Bokelskere.no

Nå blir jeg aldeles misunnelig på deg! Selv behersker jeg kun de nordiske språkene, samt det engelske, godt nok til å lese dem. Riktignok kan jeg forstå en del tysk og fransk, men langt fra godt nok til å få meningsinnhold ut fra annet enn svært enkle barnebøker. Jeg ble litt nysgjerrig når du nevnte Balkan; er det lov å spørre hvor du kommer fra? Har nemlig et svært romantisk forhold til slaviske språk, nærmere bestemt bosnisk. Skulle gjerne lært meg språket, men det nærmeste jeg har kommet er å prøve å tilegne meg kunnskap fra en språkkurs-dvd på kroatisk..

Ja, da får jeg bare ta utfordringen og si noen ord om Portia! Faktisk har vi som lesere allerede møtt henne, hun er nevnt i The Merchant of Venize:

In Belmont is a lady richly left;
And she is fair, and, fairer than that word,
Of wondrous virtues: sometimes from her eyes
I did receive fair speechless messages:
Her name is Portia, nothing undervalued
To Cato's daughter, Brutus' Portia

Det sies at Portia var svært ung, og ikke minst svært vakker, da hun giftet seg med Brutus. Selv om hun var veldig ung i forhold til ektemannen, kom hun til å elske ham. Kilder strides om de fikk en sønn eller ikke. Likefullt: hun var datter av Cato og et godt gifte for Brutus. Shakespeare ga henne den mest sentrale kvinnerollen i Julius Cæsar.

Når Brutus i Julius Cæsar har fått besøk av konspiratørene, våkner Portia opp og er svært urolig. Hun kjenner sin mann godt og vet at han går og dveler ved noe. Allerede ved første møte med henne får vi hint om at Portias helse ikke er den aller beste:

BRUTUS
Portia, what mean you? wherefore rise you now?
It is not for your health thus to commit
Your weak condition to the raw cold morning.

Portia ber Brutus om å dele sine sorger med henne. Brutus kommer med unnskyldninger, blant annet om at han er syk; alt for å unngå å fortelle ektefellen om planene som er lagt. Men, som sagt, Portia kjenner mannen sin og skjønner at det er mer i gjerde. Hun ber ham derfor igjen om å ha tillit til henne og fortelle henne om det som plager ham.

You have some sick offence within your mind,
Which, by the right and virtue of my place,
I ought to know of: and, upon my knees,
I charm you, by my once-commended beauty,
By all your vows of love and that great vow
Which did incorporate and make us one,
That you unfold to me, yourself, your half,
Why you are heavy, and what men to-night
Have had to resort to you: for here have been
Some six or seven, who did hide their faces
Even from darkness.

Det er helt tydelig at Brutus og Portia nærer sterke følelser for hverandre. Brutus kommer med kjærlighetserklæringer, men vil fremdeles ikke dele med sin kone det som opptar ham aller mest. Portia minner ham på at ikke bare er hun en kvinne; hun er kvinnen Brutus selv valgte til ektemake:

If this were true, then should I know this secret.
I grant I am a woman; but withal
A woman that Lord Brutus took to wife:
I grant I am a woman; but withal
A woman well-reputed, Cato's daughter.
Think you I am no stronger than my sex,
Being so father'd and so husbanded?

Hun prøver å bevise at hun er verdig Brutus’ hemmeligheter ved å skade seg selv, og gjennom denne skaden bevise at hun kan tåle smerte og ikke svikte ektemannen. I det det banker på døren, lover Brutus å fortelle henne alt senere: han vet at han kan stole på henne. Denne samtalen får ikke vi lesere ta del i, men det gjøres senere klart at den har funnet sted.

Når Brutus og hans medsammensvorne drar for å utføre sin illgjerning, er Portia svært urolig. Hun sender stadig bud etter Brutus; trolig er hun redd for at det er ektemannen som må bøte med livet i en konfrontasjon med Cæsar. I tillegg virker det som om hun ikke støtter sin manns planer fullt og helt:

O constancy, be strong upon my side,
Set a huge mountain 'tween my heart and tongue!
I have a man's mind, but a woman's might.
How hard it is for women to keep counsel!

