Bokelskere.no

Dette var ikke noe for meg. Jeg hadde sett for meg en zombiebok som kunne være morsom, og som kunne fungere som en forfriskende liten omvei på min reise gjennom zombielitteraturen. Men jeg overvurderte både min egen humor og underholdningspotensialet til denne boken. Her var det for mye dialog, for mange karakterer og rotete struktur (mye hopping fra sted til sted uten tydelige beskrivelser), så jeg skjønte rett og slett ikke hva som skjedde mesteparten av tiden. Ikke bare var det mange karakterer, men de var barnslige og overfladiske.

Det må sies at dette er aller første gang jeg hørte på en lydbok, noe som kan ha påvirket min opplevelse, men jeg tror ikke det hadde SÅ mye å si. Dessuten syntes jeg innleseren var dyktig; han leste tydelig og med svært god innlevelse. Men det var så dårlig skrevet at jeg rett og slett ga opp omtrent halvveis.

Anbefaler ikke denne boken til noen, egentlig.

Jeg var litt skeptisk når jeg så Eckhart Tolles navn på første side i hyllest delen av boken. Skepsisen sank litt når jeg litt lenger nede så John Gray sitt navn, mannen bak Mars Venus bøkene, samt Dr.John Ott sitt navn, en pioner innenfor feltet fotobiologi og forfatteren bak boken ”Health and Light”. Jeg regnet allikevel at dette måtte bli en blanding av New Age type selvhjelp og mer solid vitenskap fra feltet som har med lys å gjøre. Jeg fikk ganske riktig. Jacob Israel Liberman skriver engasjerende om det han brenner for, nemlig feltet som har å gjøre med lys, syn og bevissthet. Her har han en solid vitenskapelig bakgrunn, men han har også et engasjement i den åndelige sfære og kobler også mye av det lyset han formidler om i boken fra en åndelig side. Og selv om mye av det høres fint ut, og til og med kan være sant, så er jeg som kristen skeptisk til slik new age/panteistisk prat som bl.a. kommer til syne i ord og uttrykk som å se det guddommelige i oss selv og andre mennesker, samt enhet med universet, og lysets kraft, i en åndelig forstand. Selv om han også referer til Bibelen med tanke på lys, så kommer det tydelig fram at han mer eller mindre har et annet konsept bak lys enn det bibelske konseptet, selv om det også er noe sannhet bak tolkningene hans. Så her må en troende trå litt varsomt, selv om jeg synes det er positivt at forfattere også kan trekke inn Guds Ord i bøker som dette, men det hjelper ikke så mye når man tolker det i et mer New Age perspektiv og forfatteren selv ikke er en levende kristen.

Det jeg likte best ved boken var den vitenskapelige siden. Liberman tar bl.a. frem hvordan vår emosjonelle fortid også kan prege vårt fysiske syn, og han viser til flere tilfeller av personer som har fått et mye bedre syn etter å ha blitt klar over dette, ved å ha fått luftet sin fortid og blitt bevisst disse følelsene som en mulig årsak til synssvekkelsen. I tilfellene her viser han også til en sannsynlig årsak og sammenheng. Et annet tips han gir på veien er å bli bevisst det man ser på, for mange i dag går rundt i blinde selv om de ser. Liberman oppfordrer oss allikevel å bli bevisst naturen rundt oss, de små ting øyet vårt legger merke til gjennom dagen, og så viser han videre hvordan dette faktisk også har vært med på å forbedre synet til mange av pasientene hans. Et metasyn på det rundt oss kan med andre ord ha mye å si. Til syvende og sist retter han et kritisk blikk på moderne belysning i form av skjermer og digitale medier som forstyrrende for både synet og øynene våre, samt den biologiske klokken som styrer døgnrytmen vår. Det er godt at noen flere setter fokuset på dette, for forskningen er temmelig klar på dette feltet. Selv om boken til tider har en spirituell side som trekker noe ned så trekker allikevel det vitenskapelige noe opp igjen, slik at boken havner på en firer på terningen.

