Bokelskere.no

Nei. Jeg mener at farens indre var et ødeland. Han klarte bare å være en mann som passet på gutten advare om hva som var farlig osv men han hadde ikke noe positivt å gi til guttens mentale helse. Noe som kvinnen han møtte på slutten hadde heldigvis.
Og når jeg sier dette mener jeg ikke at faren var slem på noen som helst måte.

SPOILER

Jo men de hadde jo overlevd så langt og kanskje ble det bedre når de kom til havet det står jo det vel egentlig ikke noe om :)
Og selvfølgelig synes jeg også bra at gutten slapp og fortsette alene. Men det som 'gledet' meg utenom det var at faren døde. Ettersom historien skred fram synes jeg at faren viste seg å være like skadet som omgivelsene de gikk i og den eneste måten gutten kunne få en framtid var at faren ble borte.

SPOILER

For meg var det at faren døde og at gutten nå skulle følge en familie videre på reisen et framtidshåp. Ble faktisk veldig glad for at boken endte så positivt.
Ja ja så forskjellig kan man tolke ting ;)

Eg skreiv ein bokomtale om U i går. Herregud for ei bok - den er tung å komme i gang med, men så utruleg bra!

Etter å ha lese mange korte bøker i sommar (blant anna takka vere deg), fekk eg mot til å bryne meg på eit større verk. Og ikkje har eg angra eit sekund.

England er forresten mitt favorittreisemål. I år går turen til London, Nottingham, York og Edinburg. I Nottingham skal eg på "Murder Mystery Weekend" - gler meg som berre det! Eg skal sjølvsagt også ta ein tur ut i skogen og rope etter Robin Hood;)

I tillegg skal eg utvide Shakespeare tattoveringa - forfattarens profil skal tegnast inn på leggen min for evig og alltid. Det må sjølvsagt skje i England - kor ellers?

Så bra at du får nokre tips frå meg òg - håpar du etterkvart vil like Eco. Irving er og blir ein av favorittane og Ut å stæle hester er vond og god og "fin" (he he) på ei og same tid

Jeg gleder meg til du har lest ferdig boka - det blir herlig å endelig kunne diskutere den med noen.

"U" fortjener virkelig å bli lest av et stort publikum, selv om den kanskje blir litt i tyngste laget for enkelte. Er sikker på at den ikke kommer til å skuffe!

Tusen takk - trur det bers ein tur til bokhandlaren igjen (på Fosse-shopping), før eg vender snuten mot England og Skottland ;)

Eg må få tilføye at eg verkeleg har fått utbytte av å bli medlem av bokelskere.no - ha fått utruleg mange tips (blant anna frå deg) og gode lesestundar etter at eg oppdaga denne sia.

I løpet av den siste månaden har eg endeleg blitt kjent med Jon Fosse. Har lest Nokon Kjem til Å Komme, Naustet og Andvake – takka vore anbefalingar frå andre bokelskarar. Det er berre å seie; for ein forfattar!

Rytmen (den suggerande rytmen!) og gjentakingane skaper ein musikalitet i språket som verker så lett, men som er akk så vanskeleg å gjenskape. I tillegg er historiene godt gjenkjennelege (i alle fall for meg) og allmenngyldige. Trudde eigentleg ikkje Fosse var noko for meg, men eg er gledeleg overraska over å ha tatt feil.

Til slutt: kan du anbefale meg andre verker av same forfattar?

Har dessverre ikke lest den ennå, men den ligger klar i bokhylla. Gleder meg ;)

Du er heldig - å ha mange bra bøker ventende på seg er et luksusproblem. Likevel kjenner jeg meg godt igjen i ditt dilemma, har selv alt for mange bøker liggende som skriker etter å bli lest. Flere av dem har jeg skydd så alt for lenge - som deg - av redsel for å bli skuffet eller bergtatt, alt ettersom.

Av de overnevnte bøkene har jeg bare lest en: U. Fant i dag ut at jeg i skrivende stund er den eneste bokelskeren som har fullført denne. Ikke veldig imponerende, siden jeg leste den ferdig i dag selv... Håper på flere lesere snart, slik at jeg kan få diskutert boka med noen!