Neste gang Portia nevnes i stykket, er hun død. Brutus sier at hun ”swallow'd fire”. Det er uenighet blant historikere om hvordan hun faktisk døde. Enkelte hevder hun tok liver sitt ved å svelge glødende kull, andre mener hun brukte karbondioksidforgiftning. Atter andre hevder hun døde på grunn av dårlig helse (noe som også antydes av Brutus tidlig i stykket). Uansett: Portia fremstår som den viktigste kvinnen i stykket og ikke minst den eneste kvinnen som visste om konspiratørenes planer. Døde hun ved hjelp av egen hånd, eller var hennes endelikt naturlig? Hva tror dere andre?

Så bra at du hadde lærere som ga deg et godt forhold til nynorsk! Er selv lærer og jeg prøver å overføre min entusiasme for denne vakre målformen til elevene. Tenk så mye god litteratur, og ikke minst godt språk, de går glipp av om de velger å boikotte nynorsk! Dessverre har mange av dem et negativt forhold til nynorsken lenge før de begynner å bruke den selv. Denne forhåndsfordømmelsen er vanskelig å snu, men jeg gjør mitt aller beste for å få mine elever inn på det "rette" spor. For min del håper jeg at nynorsk stadig får nye tilhengere og at vi kan glede oss over god litteratur (og for den del offentlige dokumenter) skrevet på velklingende nynorsk i all framtid.

P.S. Jeg har en teori om at nynorsk (eller kanskje helst det at vi har to likeverdige målformer)er med på å forhindre at alt for mange engelske ord blir tatt inn i vårt skrevne vokabular. Det er selvsagt fint, og ikke minst uunngåelig, at språk forandrer og utvikler seg, men jeg setter likevel pris på at denne utviklingen går saktest mulig.

Jeg er veldig enig i det du skriver. Er også bokmål som hovedmål, men koser meg skikkelig med gode bøker skrevet på nynorsk. Flere av mine favorittbøker er skrevet av nynorskforfattere eller oversatt til nynorsk. Synd at mange av disse bøkene kanskje ikke får den oppmerksomheten de fortjener nettopp på grunn av målformen (heldigvis finnes det hederlige unntak!). Skjønner ikke helt hvorfor så mange har i mot nynorsk, tross alt ligger dette målet nærmere dagligtalen til de fleste av oss (ja, om man ikke er tilhenger av svært konsertvativt bokmål..).

På mange måter føler jeg meg nesten friere når jeg skriver nynorsk enn når jeg benytter meg av bokmål, sikkert på grunn av at jeg kan bruke dialektord og –endinger innimellom (er trønder).

Egentlig har jeg et ganske romantisk forhold til nynorsk, synes det er et vakkert og ofte poetisk språk. Har til gode å lese bøker à la hardbarka krim skrevet på denne målformen, det hadde i grunnen vært morsomt å få tak i ei slik bok! Har noen et tips eller to å komme med?

Jeg synes Antony virker som en svært intelligent, snarrådig og ikke minst kalkulerende mann– ikke mange minuttene etter at han høylytt har sørget over Cæsars død er han åndsnærværende nok til å snakke konspiratørene trill rundt. Antony roer seg ned og ber morderne forklare sin gjerning. Når de så har gjort, later han som om han slår seg til ro med denne rettferdiggjøringen og ber ydmykt om å få presentere Cæsars legeme for folket og samtidig holde en tale for den døde vennen. Selv om Cassius har sterke mistanker om hvordan en begravelsestale fra Antony kan virke på folket, har Brutus klokketro på sin sak og lar derfor Antony stå for talen. Selv lover Antony at han ikke skal snakke stygt om Cæsars banemenn, men straks han blir alene kommer hans planer for dagen:

And Caesar's spirit, ranging for revenge,
With Ate by his side come hot from hell,
Shall in these confines with a monarch's voice
Cry 'Havoc,' and let slip the dogs of war;
That this foul deed shall smell above the earth
With carrion men, groaning for burial.

