Bokelskere.no

En herlig slukebok. Det eneste som var trist var at den sluttet..... Skulle gjerne gitt en syver ;)

Nei, denne boka var ikke noe for meg.. Sjelden jeg gir opp å lese ferdig en bok, men når jeg kvier meg for å ta opp boka så gidder jeg ikke.... Mulig den kunne blitt bra dersom jeg hadde lest videre, men...

Det var på den tida da Da Vinci-koden tok verden med storm. Koder og konspirasjoner var kult, og folk ville ha mer. “Bøker som ligner på Da Vinci-koden” var nok den mest populære sjangeren det året. I bokhandelen pusha vi Prost Gotvins geometri og Sirkelens ende – sistnevnte ble trykket i stadig nye opplag enda den var flere år gammel, og ble solgt med argument om at den var “myyye bedre skrevet” enn Da Vinci… og hadde karakterer som var langt mer interessante enn Dan Browns pappfigurer. “Det er til og med en albino med”, sa vi og humret mens vi slo boka inn på kassa.

Sånn gikk det til at vi forelsket oss i Bjørn Beltø. Nå (vel, i fjor en gang) er vår alles kjære albinoarkeolog tilbake i sin fjerde bok. Det er i hvert fall det som står på omslaget: “BJØRN BELTØ ER TILBAKE!” med versaler og utropstegn.

Nåh. Jeg er sannelig ikke så sikker.

Har Bjørn Beltø alltid vært så irriterende? Det kan umulig være noe godt tegn for en bok når leseren får lyst til å rope til hovedpersonen “SE NÅ TIL Å HOLD KJEFT MED DET TANKEPJATTET DITT SÅ VI KAN KOMME VIDERE MED HISTORIEN!” med kapiteler og utropstegn.

For det er en historie her et sted. Den er kan hende til og med spennende. Her er gamle skrifter og koder og hemmelige beskjeder, her er Nostradamus og Machiavelli og Julius Cæsar. Her er ikke minst Vatikanet – å, som vi elsker vatikankrim – Da Vinci-koden er allerede nevnt, det samme er Prost Gotvins geometri, og Vatikanet var så kriminelt populært at Dan Browns skrev enda en bok med konspirasjoner herfra (Engler og demoner). Nostradamus’ testamente byr på onde kardinaler og annet grums i fleng for dere som simpelthen ikke får nok av emnet.

Ja, så var det historien da: Et nylig funnet brev som Nostradamus i sin tid skrev skal visstnok vise veien til Paktens Ark. En professor blir kidnappet. Bjørn Beltø blir innblandet, og sammen med den forsvunne professorens kone Angelica kjører han rundt i Italia i bittesmå biler og besøker folk. Noen av dem dør, andre ikke. På veien rekker Bjørn Beltø å tenke liksomfilosofiske tanker om at tiden går, at uendeligheten er, vel, uendelig, og at det er kjipt å være innelåst. Og så tenker han litt på hun pene professor-kona.

Bjørn og Angelicas roadtrip er ispedd noen passasjer om den kidnappede professoren som mest av alt minner denne leseren om den gangen hun forsøkte å lese Organisten. Her er koder som skal dechiffreres, og for at så skal skje, må leseren få en innføring i denne kunsten. Det er plasskrevende og langdrygt, men den nyvunne kodekunnskapen kan for eksempel brukes til å sende klissete Facebook-meldinger til kjæresten uten at resten av verden skjønner hva som står der, så helt bortkastet er det ikke.

Men langdryg er altså stikkordet. Dette er ikke en “kom for sent på jobb fordi jeg lå oppe hele natta og leste”-bok. Det er heller en “nå har jeg faktisk lest fem sider, så nå fortjener jeg å legge meg og sove”-bok.

