Bokelskere.no

Jeg tenker på det samme når jeg tenker på lesehest og bokorm. Begge er veldig glad i å lese.

Er lesehest og bokorm nøyaktig det samme? Hvis ikke, er bokorm at man er interessert i bøkene i seg selv og lesehest at man er interessert i å lese? Hvis begge deler betyr det samme så lurer jeg på hvilken dem som er mest interessert i å lese? Er lesehest at man liker alt som inneholder det skrevne ord mens bokorm bare det skrevne ord i bøkene?

På forhånd takk!

En stilig og spennende tegneserie/grafisk novelle basert på originalmanuset til den norske science fiction-serien «Blindpassasjer» fra 1978. Den ble sendt på NRK den gang, så jeg så naturligvis ikke serien før jeg leste denne. Jeg ble først og fremst trukket mot det heftige omslagsdesignet som, med en slags sykelig grønnfarge og diffus Lovecraft-dyp magenta, vekket i meg den frykten for det ukjente og utenomjordiske der ute og erkjennelsen av at mennesker er noen skjøre, ubetydelige skapninger.

Omslagsdesignet er altså en visuell legemliggjørelse, en uggen tåkebelagt forening av utenomjordiske krefter og dyp eksistensiell krise. I det grønne: fem nakne og svette zombieaktige mennesker med likhvite øyne, og rett foran dem: mørkere enn dem alle og selve tåken, noe fremmed og psykopatisk. I bakgrunnen: det unngåelige, rødglødende kosmos. Aldeles nydelig!

Denne boken MÅ pryde min bokhylle for alltid.

Dessuten syns jeg det er kjempekult at en TV-serie som dette kom ut her i lille Norge året før den første Alien-filmen og bare året etter den første Star Wars-filmen. Kudos til Bing og Bringsværd!
Kudos også til illustratør Sigbjørn Lilleeng, selvfølgelig, for hele det kunstneriske aspektet ved boken. Jeg er ikke ekspert på visuell kunst (jeg kan knapt tegne strekmennesker), så det er ikke storslagen skryt at jeg syns dette ser bra ut. Det som er viktig uansett, er at jeg koste meg masse med å se på illustrasjonene underveis. Gøy å se på detaljrikdommen, liksom, å synke ned i dem. Jeg skulle bare ønske at alt inni boken var i farger også, ikke bare i svart-hvitt. Det hadde gjort opplevelsen fullendt, så det var litt synd.

Jeg skulle også ønske at Bringsværd hadde skrevet et forord eller etterord til boken. Med informasjon om serien, historisk/kulturell kontekst, egne betraktninger om tematikken og mottakelse av serien. Lilleeng kunne skrevet om arbeidet med boken. Noen andre kunne skrevet om Bing og Bringsværd. Sånne ting.

Eller en slags prolog som utdypet hvordan det stod til med menneskene i tiden handlingen foregår, hvor mye av verdensrommet vi har utforsket, bakgrunnshistorien til karakterene. Det savnet jeg. Men kanskje er det også litt av poenget med både dette prosjektet og science fiction generelt; man skal jo undre seg litt om hvordan det vil gå med oss alle.

Heldigvis kan du lese mer om serien på Nye NOVA, som publiserte et intervju med Bringsværd:

https://www.nyenova.no/blindpassasjer-pa-dvd-intervju-med-bing-og-bringsvaerd/

Og selve serien kan du faktisk se nå i NRK-arkivet her:

https://tv.nrk.no/serie/blindpassasjer/sesong/1/episode/FFIL00007178

Tittelen på originalmanuset er forresten "Hvem av oss er den drepte?", og det avslører hva som driver handlingen: Noe (et romvesen?) har drept en i besetningen på romskipet og gjort seg om til den personen for å lure de andre. Når besetningen våkner (ureglementert, altså!) fra dvalen, finner de etter hvert ut av hva som er ståa og havner midt i et filosofisk, men klassisk kriminalmysterium. Da er det umulig ikke å la seg rive med av all spenningen og prøve å finne ut av det hele. Jeg klarte faktisk tidlig å gjette hvem inntrengeren var, men siden jeg jo ikke visste svaret, var det spennende uansett! Det benyttes noen av de samme spenningsmomentene og virkemidlene som Alien-filmene er så kjent for; kombinasjonen av det klaustrofobiske "fengselet" som romstasjonen/romskipet utgjør, og hjelpeløsheten man føler av den altfor store avstanden til sivilisasjon, til hjelpen som aldri kommer.