Han er med andre ord fullstendig klar over hvordan han kan komme til å påvirke Romas befolkning. Når Antony så får melding om at Octavius nærmer seg byen, ber han ham om å vente.

Here is a mourning Rome, a dangerous Rome,
No Rome of safety for Octavius yet;
….
Thou shalt not back till I have borne this corse
Into the market-place: there shall I try
In my oration, how the people take
The cruel issue of these bloody men;

Jeg må virkelig si at denne talen er noe av det mektigste jeg har lest! Antony gjør en fantastisk jobb med å bygge opp talen sin, og har hele tiden folkemassene under full kontroll. I starten er han ydmyk og skjuler sin agenda fullt og helt

Friends, Romans, countrymen, lend me your ears;
I come to bury Caesar, not to praise him.
The evil that men do lives after them;
The good is oft interred with their bones;

Etter kort tid blir retorikken en annen og temperaturen skrus opp. Antony passer seg vel for å anklage konspiratørene direkte og er svært bevisst på ordbruken sin. Han kommer med eksempler på gode ting Cæsar gjorde eller sto for, blant annet nevner han at Cæsar ikke ville la seg krone, samtidig som han stadig gjentar at Brutus er en mann av ære. Etter hvert tar disse gjentagelsene om Brutus' ære mer form som hån enn som hederlig omtale. Dette er med på å snu folket; hvis Cæsar hadde alle disse gode egenskapene, hvordan kan da hans banemenn være menn av ære?

When that the poor have cried, Caesar hath wept:
Ambition should be made of sterner stuff:
Yet Brutus says he was ambitious;
And Brutus is an honourable man.
You all did see that on the Lupercal
I thrice presented him a kingly crown,
Which he did thrice refuse: was this ambition?
Yet Brutus says he was ambitious;
And, sure, he is an honourable man.
I speak not to disprove what Brutus spoke,
But here I am to speak what I do know.

Stadig vekk framholder Antony at han ikke vil snakke mot Brutus og hans medsammensvorne, men samtidig lar han ordvalget sitt bevisst påvirke folket og vende dem mot Brutus. Flere ganger kommer han tilbake til Cæsars blodige endelikt

I fear I wrong the honourable men
Whose daggers have stabb'd Caesar; I do fear it.

Antony minner folket om at de en gang elsket sin leder og kommer tidlig med antydninger om et testamente. Når han etter hvert ”lar seg overtale” til å fortelle om dette fiktive testamentet, får han folket enda mer over på sin side: så utrolig god Cæsar var mot sine undersåtter! Antony later hele tiden som om han blir ledet av folket, men det er fullt og helt ham selv som har kontrollen her.

Når Antony skal fortelle folket om testamentet, får han dem til å stå i ring rundt Cæsars lik – dette er et bevisst valg som i aller høyeste grad er med på å påvirke opinionen. Han får folk til å se på Cæsar og kommenterer knivstikkene og nevner også navnene på dem som sto bak stikkene. Her skal det ikke være tvil om hvem som har begått denne illgjerningen!

Look, in this place ran Cassius' dagger through:
See what a rent the envious Casca made:
Through this the well-beloved Brutus stabb'd;
And as he pluck'd his cursed steel away,
Mark how the blood of Caesar follow'd it,
As rushing out of doors, to be resolved
If Brutus so unkindly knock'd, or no;
For Brutus, as you know, was Caesar's angel:
Judge, O you gods, how dearly Caesar loved him!
This was the most unkindest cut of all;
For when the noble Caesar saw him stab,
Ingratitude, more strong than traitors' arms,
Quite vanquish'd him: then burst his mighty heart;

Ingen kan vel upåvirket stå slik rundt sin tidligere leder, samtidig som godordene om han blir framført med stort patos av vennen Antony.

På slutten av talen er Antony ganske sleip, synes jeg. Han sier blant annet at han ikke innehar slike talegaver som Brutus er i besittelse av. Selv kaller han seg en enkel mann som bare er der på grunn av at han er Cæsars venn..

