Bokelskere.no

Proust — ettertanker etter felleslesningen.

Vi i Lesesirkelen av 2024 har med Swanns kjærleik gjort oss ferdige med Marcel Proust for denne gang. For meg var historien om Swann og Odette et fint gjensyn, men romanen omfatter en god del mer som er verdt å utforske. Det er derfor ikke så rart at Prousts bindsterke På sporet av den tapte tid i seg selv har ført til en en hel rekke analyser, kommentarer, håndbøker, tegneserier og selvfølgelig film.

Her et utvalg bøker som jeg selv har hatt glede og nytte av til å gjenoppfriske og utdype gode leseminner fra På sporet av den tapte tid.

• A guide to Proust av Terence Kilmartin, London 1983. Smart, liten håndbok om karakterene, historiske personer, stedene og temaene i På sporet.
• Att läsa Proust av Olof Lagerkrantz, Borås 1982. Lettlest og underholdende om sentrale temaer hos Proust. Han påpeker at Swanns estetiske engasjement framheves sterkt, mens Odettes interesse for mote og elegante klær blir underkommunisert. I dag vet vi jo at klær og drakter inngår som en selvfølge i Nasjonalmuseets samlinger.
• Begærets by av Bjørn Bredal, København 1998. Byen er Venezia, som spiller en stor rolle som det ideelle reisemålet i På sporet.
• Le Paris literaire et intime de Marcel Proust av Henry Raczymow, Paris 1997. Bildebok om gater, parker, interiører, personligheter m.m. i tidsrommet 1870-1914.
• Om Proust av Samuel Becket, Oslo 1988. Hvordan skiller Prousts litterære prosjekt seg fra realismens krav?
• Marcel Proust av Henrik Langeland, Oslo 2001. Norsk innføring i Prousts livsverk.
• På sporet av Marcel Proust av Ragnhild Reinton, Oslo 1993. En akademisk litterær analyse.
• Kunsten eller livet? hva Marcel Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er av Karin Gundersen. Oslo 2013. Lett tilgjengelig bok om Prousts bruk av bilder (metaforer).
• How Proust can change your life av Alain de Botton, London 1997. Et vittig, egentlig umulig, men likevel informativt alternativ til litterære analyser.
• In Search of Lost Time: Swann’s Way, a Graphic Novel, tegnet av Stéphane Heuet, New York 2015. Hele første del med «Swanns kjærleik» som tegneserie på 225 sider. Nydelig hefte i duse farger.

Oppdatert 27.9.24. Takk for innspill fra Kirsten Lund.

Discworld er anbefalt meg før, men jeg tror ikke jeg klarte mer enn en side før jeg hoppet av og sikkert over på noe av Douglas Adams. Denne gang klarte jeg meg bedre og fullførte hele første bok. Bare førti igjen nå.

Så er det ikke tilfeldig at jeg nevner Douglas Adams, for de er på en måte samme forfatter, bare i hvert sitt univers. Samme humor, samme trang til å skrive seg inn i parallelle dimensjoner ved første mulighet. Her settes det grenser kun for å få mulighet til å tråkke over de senere.

Og som i Haikerens Guide er hovedpersonene helter, først og fremst på tross av noe. Bare det at de er i live er fryktelig irriterende og uforståelig for døden selv, selvsagt nok en karakter i serien, hvis oppgave først og fremst er å frustrere seg over å ikke få tak i de førstnevnte.

I tillegg til at dette er første bok i kategorien fantasy jeg noen sinne har lest, fikk jeg nok et kultursjokk. For Pratchett bruker altså det engelske språk til det fulle, i mye større grad enn det de engelskspråklige kriminologene og biografene bruker. Så selv om jeg jevnlig leser eller hører på engelskspråklige utgivelser, er det da først når jeg plukker opp det jeg tidligere trodde var barnelitteratur at jeg også må bruke ordboka. Tilpass for meg.

Men altså. Det er bare helt absurd det som foregår i Discworld, og ikke urimelig å se for seg at jeg plukker opp et par bøker til. Jeg triller terningen helt opp på .... mellom sju og ni. (D12).

Det gikk ikke veldig bra for Andy Weir når han skulle følge opp The Martian. Historien om en skikkelig god fiberkabel og månens eneste smugler gav lite god historiefortelling for pengene. Artemis var rett og slett en dårlig bok. Men er det lettere å følge opp en dårlig bok enn en god?

Absolutt! Andy Weir forstod kanskje at han nok burde holde seg til det han kan, å fortelle om en litt sarkastisk type som sitter fast et sted alene ute i verdensrommet.