I kjernen av denne konflikten på romskipet Marco Polo oppstår spørsmålene som står på baksiden av boken:

"Hva betyr det å være et menneske? Hva skiller oss fra maskiner? Hva
skjer med tillit og samhold når ukjente krefter truer?"

Spørsmålene blir egentlig ikke utforsket i stor grad, egentlig. Det er en kort historie, tross alt, men spørsmålene blir stilt, og man begynner å tenke. Å lure. Biologen om bord på skipet, Gaia, forsker seg nemlig frem til at inntrengeren består av "molekyler dannet av store, tunge, kunstige atomkjerner" som da har intet mindre enn et "ubegrenset potensial"!

Det ekleste ved dette er at inntrengerens "programmerbare molekyler" kan "manipuleres på atomnivå", og det er slik den kan se ut som et menneske. Sånn sett rokker den ved oss menneskers kjepphøye forestilling om at vi er unike og opphøyde. En frykt vi lenge har hatt, og som blir diskutert oftere i dag enn noen gang: kunstig intelligens og roboter kan ikke oppføre seg helt som oss, kan ikke være som oss, vel? For det må da være noe helt spesielt ved oss, ikke sant? Som aldri kan lages på kunstig måte?

Sosiologen Jason spør om den biologiske maskin-inntrengeren fortsatt er en datamaskin "om den har kopiert offeret? […] hvordan går det an? Ok, Fingeravtrykk, blodtype, favorittpizza … Men en hel personlighet?"

Gaia svarer med et betimelig motspørsmål: "Hva er en personlighet? Erfaringer, opplevelser, reaksjonsmønstre, hemninger …"

Fysikeren Leda konkluderer så med noe som får religiøse til å brekke seg i avsky: "Er ikke det bare en mengde data?"

Ja visst, vi mennesker har ikke personlighet, vi er bare biologisk data. Vi er bare molekyler uten sjel, blottet for skjebne og mening.

Heldigvis er Bing og Bringsværd optimistiske på vår vegne. Inntrengeren mangler visstnok en essensiell menneskelig del, som til slutt blir dens endelikt: Vi kan være irrasjonelle, ulogiske, og derfor uforutsigbare. Gaias store åpenbaring er at "selvmotsigelser er en grunnleggende del av å være et menneske". Og det kan heldigvis aldri kopieres.

Mennesker er best, ingen protest!

Den som står imot, er kunstig intelligens!

Dette er en bok som beveger seg i grenselandet mellom det groteske og det skjønne, og den borer dypt inn i menneskesinnets mørkere kroker. Romanen finner sted i en nedslitt amerikansk by, hvor vi møter en rekke karakterer som alle på forskjellige måter er fanget i sine egne "bur". En mangfoldig gruppe karakterer med forskjellige bakgrunner og utfordringer, og gjennom dem belyser hun temaer som psykisk helse, religion, seksualitet og tilhørighet.
Fortellingen spinner rundt den unge kvinnen Blandine, en ensom og eksentrisk person som bærer på en dyp indre verden og en rik forestillingsverden. Gjennom hennes øyne får vi innsikt i en verden preget av sosial ulikhet, misbruk og isolasjon.
Romanen er ikke bare en studie av karakterene, men også en skarp kommentar til sosiale forhold og hvordan vi forholder oss til hverandre i moderne samfunn.
Dette var ikke en lett bok å lese, den krever tid og refleksjon tror jeg. Kanskje litt tung.

