Bokelskere.no

Det er nesten sånn at ord ikke kan uttrykke hvor godt jeg liker Carl Frode Tillers forfatterskap, allerede etter Skråninga var jeg helt fortapt. Jeg har lest alle bøkene og sett begge (til nå) teaterstykkene. La gå at jeg er fra Namsos og ganske jevnaldrende med forfatteren, la gå at jeg er svært glad i å lese nynorsk; dette er utrolig god litteratur!

Jeg greide å ”lure” til meg et eksemplar av boka fredag før utgivelse; jeg måtte bare ha den i hende siden jeg skulle på ferietur! Selv om jeg rent fysisk vandret rundt i Firenzes gater, var jeg på mange måter mer til stede i Namsos og på Otterøya. Barne- og ungdomsminnene presset seg på; det var blant annet veldig artig å lese om ”Rakel-kiosken”, min nærmeste godterileverandør da jeg var barn. Persongalleriet Tiller skisserer er igjen fortreffelig; jeg kan se både Ole, Tom Roger, Paula og alle de nevner for meg.

Selv om brevskriverne forrige runde kanskje var, som du sier, mer forskjellige (kjønn, alder), synes jeg likevel at alle tre var svært godt skissert. Ole og Tom Roger er begge på hver sin måte ganske enkle. De er jevngamle og kommer fra omtrent samme geografiske område. De prøver på mange måter i brevene sine å skjule hvem de er, kanskje det nettopp er derfor du synes brevene deres synes like? Likevel; forskjellene mellom dem og deres oppvekstvilkår kommer etter mitt syn godt fram. Ole er den stødige som prøver å se det beste i alle, Tom Roger er den som greier å rote til alt, selv om han gjerne vil lykkes…

Tom Rogers familiebakgrunn og skildringene av han og hans familie i ”nå-tid”, er kanskje de aller beste partiene i boka. Det er rett og slett jævlig (i mangel på et bedre ord) å lese om han, hans familie og møtene dem imellom. Det er ikke til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt! Oles bakgrunn er en helt annen og jeg kan ikke se store likheter mellom hans og Tom Rogers familie, ei heller mellom de ulike folkene på Otterøya eller i Namsos. Til tross for at begge har hatt sitt å stri med gjennom livet og at begge har blitt kjent med David gjennom oppveksten, synes jeg de to har lite til felles.

I motsetning til deg, synes jeg virkelig Paula har sin plass i denne boka. Selv om hun bor på et bo- og servicesenter og på mange måter er en ganske stereotyp ”gammel dame”, mener jeg hennes rolle i den videre fortellingen er viktig. Ikke bare har hun vital informasjon å komme med, hennes nåtids-fortelling kaster også lys over karakterer som tidligere har vært nevnt i boka. Jeg synes det var et godt grep av Tiller å få henne med inn i historien, slik får vi sett David ut fra mange forskjellige vinkler, både hva gjelder kjønn og alder.

Jeg er enig med deg i at David er litt mer utydelig i denne boka i forhold til den forrige, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette har vært Tillers intensjon. Davids uklare motiver kommer på denne måten tydeligere fram, samtidig som vi som lesere virkelig får kjenne på at vi slett ikke har han ennå…

Jeg har nettopp vært på en Dante-inspirert tur til Firenze, Siena og Ravenna (+ Milano) og må si at jeg virkelig misunner deg turen innom Verona. Shakespeare er en av mine absolutte favoritter! Romeo and Juliet er et fantastisk stykke og jeg tror du kan finne en del informasjon om skuespillet og Verona her. God tur!

Det er vanskelig å gi boktips til en så belest 18-åring som deg! – Jeg sjekket bokhylla di. Jeg merket meg at du har lest noen av mine favoritter da jeg var i tenårene; Maria Gripes bøker og Wuthering Heights. Hadde du vært litt yngre, hadde jeg anbefalt The Outsiders av Susan E. Hinton (boka fikk meg til å strigråte i flere dager!) eller Abby, min elskede av Hadley Irwin... men jeg tror dessverre disse bøkene vil gi deg lite.

Så over til noen anbefalinger:

Rebecca av Daphne du Maurier. Elsket denne boka da jeg var på din alder. Den er både mystisk og spennende

Jane Eyre av Charlotte Brontë. Siden du har lest søsterens bok, kan du vel prøve deg på denne?

Ut av boksamlingen din ser jeg at du allerede er en svært voksen leser (jeg er blant annet imponert over alle Haruki Murakami—bøkene du har lest!), derfor kommer jeg med et boktips som havner utenfor ungdomsbok-begrepet; Carl Frode Tillers bøker. Jeg anbefaler spesielt Skråninga (store deler av boka handler om barne-/ungdomstida til jeg-personen) og Innsirkling I og II. Fantastisk litteratur som jeg tror og håper du vil like.