Uansett: denne boka er en av de aller beste jeg noen gang har lest. Ved første forsøk (for noen uker siden), greide jeg bare lese noen sider. Da bestemte jeg meg for å gjøre det jeg ofte gjør med umedgjørlige og vanskelige bøker: jeg satte av tid nok til å komme gjennom de første 200 sidene. Etter at jeg hadde akket, prustet og pest en stund, åpnet boka sitt univers for meg - hvilken glede! Om leseopplevelsen skal beskrives med ett ord, må det vært fantastisk! Faktisk ble jeg så begeistret (euforisk!) at jeg for første gang skrev en utfyllende bokomtale på disse nettsidene. Om du vil lese den, finner du den under "om bøker".

Selv om du velger å lese de andre bøkene først, håper jeg at du vil bruke tid på U også. Tro meg; utbyttet er verdt det.

Eg har nettopp lese meg, undra meg, råflira meg, hoffa meg, svartna meg, sjuka meg, opphissa meg, ilska meg, vonbrotne meg og gleda meg gjennom "U - historier om djevelskap" av den færøyske forfattaren Carl Jòhan Jensen. For ei framifrå original og fantastisk bok!

Må innrømme at eg først kjøpte og starta lesinga av boka av plikt; omsetjaren Lars Moa er ein god ven av meg (og medlem i same leseselskap). Når i tillegg Lars ringte meg frå Litteraturfestivalen på Lillehammer, slik at eg fekk snakke med forfattaren, var saken klar; her måtte eg berre komme meg gjennom dei 908 sidene –koste kva det koste ville.

Den første delen av boka var ganske tung å kome gjennom, her vart det nemnt mange namn og hendingar. Til tross for alle dei utfyllande fotnotane vart eg ikkje heilt overtydd om at dette var ei bok for meg, spesielt ikkje som sommarlesing. Dei nemnte fotnotane var òg litt forvirrande – kva ville forfattaren med desse? Etter kvart demra det for meg; i fotnotane sår forfattaren sjølv tvil om sannleiken i bokas innhald – titt og ofte seier fotnotane at forfattaren tek feil. Forfattaren viser òg til sikre kjelder om fleire av karakterane i boka, sjølv om karakterane heilt og halden er oppfunni av forfattaren sjølv. Eit artig og intelligent grep som etter kvart fører lesaren meir og meir inn i bokas univers. Fotnotane vart ikkje lengre til hinder for lesinga, tvert imot.

Etter den første delen, tek boka ein ny retning – her kjem utfyllande historier om det og dei som allereie er nemnt i første del, gjerne sett frå ein annan ståstad. Vi får vite meir om lagnaden til karakterane og gjerne også grunnen til at dei ter seg slik dei gjer. Her er hor, svik, kjærleik, dassturar, kåtskap, overtru, venskap, stoltheit, audmjuke, stormannsgalskap, attrå og sorg – akkurat som i sjølve livet.

Språket til forfattaren ber preg av at han har ei fortid som poet (han har fleire gonger vore innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris) - her er mange lyriske vendingar. Samstundes følgjer språket handlinga; mord, valdtekt, drukkenskap, dassturar, sex, vald og ureinslegheit blir skrive om på ein direkte måte. På ei og samma tid forferdeleg fælt og vakkert.

Kva handlar så boka om? Tja… Hovudhandliga samlar seg om forkynnaren Matthias og kjøpmannen i kjøttbua, Bænadikt. Begge har ei broka fortid. Alle som kjem ut for ein av desse to menna blir påverka, mest på vondt. Forkynnaren trur ikkje på Gud, medan kjøpmannen har nokre sære uvanar som etter kvart blir belyst. Liva deira blir tvinna saman når Matthias bur ovanfor kjøttbua i tida han arbeidar som lærar. Den islandske kvinna Saloma påverkar også det som kjem til å skje. For ikkje å røpe for mykje, lar eg bokomtalen kvile med dette.

Til slut må eg ta hatten av for omsetjaren; Lars Moas norske språkdrakt er ein fryd å lese. Språket er poetisk og samstundes rått. Ein bragd, rett og slett.

http://www.samlaget.no/item.cfm?id=14782

Det å lese barn/ungdomsbøker nå og da er en god måte å holde sinnet ungt på (bare et tips :-D)

Denne sjangeren fikk ikke Allende til i det hele tatt. Hun bør nok skrive om noe hun har litt mer greie på.

