Bokelskere.no

Amor Towles har jeg ikke lest noe av, må sjekke bøkene hans :) Etter å ha blitt ferdig med Afrodites basseng, så er det "bare" 1984 jeg leser akkurat nå - eller hører på lydbok på Nrk, rettere sagt. Innimellom lesing av bøker, så liker jeg godt å lese om bøker. Det driver jeg med nå: finner ut hvilke bøker jeg har igjen å finne/lese i forbindelse med årets leseutfordring (the 52 bookclub 2024 challenge), og ellers lese om andre bøker jeg måtte ha lyst til å lese. Det koser jeg meg masse med, minst like mye som selve lesingen av bøker. God helg alle!

Her har den tidligere presten Karsten Isachsen samlet en god del lyspunkter, visdomsord, sitater og noen vitser i bokformat for gjøre lesernes hverdag noe lysere. Boken kan innimellom få smilebåndet til å trekke på seg, andre ganger kan den gi noen tankefulle øyeblikk, mens kanskje mesteparten av tiden leverer den uttrykk, ord og sitater som en ikke skjønner vitsen med, ikke er noe morsomme eller som kun kan virke som bokfyll. Slik som det er med de fleste vitsebøkene jeg har lest, så er det bare et lite utvalg som har noe for seg, og denne er intet unntak, den innholder noen godbiter, men flesteparten av bitene i boken gav ikke så mye mersmak. Et par eksempler på noen av de gode lyspunkter er: ”An apple a day keeps the doctor away. If you are good at throwing” etterfulgt av ”A garlic a day keeps everybody away.” eller denne visdomsperlen av Karen Blixen: ”Den som gjerne vil leve livet om igjen, har overhodet ikke levet.”. Så har vi to eksempler av flere som jeg ikke helt griper: ”Det kreves høy moral av den som skal selge strikk som metervare.” eller denne av Thomas Hylland Eriksen: ”Først en kraftig frokost, så rett til sengs”. Alt i alt en helt middels lysglimts bok.

Jeg leser en av romanene til Georges Simenon, han skrev ikke bare om kommissær Maigret. Denne jeg leser er «Tre rom på Manhattan» skrevet i 1946. Godt fortalt om forholdet mellom to enslige mennesker, sjalusi/mistrohet men også ømhet. Absolutt lesverdig og fengslende. Harald K har skrevet en fin omtale av boka og det ligger an til å bli en sekser på terningen fra meg og!
Ellers har jeg startet så vidt på Gert Nygårdshaug siste, en selvbiografi «Med sommerfuglhåv i Amazonas» Lånt på BookBites.
Da er det bare å lese i vei folkens nå som det er helg! :)

Dette er en stort sett inspirerende bok om mat og næringsmidler som direkte eller indirekte er med på å beskytte, forebygge og delvis kunne være med på en reverseringsprosess av kreft. Vi vet at kreft er en sykdom som alle ønsker å unngå i livet, men som altfor mange får selv om det finnes nok informasjon og fagstoff der ute som viser hvordan man kan forebygge, men også behandle kreft (utenom de konvensjonelle medisinske metodene). Denne boken er et godt steg på veien og er således inspirerende lesing, men samtidig har den sine mangler og direkte vitenskapelige feiluttalelser, som for eksempel at man skal unngå mettet fett og rødt kjøtt. Dette er påstander som boken gjentar innimellom uten klar forskningsmessig grunn. Boken behandler heller ikke noe av det viktigste for å sulte kreftcellene, nemlig kraftig karbohydratrestriksjon i kostholdet. Dette blandet med mange av de kreftbekjempende matvarene ville gjort susen enda mer effektiv.

Boken påpeker på en interessant måte hvordan molekylene som virker skrekkende på kreftcellene ofte må handle sammen for å få forsterket effekt. For eksempel så vil det å blande gurkemeie med pepper gjøre effekten 1000 ganger sterkere. Forfatteren av boken har ikke så mye til overs for tilskudd i denne sammenhengen pga. manglende forståelse rundt molekylenes samlede virkning på kreften. Dette er greit å ha i bakhodet når man inntar mat som bekjemper kreft.

