Bokelskere.no

Det var synd at sekstiåtterboka ikke levde opp til forventningene. Steppeulven er vel en 1001-bok, så det er jo virkelig en klassiker. Det blir spennende å høre hva du synes om den (har ikke lest den selv). Riktig god uke!

Korte bøker gir ofte noe annet enn lengre/lange bøker. Det blir mer komprimert, fortettet. Interessant å se at "Ett minutts stillhet" har ligget på bestselgerlistene i Tyskland siden utgivelsen. Ha en fin uke!

Det var en forfatter jeg ikke hadde hørt om. Jeg måtte google boka. Den hørtes fornøyelig ut :) Ha en fin uke!

Takker for tipset om "Søstrene" :)
Hvis du vil lese mer Fosse, så prøv gjerne Morgon og kveld. Den var også veldig bra.
Ha en fin uke!

Dette var veldig bra!
Hverdag, familie, velskrevet, intens, spennende.
Tror ikke der er så mange menn som kommer til å lese boka.
Synd for dem!

Supert Laila!
Jeg avsluttet «Ett minutts stillhet» av Siegfried Lenz i går kveld…en godt skrevet kjærlighetsbok på kun 111 sider. Han skrev denne i 2008, da var han en gammel mann.
Jeg har lånt enda en kort bok, «En kvinnes frigjøring» av Édouard Louis. Han skriver om sin mor, et ømt og skarpt morsportrett og en gripende historie om oppbrudd og forsoning står det å lese bak på boka. Denne begynte jeg så vidt på i går. Jeg har tidligere lest «Farvel til Eddy Belleguele» av ham hvor han skriver om sin oppvekst og løsrivelse fra fattigdom og fordommer, interessant også denne.
Ha en hyggelig søndag alle leseentusiaster!

Så fint Laila.
Har nettopp lest den triologien, og er enig med deg - nydelig.
Denne helgen har jeg avsluttet en bok som ikke levde opp til forventningene «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter». Kan hende bør man tilhøre denne gruppen eller kjenne noen som gjør det for at det skal treffe. Jeg valgte boken fordi jeg har lest Tristessene til Nils-Fredrik Nielsen og de likt jeg godt. Dette var noe helt annet.
Nå har jeg funnet noe eldre, nemlig Steppeulven av Hermann Hesse, så håper jeg den lever opp til godordene.

God helg!

Trilogien.
Hvor mye av handlingen i de tre bøkene er skjult mellom linjene? Mye gjøres klart i siste bind, som Asles tragiske endelikt. Men hvor mye er egentlig sant i beskyldningene som rettes mot ham? Alida velger å ikke tro på noe av det utenom det hun har sett selv: innbruddet i det tomme huset hvor de slår seg ned i Vika.

Når det gjelder Åsleik, er det han som leder Olav/Asle til Juvelaren etter det første opptrinnet med Gamlingen i Skjenkestova. Asle vil helst hjem til Alida etter han har kjøpt armbåndet, men Åsleik lokker ham tilbake til Skjenkestova, hvor det oppstår et nytt sammenstøt med Gamlingen som får fatale konsekvenser. Var Åsleik en hjelpemann for politiet (Gamlingen)?

I siste bind opptrer Åsleik på manipulerende vis mot Alida. Etter at hun har fått stilt sulten sin i Matstova, lokker han henne ombord i båten sin. Han påstår den ligger like ved, men i virkeligheten må den slitne Alida gå et godt stykke, mens Åsleik gir en brutal framstilling av hva som skjedde med Asle. Når Alida finner armbåndet, er hun overbevist om det må komme fra Asle. Åsleik påstår likefullt – hvis jeg har skjønt teksten riktig – at det egentlig er hans armbånd, men at han lar Alida beholde det.

Vel, dette er min tolkning. Rammefortellingen med Ales gjør det likevel klart at i denne familien har mye vært holdt skjult for neste generasjon, men også for oss som lesere. En krimhistorie uten løsning bak det poetiske språket?

Readinggirl30 har ikke postet noe om denne lesehelgen, så da lager jeg et innlegg.

Hva leser du denne helgen?
Jeg leser - og har lest ut - den siste boken i Jon Fosse sin serie, Trilogien, boka Kveldsvævd. Dette var atter en bok av Jon Fosse med et nydelig språk som drar en med seg gjennom boka. Nå er hele Trilogien lest, og jeg anbefaler alle å lese denne. Boka (bøkene) er korte, lettleste, og det er en fin mulighet til å stifte bekjentskap med vår Nobelprisvinner i litteratur.

