte om krigen og sitt forhold til Hitler og nazismen, det virker som han er oppsatt på å kommentere egne handlinger og meninger minst mulig.

Nu strømmer det på mig så meget jeg kunde si til forsvar for mig, men jeg tier med det.

Hamsun skriver at han erklærer seg skyldig, men samtidig kommer det klart frem at han mener at han har handlet rett. Hans ønske var jo “bare” at Norge skulle bli et gjeldende land i Hitlers nye verden.. Fedrelandet er ham kjært. Under rettssaken hevder han at han mer eller mindre ble overvåket av tyskerne under hele krigen og at det han skrev var mer som advarsler og råd til jøssingene å regne, ikke propaganda for tyskerne. Til tross for at det er en bitter Hamsun vi møter i denne boka, viser han også enkelte tegn til humoristisk sans og selvironi:

Å mine varig svækkede sjelsevner som gjør mig så dum!

Etter endt lesing sitter jeg igjen med et ganske sammensatt bilde av mennesket Hamsun. Den store dikteren har empati og medfølelse med sine medmennesker, samtidig er han sta nok til ikke å innrømme at det enkelte ganger, så som med forholdet til nazismen, finnes noe som faktisk er rett eller galt. Ett av spørsmålene han stiller har likevel legitimitet: hvorfor er det sånn at de som flyktet landet (nå tenker jeg ikke på myndighetspersoner, jøder eller andre som ikke hadde annet valg) ble mottatt som helter etter krigen uten at de hadde gjort noe annet enn nettopp å flykte, mens de som var igjen og prøvde å greie seg som best de kunne i noen tilfeller ble straffet..

Uansett: hele tiden balanserer Hamsun på en litterær knivsegg. Han er nødt til å være en smule ydmyk, samtidig som han gjør sitt beste for å beholde stoltheten og verdigheten. I mine øyne er denne boka absolutt ikke et forsvar for Hamsuns eventuelle politiske meninger. Den er et forsvar for forfatterens sjelsevner og den urett han mener seg utsatt for i prosessen mot ham etter krigen. Selv har jeg liten tro på forfatterens egne ord:

Og om 100 år er allting glemt. Da er endog denne ærede rett glemt, totalt glemt. Alle våre navn her til stede i dag vil om 100 år være utslettet fra jorden og huskes ikke mere, nevnes ikke mere. Vår skjebne er glemt.

Jeg tror både Hamsuns forfatterskap, nazismen og 2.verdenskrig kommer til å oppta folk også i framtida.

Så morsomt! Hadde med meg alt for mange bøker hjem, som vanlig etter en tur til England. Er veldig anglofil, så jeg er som oftest innom en gang i året og denne sommeren går turen på nytt til Oxford (+ Bath og London), for første gang siden 2004 – gleder meg!

For øvrig: det overrasker meg slett ikke at det var en del bokelskere blant dere studenter. Tross alt er det et helt annet kaliber over dem som velger Oxford framfor Malta som språkreisedestinasjon ;)

Ja, en grafisk roman er en slags tegneserie. Tegneserier kan være så mangt, blant annet kan en skille mellom enrutere (f.eks. Gary Larson), striper (f.eks. Frode Øverli) og grafiske romaner. Den grafiske romanen er rett og slett en tegnet historie – en roman. Eksempler på slike verker er Persepolis og Husfred. Begge befinner seg blant mine favoritter.