Boken nevner flere matvarer bl.a. hvitløk, mørk sjokolade, omega 3, grønn te og tomater. I senere tid har tomatenes lektininnhold satt spørsmålstegn på om tomater virkelig er den sunne planten for mange som man skal ha det til, så de som viser seg å reagere på tomater bør kanskje holde seg unna, selv som kreftforebyggende matvare, men da er det bare å pøse på med andre matvarer som man tåler, for boken har nok å velge i. Noen matvarer som soya blir tatt fram som et undermiddel, men boken er så vidt innom de negative sidene ved det, men samtidig fremmer boken de gode og kanskje ikke tar nok fram rundt det negative.

Selv om all forskning boken viser til ikke er helt 100% vanntett så er det mye bra å hente her, selv om jeg som sagt ikke kan stå inne for alt, spesielt den konvensjonelle tankegangen rundt fett og kjøtt og hvordan forfatteren sier at istedenfor å bytte ut margarin med smør, så bør man ty til olivenolje, som om smør er den store skurken her.

Jeg stopper deg der, før du involverer for mye av fritiden din til denne bokmeldingen. Det er like greit å bare være helt åpen om at denne historia handler om nazivampyrer.

En bataljon med tyske soldater søker ly i en liten borg i en lite befolket del av Romania. Borgen er dekket av kors på alle vegger, men mangler ellers bekvemmeligheter som strøm og hyggelig selskap.

En av soldatene lar seg invitere til å forsyne seg av et kors og tror du ikke den klumsen greier å rive ned deler av veggen? Altså helt utrolig. Men, bak den veggen, er det noe... er det noen der?

Snart skal det bli folksomt i borgen, den må fylles på med nok en bataljon soldater, en historiker og hans datter hentes inn, og plutselig dukker det opp en mann med rødt hår og en stor koffert.

Den gjentagende setningen "the man with the red hair" får meg av en merkelig grunn til å tenke på en vits om Dan Brown sitt forfatterskap. Det skulle heller ikke forundre meg om Dan Brown har sett mot Wilson for inspirasjon.

Jeg har ikke hørt om Wilson før, men det er litt i samme hylle som Steven King dette, kanskje noe lettere i formen. King ville nok spilt ut noen av  ideene videre, men nå er vi hvertfall spart for et par hundre sider.

Jeg lar tre av seks SS-soldater forsvinne sporløst fra vaktposten sin for denne mildt gufne historien.

Lettlest og til tider fengende. Det er noe med dialogen som skurrer innimellom. Oppstylted. Helt grei underholdning.

Takk, denne serien hadde jeg helt glemt bort. Gleder meg til å lese videre:)

Den boken har jeg satt på leselisten. Godt tips for å lære mer om Norges Bank gjennom historien.

Denne historien var totalt ukjent for meg. Mannen også forsåvidt, selv om jeg jo har sett opptak fra vielsen av vårt nåværende kongepar.
Er fascinerende liv, som startet på Madagaskar. Som sønn av misjonærer var livet hans staket ut, og selv om han fulgte retningen, tok han mange krumspring på veien, noe som endte i fortvilelse.

Fortelleren er Jesu mor, som lever i eksil etter sønnens død. Synes historien er litt usammenhengende, men beskrivelsen av korsfestelsen var brutal, rå, og veldig godt skrevet.

Kanskje et skudd i blinde, men denne kaster lys over den politiske og økonomiske situasjonen på den tiden. Har ikke lest den selv, foreløpig kun på ønskelisten.

A short story collection of weird and ghostly tales – filled with uncanny mystery - by Ambrose Bierce, a renowned American writer, journalist, satirist and poet. His writing is mainly realistic or naturalistic and often concerns war, but I’m only interested in his supernatural short stories. Especially since I’ve heard that his literary output and influence on supernatural literature is comparable to Edgar Allan Poe. (They have a very different literary style, though!)

Even though Bierce was a skilled and experienced writer, most of his stories are either a bit too tidy and systematic or structurally uneven, cryptic and confusing. To me, he seems to be forsaking or downplaying striking prose, imagery and atmosphere for suspense, unsettling speculation and surprising and/or grim endings. Not always, but most of the time. That’s what I personally liked most about his stories, though; horrifying events, deaths, strange beings and psychological state of minds shrouded in mystery, violence, deterioration and poetry.