I come not, friends, to steal away your hearts:
I am no orator, as Brutus is;
But, as you know me all, a plain blunt man,
That love my friend; and that they know full well
That gave me public leave to speak of him:
For I have neither wit, nor words, nor worth,
Action, nor utterance, nor the power of speech,
To stir men's blood: I only speak right on;
I tell you that which you yourselves do know;

Etter at gjerningen er utført og folket er klart til å gjøre opprør, er det helt tydelig at Antony vet hva han har stelt i stand.

Now let it work. Mischief, thou art afoot,
Take thou what course thou wilt!

Enig; det er tross alt Brutus – og ikke minst Antony – som framstår som hovedpersonene i dette stykket. Samtidig, som Elie påpeker, er Cæsar i aller høyeste grad ”til stede” selv etter sin død.

Komponeringen er strammere enn hva vi er vant med. Jeg har lest at Shakespeare la seg veldig tett opp til sin historiske kilde denne gangen, og at han gjerne brukte direkte sitater fra denne. Dette kan ha vært med på å påvirke stilen; her er det jammen ikke noe overflodig pjatt å spore!

Gleder meg som bare det til Much ado about nothing - dette har vært mitt favorittstykke av skuespillene jeg hadde lest før Shakespeare-prosjektet vårt tok til. Elsker Benedick og Beatrice! Men, som Karamella påpeker; kanskje vi trenger litt mer tid på Cæsar???

He he; så artig at hunden din har et navn en konge verdig ;)

Jeg er veldig enig med deg i dine vurderinger av stykket. Undret meg også over at Cæsar ikke lot seg krone til konge første gang (eller for å si det sånn: alle de tre første gangene) Mark Antony gir ham den. Er det koketteri eller noe annet på ferde? Det antydes jo at han kan ha epilepsi (fallesyke); kanskje han rett og slett følte seg uvel. Det er ganske vanskelig å ha noen formening om dette, siden – som du jo påpeker – dette er en scene vi ikke får være vitne til.

Sekundærlitteratur sier at det var ganske sjeldent for menn i Cæsars posisjon å innrømme svakheter. Derfor er det veldig interessant, som du sier, at Cæsar lar andre få kjenne til hans fysiske skavanker. Cæsar viser at han har mange sider, og dette er med på å gjøre ham til en mye mer interessant karakter. Og så var det dette med Cæsars spøkelse, da…

Brutus er også en skikkelse med mange interessante personlighetstrekk. Synes måten han greier å overbevise seg selv om å ta livet av Cæsar, er ganske talende. Han vil gjerne gjøre det ”rette” og lar seg villig lede, selv om det ”rette” er å myrde vennen.. Brutus er opptatt av å ikke la seg påvirke av personlige ambisjoner, for han er det Roma og hennes innbyggere som er det viktige. Eller er dette noe han forteller seg selv, som et slags forsvar for de grufulle handlingene han i aller største grad er delaktig i?

Jeg stusset selv da Cæsar døde allerede halvveis ut i stykket. Men, det er klart, det er jo nettopp maktkampen som forgår i vakuumet etter Romas store mann som er det interessante her (ja, foruten opptakten til mordet, selvsagt). Ikke bare er kampen mellom Brutus/Cassius og Antony/Octavius spennende, det er like interessant å følge maktkampen som pågår mellom Antony og Octavius, Cæsars to arvtakere. Det er tydelig at det er store motsetninger mellom dem, noen ganger kommer denne motsetningen til og med til uttrykk på en ganske barnslig måte:

ANTONY
Octavius, lead your battle softly on,
Upon the left hand of the even field.
OCTAVIUS
Upon the right hand I; keep thou the left.
ANTONY
Why do you cross me in this exigent?
OCTAVIUS
I do not cross you; but I will do so.

I sluttscenen, mens Antony er mest opptatt av å ære den falne Brutus, er Octavius mer opptatt av det praktiske. Han vil bruke Brutus død videre i det politiske spillet:

According to his virtue let us use him,
With all respect and rites of burial.
Within my tent his bones to-night shall lie,
Most like a soldier, order'd honourably.
So call the field to rest; and let's away,
To part the glories of this happy day.

