Bokelskere.no

Morsomt. Det virker som om den norske oversetteren har brukt et sterkere språk enn Hemingway våget i 1940.

Dette er første bok i serien om barnevernspedagogen Lise Lotte Mehl, og dette er psykologisk thriller akkurat som jeg liker det.

Jeg fant det ganske greit.

– Nei, selvsagt ikke. Kom ikke med slike usederligheter, sa han og brukte et sterkere og styggere ord.

Grunnen til at oversetteren oversetter "manure" med "usederligheter", virker litt underlig på meg, men jeg kjenner ikke foranledningen.

Det jeg fikk med meg av banneord var at "hore" ble brukt en del og forskjellige variasjoner av det; "horesønn", "horesvin".

Hvordan hadde skjønnlitteraturen og faglitteraturen sett ut hvis ikke Bibelen var blitt skrevet?

På forhånd takk!

For whom the bell tolls
Hvordan er 1940-tallets tabuord håndtert i de to norske oversettelsene, lurer jeg på. I dag er det jo en helt unødvendig omskriving.

«Manure» eller gjødsel var aksepabel ordbruk i 1940. Derimot unngår Hemingway konsekvent å bruke det mer vulgære «shit»,

Hemingways store bestselger, er den fortsatt verdt å lese?
Trass i at Hemingway er kjent for sitt enkle språk, er ikke denne romanen spesielt lettlest. Det tok tid å leve seg inn i personalgalleriet av geriljasoldater som kjemper bak linjene i borgerkrigens Spania (1936-39).

Krig og romanse
Amerikaneren og sabotøren Robert Jordan krysser frontlinjen for å sprenge en fiendtlig veibro. Jeg skjønte raskt at vi ikke ville høre om det lykkes ham eller ikke før godt inne i boka. I mellomtida får vi et godt innblikk i hovedpersonen selv og hans samarbeidspartnere der de venter på at aksjonen kan gjennomføres. Noen er overbeviste kommunister og tilhengere av den spanske republikken; andre er blitt med ved en tilfelidighet, som den unge, men traumatiserte Maria, som Jordan hodestups forelsker seg i.

Borgerkrig med internasjonale innslag
Sabotasjeaksjonen er selvsagt en liten del av den store borgerkrigen, Hemingway har derfor sørget for innslag der vi blir kjent med konteksten. Utenlandske deltakere finnes på begge sider, men det er bare de på republikansk side som omtales, tildels ganske negativt,

Hemingway legger ikke skjul på at begge sider begikk grusomme overgrep. Den kvinnelige geriljalederen forteller inngående om en massakre av falangister («fascister») i sin egen hjemby. Den er så levende fortalt at journalisten Hemingway minner oss om at framstillingen vekker vår sympati for ofrene. Summariske omtaler av drap og overgrep utført av falangister mot republikanere vekker ikke den samme avskyen hos leseren, Det er jo fortsatt et svært aktuelt poeng når vi leser omtaler av ofre for krig og katastrofer i andre land.

Spesiell skrivestil
Skrivestilen tar det tid til å vennne seg til. Én sak er omskrivingen av alle banneord med «obscenity» eller «unprintable» eller mer ufarlige ord; en annen sak er den konsekvente bruken av det foreldete «thou» i stedet for «you». Det skal angi den uformelle tonen blant republikanerne, men får teksten til å virke stivere.

Hemingway bruker et tøyelig tidsbegrep. Korte pauser brukes gjerne til å fortelle lange historier. Et kjærlighetsøyeblikk krever mange ord. Mot slutten får vi vite at hovedhandlingen har tatt nøyaktig tre døgn. Ikke mer.

Den spanske borgerkrigen fortsetter å fascinere norske forfattere. En relativt nytt bidrag er Jan Jakob Tønseths utmerkede roman Hilmar Iversens ensomhet fra 1994

Konklusjon:For Whom the Bells Toll (Klokkene ringer for deg) er en skikkelig klassiker - vel verdt å lese og fortsatt aktuell. (Lest i Lesesirkel 2021).

«Of course not. Do not talk sucn manure,» he said, using a stronger, ugly word. (Et eksempel på Hemingways selvsensur anno 1940, side 325. Så hva sa han egentlig?)