“Oh God! what a thing it is to be a ghost, cowering and shivering in
an altered world, a prey to apprehension and despair!” (42)

My take is similar to Lovecraft’s in that he says that “Bierce’s work is in general somewhat uneven. Many of the stories are obviously mechanical, and marred by a jaunty and commonplacely artificial style derived from journalistic models; but the grim malevolence stalking through all of them is unmistakable, and several stand out as permanent mountainpeaks of American weird writing.” (Page 63 in Supernatural Horror in Literature: And Notes on Writing Weird Fiction)

In addition, he points out that "Bierce seldom realizes the atmospheric possibilities of his themes as vividly as Poe […] Nevertheless the genuineness and artistry of his dark intimations are always inmistakable, so that his greatness is in no danger of eclipse.” (65)

His stories, alongside Poe’s, could be described as proto-weird fiction, predating the The Weird Tale and classic weird fiction by just a few decades. He is worth a read if you are interested in the development of that kind of literature, that classic spooky horror stuff - especially about ghosts and other supernatural creatures lurking in the dark. My favorites are “An Inhabitant of Carcosa” (1886), “The Damned Thing” (1893) and “Moxon’s Master” (1899). Each of them are pretty cool and brings something fairly new to the table, so definitely go check those out.

The cover illustration of my luxurious deluxe edition from Pushkin press is pretty stylish, by the way! I love that shiny, almost unearthly glowing orange, the terrified man holding a candle behind a window and what appears to be barb wiring trying to break in and invading the whole frame of the front, seemingly alive and deadly. This is a keeper.

A short review of each story:

The Damned Thing - (1893) - 6

A very early example of the classic horror trope of (view spoiler). (SEE what I did there?) The explanation behind this one is actually more science based, though, than supernatural, which I think is pretty neat.

It's is divided into four chapters/parts. (Bierce seems to like dividing his narratives into different parts and viewpoints.) In the opening scene, there are seven people gathered around a man’s corpse for an inquest into the mysterious circumstances surrounding his death. One witness arrives to give testimony under oath. His name is William Harker, and he recalls, unsettlingly: “Nothing that I had ever seen had affected me so strangely as this unfamiliar and unaccountable phenomenon”(15).

That phenomenon is the Damned Thing!

And then we simply listen to Harker’s account about what happened to Hugh Morgan. What’s interesting is Harker visited Morgan “to study him, and his odd, solitary way of life” because Morgan “seemed a good model for a character in fiction” (13).

I agree. Morgan is like every human being in the face of powers beyond their apprehension. Simply because we lack perspective, the prerequisite knowledge, or because human senses have their limitations, because we lack the technology, the right instrument to measure such things. Lovecraft must have drawn some inspiration from this piece! I mean, “there are colors that we can not see” (25)!?

That’s what I like about this one. I liked that this story is short, but effective and suspenseful! Bierce keeps us guessing, keeps us wondering and questioning and peering out of our windows and into the night, fearful of unseen things lurking in the forest.

We so rely upon the orderly operation of familiar natural laws that
any seeming suspension of them is noted as a menace to our safety, a
warning of unthinkable calamity. (16)

The Moonlit Road (1907) - 5

A ghost story and a murder mystery presented in three parts from three different perspectives: The mother, the father and the son. I won't spoil anything else, but I really liked the way Bierce set up the narrative. There's such a stark difference between the three people and perspectives, and key elements of the event is revealed by each of them, making the story a very engaging read. I liked the prose too; it's like the words are uncomfortably distorted in some way, as if they’re spoken through a thick ghostly veil.

Standing upon the shore of eternity, I turn for a last look landward
over the course by which I came. There are twenty years of footprints
fairly distinct, the impressions of bleeding feet. They lead through
poverty and pain, devious and unsure, as of one staggering beneath a
burden --

Remote, unfriended, melancholy, slow.

Ah, the poet's prophecy of Me -- how admirable, how dreadfully
admirable!”

An Occurrence at Owl Creek Bridge (1890) - 3

I read this at university for a short story class. I distinctly remember a guy falling into the water and people shooting at him. The ending definitely surprised me then, and since it's been ages since I last read it, it surprised me again now! I don't think I really liked it at the time, and I still don’t. It’s sad and intense, sure, but I’m not that into war and guns and swimming. In my dust jacket, it says it's "among the most famous American stories ever written". Very well. That doesn’t make me like it more than three stars.