At denne damen ikke har fått oversatt bøkene sine til norsk er veldig merkelig synes jeg. Ernestam har bare et fantastiskt rikt språk som maler opp mennesker, miljøer og opplevelser rett inn i hodet mitt. Og for å toppe det hele har hun en merkelig twist på historien som gjør boken spennende på en helt ny måte (for min del)
Dette er absolutt en av de beste spenningsbøkene jeg noensinne har 'lest' - og jeg har lest mange.

Jeg for min del har aldri hørt uttrykket fruentimmer så selvsagt valgte jeg ikke dette alternativet. Må innrømme jeg antok at det var en gift dame fra landet som ville betegne seg som fruentimmer. Så feil kan man altså ta når man bare antar og tror ;-)

For det første; det er ikke noe galt med mennesker som ikke leser bøker. For mange er boka et fremmedelement man helst styrer langt unna. Kanskje kommer dette av at de ikke fikk møte litteraturen i barndommen eller at ingen – verken familie, lærere eller andre – har greid å veilede dem mot ei bok de faktisk kan like. Mange har verken tid eller ork til å sette seg ned med ei bok og synes det er utrolig mye morsommere å gjøre ting, i stedet for å lese om dem – og det er selvsagt helt greit. For mange varer denne stilltiende(?) opposisjonen mot det skrevne livet ut, mens andre kommer på bedre (?) tanker etter hvert som deres ungdommelige kåtskap etter opplevelser og mot stillstand og ettertenksomhet gir seg.

Når din kjære sier han LESER Donald, mener han kanskje akkurat det. Mange mennesker er hekta på Donald, donaldismer og filosofien bak Disneys verker. Her er det mange godbiter å hente! For oss som leser bøker derimot, blir Donalds univers kanskje litt i magreste laget.

Problemet, slik jeg ser det, er helst at dere to ikke kan enes i synet på boka og verdien av denne. Siden du bruker ganske mye tid på å lese antar jeg (av erfaring) at dette kan bli en kilde til splid. Det er utrolig irriterende om man hele tiden blir avbrutt i lesinga av en person som synes det du driver med er kjedelig og formålsløst – like irriterende (vil jeg tro) er det om kjæresten din uresponderende sitter med nesa i ei bok og er fullt og helt inne i en handling og en verden du ikke vet noe som helst om.

Hva med å møtes på halvveien? Siden kjæresten din liker tegneserier, kan du godt introdusere han for serier med mer kompleks handling og større språklig repertoar enn Donald. Preacher og Sandman er eksempler på slike serier. Kan hende din kjæreste til og med etter hvert vil lese bøker som videreutvikler disse universene. Hvem vet? Om du i tillegg liker seriene, vil det jo være helt fantastisk; tenk å diskutere noe man har lest med sin kjære!

Denne fantastiske do-passasjen er hentet fra "U-historier om djelveskap" av Carl Jòhan Jensen. I denne boka går karakterene på do (eller dass!) som oss vanlige mennesker:

Det fanst ikkje lys på doen.

Ho drog opp skjørtet. Benken støytte mot rassen. Treverket, kald mot huda, som drog seg saman frametter låra.

Så kom den tredje ria sviande.

Marta skar i å synge.

Ver glad, ver glad, song ho, lyst og reint. Ver glad, utvalde sjel.

Saloma knytte nevane og halla seg framover.

Gjennom suset for øra hørte ho kadetten brumme, men kunne ikkje skilje orda frå kvarandre i det som han sa.

Ver glad, ver glad, song Marta.

Saloma ynka seg.

Stilt.

Så braka det laus. Plutseleg. Renneskita rann ut av henne.

Eit augeblikk kom songen bort i bruset og brumlinga.

Det har kanskje ikke noe å gjøre med alder i det hele tatt.! Det kan jo hende at Markens grøde er mye bedre enn de andre du nevner. Det synes i alle fall jeg.

Akkurat nå leser jeg U - Historier om djevelskap av Carl Jòhan Jensen (Færøyene) - anbefales!

http://www.samlaget.no/item.cfm?id=14782