Det blir spennende å følge disse to videre... Og fremdeles har vi ikke kommet til talene!

I dag har jeg hatt et møte med min egen private Bongo! Jeg møtte på en elg for litt siden, da jeg var på vei hjem fra jobb. Elgen - Bongo! - ville ikke flytte seg, og jeg så meg nødt til å ta en liten alvorsprat med den.. Merket ikke før etter noen minutter hvor surrealistisk det hele egentlig var ;)

Jeg humret godt for meg selv da Bongo endelig hadde flyttet seg og jeg igjen hadde fritt leide, og tenkte på hvor koselig Doppler og Bongo til tider hadde det. Drømte litt for meg selv om å flytte ut i skogen, helt til jeg kom meg inn i varmen og ble minnet om at innelivet sammen med bøkene mine nok er mitt rette element.

Den dårligste boka jeg har lest av Skårderud. Den faller igjennom på mye, men kanskje mest at forfatteren avslører seg selv som en dårlig leser og en til tider ganske selvhøytidelig skribent. Dårlig tenkt og ganske lettbent.

Jeg har startet en tråd om stykket, den finner du her. Håper du blir med på diskusjonen!

Det er helt tydelig at Mark Antony har sin egen agenda oppi det hele, ja! Jeg er i grunnen ikke i tvil om at han næret ekte følelser for Cæsar, men det er virkelig imponerende hvor fort han greier å omstille seg. Måten han først unngår å bryte sitt løfte til Brutus på, er jo mesterlig – dette er en mann som virkelig har ordet i sin makt.

Da jeg så filmen med Marlon Brando i hovedrollen som Antony, synes jeg han portretterte denne figuren som mer kalkulerende enn det jeg hadde oppfattet ham som i begravelsesscenen. Karamella nevner at han snur seg bort fra folkemassen, liksom for å ”samle seg”, men ansiktsuttrykket hans i denne situasjonen er ubetalelig. Antony spiller et høyt spill som han til slutt vinner, takket være sine gudegitte talegaver, Må si jeg er villig til å tilgi Antony selv, og den unge Brando for den del, det meste ;)

En slik middag ville jeg gjerne vært med på! Da jeg var i tenårene hadde jeg et svært romantisk syn på bohemene. Jeg leste flere av bøkene de skrev, som Fra Kristiania-bohemen og Albertine, sjekket ut blant annet Krohgs og Munchs kunst, og følte at jeg hadde blitt født i feil århundre. Tenk å kunne leve, ånde, skrive, skape! sammen med disse fantastiske menneskene!

Naturalismen som litterær periode tiltalte meg veldig, det skjebnebestemte og dystre er fremdeles temaer jeg setter pris på i litteraturen. Bohem-budene fasinerte meg også, kanskje spesielt det tredje: Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln… Selvsagt, jeg var tross alt tenåring! Da jeg endelig kom meg til Praha og fikk smake absint, følte jeg at livet der og da var fullkomment ;)

Vi møter Julius Cæsar i det han kommer seirende tilbake til Roma etter å ha vunnet en strid mot Pompeys sønner. Gatene i byen fylles av feirende mennesker, men under overflaten lurer farene. Mange mener det er lite ære i å ha bekjempet landsmenn og de er redde for Cæsars planer; han vil avskaffe republikken og gjøre seg selv til konge.

Stykkets Cæsar har mange sider. Han omtaler seg selv gjerne i tredje person og ser på seg selv som noe større og bedre enn andre menn, nærmest en gud.

Speak; Caesar is turn'd to hear.

Samtidig har han sine bekymringer og når kona Calpurnia har en faretruende drøm, går han først med på å bli hjemme fra senatet. Når hans fiender, som han tror er venner, kommer innom for å ta ham med, lar han seg likevel overtale på grunn av deres smigrende ord.