These sensations were unaccompanied by thought. The intellectual part
of his nature was already effaced; he had power only to feel, and
feeling was torment. (57)

The Death of Halpin Frayser (1891) - 5

I'm not sure what to make of this one, but I found it fascinating. It's a fairly psychologically complex and elaborate story. Quite Freudian, one could argue, even if it's written before that guy’s theories became a thing. The atmosphere is dreamy, feverish and most of all weird. The supernatural element too. I can't tell what that was. Was it a ghost, a zombie, a vampire, a witch or a manifested nightmare?

Over all was that air of abandonment and decay which seems nowhere so fit and significant as in a village of the forgotten dead. (91)

I couldn't give it a full rating simply because there were too many moving parts and too much that I didn't understand, but I enjoyed the way it was written. Poetic and creepy. And that poem was chef's kiss!

From among the trees on either side he caught broken and incoherent
whispers in a strange tongue which yet he partly understood. They
seemed to him fragmentary utterances of a monstrous conspiracy against
his body and soul. (72)

The Suitable Surroundings (1889) - 3

A boy is venturing into the woods and finds a spooky house. Cut to the day before and some men are having an interesting conversation about literary enjoyment; that a work needs to be read under certain circumstances to have its full effect. Especially horror stories.

I liked the premise, and their conversation was interesting, but the execution confused me. I misunderstood what happened on my first reading. Thankfully, someone else helped me by pointing out what the deal was.

“There are certain emotions which a writer can easily enough excite
[…] But for my ghost story to be effective you must be made to feel
fear – at least a strong sense of the supernatural […] I have a right
to expect that if you read me at all you will give me a chance; that
you will make yourself accessible to the emotion that I try to
inspire.” (106)

Initially I gave it two stars, and it’s a four-star tale, to be fair, but I ended up on three stars because it didn’t grab me on the first read as it’s supposed to.

The Middle Toe of the Right Foot" (1890) - 2

A haunted house story, I think. Nothing grabs me, and again I'm in the dark as to what happens. There’s no atmosphere, no build-up. No mystery. But there's a duel to the death with knives by a pair of forgettable characters. And then there's a ghost and someone dies. I guess. Oh well.

In the blaze of a midsummer noonday the Old Manton house was hardly
true to its traditions. It was of the earth, earthly. The sunshine
caressed it warmly and affectionately, with evident disregard of its
bad reputation. (128)

Moxon’s Master (1899) - 5

Speculative writing at its best. Much like “Frankenstein”, I’m urged to pose these questions: What is life, intelligence, instinct, reason, sentience, free will, cause and effect? Is consciousness an illusion? Are machines and humans the same in any significant way? I think Bierce alludes to the theory of panpsychism, but still he seemed to be way ahead of his time with this science fiction story with a dramatic gothic vibe to it. A chess playing robot in 1899? Dangers of AI? What a pleasant surprise!

The theme has, unsurprisingly, been explored thousands of times since, but it must’ve been very innovative at the time, and I still think the story has aged well.

Consciousness is the creature of Rhythm. (143)

An Adventure at Brownville (1892) - 4

A man sits on a fallen tree and observes a family of lizards one night when he hears two voices – “a woman’s, angry, impetuous, rising against deep masculine tones, rich and musical”. (153) He doesn’t know who they are, but they are acting very strange. There are a lot of unanswered questions about them throughout the story, and you never quite figure out who they are or what they’re doing. This is another one of those stories where you’re in the dark as to what really happens and what kind of supernatural being the characters are encountering. It’s both frustrating and intriguing at the same time.

But a moment later I heard, seemingly from a great distance, his fine
clear voice in a barbaric chant, which as I listened brought before
some inner spiritual sense a consciousness of some far, strange land
peopled with beings having forbidden powers. (162)

The Eyes of the Panther (1897) - 2

A woman refuses a marriage proposal and insists that she is insane and/or possessed because of something that happened to her mother. I think. And there’s a scary panther there, or not. And someone might be a werewolf, or it might just be a subconscious instinct or desire. Bierce is being too convoluted again, and not in a good way.