Jeg elsket Mantels trilogi fra tudorenes England, så forventingene mine var nok i høyeste laget da jeg plukket med meg hennes selvbiografi fra biblioteket. Hun har uten tvil levd et strevsomt liv med mye sykdom som ble dårlig behandlet/feildiagnostisert. Men, den fenger ikke. Det er kjedelig. Jeg har nok lest for mange gode biografier som har grepet meg mye mer enn denne gjør. Det er synd, men det viser at ikke alle gode forfattere har evnen til å skrive like godt om seg selv og hendelser tett på deres eget liv.

Swanns kjærleik (side 55).
Etter en del fram og tilbake, har vel de fleste i lesesirkelen funnet fram til bindet i På sporet av den tapte tid som handler om Swanns kjærlighet til Odette? Så her er noen av mine inntrykk fra å lese de første sidene.

Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Det er åpenbart at det dreier seg om andre parisere enn dem vi traff hos Céline. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris.

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste at handlingen etter all sannsynlighet er lagt til det samme tidsrommet.

Andre inntrykk fra disse første sidene?

Boken handler om Oleg Gordievsky, en av de mest betydningsfulle dobbeltagentene i moderne historie. Gjennom Gordievskys liv får vi et innblikk i de hemmelige operasjonene til både KGB og MI6, og hvordan én mann kan endre historiens gang. Macintyre gir oss en nærgående skildring av Gordievskys farer, dilemmaer og tapperhet, og viser hvordan hans arbeid bidro til å avslutte den kalde krigen. Historien om Oleg Gordievsky, KGB-offiseren som ble en av de mest betydningsfulle spionene for britiske MI6, er en studie i mot, lojalitet og svik. Macintyre klarer på mesterlig vis å menneskeliggjøre Gordievsky, og gir leserne innsikt i hans indre kamp og de enorme risikoene han tok for å forråde sitt eget land til fordel for Vesten.
Et portrett av en av de mest bemerkelsesverdige spionene i moderne tid, og er et must for alle som ønsker å forstå mer om de usynlige kreftene som formet det 20. århundre. En påminnelse om at virkeligheten ofte kan være mer dramatisk enn fiksjonen.

Når kommer Jesus igjen har vært et av de store spørsmålene innenfor store deler av kristenheten. Mange har prøvd å spå denne verdensvide begivenheten som man har antatt at det vil bli. Selvfølgelig da med Bibelen i hånd. Men visste du at Bibelen aldri forteller oss at Jesus skal komme igjen i vår tid eller i en fjern fremtid? Visste du at hver gang Jesus eller disiplene snakker om Jesu gjenkomst, så er det i nær framtid av deres egen levetid, ja innenfor deres egen generasjon. Det er her forfatteren tar for seg kristenhetens store dilemma. Jesus og disiplene sa at Jesus skulle komme igjen i deres egen levetid mens de fleste i dag tror at Han enda ikke har kommet. Glenn L. Hill går grundig bibelsk til verks for å løse dette dilemmaet på en logisk, enkel og bibeltro måte, ja tro mot Jesu egne ord. Var Jesus en falsk profet? Var apostlene det? Hvis man ønsker å være bibeltro, så må svaret være et rungende nei! Så hvordan kan man forene Jesu gjenkomst på Jesu og disiplenes egen generasjon? Svaret ligger nærmere enn du tror, og svaret får du i denne lettleste boken rundt dette temaet.

Jeg har den første av Osman-bøkene stående, har aldri kommet i gang, men kanskje blir det neste bok? (Har imidlertid 3 biblioteksbøker stående og de «haster» det liksom alltid med og sp skal de returneres og vipps har jeg en ny bunke bøker med tidsfrist med meg hjem, for en kan da ikke gå tomhendt fra biblioteket! Og Osman må vente litt til, gitt!)

Jeg nærmer meg ferdig med Ann Patchetts State of Wonder, blir nok ferdig i dag (lørdag) eller i morgen. Leste The Dutch House for en uke eller to siden, og fant fort ut av at dette er en forfatter jeg vil lese mer av. «Oppdaget» også John Boyne denne måneden, leste først A Ladder To the Sky, og elsket den! Så lester jeg Water, og nå må jeg se om jeg finner den neste i element-serien, Earth.