De medskydige.
Takk for tipset og lenken til NRK-hørespillet basert på Simenons roman. I Norge har vi til en viss grad oversett bøkene som ikke har detektivinspektør Maigret som hovedperson. Et par andre Simenon-bøker som jeg kan anbefale etter å ha lest dem nylig er.

• Tre rom i Manhatten. Først utgitt 1946, på norsk 1965.
• Letter to my mother. Førsteutgave 1974.

Ser du har Dag Hessen sin bok om det. Ellers er det gitt ut flere bøker om det i det siste. Du kan for eksempel besøke Norli ved tidligere Nasjonalgalleriet. Bøkene om klima er blant populærvitenskap.

Boken er lagt vekk, men det skulle ikke forundre meg om jeg tar den opp igjen en vakker dag. Dette er veldig bra! Det er så mange lag, så mange muligheter og så mye å fordype seg videre i. Det er som om hver setning har en bakenforliggende betydning.

Dette er mine umiddelbare tanker om innholdet:
Jeg merker meg at forfatteren i starten av historien skriver at «Billy har lagt seg til å sove som en senil enkemann[…]» av dette trekker jeg dermed konklusjonen om at Vonnegut forsøker å skrive boken gjennom en begynnende senil sine tanker. Våre tanker er springende, og hos en med demens, har jeg forstått, blandes fortid, nåtid og framtid sammen med fantasi, virkelighet, egne og andres historier samt med litteratur og utallige øyeblikk en har «tatt vare på» gjennom et langt liv, og Vonnegut gjør alt dette til troverdige historier i hodet til Billy Pilgrim. Slik vesnene tenker på planeten Tralfamador - ikke lineært.

Vet ikke om antagelsene mine stemmer, men jeg finner flere holdepunkter for teorien om at Pilgrim blander sammen levd liv med litteratur og fantasi. Jeg tror Billys fordypning i Trouts litteratur, tidligere i livet, blander seg med andre hendelser som blant annet former historien om Tralfamador, som dermed blir like virkelig som alt annet han tenker.
Gjennom hele boken er det «bevis» for at tankene til Pilgrim blander seg sammen og blir til noe nytt. Jeg nevner noen:
* Montana Wildhack er dama han er sammen med i fangenskapet på planeten Tralfamador, men det er også et navn fra en historie i et pinup-blad han ser ved kassaapparatet i bokhandelen.
* På en flyreise har Billy med seg to bøker, sitat: «Den andre boken var Erika Ostrovsky ‘Céline og hans visjon’. Céline var en tapper fransk soldat i den første verdenskrig - til han fikk brudd på hjerneskallen» Kan det hende at Billy selv aldri er i en flystyrt og får brudd på hodeskallen, men tror dette har hendt ham, og at det egentlig er helt andre grunner til at han ligger på sykehus?
* Han refererer til en zoologisk have i Dresen, han er selv satt i en dyrehage på Talfamador og senere i boken henviser han til en roman som heter «Den store tavlen» hvor han skriver at Billy tar opp denne boken, skrevet av forfatteren Trout, «Han leste noen avsnitt, og så skjønte han at han hadde lest den før - mange år før […] Den handlet om en jordisk mann og en kvinne som ble kidnappet av vesener fra verdensrommet. De ble utstilt i en zoologisk have på en planet som het Zircon-212.»
Dette er noen av sammenblandingene jeg merket meg, tror det finnes flere. Er dette tegn på seniliteten som han antyder i starten av boken?

Det er lett å konkludere med at Billy lider av PTSD, blant annet skriver han et sted at legen ved veteransykehuset i Lake Placid antar at Billy «faller fra hverandre» på grunn av skremmende hendelser i barndommen. Altså ikke bare krigen som fremprovoserer redsel og stress.

