Bokelskere.no

Boken gir et lite historisk tilbakeblikk på medisinens historie, både rundt de etiske sidene, kunnskaps og omsorgssidene. Trond Berg Eriksen nevner stadig Hippokrates, den moderne legekunstens far, samt Aristoteles og Platon. Han holder heller ikke skjult den rolle kristendommen har spilt når det kommer til medisin og det å ta vare på de syke og skrøpelige i samfunnet. Forfatteren gir også noen små glimt i hvordan ting til tider gikk galt og hva f.eks. væromslag ble ansett å kunne gjøre med helsen.

Berg Eriksen ser ut til å være ganske positiv, i hvert fall noe nøytral til kristendommen, men når han kanskje er på det mest positive så kan det plutselig se ut som en liten vending til at han kaller Det nye testamentet for myter, samt at han sidestiller en av Jesu lignelser som en myte. Han kan bl.a. nevne slikt som: ”Den kristne mytologien trekker mennesket ut av seg selv og inn i en stor verden. Kristendommens fortellinger og bilder gjorde verden større og mer forunderlig.”(s.190) Hva han nå enn mener med det. Berg Eriksen er også inne i filosofiske, abstrakte og tvetydige tankebaner som gir lite mening for meg som leser, men så kan det plutselig snu og interessante fenomener dukker opp, slik som hans kritikk mot Sigmund Freud. Boken tar også interessant frem hvilke forhold romere og grekere hadde ovenfor de svake og vanskapte i samfunnet, dvs. et rimelig dårlig forhold, der kristendommen kom inn som et friskt og hjelpende pust med menneskeverd i bagasjen. Grekere og romere var heller ikke barmhjertige når det kom til uønskede barn.

I tillegg til å mytologisere det kristne verdensbildet og ha en forkjærlighet for Dantes fortellinger, selv om forfatteren trekker fram de positive sidene ved det kristne verdensbildet med tanke på moral og medisin, kan jeg heller ikke si meg enig i det boken bl.a. formidler om at de aller fleste sykdommer og ulykker rammer blindt. Det kan stemme for dem som ikke har innsikt i hva som forårsaker eller kan forårsake forskjellige sykdommer, men det kommer sjelden som en overraskelse hos dem som er noe belest rundt områder som har med helhetlig helse å gjøre. Det med ulykker kan selvfølgelig noe oftere ramme blindt, spesielt hvis man ikke er forsiktig.

Alt i alt en helt middels bok som kanskje er best egnet for dem med omsorgsyrker, men en bok som kunne vært enda mer spennende, tydeligere og interessant formidlet og skrevet. Boken har heller ikke noen konkrete kildehenvisninger å komme med, så leseren må nesten ta noe med en klype salt, men samtidig er mye av det Berg Eriksen skriver, hans egne betraktninger rundt emnet. Boken blir en slags essaysamling, noe som heller ikke er helt min favorittsjanger. Berg Eriksen er professor i idèhistorie så han kan ha en viss faglig tyngde på flere av områdene han skriver om, men skriveriene kunne vært litt mer forståelig fremstilt. Noen ganger må man stoppe opp og tenke; hva mener han egentlig?

Hva er nå dette? En slags Film Noir krimbok som også serverer store mengder komikk. Fra Florida og det jeg vil kalle Redneck-sørstats-miljø. Blir bare en treer på min terning, men i og for seg kan jeg løfte boka opp på en litt dårlig firer.

Farlig fiske er underholdende nok, boka er lettlest og du holder noenlunde lett følge selv om persongalleriet er stort og, for å si det mildt, svært fargerikt. Sprø ting skjer. Mye er veldig burlesk/ overdrevet. Det hele blir litt sånn gammeldags Vaudeville-buskis-moro.

Vel… utrolig nok fungerer denne «fiskesuppa» på et merkelig vis. Hiaasen er en dyktig og erfaren forteller (denne boka er fra tidlig i forfatterskapet). Carl Hiaasen har absolutt talent, og det hele er helt brukbar tidtrøyte hvis du f eks koser deg en ettermiddag under parasollen på en strand i Syden.