I Project Hail Mary dukker det opp en mikroorganisme med ca navn Astrofugde som livnærer seg seg av solenergi. Så grådige er de at det blir nesten ikke noe solenergi igjen.

Først tenker alle, Hurra vi klarer 1,5 graders målet før 2030! Men kort tid senere, Ånei, vi er alle døde i 2060, men kanskje vi kan drøye det litt med å kraftig øke drivhusgassene!

Som du forstår, her er det en artig vri på klimakrisen hvor forfatter må finne en tilfeldig fysikklærer fra videregående skole for å redde både dag og verden.

Og fysikk, kjemi og matematikk er det mye av i denne boka. Såpass mye at en bør nesten like det litt. I tillegg er det også en liten vri underveis som utfordrer tanken om å lese et essay om o-fag på videregående-nivå.

Kort oppsummert, en mye bedre jobb av Andy Weir. Jeg tipper solide 7,3 på IMDb for kommende filmutgivelse.

For et par år siden hadde jeg gleden av å lese Colling Nielsens fortelling om den danske borgerkrig, en mildt sagt ellevill skrønehistorie, nå trygt plassert blant andre tidløse favoritter i min imaginære bokhylle.

Hva så med denne historien, er denne ellevill óg? Det kan jeg svare et rungende nja på, men helst er det andre tabloide ord som ville passet boken bedre. Forkvaklet? For i tillegg til å være ellevill kan en også være trygg på at det er plass til noen uromomenter her.

Det er altså fremdeles Danmark, omtrent nå, men samfunnet har utviklet en intens oss-mot-dem-tanke. Se for deg Christian Tybring-Gjedde som statsminister en tiårs tid. De aller fleste ikke-etniske dansker er samlet i gettoer og på vei til å skipes til en nyetablert kontainerlandsby Danmark har etablert i Mosambik.

Samtidig er det "oss", de "gode" i fortellingen, som på rett side av sperringene, begår en endeløs rekke av umoralske handlinger i et crescendo som utløses i beskrivelsen av en kunstinstallasjon på slutten av fortellingen.

Han er jo helt hemningsløs han Kaspar. Det er leseverdig helt på toppen av skalaen, samtidig som det er ikke helt friksjonsfritt å komme seg gjennom.

Jeg triller fem av seks diende bestefedre for denne boka.

En god del år etter at jeg kjøpte Steinbecks samlede verk klarte jeg tilslutt å klamre meg gjennom en av bøkene før jul. Og Vredens druer viste seg å være et solid stykke arbeid med evigaktuelt tema men også et godt stykke omstendelig i form.

Hva da med dobbelt så tjukke Øst for Eden? Dobbelt så omstendelig? Evige utredninger om maisaksens vekst, tur/retur for skilpadden som krysser veien? Får vi følge bilselgeren en hel arbeidsdag? Heldigvis ikke.

For en skulle knapt tro det er samme forfatter som står bak disse to bøkene. Nå er jeg av og til litt usikker på hva mitt fagområde er, men det er ikke nødvendigvis tekstanalyse. Uansett er det tydeligvis mye som har skjedd for Steinbeck på de tretten årene fra han skrev Vredens druer og frem til denne boka ble lansert.

Jeg skal ikke kjede dere med å skrive om hva historien handler om, det høres uansett ikke særlig spennende ut. Det er litt rydding av stein her, litt planting av trær der. Det som er spennende er hva Steinbeck gjør med karakterene.

Noen ganger får de det bare virkelig bra til, som Carsten Jensen i Vi, de druknede og Hans Fallada sin Alle dør alene. Bøker som ikke kjennetegnes av helt magisk plot men av unikt beskrevet karakterer som opplever helt vanlige ting. Okey ikke helt vanlig da men nesten.

Øst for Eden er altså full av slike unike karakterer, og for min del kunne den vært enda et stykk Vredens druer tykkere. Carsten Jensen og Hans Fallada må rydde plass på toppen av pallen. Her er det bare for Steinbeck å tatovere på terningkast seks med det samme.

Okey, så problemet for miljøaktivistene er at oljeindustrien har rett. Olje og gass står bak over halvparten av all eksport og er grunnlaget for en stor del av inntektene til den velferdsstaten vi kjenner i dag.

Men, oljelobbyen har også et problem, for klimaaktivistene har rett de óg. Å fortsette med olje og gass vil være både en økologisk og økonomisk katastrofe.

Her ser det ikke ut til å være noen vinnere, men jo, det er vist det, for Sylvi Listhaug vinner når arbeidere og aktivister krangler. Eneste løsningen er: Innestemme.