Fremst blant disse fiendene er Cassius og Brutus. Cassius er en tidligere skolekamerat av Cæsar og han er svært misfornøyd med å befinne seg i en situasjon der han må bøye nakken for Romas største mann. Selv mener Cassius at han er bedre enn Cæsar i det meste. Cassius bruker sine talegaver til å overbevise Brutus om at det beste for Roma er å drepe Cæsar. Brutus selv portretteres ganske sympatisk i dette stykket. Han er ikke nødvendigvis drevet av misunnelse, men av et ønske om å fri Roma fra den diktatoren Cæsar er i ferd med å bli. Sammen med sine medkonspiratører planlegger de og utfører mordet på Cæsar. Det er når den tidligere vennen Brutus gir Cæsar banesåret, at Cæsar ytrer de berømte ordene

Et tu, Brute! Then fall, Caesar

Det er som om han ikke har mer å leve for, nå da selv den gode vennen har sviktet ham.

Cæsars gode venn og arvtaker Mark Antony sender et bud for å forhøre seg om han uten fare kan komme for å ta med seg Cæsars lik. Brutus har tidligere i stykket undervurdert Antony

And for Mark Antony, think not of him;
For he can do no more than Caesar's arm
When Caesar's head is off.

og lar ham komme. Antony overbeviser Brutus, mot Cassius’ råd, om å la Antony selv stå for Cæsars begravelsestale. Det er denne talen som forandrer alt. Tidligere har Brutus talt til folket og overbevist dem om at Cæsars død er til det beste for alle, men etter at Antony har vist fram sine talegaver, er folket atter på Cæsars og Antonys side.

Octavius, en annen venn og arvtaker av Cæsar, kommer til Roma for å stå ved Antonys side i kampen mot Brutus og Cassius. Stykket ender i et slag der det er klart at det kjempes til døden. For Cassius og Brutus er det viktig å unngå ydmykelsen av å bli fanget i live, da foretrekker de heller å bestemme utfallet selv. Cassius får Pindarus til å drepe seg etter at han feilaktig tror at hans beste venn Titinius er tatt til fange av motparten.

Caesar, thou art revenged,
Even with the sword that kill'd thee.

Titinius tar sitt eget liv når han finner Cassius: begge dør ved det samme sverdet som felte Cæsar. Brutus velger til slutt å ta livet sitt ved å løpe på sitt eget sverd.

Antony og Octavius (senere kjent som keiser Augustus) står seirende tilbake. Det skal bli spennende å følge maktkampen dem imellom videre i Antonius og Kleopatra. Stykket slutter med at Antony hyller Brutus

This was the noblest Roman of them all:
All the conspirators save only he
Did that they did in envy of great Caesar;
He only, in a general honest thought
And common good to all, made one of them.
His life was gentle, and the elements
So mix'd in him that Nature might stand up
And say to all the world 'This was a man!'

men det er Octavius som får æren av det siste ord:

According to his virtue let us use him,
With all respect and rites of burial.
Within my tent his bones to-night shall lie,
Most like a soldier, order'd honourably.
So call the field to rest; and let's away,
To part the glories of this happy day.

PS: etterordet i den norske utgaven av stykket minnet meg på at Dante reserverte plasser i helvete for Brutus og Cassius blant foræderne, der de er i godt selskap med blant annet Judas.

Det ble mye Henry på meg også, samt film om den godeste Cæsar, så jeg blir heller ikke ferdig med å lese stykket før i ettermiddag/kveld...

Goethe: Det blir tur til Weimar, ja ;) I høst leste jeg Mitt hjarta slo, en samling med 40 av de mest kjente diktene til Goethe, oversatt av nettopp Nesse. Jeg likte godt at originalteksten sto ved siden av den norske oversettelsen, da fikk jeg prøvd meg litt på tysk også, uten at det gikk ut over meningsinnholdet. Selv om dikt ikke er min favorittsjanger, falt virkelig denne samlingen i smak!

To sjeler, en tanke... Gjett hva jeg gjør nå? Jeg ser hele filmversjonen med den unge Brando i hovedrollen! Kommer med kommentarer i løpet av morgendagen, må bare på leseselskapets første Faust-møte først ;)