Må innrømme at jeg ikke har det med verken å le eller gråte når jeg leser bøker. Men trekke på smilebåndet og få klump i halsen det hender det at jeg gjør/får.

• Hjelp, hvor er landet mitt? av Michael Moore
  
• Idas dans av Gunnhild Corwin
  
• Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas
  

Mange bøker får meg til å tenke i nye baner og boken av Nedreaas laget en rekke nye slike baner ;)

Det er mulig den er litt på siden, men min sykepleiersøster elsker i alle fall å lese høyt fra Gullkorn fra pasientjournalen. Boka er en samling sitater fra pasientjournaler og de får ofte hele familien til å le høyt (eks: Pasienten har vært svært deprimert siden han møtte meg for ti år siden)....

Det er ikke så ofte jeg får meg en skikkelig latter når jeg leser en bok, for det meste småhumrer jeg bare. Boka som virkelig fikk meg til å sette opp latterdøra, er Erlend Loes Naiv.Super. Jeg leste den i rett alder, da jeg var livstrett student, og humoren var midt i blinken for et infantilt medlem av ironigenerasjonen. Husker at jeg lå og vred med i latterkrampe da jeg leste om søket i New Yorks bibliotek. Innser at jeg neppe ville ledd like mye i dag; boka er ikke engang min favoritt blant Loes bøker, men den bringer meg fremdeles gode minner om selve leseopplevelsen.

En av de bøkene som har rørt meg mest er nok Tarjei Vesaas’ Is-slottet. Historien om Siss og Unn, deres vennskap og tragedien som skjer, gikk skikkelig inn på meg. Jeg leste den første gang da jeg var i tenårene, og det at jeg var ganske nær i alder med hovedpersonene gjorde nok sitt til at jeg ble så grepet. Man er så usikker på det meste i den alderen og dette fikk meg til å føle nært slektskap med karakterene, spesielt Siss som må være igjen alene og kjempe mot sorgen og alt annet som forvirrer og skremmer henne. Dette er nok en bok jeg kommer til å lese mange flere ganger gjennom livet.

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf fikk meg virkelig til å tenke. Boka provoserte meg utrolig mye; så fælt at kvinner måtte undertrykke sine følelser og hele tiden føye seg. Det viktigste var å holde fasaden, gjerne på bekostning av et lykkelig liv. Jeg bestemte meg der og da for at jeg aldri skulle gå på akkord med meg selv og mine følelser..

For en gangs skyld er jeg misunnelig på dere som har tv! Jeg har sjekket NRKs nett-tv, og heldigvis ser det ut til at serien blir lagt ut der. Gleder meg - etter kommentarene som har kommet nedenfor er jeg sikker på at det kommer til å bli en stor opplevelse!

Jeg hadde omtrent samme opplevelse; på kvisten hjemme hos min mors tante fant jeg et eldorado av gamle tegneseriehefter, blant annet Vill vest, i dette underlige 1/3-formatet. O lykke! Disse tegneseriene førte til at jeg fikk et romantisk syn på livet på prærien og på indianerne, et naivt syn som jeg fremdeles bærer i meg den dag i dag.

Jeg er enig med Bjarte Solheim i at Geir Kjetsaa gjør en svært god jobb som oversetter av Dostojevskij. Takk og pris for det; gode oversettere gjør at vi kan glede oss over bøker vi ellers aldri ville fått lest.

Oversetterne som virkelig imponerer meg er gjerne de som driver med gjendiktning av for eksempel dikt, skuespill eller andre verker der blant annet vers og rytme er sentrale for helhetsopplevelsen. I så måte har flere norske oversettere/gjendiktere av Shakespeare gjort en svært god jobb, her kan blant annet Bjerke, Hoem, Grøgaard, Sandved og Hagerup nevnes. I forbifarten kan jeg bare komme på en gjendiktning jeg virkelig ikke har likt; Magnus Ullelands Den Guddommelege Komedie. Som alle gjendiktere må han ta en del valg; hva er for eksempel viktigst av rytme, eventuelle rim, språk eller innhold. Ullelands språk i denne gjendiktningen har jeg en del innvendinger mot; Dante selv skrev på et veldig hverdagslig og folkelig italiensk, men dette har ikke oversetteren etter min mening hold seg til. Selv om jeg både liker å lese og skrive nynorsk, syntes jeg språket og ikke minst ordvalgene oversetteren gjør er med på å gjøre boka ganske utilgjengelig… Synd, for jeg tror dette hindrer mange å lese dette fantastiske og ikke minst viktige verket.