Jeg leste The Casual Vacency av Rowling i fjor, og det tok meg en god stund å komme inn i den, husker jeg, men da jeg først «kom inn i det» var den helt fantastisk. Sånn sett i ettertid er den nesten enda bedre, en slik sjelden bok en ikke glemmer. Karakterene var så levende, litt som i Kitteridge, som du sier, men til forskjell fra Olive Kitteridge-bøkene er denne «spissere» og til tiders ganske satirisk, iallfall om en har en viss kunnskap/kjennskap til Storbritannia og hvordan det er p være brite, så mange av poengene/humoren vil nok gå tapt for ikke-briter. Uansett, en virkelig god bok som, dessverre, fikk veldig blandet kritikk og som mange derfor ikke har prioritert å lese

Jeg har akkurat avsluttet «den tomme stolen» av J K Rowling og den får en solid 5 fra meg.

Det blir en ledig plass i sognerådet - byens viktigste styrende organ - og kampen om den ledige plassen er i gang. I en omtale av boka som jeg fant på nett blir boka karakterisert som svart humor. Jeg vet ikke helt om jeg er helt enig i den merkelappen, men boka har en hel landsby full av mennesker med sterke og svake sider og vi blir godt kjent med flere av dem.
(Hvis jeg skal sammenligne med noe, minner det litt om Olive Kitterigde? En hel landsby full av Olive Kitteridger i alle utgaver, størrelser og fasonger.)

Så har jeg nettopp begynt på «Da jeg var usynlig» av Martin Pistorius. Han ble syk som 12 åring og mistet bevisstheten mer og mer fram til alt ble svart og han ble umulig å få kontakt med. Så våkner han igjen som 16 åring, men det var det ingen som visste, for han har ikke kontroll over kroppen og kan ikke prate. Det er en pleier på pleiehjemmet der han er på dagtid mens foreldrene er på jobb som etter noen år blir overbevist om han finnes der inne bak alle krampene og grimasene. Hun står på sitt og han får hjelp.
Han skriver boka ved hjelp av en ghost writer

Her på østlandet ser det ut til å bli en flott sensommerhelg med sol og gode temperaturer. Jeg har kommet i gang med Gert Nygårdshaug sin tredje bok i serien om Mino, Afrodites basseng, og jeg gleder meg til å lese videre på den i helgen. Lykke til med helgen (og ukas) leseprosjekter!

Irene… -disse bøkene til den franske forfatteren Lemaitre er skikkelig onde og sadistiske saker. For meg blir det hele for mye av faenskap. Jeg synes egentlig det tipper uakseptabelt over i det karikerte urealistiske.

Irene er absolutt velskrevet og til dels spennende, men forfatteren burde absolutt spart litt på «kruttet». Irene er forresten bok nr. 2 i en trilogi. Alle kan leses uavhengig av den foregående, men det beste er nok å lese dem i rekkefølge.

Forresten leste jeg Irene FØR jeg leste Djevelfjellet av Deon Meyer. Dette til de av mine følgere som aktivt følger med på hva jeg konsumerer av bøker:)

Man blir lett litt sløv denne ekstremt varme sommeren i det Herrens år, 2024.

Jeg liker bøkene til Deon, men denne får bare en firer på terningen av meg. Jeg vet ikke… ? Djevelfjellet er kanskje litt for springende i oppbyggingen? Jeg ble i hvert fall bare sånn passe engasjert i handlingen.

Boka er grei nok som thriller og dette med handling fra Sør-Afrika er passe eksotisk og spennende, men likevel… Det hele, greia med fyllik-politimann og hevnlysten svart ex-kommando-soldat, en traumatisert hore og slemminger på begge sider av loven… vel? Hørt det før? Sukk.

Djevelfjellet er også en relativt gammel bok. Og du får følelsen av «gått litt ut på dato».