Handlingen foregår en gang på 80-90-tallet, følgelig er boka kjemisk fri for internett, datamaskiner og, ikke minst mobiltelefoner. Bare det burde gjøre handlingen og miljøet eksotisk og artig nok for dagens lesere. Hehe, jeg setter i hvert fall pris på gjensyn med en nær, men samtidig, akk så fjern fortid.

Slaven syng ikkje av glede.

Dette er framleis ei sterk, medrivande forteljing om kva slaveri gjer med eit menneske. Sjølv om framstillinga er frå 1830-40-talet, er det ikkje vanskelig å trekke parallellar til undertrykking i vår eiga tid. Éi sak er den utbreidde valden, ei anna praksisen med å nekta slaven å lære seg å lesa. Rasismen som slaveriet gav næring til, slit vi med enno.

Omsettinga til bokmål ved Frode J. Riopelle gjer seg sers godt. Han har òg skrive eit fyldig, opplysande etterord.

Ops! Nå føler jeg meg litt fjollete må dere tro. Jeg har jo trodd en stund at jeg hadde J. D. Vance sin oppvekstroman på leselisten i mange år. Det viste seg å være feil, det var nemlig denne, samme tema men håndtert virkelig forskjellig.

Om vi skal si det er noen likheter så er det at fokuset for begge bøkene i hovedsak er den hvite befolkningen i det såkalte rustbeltet. Men hvor J. D. Vance anstrengte seg for å ikke si noe politisk, anstrenger Metzl seg for å ikke si noe anektodisk. Ja, Metzl har tråkket i sakprosa-beddet.

Metzl vil utforske hvorfor befolkningen i dette området stemmer frem politikk som statistisk påvirker deres egen sikkerhet, oppvekst og helse negativt. Han dykker dypt i temaer som våpenpolitikk og selvmord, helseforsikringer og budsjettkutt i offentlige skoler.

Det er kort oppsumert like solid fremstilt som det er sjokkerende å lese. Men der denne boka kanskje skiller seg fra andre politiske bøker er at den med intervuer som redskap ønsker å skaffe forståelse for hvorfor folk stemmer som de gjør, og ikke bare latterliggjør dem.

Jeg liker selv å tenke at verdien av en politisk bok kan måles av antall meningsmotstandere som leser den. Her har hvertfall Metzl gjort et forsøk og jeg legger tre av fire Bushmaster Mannekort på bordet for denne boka.

Enig, er veldig glad l Amgash -bøkene. Det er fire til I serien så du har mange fine setninger å glede deg til:) Hvis du er noenlunde stødig o engelsk, vil jeg anbefale å lese disse på originalspråket. Selv om oversettelsen er god, er det en del som, rent språklig, ikke så enkelt lar seg oversette uten å miste noe.

Så overraskende og flott! Gratulerer til henne.

Gratulerer til Han Kang!

Hailed as one of the greatest haunted house stories ever written, “The Haunting of Hill House” is widely considered a gothic horror classic. That’s why I got so excited to see that the group “Horror or Heaven” chose it is as their group read for September 2024. I think it’s impressive how the book manages to stand out from all the previous haunted house tales, but as I recently discovered, Shirley Jackson did her research: She read papers by psychic researchers and a lot of traditional ghost stories, and she made sketches of fictional buildings as aid for plot development. She seemed so intent on creating a house that seemed uniquely alive and uninviting - an antithesis to the very concept of home.

It was an act of moral strength to lift her foot and set it on the
bottom step, and she thought that her deep unwillingness to touch Hill
House for the first time came directly from the vivid feeling that it
was waiting for her, evil, but patient. (36)

She succeeded. From the very moment I read the first page and stepped into Hill House myself, I knew I was in the clutches of an offensive abomination. Jackson famously opens the novel by warning you that “Within, walls continued upright, bricks met neatly, floors were firm, and doors were sensibly shut; silence lay steadily against the wood and stone of Hill House, and whatever walked there, walked alone”. (2) It was sometimes hard to visualize the house in a concrete and detailed manner in my mind, but then again far too easy to feel and understand the essence of it, to be enveloped by paranoia and nausea by its depressing and menacing presence. An architectural ill will as it is, unmistakably uncanny by a subtle, yet hostile ambience coming off the designs, features and interior that are all demanding to the eye and strenuous on the soul. As such, the house is a character, with its own body, presence, voice and spirit.

