Bokelskere.no

Skuffende avslutning om barnevernspedagogen Lise Lotte Mehl

Takk for fine ord Lillevi.
Synes det er godt å høre at du fikk noe ut av det, det gjorde jeg også.
For egen del gjorde andre gangs lesing at jeg fikk ennå mer ut av innholdet, og en større fasinasjon av det forfatteren har fått til på så få sider. Jeg ble også bedre kjent med karakterene og deres relasjoner til hverandre.
En bok jeg likte å grave meg ned i og en bok å anbefale.

De to yndige er Alvin og Ka2 :)

Oppfølger av Tre menn til Vilma.
Den var ikke verst, denne! Litt mer alvor. Noe mer spennende.
Og rørende av og til.
Hygget meg.

Kveldsvævd.
I Trilogiens siste bind fikk jeg svar på flere spørsmål fra de to foregående, slik Torill er inne på i sitt innlegg for noen dager siden. Likevel er det fortsatt er del hendelser som det knytter seg mysterier til. Særlig lurer jeg på Åsleiks rolle i de to siste bindene. Er han bare en vennlig og hjelpsom mann eller i bunnen en tvetydig person med tvilsomme hensikter? Er armbåndet som dukker opp igjen i siste del fra ham eller Asle?

Mary Beard klarer å gjøre de romerske keiserne mer menneskelige og mindre forskjellige enn klisjeene om dem vil ha oss til å tro. Er det sikkert at Caligula og Nero var ravende gale despoter, at Augustus var stabilitet og klokskap på to bein, at Trajans krigsprestasjoner var blendende?

Nei, nei og nei, mener Beard. Hennes prosjekt i denne boka er å se på rollen keiser av Romerriket. Den forandret seg ikke noe særlig på 200 år fra Augustus i år null. Filmer og myter har lært oss å tenke på Romerriket som resultatet av en stor plan, styrt av strategiske herskere på toppen. Beard mener dette er langt fra virkeligheten. Å herske over Romerriket framstilles som en risikofylt jobb, hvor avgang sjelden skjedde med kake i lunsjen, for å si det sånn. Ja, både risikofylt og kjedelig, med uendelig mye byråkrati til rollen.

Boka tar for seg keisernes middagsvaner, boliger, statuer, fritidsaktiviteter og utenlandsreiser. Boka er morsom og uhøytidelig. Den er mest av alt en 400 sider lang oppvisning i hva som menes med kildekritikk, og Beard går aldri rundt grøten. Mye bedre enn SPQR-boka hennes!

Pen utgave av diktsyklusen som bygger direkte på Moltke Moes versjon av Draumkvedet. Bak i boka finner en også nyttige ordforklaringer og litt om bakgrunnen for middelalderdiktet slik det foreligger i dag. Kan Jon Fosse i Olavs draumar tatt navnene Olav og Åsta herfra?

Munthes illustrasjoner er gjengitt i kjedelig svart-hvitt. For en alternativ utgave med farger, se om du kan finne Bergens Tidendes julehilsen fra 1966 med flotte illlustrasjoner av Reidar Johan Berle.

Her er bøkene jeg leser for årets leseutfordring hos Sarpsborg bibliotek.

Morsomt at du trekker fram akkurat dette avsnittet på s. 119, for det stusset jeg også over. Så mye at jeg valgte å lese historien som setningen er hentet fra «The tale of the ragged mountains» av Edgar Allan Poe.

Denne historien handler om en morfinavhengig mann som både beskrives som ung, og i enkelte øyeblikk, som en hundreåring. Hans hudfarge omtales som blodløs og hans øyne filmaktig sløret som på et lenge begravet lik. En dag, langt oppe i fjellene ser denne mannen for seg at han deltar i kamphandlinger hvor han blir truffet av en giftpil i tinningen og dør. Kanskje i en drøm, kanskje i morfinrus eller noe annet, det vites ikke. Han opplever en voldsom kraft skylle gjennom kroppen som elektrisitet og lys, og han ser seg selv ovenfra. Han rammes av sterke følelser, men blir samtidig fullstendig likegyldig, også til sin egen døende kropp. Han dør ikke, han kommer ned fra fjellene og forteller om opplevelsen. Det viser seg at denne mannen (Mr. Bedlo) har opplevd en annen manns skjebne (Mr. Oldeb (Bedlo baklengs)).
Etter å ha fortalt denne historien til en nær venn (den samme vennen som var til stede ved Oldebs død), dør også han senere. Denne nære doktorvennen prøver forgjeves å redde ham. Det gjør han ved å la blodigler suge seg til Bedlo sin tinning. Det han ikke vet er at en giftig igle har sneket seg med og dermed dør også han av gift i tinningen.

Vet ikke hvilke, om noen, konklusjoner som kan trekkes ut av dette, men umiddelbart tenker jeg at det Wolf erfarer på steppen er en lignende opplevelse som Bedlo i denne fortellingen, han svever opp og ser ned på seg selv og opplever ett eller annet «utenomjordisk».
Han forstår i etterkant hva hendelsen har gjort med ham. Han satte ut på sin hvite hest, uredd, udødelig og full av pågangsmot og vilje. Han rammes av dette skuddet og når han våkner er han plutselig svært bevisst på sin egen dødelighet, dette uunngåelige vi alle ferdes mot. Han mister det han hadde, eller den han var, og døden tar fra ham livet uten at han faktisk er død.