Surely in such a mind imagination once kindled might burn with a
lawless flame, penetrating and enveloping the entire structure. (184)

The Spook House (1889) - 4

A family mysteriously disappears from a plantation house in 1858. A year later, two men are forced to take shelter there. The story is about what they experience inside, and let me tell you, it’s some gruesome and nasty and eerie stuff! Lovecraft actually said

This apartment was suffused with a faint greenish light, the source of
which I could not determine, making everything distinctly visible,
though nothing was sharply defined. (195)

An inhabitant of Carcosa (1886) - 6

My favorite! A man from the ancient city of Carcosa awakens in a dreamy, unfamiliar, hostile environment. Very weird, poetic and atmospheric, which is what I love the most. That ending is so perfect!

This story seems to have served as inspiration to several notable authors, for instance Robert W. Chambers, who used the same setting for The King in Yellow. I wish Bierce had written more like this, but alas, it seems to be an exception.

So old seemed these relics, these vestiges of vanity and memorials of
affection and piety, so battered and worn and stained -- so neglected,
deserted, forgotten the place, that I could not help thinking myself
the discoverer of the burial-ground of a prehistoric race of men whose
very name was long extinct.

New words:

Inquest = a legal or judicial inquiry, usually before a jury, especially an investigation made by a coroner into the cause of a death.

Extravasate = to force out from the proper vessels, as blood, especially so as to diffuse through the surrounding tissues.

Privation = lack of the usual comforts or necessaries of life

Jeg har alltid trodd at Hemingway skriver om gamle menn som sitter i en stol og ser utover fjorden. Så feil kan en ta, for innledningsvis fremstår dette som det beste av Alistair MacLean.

Amerikaneren Robert har meldt seg til tjeneste mot fascistene i den spanske borgerkrigen. Nå finner vi han i skogen med sekken full av dynamitt og med beskjed om å få sprengt unna en bro.

Som medhjelpere oppsøker han den lokale geriljagruppen, en samling meget besynderlige karakterer med hver sin meget besynderlige forhistorie. Og midt i blant dem, en kvinne.

Alistair Maclean var blant annet kjent for å ikke ha noe romantiske innslag i noen av sine historier, vi kan derfor trygt avslutte den sammenligningen. I stedet går nå vår hovedkarakter Robert over i forundringsmodus resten av boken.

Nå er det ikke galt å stoppe opp litt innimellom og undre seg litt, men her har forfatter undret seg bort fra hele historien. Med bombeflyene jagende over hodet og en bro som venter på å sprenges, finner heller Hemingway det for godt å la sin hovedkarakter legge frem og drøfte både fortid og fremtid.

Vel, denne Hemingway er fortid for min del nå, jeg er IKKE IMPONERT!

Ytterst omfattende og deprimerende lesning om Gulag, Sovjetunionens straffe- og arbeidsleire som gjennom nærmere førti år tok livet av mellom to og seks millioner mennesker.

Formatet er litt vanskelig å plassere, for selv trodde jeg at dette var mer sakprosa men forfatteren selv hevder at det er hverken et historisk eller en vitenskapelig tekst, men heller en samling folkeminner, "folklore", ispedd egne betraktninger.

Åja, kåseri tenker du da, men nei, det er det absolutt ikke. Essay er ordet du leter etter, du vet den sjangeren Knausgård har fullstendig ødelagt, eller den sjangeroppgaven du fikk i stil-lekse som du uansett leverte inn som kåseri.

Solzhenitsyn går både strategisk og billedlig til verks og beskriver kapittel for kapittel de forskjellige stadiene i et fangeliv. Arrestasjon. Det første forhøret. Den første cellen. Den første natten. Og så videre.

Det er altså et ganske voldsomt og mørkt verk som anbefales til de som føler de har litt formye solskinn i livet sitt, eventuelt til de som liker å fordype seg i et tema men som samtidig hater sakprosa.

Vi forlater sjangeren "dannelsesreise" for et lite øyeblikk og sjekker innom Torstein Knarresmed i femte bok av Jomsviking. Torstein har jo en uheldig egenskap i å plassere seg i begivenhetenes sentrum og ikke komme spesielt godt uttak det. Lykkes han bedre denne gang?