Hill house is practically the antagonist of the entire story, challenging, provoking and confronting its residents at every turn.

It had an unbelievably faulty design which left it chillingly wrong in
all its dimensions, so that the walls seemed always in one direction a
fraction longer than the eye could endure, and in another direction a
fraction less than the barest possible tolerable length […] what
nightmares are waiting, shadowed, in those high corners – what breath
of mindless fear will drift across my mouth. (40)

This experience is therefore made possible by the cast of characters, as Jackson renders the Hill House-effect more vividly through, in my opinion, some very likable people. You have the amiable and curious doctor of philosophy and supernatural investigator, Dr. John Montague, who’s just looking for people who “have been involved in abnormal events” in order to “observe and explore the various unsavory stories which had been circulated about the house for most of its eighty years of existence.” (5) You have the sassy and friendly Theodora, the helpful and down-to-earth Luke and - what I perceive to be the main character – Eleanor, who’s deserving of all the sympathy in the world, for she is finally free of her mother’s clutches and able to explore the world and figure herself out and grow and smile. Yet I feel so much for her, for she is self-deprecating to a fault. Eleanors journey in the beginning from when she decides to accept Montague’s invitation and to when she reaches Hill House is a marvel and delight, told like a wonderful fairy tale. Which brings me to my final point.

“I am like a small creature swallowed whole by a monster, she thought,
and the monster feels my tiny little movements inside.” (42)

Part of what makes Hill House the perfect haunted house is not just the untimely deaths of previous residents, it’s how it seems to change people. How it seems to have such an adverse effect on them. These characters shine so brightly in the beginning, but they subtly regress or corrode mentally and physically as the days go by, as if corrupted by a house which seems to pray on their fears to feed whatever dead things lurking in its diabolic recesses, to strengthen whatever ghost is banging on the walls or whispers somewhere in that dark hallway, to oppress sound and force an atmosphere of eerie silence upon you.

“The sense was that it wanted to consume us, take us into itself, make
us a part of the house.” (139)

I won’t spoil what, but the characters do of course have their fair share of experiences. The purpose of their stay there is scientific, and theories are suggested along the way about what happens – events that are not explicit enough to be supernatural, yet still far enough from merely suggestive of some natural circumstance. Does Jackson ever reveal the source of the haunting? Readers are left to their own devices with that question.

Or rather: it will forever haunt them.

Jeg vil anbefale Stargate - en julefortelling, av Ingvild H. Rishøi.

Vindmøller til besvær

Hva skjer i den lille landsbyen Unterleuten når innbyggerne får presentert planer om utbygging av en vindmøllepark? Handlingen foregår omkring 2010 i en landsby som ligger i nærheten av Berlin, men virker ganske fjernt fra storbylivet. De "innfødte" har sin egen historie og sine egne lover, jf. fra begynnelsen av boka:

Landsbyer som Unterleuten hadde overlevd DDR og visste hvordan man holdt staten fra livet. Unterleuterne løste problemer på sin engen måte. De løste dem seg imellom.

Ved å plassere noen nykommere som har kort botid på stedet, greier Juli Zeh å si mye både om historie og dagens samfunnsutvikling. Her får vi blant annet illustrert motsetningene mellom by og land, Vest- og Øst-Tyskland, kommunisme og liberalisme/kapitalisme, naturvern kontra behov for ikke-fossil energi og nye inntekter til kommunekassen. I tillegg kan jo egeninteressen komme inn og gjøre at tidligere prinsipper ryker ...

Alt dette har en thrilleraktig innpakning hvor de ulike personene (de blir ganske mange) får sin egen historie. Med ulike innfallsvinkler får historien gjerne en ny vri som kanskje er nærmere sannheten, eller kanskje ikke? Boka er både underholdende og satirisk.
Underveis måtte jeg notere noen sitater, som:

Siden politikerne, slik de selv så det, uansett ikke kunne bestemme over noe lenger, forvandlet de seg til politiske skuespillere som hadde som sin viktigste oppgave å spille følelsesteater, iscenesette overbevisninger og simulere at de tok beslutninger.