Så, får oversetterne/gjendikterne den oppmerksomheten de fortjener? Neppe. Samtidig synes jeg å ha merket en endring i blant annet bokanmeldelser de siste år, der er oversetterne både oftere nevnt og kommentert. For meg synes dette å ha startet med Torstein Bugge Høverstads oversettelser av Harry Potter-bøkene. Her ble Høverstad heldigvis ikke bare æret for sitt raske arbeid, men også for hans norske varianter av den engelske navnene. Håper denne trenden fortsetter og at de som gjør litteratur tilgjengelig for oss som for eksempel ikke behersker færøysk eller japansk får den oppmerksomheten de fortjener.

Må si meg enig med Karin. Jeg leste Prosessen under en ferietur til Praha for en god del år siden. Settingen var med andre ord perfekt og det lå an til en god leseopplevelse, noe det også ble.

Det er ikke til å undres over at Josef K blir ganske så paranoid etter hvert; ikke vet han hva han blir anklaget for og han vet heller ikke hvem hans anklagere er. Som leser ble jeg dratt inn i Kafkas univers – Josef Ks forvirring og stadig økende desperasjon var både svært interessant og svært gripende lesing. Boka ga også et godt bilde på hvordan det kan være å leve i et totalitært regime der enkeltmennesket bare har få, om noen, rettigheter.

Jeg hadde et stort konsum av bøker fra tidlig alder. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært foruten ei bok å lese og jeg slukte alle barnebøkene fra mammas barndom og fra bokklubben. Det er likevel en bok som skiller seg ut: Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe. Den gikk som hørespill på Barnetimen for de minste og jeg greide ikke vente på fortsettelsen; jeg måtte vite hvordan det hele endte med en gang! Jeg fikk lånt boka på biblioteket og husker at jeg lå ei hel natt med lommelykt i senga og leste, stiv av skrekk (herregud så skummel boka var!). Dette var den aller første boka jeg virkelig ikke greide å legge fra meg. Den påfølgende skoledagen ble ganske tung, men det var vel verdt det; jeg hadde jo blitt forelsket i en ny forfatter.

Skrev akkurat en e-post og brukte utrykket 'kreti og pleti' det er vel ikke så mye brukt lenger, tror jeg :)

Grunnen til man har brannøvelser på jobb/skoler er vel for at det skal gå en slags automatikk i hva man skal gjøre hvis uhellet er ute.
Så hvis man en gang iblant tenker over hva man skal gjøre hvis det skulle begynne å brenner hjemme, så håper jeg at underbevisstheten vil sette inn og at man dermed gjør det man skal gjøre (nesten) uansett hvor raskt man må komme seg ut :)

Har forresten alle gamle bilder på harddisken :) det hadde selvsagt vært synd å miste originalene men digitale kopi er bedre enn ingenting :)

Jeg hadde røsket med meg min eksterne harddisk :) der er alle bøkene, fotoene osv osv ;)

Boka er selvsagt ren fiksjon og jeg tror vel ikke dette kunne skjedd i virkeligheten... Det jeg mente med min kommentar var å si noe om tankemåten til enkelte autister og deres måte å oppfatte verden på, heller enn å kommentere handlingen.

Spennende, spennende… Siden dette handler om ei bok fra min samling jeg slett ikke kan erstatte (jeg regner med all verdens bokskatter ikke brenner ned på samme tid som MIN brannalarm går, i tilfellet ville jeg berget Shakespeares samlede eller Bibelen), må jeg tenke meg ganske godt om…. Skal jeg velge noen av de skinninnbundne gamle praktutgavene av de fire stores samlede verker, skal jeg gå for noen av de få signerte bøkene jeg eier eller skal jeg snappe til meg boka jeg leser akkurat nå og bare MÅ vite slutten på?

Vel, etter en simulering av situasjonen (helt sant!) har jeg kommet fram til følgende: jeg ville berget den søte, lille 1911-utgaven av Hamsuns Victoria som står ganske bortgjemt i hyllene mine. Ikke fordi dette er min favorittbok, slett ikke, men fordi den har noe tilårskommet, kjært og umistelig over seg. Den er som en tidskapsel fra en svunden tid… og det er vel ikke å forakte?

Enig; en av mine aller nærmeste og kjæreste familiemedlemmer er autist og jeg kjente godt igjen Haddons skildringer.. I tillegg har autistiske elever forsøkt å beskrive for meg hvordan det er å være autist – etter mitt syn er Haddon slett ikke far off, selv om det selvsagt er store variasjoner innenfor autismebegrepet.