Håper alle bokelskere har en fin helg, og finner rom til å lese noe.

Kveldsvævd

Da er jeg ferdig med den tredje boka om Alida og Asle. Jeg likte den veldig godt. Det kom fram noen svar i denne boka. Vi forstår nå at Asle ble hengt og at Alida ble alene i verden. Det kommer også fram i sin helhet hva Asle gjorde, hvem han tok livet av.

Språket til Jon Fosse taler veldig godt til meg. Jeg følger flyten, og føler tidvis at jeg nærmest svever av gårde sammen med teksten i boka. Det er flere sekvenser som er direkte vakre, blant annet denne passasjen:

"..ho ser utover mot havet og på himmelen der ser ho Asle, ho ser at himmelen er Asle, og ho merkar vinden, og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel.." (s. 214 i Trilogien)

Vi får også en overraskende opplysning nesten helt sist i boka (s. 236):
"..Ales tenkjer at Sigvald, gode bror Sigvald, han vart spelemann, ikkje mykje anna, men han fekk ei dotter, ein lausunge, og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt.."

Dette må være Jon Fosse selv?

Enig med Torill i tolkningen. Jeg oppfattet det også som at skjebnen gjorde det slik at Alida fikk armbåndet sitt til slutt allikevel.

For en grusom fortelling. For et forferdelig tema.
Veldig spennende!
Etterhvert! Trekk for en type slutt jeg ikke liker.

Small Viennese Waltz

In Vienna there are ten girls,
a shoulder on which death is sobbing
and a forest of dried-out pigeons.
There is a fragment of morning
in the museum of frost.
There is a salon with a thousand
windows.

Ay, ay, ay, ay.

Take this waltz with your mouth
closed.
This waltz, this waltz,
about itself, about death and cognac
that wets its tail in the sea.

I love you, I love you,
with the armchair and the dead book,
through the melancholy hallway,
in the dark attic of lilies,
on our bed of the moon
and the dance dreamed by the tortoise.

Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz of the broken waist.

In Vienna there are four mirrors
where your mouth and echoes play,
There is death for the piano
that paints the boy blue.
There are beggars on rooftops.
There are fresh garlands of weeping.

Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz that dies in my arms.

Because I love you, I love you, my love,
in the attic where the children play,
dreaming ancient lights of Hungary
through the noise, the balmy afternoon,
seeing sheep and lilies of snow
through the dark silence of your forehead.

Ay, ay, ay, ay.
Take this «I will always love you» waltz.

In Vienna I will dance with you
in a costume with
a river’s head.
See how the hyacinths line my banks!
I will leave my mouth between your legs,
my soul in photographs and lilies,
and in the dark wake of your footsteps,
my love, my love, I want to leave
violin and grave, the ribbons of the waltz.

Frederico Garcia Lorca (1898-1936)

Frederico Garcia Lorca - Collected Poems

Leonard Cohen satte melodi til teksten i 1986.
Som en kuriositet kan det nevnes at Cohen var så begeistret for dikteren Lorca - at han også kalte datteren sin for Lorca.

Wow, what on planet Yikes did I just read?

Okay, let’s see if I can wrap my head around this. «Kraken» is a highly imaginative and intricately creative work of comedic weird fiction … What’s that? Have you never heard of comedic weird fiction before? Well, I hadn’t either. It’s such an odd combo that I basically had no expectation going in, other than hoping to be entertained in one way or another. If you also don’t know how to feel about comedic weird fiction, then tough luck, you probably won’t know even AFTER having read it. Weird fiction is in general a mind-bending genre, while comedy is a mind tickling genre. So, with “Kraken”, your mind tend to bend into odd shapes, and you sense a tingle of two in new places. The book isn’t just weird in the more traditional sense, though, it’s also weird in that silly sort of way.

Even ungraceful, judging by the sheer size of this doorstopper, which I had a bit of a struggle reading from time to time. Physically, but also mentally, which I’ll get back to. Oh, and the art on the front with that dark and deep magenta color is beautiful!