Der Jule hele tiden sto i fare for å drukne i et hav av informasjon, varianter og versjoner og derfor var tvunget til å interessere seg for færrest mulig ting, sugde Gerhard den kaotiske verdenen til seg, kjørte den gjennom prinsippfilteret sitt og spyttet det ut i små pakker med hver sin lille etikett på. Denne prosessen kalte han "kritisk tenkning".

Borgermesterens tanker om ungdommen og om deltakende demokrati:
Ungdommen i dag hadde noen forbløffende ferdigheter. For eksempel en vanvittig effektivitet kombinert med et fullstendig fravær av humor. ... Det som drev denne generasjonen, var det absolutte ønsket om å gjøre alt riktig. Å ikke begå noen feil, og dermed gjøre seg selv uangripelig.

Deltakende demokrati var et fint begrep som egentlig betydde at folk som manglet ethvert sakskjennskap, skapte masse problemer og til slutt klagde over at alt tok så lang tid.

Investorens tanker om den nye generasjonen:
Når Meiler forestilte seg den nye generasjonen, så han en hær av unge mennesker med utstrakt høyrearm, ikke for å gjøre hitlerhilsen, men for å ta bilde av sitt eget ansikt med smarttelefonen.

Her krangles det om skogteiger, adkomst for slamsugerbilen som må tømme septiktanken hver uke, hvem som skal få hvilken kattunge av "kattedama" Hilde, om hestehviskeren skal få lov til å gjerde inn et område av naturreservatet, og det spekuleres i om den lille jenta Lillekron egentlig ble kidnappet, og i tilfelle - av hvem. Hva har så dette å gjøre med beslutningen om det skal bygges vindmøller? Tja, det sier kanskje noe om hvordan beslutningsprosesser kan foregå.

Det er nok skrevet en del bøker om ordene Jesus uttalte fra korset siden denne boken ble skrevet. Edvard Kjelle skriver om dette på en god og oppmuntrende måte til ettertanke. Innimellom kan lutheranere være ganske sneversynte med tanke på hvem de velger å sitere, når det som regel går i lutheranere, men her kan Kjelle nevne bl.a. C.H. Spurgeon, J.C. Ryle og William Booth. Han får også frem historier fra virkeligheten, samt ordenes dypere betydning, og hvordan alle ordene hadde en profetisk kilde i det gamle testamentet. Forfatteren gjør også flid i å ikke overåndeliggjøre Jesu Ord, samtidig som han også tar frem det rent åndelige fokuset, som mye av Jesu ord også hadde. En oppmuntrende bok om Jesu siste timer på korset.

Takk for et godt tips. Har satt boken på leselisten.

Underfundig om krigsinvaliden som ble opprører.

Andreas har mistet et bein under første verdenskrig, men føler seg likevel hevet over sine lidelsesfeller på lasarettet. Straks han blir utskrevet får han da også en god start som offentlig lisensiert lirekassespiller. Til og med kone og datter får han. Et uventet sammenstøt på trikken er likevel nok til å føre ham utfor bakke og vende ham vekk fra en samfunnsorden som han tidligere har støttet.

Denne i og for seg triste historien fra 1924 blir fortalt med atskillig vidd i forfatterens særpregede stil, godt oversatt fra tysk av Stein Dahl Mathisen. Flott at Solum Bokvennen bidrar til at Joseph Roth blir bedre kjent i Norge.

Dette er en roman som krever en opplagt leser og er innimellom litt vond å lese med sine grusomme beskrivelser av overgrep mot barn begått av katolske prester. Det handler om hukommelse og minner, og om hvor (u)pålitelig de egentlig er.
En roman jeg anbefaler på det sterkeste!

Nå er jeg ferdig med boka. Har fulgt lesingen av denne boka på Nrk, på lydbok der. Jeg har også lest boka tidligere, i 1984. Det å høre boka, pluss lytte til ukentlige podcaster på Nrk sin Leseklubb, har vært en veldig bra måte å få med seg historien i 1984. Det er en kompleks og brutal bok som krever sin leser.

Har fulgt lesingen av denne boka på Nrk, på lydbok der. Jeg har også lest boka tidligere, i 1984. Det å høre boka, pluss lytte til ukentlige podcaster på Nrk sin Leseklubb, har vært en veldig bra måte å få med seg historien i 1984. Det er en kompleks og brutal bok som krever sin leser.