Så er dette først og fremst en bok om industripolitikk, eller rettere sagt hvordan etablere ny grønn kompetansetung industri som kan fylle eksportbehovet for fremtiden, et lite stykke utenfor det jeg vanligvis interesserer meg mest for (Pasta carbonara og Frisbeegolf), men om det å lese denne boka bidrar til å skuffe Listhaug er jeg med.

Utgiveren Manifest er forøvrig tenketanken som skal levere politikk til Rødt og SV, en slags Civita for ytre venstre. Da er det noe interessant at de argumenterer for havvind som jo er ganske upopulært på venstresiden.

Uansett, jeg er også villig til å revurdere en rekke av standpunktene mine om det bidrar til å gjøre Listhaug lei seg.

Jeg kjenner ikke mye til Ålesund eller øyene rundt. Jeg vet det er mange tidligere Lillestrøm-spillere på Ålesund sitt fotballag og så har jeg lest at byen kommer til å være sentrum for en øko-anarkistisk revolusjon om en tyve års tid.

Denne historien, en oppvekstroman lagt til øya Giske på åttitallet, altså seksti år før en blir henrettet for å ikke kildesortere, er litt enklere å kjenne deg igjen i. På Giske møter vi Rune, den eneste gutten uten mellomnavn.

Noe det er mye av på Giske, er det som er både vanlig men samtidig også litt rart. Som at alle har enten upassende mellomnavn, eller enda mer upassende kallenavn, eller at oregano anses som så sterkt krydder at øyboere flest går store omveier rundt husene som bruker det.

Det er litt deilig å ikke lese oppvekstroman som handler om Oslo på 60-tallet, eller som er i overkant detaljfokusert. Personlig tar jeg gjerne seks bind av Rune, hans vanlig uvanlige venner og de mildt sagt skrønete historiene hans.

Terningkast: M / G

Hugo tror han er vaktmester i blokka der han bor, eller rettere sagt, trygdeblokka han er plassert i. Aldershjemmet i bunnen, deretter de narkomane, og helt på toppen, alkoholikerne.

De lever sitt eget liv. Storbyen ligger under vann uansett og på tv går statskanalens eneste program, "Innsjekk" med Helena. Ingen får nok av Helenas spørrende ansikt der hun boltrer seg blant syke, innsatte og døende.

"Hun gjentar bare alt som blir sagt", sier noen, men de blir fort hysjet på, for om ikke hovedpersonen så er Helena midtpunktet i hva som må forstås som en herlig, og kanskje nødvendig satire over den sjanger av dokumentarer om folk som kan sjekke seg inn, og ut igjen av andres kriser.

Uansett, Hugo opplever seg selv som limet i blokka. Merkelig nok deles ikke dette av øvrigheten. Når Helena sjekker inn ser han muligheten for oppreisning. Men jeg kan avsløre, det blir forviklingar.

Det er nydelig opplegg dette her. Ikke bare klarer Axelsen å beskrive den bortimot fullstendig moralske kapitulasjon hvor samfunnet deles i et oss mot dem, men hun klarer å lage satire av det samtidig.

Jeg triller terningkast seks for oss, og tre for dem.

Fortellingen om den ganske usle Jean Valjean som møter den temmelig uselviske biskopen av Digne og får sin vekkelse.

Det fungerer godt for Jean når han prøver å være god, men akk så mange elendige å være god for. Det kan rett og slett ikke gå godt for alle.

Hugo er virkelig god når han forteller. For en historie! Desverre er han ikke like god når han skal beskrive noe, og ikke minst begrense seg.

Altså, om ikke verdens tjukkeste bok, så hvertfall den lengste. Det tar jo aldri slutt! Vent, er det en nabo? Lurer på hvordan gata hans ser ut, la oss bruke tre kapitler på det.

Og Waterloo, tenk å få oppleve det slaget gjenfortalt av en av verdens mest kjent forfattere. Men ikke slik, nå vet jeg mindre enn før.

Nydelig og episk, men er dette boka hvor en anbefaler en forkortet versjon? Over to måneder brukte jeg! Uansett, minimum terningkast fem.

Anekdotesamlinger er alltid et friskt pust. Ikke at jeg helt kan si hvor grensa mellom skrøner og anekdote går, men at dette er noe annet enn Vredens druer og Øst for eden, den saken er hvertfall grei.

Boka beskriver hverdagen i gata Cannery Row. En gate full av karakterer, den ene mer karakter enn den andre. De holder egentlig ikke på med noe spesielt, likevell blir det som regel noe rot ut av det.

Den minner meg litt om filmen Smoke, den alle måtte se når de bodde i kollektiv på nittitallet. Hvor handlingen er mer knyttet opp mot et sted, og følger de som tilfeldigvis dukker opp der.