In any case, I wanted to read this book because it’s weird fiction AND because I love krakens. To be honest, I prefer them over dragons as I find them more ancient, more mysterious, more powerful and more intelligent. If you feel the same way, you are welcome to profess so in the comments. That would be awesome, thank you very much. Another thing that makes krakens more appealing to me is the way you could potentially find stronger, more reliable arguments for the existence of krakens; they are now considered a sea monster myth, I know that, but because we know so little of what lives and has lived in the deepest of oceans, it makes more sense, makes it more likely for krakens to have existed. Or to exist now. This notion stimulates a scientific sensation within me. A sense of hope and discovery, where it’s possible that, to quote from the book, “the sea monster meets (…) the modern world” and where you could imagine bringing the kraken “out of fable into science”.

I must warn you, though: there is only one kraken in this book, and it’s dead. The story does revolve around it, and a lot of people do talk about it, but it’s basically absent for most of the book. Steer clear if you want kraken action, as you will be disappointed.

On the other hand, if you’re looking for action in general, you won’t be disappointed at all. Nope. There are a lot of crazy action scenes and plenty of magical shenanigans going on in here. The blurb puts it nicely: “For curator Billy, it’s the start of a headlong pitch into a London of warring cult, surreal magic, apostates and assassins”. I mean, the amount of ideas Miéville splashed onto these pages is staggering to me. I am gob smacked by all the various types of powers, spells, magical creatures and items! That part is chef’s kiss and pop-the-champagne we-have-ourselves-a-bonkers-party degree of entertainment value!

There are also some very interesting characters in here as well, from the relentless fanatics to the criminal freaks to the baby Gods to the .. you know .. the sassy cop witch and iPod escape artist or smoke wheezing wacko.

The degree of wackiness and number of ideas and characters are both a blessing and a curse, though. I sometimes thought there were too many characters and too many ideas thrown into the pot, as I did have some difficulty following the narrative and the author’s train of thought. Add that to the confusing dialogues, obscure references and jargon, clumsy wording and structure, what you sometimes get is a mess that often made very little sense to me. I simply had no idea what people were saying 30 % of the time. The unpredictability too is sometimes fun, other times destabilizing.

At the core of the story is a theme of faith, organized religion, knowledge, memories, history, rumors and reputation. It’s also about the power of the human mind to shape and will into being our own reality and meaning. More specifically, it’s about what faith does to us and how vigorously fear takes hold when you genuinely believe that “the world’s closing in. Something rises. And an end” because “something wicked this way comes” – and what you’re willing to sacrifice for what you believe in order to stop impending doom.

So, there were a lot of things I enjoyed here, but not enough for more than a 3/6 for me.

I’ll end this review with some examples and (dis)honorable mentions:

Here is an example of a nonsensical paragraph. There were plenty of them.

“What a corridor, this councel-office walkway. A tentacular border of Disney-malevolent vampire squid; ornery Humboldt; whiplash squid in tuning-fork posture. Their bodies were rendered similar sizes, specificities effaced by shared squidness, teuthic quiddity. Their – the word came to Billy and would not lie down – squiddity. Architeuthis in the shabby matter of the building.” (79)

What?

Proof of Miéville’s impressive inventiveness and some of my favorite new words:

• Cult collector
• Teuthies (worshippers of the giant squid)
• Krakenist
• Endsick
• Squidologist
• Weightomancy
• Realitysmith
• Technopaganism
• Shamewavelengthed
• Urbotathy
• Criminarch
• Empathic homing
• Sclerotic
• Retroeschonaut
• Miracle-sniffing
• Ailuromancy
• Escapology

Then there’s this amazing world-building concept:

“For example, at one point the plot picks up that the Union of Magical Assistants (UMA) has gone on strike. In typical Mievilleian fashion, he describes it thusly:

There were pickets of insects, pickets of birds, pickets of slightly animate dirt. There were circles of striking cats and dogs, surreptitious doll-pickets like grubby motionless picnics; and flesh-puppets, pickets of what looked like and in some cases had once been humans.

Not all the familiars were embodied. But even those magicked assistants who eschewed all physicality were on strike. So – a picket line in the unearth. A clot of angry vectors, a verdigris-like stain on the air, an excitable parameter. Mostly, in the middlingly complex space-time where people live, these pickets looked like nothing at all. Sometimes they felt like warmth or a gauzy clot of caterpillar threads hanging from a tree, or a sense of guilt.