Leser boken selv nå, og jeg reagerte også i begynnelsen av boken. Men nå tenker jeg at det kanskje var viktigere å få frem forfatterens såre og ekte stemme enn at alle ord og uttrykk skulle være "god norsk." Forfatteren arbeider som tolk for Politiets Utlendingsenhet.

Første bind er ikke avsluttende, men kan fint leses som en selvstendig roman.

Forhistorien vår.
Takk for tipset, det virker som en livlig framstilling av forhistorien til homo sapiens. Dette er min annen gjennomlesning av boka til Renfrew. Min begeistring var større forrige gang. Ellers har jeg hatt stor glede av framstillingene hos Jared Diamond Verden av fram til i går og Tunstad og Riiser-Larsen: Neandertal.

Jeg begynte å lese boken med en anelse om at dette ville være en filosofisk orientert bok om det ondes problem, og det var det, og siden jeg ikke er av den typen som alltid klarer å holde tungen like rett i munnen gjennom en slik bok ble det kanskje litt i meste laget. Når det er sagt så var det selvfølgelig noen smuler og poenger å ta med seg hjem, men om jeg sitter igjen med et klart svar etter å ha lest boken, er mer uklart. Men hva har vi filosofi til?
Forfatteren selv sier at han gjennom boken vil forsøke å gi en robust respons på det ondes problem sett fra et kristent perspektiv. Fra mitt subjektive ståsted så klarer han det ikke helt, selv om han innimellom er inne på noe. Han begrenser debatten til fire verdenssyn; det naturalistisk, panteistiske, panenteistiske og det teistiske, der han til sist påpeker hvorfor det kristne verdenssynet har det beste svaret på problemstillingen som blir lagt fram.

Campbell legger fram forskjellige onder i verden, definerer dem og skiller dem fra hverandre, f.eks. er det viktig å skille mellom en tsunami og en voldtekt. I tillegg går han inn på forskjellen mellom smerte og lidelse og at all smerte ikke trenger å være av det onde. Det at vi kan kjenne smerte bør vi også kunne se på som en stor velsignelse. Han er også inne på evolusjonsteoriens svakheter, spesielt når det kommer til bevissthetens opprinnelse, men også livets opprinnelse, samt det moralske ansvaret. Videre virker det som om forfatteren ikke direkte fornekter evolusjon sett med at Gud kan stå bak, men han sier at han heller mer mot et Intelligent Design ståsted på området. Det ser også ut som om han omfavner Big Bang modellen som mer passende sett fra et kristent ståsted enn et naturalistisk. At Big Bang modellen er forenlig med Bibelen kommer han ikke så mye inn på, noe jeg er sikker på at ville skapt visse tolkningsproblemer. Dessverre bruker forfatteren veldig lite bibelvers gjennom store deler av boken, bortsett fra siste del når han gjør mer rede for det kristne verdensbildet.

Det blir mange filosofiske og dype utsagn gjennom boken, utsagn som ikke alltid gir mening for en lekman som meg, samt mange unødvendig lange sitater fra andre forfattere. Jeg savner også en drøfting av det helt grunnleggende og relevante årsaken til det ondes problem i henhold til fallet i Første Mosebok. Han mener videre bl.a. at den teistiske siden kan ha problemer med å forklare smerte, lidelse og predasjon blant dyr, men da har forfatteren kanskje ikke lest 1.Mosebok så veldig nøye?

Boken innholder flere vanskelige ord og uttrykk, og selv om det er å finne en ordliste bak i boken så kan det være et tiltak å stadig ta en titt der. Boken kan være mer givende for den som liker apologetikk i en mer filosofisk språkdrakt, og ikke har noe imot litt avanserte faguttrykk tilpasset den mer lærde. Som sagt så fikk jeg noe ut av boken, men ikke så mye som jeg hadde ønsket.

In Memory of Alois Alzheimer (1864-1915)

I
Before this page fades from memory,
spare a thought for Alois Alzheimer,
called to mind each time

someone becomes forgetful,
disintegration vindicating
his good name.

II
His is the last image assigned
to the ex-President who has slipped
from public view; soiled sheets
give credence to this thesis;

his territory is marked out
by the track of urine
dribbled along the corridor
of the day-care centre.

III
Lie closer to me in the dry sheets
while I can still tell who you are.