Jeg er jo svak for skrøner, anekdoter også når det ikke går i tospann med et politisk eller religiøst agenda. I såmåte passer denne boka godt for de som trenger noe som kan pares med sol, hengekøye, saft og/eller slalombrus.

Først og fremst en såkalt shout out til telefonkioskene landet rundt som tilbyr gratis lesning i alle kategorier og kvalitet. Barnebøker, krim, NOUer. De har alt. Denne boka plukket jeg opp i en kiosk på Jessheim. (*gjør Jessheim-tegnet). Det er altså ingen grunn til å ta med seg lesestoff hjemmefra når en skal på norges-ferie.

Simon Stranger snublet over at hans jødiske bestemor vokste opp i Rinnan-bandens hovedkvarter. I kjelleren der Rinnan torturerte hundrevis av motstandsmenn og -kvinner holdt bestemor barneteater få år senere. Må bli bok av slikt!

Stranger beskriver mellom- og krigsårene til sine jødiske besteforeldre og Henry Rinnan, og det er klart, det er relativt grimme saker. Ikke bare det Rinnan gjorde, men hva slags svigermor kjøper Rinnans bandekloster og forærer det som et familiehjem til et ungt nyforelsket jødisk par nylig overlevd krigen?

Boka er skrevet i et slags historisk Conn Igulden-aktig romanformat. Bruk historiske fakta som rammer, dikt opp resten. Og det funker bra, han er jo flink han Simon. Jeg savner gjerne i slike bøker at det som kan ha kildehenvisninger kan skilles fra det som er oppdiktet, men en kan vel ikke få alt heller.

Uansett, bra levert gratisbok fra bibliotekenes telefonkiosker.

Kritikerrost og faglig grundig bok om en spesiell viking fra 850-tallet. Norge, Bjarmeland, Irland og Island er arenaene denne historien fra virkeligheten utspiller seg.

Og joda, dette er bra saker selv om jeg personlig datt litt av i den… -side opp og side ned… -nøye beskrivelsen av enkeltindivider, slekt og slektskaps-allianser som forfatteren ruller opp.

Men bevares, Den svarte vikingen er interessant og meget kunnskapsrikt om en fjern og lite kjent epoke i vår historie. Bergsveinn Birgisson har utført et storslått og imponerende verk!

Digitalisering av fag er ikke det jeg brenner mest for, selvom jeg synes det kan være innenfor med noe som en variasjon i undervisningen. Boken tar oss inn i matematikkens verden der de digitale hjelpemidlene blir tatt fram som redskap for elevenes læring.

I utgangspunktet er boken kjedelig og gav meg ikke så mye, selvom den er endel av penusmet (sidepensum) i matematikkstudiene jeg tar. Det hjelper heller ikke når store deler av boken er på nynorsk og at det presenteres og prates om verktøy som jeg selv ikke har vært borti, og det på en noe uinteressant måte, men det kan jo ha med det å gjøre at matematikk ikke akkurat er mitt favorittfag. Det positive er at man kan hente noen digitale tips hvis det skulle blitt aktuelt.

Den vitenskapelige og forskningsbiten hvordan elevene tar nytte av matematikk på en digital platform er også tynn. Ved den ene anledningen innrømmes det delvis at dette ikke er til så stor gagn for elevenes læring (med tanke på Dragonbox), men at de stort sett kun kan lære å gjøre det bra i det gitte spillet eller programmet som de blir trent i. Men det ser ut som forfatterne mener at det digitale er kommet for å bli og dermed bør man gjøre det beste ut av det. En annen studie boken bygger på baserer seg på intervjuer av kun fire lærere, noe som er i tynneste laget for å kunne få troverdige vitenskapelige resultater.

Alt i alt innholdt boken noe småtteri man kan ta med seg, men ikke det helt store for min del. Kanskje den passer bedre for noen som har den digitale interessen innenfor matematikkfaget.

Denne leste jeg for elevene i førsteklasse som jeg er lærer for. Boken var helt grei, men man merket at boken er oversatt fra tysk og innholder et litt annerledes skolesystem en oss i Norge. Hovedpersonen Frans begynner i førsteklasse som 7åring, når det vanlige i Norge er at man er 5 og 6år. Her kunne jo oversetteren/forlaget kanskje søkt om tillatelse til å forandre litt på dette for å tilpasse det det norske. Ellers en grei bok som tar for seg temaer som mobbing og det å begynne på skolen.

Tore Renberg sin siste bok har jeg også notert meg. Fin sammenstilling du har der med forskjellige forfattere som viser og ikke forklarer. Det appellerer til meg også.