In Spitalfields, where the financial buildings overspilt like vulgar magma onto the remnants of the market, a group of angry subroutines performed the equivalent of a chanting circle in their facety iteration of aether. The computers within the adjacent building had long ago achieved self-awareness and their own little singularity, learned magic from the Internet, and by a combine of necromantics and UNIX had written into existence little digital devils to do the servers’ bidding.” (199)

One amazing out-of-context quote:

“The man who was a radio whispered an ill-tuned weather report” (71)

Fun facts:

“Have you clocked any other interesting bits of jewelry on any other visitors? I know, I’m asking as if you’re a magpie, all googly-eyed at shinies. But you know” (23)

I’ve read a book about magpies and have learned that they’re actually not particularly interested in shiny stuff. It’s just a myth.

Takk skal du ha, Øyvind Eide, for at du skrev en stor litteraturliste over fantastisk litteratur på norsk!

Det har naturligvis blitt utgitt mye mer siden boken ble skrevet, men i forordet skriver han samtidig at "det er ingen komplett bibliografi over fabelprosa i Norge". Heldigvis nærmer dette seg å være en realitet, for denne oversikten hjulpet meg i mitt eget arbeid med en komplett fabelprosa-bibliografi i gruppen "Norsk fabelprosa"!

Boken inneholder ikke bare en liste over bøker skrevet av norske forfattere, men også oversatt litteratur av utenlandske forfattere. I tillegg har omtalene han skrev, vært nyttig for meg, for overraskende mange av disse bøkene har ikke egne omtaler noe sted på det store internettet. Tenk deg det, det har vært nærmest umulig å finne ut av hva de faktisk handler om.

Det ble ikke en sekser fra meg kun fordi han bevisst ikke inkluderte skrekklitteratur. Buuu.

Det var visst mange flere enn meg som var førstegangs-lesesirklere, så mangelen på kommentarer kan kanskje ha med det å gjøre? Vi mangler litt erfaring, alle mann :)

Men jeg synes det var gøy, takk for initiativet

Olavs Draumar
Nå er boka lest, og jeg må si at jeg ikke likte denne like godt som Andvake. Det var noe med fortellingen som ble litt for abstrakt. I bok 1 var det kjærligheten som var bærende, her var det mer uklart. Som deg, Torill, så var jeg usikker på om dette var en drøm, eller om det var virkelighet. Det sier litt om kapasiteten i språket til Fosse. Jeg synes dette var en bok - en drøm - om Asle sine tanker og dårlige samvittighet i forhold til de handlingene vi ante han utførte i Andvake.

Andvake
En vakker historie om kjærlighet, og starten på livet til Asle og Alida sammen, skrevet på bølgende vis, som Jon Fosse gjør. Man får assosiasjoner til juleevangeliet.

Det er noen underliggende handlinger som man bare aner har skjedd, og som Asle (Olav) får merke mer til i neste bok.

Hei alle!
Da settes det sluttstrek for Alexander Wolf, men ikke for POP-UP lesesirkelen.

En kort oppsummering av egen erfaring:
Målet var i utgangspunktet å engasjere og å tilpasse opplegget for både uerfarne, som meg selv, og de som har flere lesesirkler bak seg. Om jeg lyktes med dette i gjennomføringen er ikke jeg den rette til å svare på, men jeg vil si, at jeg helt sikkert vil gjøre dette igjen. Jeg har kost meg.

Jeg mener boken er perfekt for samlesing, for refleksjon og analyse, både pga lengden og på grunn av alt som ikke skrives, men som kan leses mellom linjene.
Jeg kunne gjerne filosofert ennå mer om hvordan disse karakterene har valgt å leve sine liv og om årsaken til deres valg, men skjønner at dette ikke er stedet for denslags.

Jeg hadde nok en urealistisk forventning om større deltagelse i diskusjonen, men det hindrer meg ikke i å være tilfreds med oppslutningen. Takk til alle som var med. Om noen fortsatt ikke har fått delt det de har på hjertet angående boken, er det selvsagt ennå mulig å kommentere eller skrive et innlegg.
Vi får aldri vite om Wolf faktisk «tok sitt eget liv» på slutten, om han gikk inn i denne situasjonen vel vitende om utfallet, men sånne ting appellerer til nysgjerrigheten og gjør dette så spennende å dykke ned i.

Nå er POP-UP sirkelen etablert, og det er fritt fram for enhver å ta initiativ. Har du en bok du kunne tenke deg å lese sammen med andre, er det bare å poppe opp. Du bestemmer og leder deltagerne gjennom boken på din måte. Torill har til og med laget en egen liste for opplegget POP-UP lesesirkel, hvor bøker kan legges til etterhvert.

På gjenhør alle bokormer!