Ok, du kommer deg igjennom og boka er på mange måter bra så kanskje det bare er meg? Jeg vet ikke…

Uansett, lest og satt i hylla. Over til noe helt annet. Følg med!:)

Historisk perspektiv på USA.
Forfatteren gir oss et historisk perspektiv på det amerikanske samfunnet i denne boka. Men framstillingen følger ikke en tradisjonell kronologi; den bygger heller på ulike temaer knyttet til politikk, kultur, medier og økonomi. Vi får en god innføring i merkelappene eller begrepene som amerikanerne gjerne har brukt og tildels fortsatt bruker om seg selv. Ikke minst gjelder det «exceptionalism» som skal begrunne at USA nettopp er annerledeslandet.

Selv om boka har mange henvisninger til aktuell politikk rundt år 2004, synes jeg boka fortsatt virker aktuell nettopp på grunn av den historiske vinklingen. Karakteristisk nok har boka ikke fått med seg revolusjonen i sosiale medier. Derimot synes jeg sammenlikningene med norske forhold er nyttige. At Ole O. Moen har et tydelig engasjert ståsted, skader heller ikke.

Men, og det er en alvorlig mangel, boka har vel den verste innledningen jeg har lest. Den omfatter noen bibelsitater som er helt på jordet, og kanskje mest alvorlig en påstand om at Thanksgiving Day ikke lenger feires på en torsdag men på en søndag. Hvordan kan slike feil passere korrekturlesing og konsulentuttalelser for ikke å tale om forfatteren selv?

I og med at boka sikter på «den jevne nordmann,» virker det i tillegg irriterende at Moen refererer til engelskspråklige oversettelser fra tysk og fransk der det vitterlig finnes gode versjoner på norsk.

Jeg likte den kjempegodt, til jeg kom godt over halv veis, da stoppet liksom hele boken opp...

Tidligere har Gary Taubes skrevet den temmelig akademiske boken ”Good Caories, Bad Calores” og ”Hjelp, vi blir tjukkere”, eller ”Why We Get Fat” på engelsk. De to har jeg lest fra før av, og så gjenstår the ”The Case for Sugar”. ”The Case for Keto” innholder på en måte mye av det samme som overnevnte bøker, men kanskje i en litt enklere stil. Bokens tittel er noe misvisende og han går dessverre ikke i dybden av selve ketokostholdet som sådan noe jeg hadde sett fram til at han skulle ha gjort, men likestiller det mer eller mindre med et lavkarbo kosthold ved å stadig skrive ”LCHF/Keto” når han omtaler kostholdet. Sånt sett har de to foregående bøkene jeg har lest om Keto, den ene av Bianca Olsson og den andre av Martina Johansson, gått enda mer i dybden og fokusert på hva Keto generelt handler om, også sammenlignet med vanlig LCHF (LowCarbHighFat). Boken til Taubes blir på en måte nok en bok i lavkarbo stil, men allikevel med en god del interessant stoff, men ikke så mye som jeg på en eller annen måte har lest om tidligere. Ingen ”big news” liksom.

Dette er allikevel skrevet fra en journalists ståsted, så sånn sett så er det mange intervjuer og undersøkelser som står bak denne boken. Den har stor fokus på insulinets rolle i en høy karbo kosthold og de skadelige virkningene det bærer med seg, og hvor lett det bl.a. er å gå ned i vekt og få et sunnere liv på et lavkarbo/ketogent kosthold og hvordan flere pasienter kommer til leger som anbefaler dette kostholdet og slipper å sulte seg ned i vekt, men raser ned i vekt ved å kunne spise seg helt mette. Stadig flere ser den vitenskapelige tyngden et slikt kosthold bygger på og det er helt greit at Gary Taubes skriver nok en bok som omhandler denne livsstilen til et kanskje nyere og mer moderne publikum. Jeg hadde allikevel sett for meg at boken hadde vært mer ketofokusert enn det den var. Men er du ny på LCHF fronten og ikke har lest så mye om det, så kan dette være ypperlig lesing for deg.