Han prøver hvertfall der vi finner han i jomsvikingenes borg, drikkende, deprimert og litt tung i magen. Det ser ut som om han hvertfall prøver å ikke ta del i alt av vestlig verdenshistorie for et par år. Men selvsagt, der kommer Olav den hellige med de kristne støvlene sine og roter det til for Torstein.

Ja, så må han ut på tokt igjen da han Torstein. Det må være lov å si at det er en berg- og dalbane, for han er heldig når han overlever de første femti sidene, og de neste femti, og de neste femti, og de .. omtrent som i de forrige fire bøkene.

Men det er jo kjekt å lese på dette da. Han er flink til å skrive han Bull-Hansen og en må nesten hele tiden glede seg til neste bind i serien og heller la det gli forbi i stillhet at det bare skulle være en, eller tre, eller fem, wller hvem vet antall bøker, og at han får nå påfallende mye med seg denne uheldige mannen.

Siden jeg nå har testet ut både sci-fi og fantasy dette året, har jo Bull-Hansen litt av hvert der å by på også, om jeg skal sjekke utnoe nytt i påvente av ny bok om Torstein. Hvertfall anbefaler jeg meg selv det fremfor forfatterens blogg, for der vet jeg ikke helt hva en kan finne.

Terningkast: Tre av fire veltede gudestokker.

Vistnok i sjangeren "dannelsesreise", møter vi først den unge legen Wilbur Larch som etter et uvanlig møte med en prostituert, får innblikk i grasrotas helsetilbud for de som må håndtere uønskede svangerskap. Ganske voldsomme greier, si!

Wilbur ender etterhvert opp med sitt eget barnehjem og undergrunns abortklinikk og her dukker også bokens hovedperson, Homer Wells opp på dørstokken. Etter en serie mindre vellykkede forsøk på adopsjon finner tilslutt Wilbur ut at Homer som snart er tenåring like gjerne kan trenes opp til å bli abortlege.

Jeg trodde historien handlet om å plukke epler, og i retrospekt ser en at det er et glimrende markedsføringstriks for å få bygdefolk til å lese seg opp på sentrale verdispørsmål.

Historien er lagt til mellom- og etterkrigstiden og hvor datidens samfunnsutvikling var lite hengiven og oppmerksom på kvinnehelse, men dersom folk i USA leser klassikere er det vanskelig å se for seg at noen er annet enn forkjempere for fri abort etter denne boka. (og sosialister etter lesing av Vredens druer).

Forøvrig, et(t)er å ha klokket inn på ca ti ukers lesetid må jeg plassere Irving i kategorien "lett å legge fra seg, vanskelig å legge bort". Det er kanskje i overkant innholdsrikt og omstendelig dette her. Samtidig, vanskelig å argumentere mot at det er verdt investeringen.

Jeg triller fem av seks .. ehm .. glem det.

Det var behov for noe lettere etter to måneders dannelsesreise med John Irving, derfor et gjennlytt av en bok jeg allerede har lest, men tilbake i 2015. Håper virkelig den var like god som jeg husket den!

Hovedkarakteren, en pensjonert etteretningsoffiser, blir oppringt av en kompis som etterforsker et mord hvor offeret oppskriftsmessig er skamfert på det grøvste. Grov skamfering er en populær trend vi skal bli mer kjent med videre ut i boken, og noe som oftere en før blir brukt i krimsjangeren for å dekke over manglende kvalitet i historien.

Etter å ha introdusert de involverte virker det som om forfatteren begynner å kjede seg og derfor settes det straks i gang med mer unødig grov skamfering. Dette påfølges av et par mindre vellykkede forsøk på å forklare hvorfor resten av historien skal foregå i Tyrkia.

Deretter fungerer det relativt godt for forfatter. Tempo, spenning, alt tilsier at dette blir det film av. Det kan det også bli, men kanskje ikke før oppfølgeren kommer til sommeren neste år.

Det er altså tidvis ganske bra spionthriller dette her, selv om den plages av de sjangerproblemer en forventer at den skal ha. Men god nok til å leses flere ganger? Det er jeg ikke overbevist om.

Terningkast: 1 av 2 utplukkede øyne.