Let me declare how much I love you
before our bed is sorely tested.

Love me with drooling toxins, with carbon monoxide,
with rope, with arrows through my heart.

• Dennis O’Driscoll. (1954-2012)

Diktet er hentet fra Scanning the Century, The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry, -1999

Jeg foreslår Jeg heter Lucy Barton, av Elisabeth Strout. Boka kom ut i 2016, og var på langlista til Bookerprisen. Aftenposten skrev: "Boka er en sterk fortelling om å finne en slags avklaring i livet, en avklaring med seg selv og andre. I respekten for andre finner man også̊ selvrespekten. Det er kanskje det beste man kan håpe på. " Det har i ettertid kommet flere bøker, også i år. Nrk skrev da: "Elizabeth Strout er en av de beste forfatterne vi har akkurat nå."

Utvilsomt en faglig solid innføring i menneskehetens (homo sapiens) forhistorie utfra moderne forskning. Selv om boka henvender seg til et bredere publikum, synes jeg denne var tung å komme igjennom. En av grunnen er at Renfrew bruker mange sider på utviklingen av tidligarkeologien som vitenskapelig disiplin. Særlig viktig er gjennombruddet for DNA-analyser som har omgjort spekulasjoner til - overveiende - sikker kunnskap.

Hans viktigste bidrag synes jeg er nettopp hvordan forstanden ("The mind" i tittelen) har utviklet seg gradvis gjennom læring i tidsrommet før mennesket tilegnet seg skrivekunsten.

Eg har greidd å bruke ein del tid - vel anvendt tid - i selskap med 304 dager av Simon Stranger.
Han skriv godt og skildrar både norske Nicholas og afghanske Arman- to unge menn som opplever Afghanistan utifrå sin ståstad!
eg har ikkje lese meir enn ein fjerdedel, og ser fram til å lese resten!
Ei god bok!

Dette er en god og oversiktlig bok om vurdering for læring, eller formativ vurdering i skolen, med andre ord et konsept der man tar med elevene i vurderingsprosessen i de forskjellige fagene. Alt dette skjer underveis i skoleløpet isteden for kun å måle det elevene har lært gjennom en avsluttende prøve eller eksamen. Elevene får dermed delatktighet og medvirkning i sin egen læringsprosess noe som igjen har vist seg å ha positiv effekt på deres læring. Trude Slemmen skriver at hvis man kun ser på vurdering som karakter som elevene får gjennom prøver, så kan det gå på bekostning av deres motivasjon for å lære. Legger man derimot klart frem læringsmålene for elevene og den vei de må gå får å komme seg til målet så ligger det nok motivasjon i det. Videre påpeker hun at det er prosessene i klasserommet som bidrar til at elevenes læringsutbytte forbedres. Slemmen peker også på andre viktige elementer slik som elevmedvirkning, egenvurdering, tilbakemeldinger, tilpasset opplæring, jevnlig dialog med eleven og samarbeid med hjemmet som viktig for deres læringsprosess mot å nå kunnskapsmålene.

Trude Slemmen har skrevet en god og oversiktlig bok, og spesielt er læringspyramiden hun viser til med 10 viktige punkter når det kommer til vrdering for læring interessant og nyttig for en lærer, og spesielt de som er nye i yrket. Hun setter av et kapittel for hvert av disse punktene og forklarer hvert enkelt punkt på en enkel og lettfattelig måte. Slemmen gir leseren også eksempler på ulike skjemaer man kan bruke som utgangspunkt og gir gode eksempler rundt de forskjellige områdene som har med vurdering for læring å gjøre.

En annen ting jeg synes er bra at Slemmen påpeker er at det er lov å gjøre feil, og samtidig oppmuntre elevens tro på sin egen utvikling og læring. Det er ofte gjennom feil man lærer. En god bok som kan anbefales for alle lærere der ute, spesielt nybegynnere som meg.

Når jeg hørte Fosses Andvake lest høyt på NRK radio virket gjentakelsene som et musikalsk refreng som gav teksten en suggerende rytme.

En overraskende rik samling av japanske samurairustninger utstilles på Historisk museum i Oslo i sommer. Rustningene fra 1800-tallet ser flotte og samtidig litt skremmende ut. Katalogen har svært klare fotografier med en opplysende, grundig tekst.