En bekjent har som prinsipp at en bok ikke er bra om den er for lang. Det du ikke får sagt på 600 sider er ikke verdt å si, mener han. Nostradamus’ testamente er på 598 sider – omtrent 200 sider for mye. Æsj, jeg skulle heller ha lest Sirkelens ende to ganger til.

Nb! Denne omtalen kom til da leseren var drøyt halvveis. Det kan man jo si er en smule urettferdig mot boka. Den kan jo i teorien ta seg enormt opp på slutten. Hvis så skjer, skal jeg selvfølgelig moderere anmeldelsen når hele boka er ferdiglest. Når det i så fall blir, er for tidlig å si, men det kan ta sin tid. Men som Bjørn Beltø sier: “Tiden kan gå uendelig langsomt og forrykende fort.”

Utrolig bra bok. Klarte knapt og legge den fra meg. Må lete opp flere bøker av Ken Follet skjønner jeg :)

Mange synes å være overrasket over at uttrykket «det gledes» er blitt en del av dagligtalen over det ganske land, og like mange mener å vite at dette er et ganske nytt uttrykk. Jeg husker uttrykket fra mine mange år i Bodø, og tror dette er et forholdsvis gammelt uttrykk i Nord-Norge som av en eller annen grunn har spredd seg. Er det noen av dere som kjenner til om «det gledes» (uten bruk av preposisjoner) er blitt brukt i litteraturen?

Fantastisk nydelig, varm bok... :-)

Boken tok dessverre slutt.... En fantastisk, nydelig bok.. Spennende fra begynnelse til slutt... Anbefales :)

Den glimtet jo til av og til og var til tider bra, men det var så mye tomt fyll at jeg ikke orket mer... Fant ut at det var for mange bøker som sto i kø for å bli lest... :)

Har bitt tennene sammen så hardt, for å ikke avbryte å lese denne boken, men etter 500 sider orket jeg virkelig ikke mer... Langtekkelig og kjedelig!

En passende liten bok å lese på dagen 70 år etter at hun ble deportert med Donau fra Vippetangen. Det henger noe veldig mørkt over diktene og tekstene hennes, som om hun ante hva som ville skje.

Nei, denne ble kjedelig... Historien i seg selv er i og for seg ok, men den ble for langtekkelig... Sidetallet kunne fint vært halvert.. "Øya" er mye bedre enn "Hjemkomsten".

Jeg likte "Øya" veldig godt, skal starte på "Hjemkomsten" nå. Litt blanede forventninger da jeg har lest en del negative omtaler... Gir boka en sjanse.. Har tilgode å avbryte en bok jeg har startet på... Så denne skal nok også leses fra perm til perm... :-)

Boka var i begynnelsen litt "langsom" men den tok seg opp etter hvert, og var utrolig rørende og følelsesladet... Likte boka:-)

"Jeg måtte bruke lang tid og reise nesten verden rundt for å forstå det jeg nå vet om kjærlighet og skjebne og de valg vi gjør, men kjernen i det kom til meg i et glimt, mens jeg sto lenket til en mur og ble torturert. Der gikk det på en eller annen måte opp for meg, gjennom skriket inni meg, at midt i min bundne, blodige hjelpeløshet var jeg fortsatt fri. Fri til å hate de som torturerte meg - eller å tilgi dem. Det høres kanskje ikke ut som all verdens, jeg forstår dét. Men når lenkene og jernene skjærer og river i deg og du ikke har annet, så innebærer den friheten et helt univers av muligheter. Og valget du gjør, mellom hat og tilgivelse, kan bli til historien om ditt liv".

Gregory David Roberts; 'Shantaram'

Jeg synes den bare ble bedre og bedre jeg :) Underlig det der, hvordan hver enkelt oppfatter forskjellige bøker... :)

Fantastisk herlig bok! :)

Jeg klarte heller ikke helt å få tak i "gjenferdet", men boka var god. Bedre enn "Det usynlige fjellet", som jeg synes var rotete.. Anbefaler "Perla".. :)