Om det ikke finnes et ord for det, bør det lages et, og det bør være litt mer oppfinnsomt enn en engelsk adopsjon. En logisk brist, som er godt observert, er det i alle fall.

I dette andre bindet av Trilogien vender Asle/Olav tilbake til Bjørgvin trass i advarsler. Mens byen tidligere har vært avvisende, virker den nå full av farer. Olav holder likevel fast på ærendet eller drømmen sin. Fortettet drama preger den korte teksten.

Trilogien.
Et klassisk tema som jeg synes går igjen både i Andvake og Olavs draumar er bylivets farer. I begge bøkene er Asle/Olav overbevist om at han vil få løst et problem og utført et viktig ærend ved å dra til Bjørgvin. Men byen er først avvisende, dernest full av feller.

Ja, flere av novellene hennes satte absolutt en støkk i meg. Et kraftig støkk! Du får si fra når du har fått muligheten til å lese boken.

Jeg har full forståelse for det. Jeg er heller ikke så glad i de største samlingsplassene og foretrekker det mer intime og koselige fellesskap. Heldigvis føles Goodreads som et sted man kan velge størrelsen på selv, og jeg ville egentlig bare invitere deg med inn i den "Norsk fabelprosa"-gruppa. Om du ikke lager deg konto, så er uansett gruppa synlig for alle, og jeg tror du kan få litt glede/nytte av den allikevel. Ha en fin helg!

Utdrag fra min anmeldelse av boken for Nye NOVA:

Fra innledning:

Melbyes bøker kan kjøpes fra det lille forlaget Elasmotherium forlag, og basert på beskrivelsene av dem virker de rett og slett litt som uvanlige bøker utenfor etablerte sjangere. Jeg har planer om å lese flere av bøkene hennes i fremtiden, for her fikk jeg mersmak, og det har garantert noe å gjøre med at dette er et eksempel på nyere norsk weird fiction!

I korte trekk handler boken om Petter og Mari, et par som reiser til Wales i forbindelse med et bokprosjekt. Mari skal skrive en reiseguide for moderne livsnytere, og da får de to samtidig muligheten til å utforske Wales og pleie et vaklende parforhold. Etter hvert blir dette oppholdet preget av merkelige overnaturlige hendelser innenfor virkelighetens gråsoner.

Smakebiter fra hoveddelen:

Jeg føler av og til at jeg lar meg drive med av en slags grenseoverskridende og poetisk understrøm mot det Mari kaller «en rift i verden», for her kan «hva som helst komme til å finnes».

(...)

Denne underliggende følelsen går igjen gjennom hele boken. Det er en følelse av å være «ute av takt med virkeligheten», og fremkallingen av den følelsen er bokens mest innbydende egenskap.

(...)

Det er jo noe vakkert og fascinerende i de underlige skildringene. Jeg føler at de er som dansende skyggedemoner som får en urgammel flamme til å flakke under en skulende fullmåne. Jo flere slike antydninger til det skjulte under overflaten, jo flere skildringer av underlighet jeg leser, jo mer overbevist blir jeg om at boken kommer til å smuldre opp i hendene på meg.

Utdrag fra konklusjon:

Når Melbye sier at hun vil «utvide grensene for hvordan vi ser verden og hva vi tror vi kan fortelle om», blir jeg overbevist. Når hun skriver med sitt lyriske, reiseglade, naturbevisste og (u)(nær)virkelighetsfølsomme jeg, blir jeg enda mer overbevist. I det store og det hele vil jeg trygt si at jeg fikk en tilfredsstillende leseopplevelse.

Lenke til anmeldelsen:

https://www.nyenova.no/kunsten-a-vaere-dod-i-wales-anmeldt-av-nicolai-a-styve/

the bluebird

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say, stay in there, I’m not going
to let anybody see
you.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pour whisky on him and
inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and grocery clerks
never know that
he’s
in there.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say,
stay down, do you want to mess
me up?
you want to screw up the
works?
you want to blow my book sales in
Europe?

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody’s asleep.
I say, I know that you’re there,
so don’t be
sad.
then I put him back,
but he’s singing a little
in there, i haven’t quite let him
die
and we sleep together like that
with our
secret pact
and it’s nice enough to
make a man
weep, but I don’t
weep, do
you?

Charles Bukowski

The Last Night of The Earth Poems

Vittig om en språklig pest og plage.
Grenseoppgangen mellom faste uttrykk og klisjeer er ganske vag. I denne boka begrenser Nigel Fountain seg til en samling uttrykk som kan virke moderne, men som i britisk engelsk blir overforbrukt eller har mistet sin opprinnelige mening. Nytteverdien ligger i at han går inn på opprinnelsen og historikken til de enkelte frasene. Forbausende mange stammer fra dataspråk (hardwired) og reklamespråk (Because I’m worth it), andre derimot helt fra middelalderen (better late than never). Flere kjenner vi fra norsk også.

En bok å dykke i, snarere enn å lese tvers igjennom.