I eget liv har jeg erfart at en dypere samtale rundt døden kan være vanskelig, enten det gjelder ens egen eller andres, så er det noe folk har vanskelig for å sette ord på og samtale om. Jeg kjenner på nysgjerrighet knyttet til både død, tanker om død, ritualer og tradisjoner rundt den, men blir ofte møtt med ordene «ja, ja, sånn er det nu bare» Noe jeg tolker som en velmenende frase som brukes for å indikere at dette er noe de hverken kan eller vil snakke om.
Slik oppfatter jeg begrepet «Slik er dét» i Vonnegut sin roman, det er vanskelig å få snakket om døden og opplevelser knyttet til den.

Mitt siste lille innspill handler om «Poo ti huit», som det er oversatt i min bok. Vet ikke om det er likt som på originalspråket. Jeg mener å huske at han et sted i boken gjengir noe på latin, men finner det ikke igjen nå, uansett, så slo det meg at kanskje denne frasen også er latin. Såvidt jeg kan forstå, betyr dette på latin «du løper bort.» Kan det stemme eller er det bare en tilfeldighet?

Dette er terningkast seks!

Smart psykologisk thriller.
I en fransk småby forårsaker Joseph Lambert en katastrofal trafikkulykke gjennom sin egen uvettige kjøring, men selv unnslipper han uten å bli oppdaget. Men hva foregår egentlig i hodet til et sånt menneske? Hva vil til slutt avsløre ham? Spennende handling og god miljøskildring fra tidlig 1950-tall.

De medskyldige (Les complices) utkom opprinnelig i 1956 og er innspillt som kino- eller TV-film hele tre ganger, seinest i 2013.

Det var hyggelig sagt, Kirsten.

I denne artikkelen står det at det var redaktøren til Hemingway som sensurerte bøkene hans, og at han var svært misfornøyd med det. Selv skrev han inn den opprinnelige teksten for hånd i minst to utgaver av A Farewell to Arms og sendte til blant annet James Joyce. A Farewell to Arms kom ut i 1929

Det står også at grunnen til at U.S. Post Office så på For Whom the Bell Tolls som unmailable, var at de mente den var Pro-kommunistisk.

For whom the bells tolls.
Utgaven jeg omtalte ble utgitt i september 1950. På kolofonsiden er det oppgitt at dette er fjortende opplag siden romanen først ble utgitt i London i mars 1941. Bortsett fra rosende anmeldersitater på omslaget, kan jeg ikke se at det ellers er gjort noen endringer i denne utgaven.

Det er jo verdt å huske på at i denne tiden hadde både D.H. Lawrence og James Joyce opplevd å få bøkene sine forbudt solgt i Storbritannia. Hemingway ønsket ikke å risikere det samme. Han var dessuten på nippet til å gifte seg med journalisten Martha Gellhorn, som boka er dedisert til, og han trengte pengene.

For whom the bells tolls. Dette er omslaget til min utgave fra 1950. Sannsynligvis det samme som ble brukt da boka kom ut i London 1941.

Kanskje du finner noe her.

Møte ved milepelen ble første gang utgitt i 1947.

Om du går inn på «Finn bøker» og scroller ned til utgivelser år for år får du 51 treff på 1970 så her finner du sikkert noe etter smak!
Ps: Ved nærmere ettersyn er mange skrevet før dette året men er feks oversatt til norsk 1970.

Reidar Jensens «Mannen som kunne se hele verden» er en fascinerende novellesamling. Jeg må innrømme at jeg fra aller første novelle simpelthen følte inni meg at jeg nå potensielt har oppdaget en helt ny favorittforfatter. Tenk deg det! Og for hver novelle jeg leste, utviklet den følelsen seg til en visshet om at jeg her har å gjøre med en poetisk sjel, en konseptuell kunstner og en visjonær rabagast. Jeg har lest en del noveller i mitt liv, men disse er blant de mest interessante jeg noen gang har lest. De er samtidig såpass fengende at jeg gjerne leser dem igjen. Samlingens undertittel «og andre fantastiske fortellinger» er en god beskrivelse. Ikke bare fordi novellene er herlige, men også fordi de er fantasifulle og fabel-aktige. Sjangermessig kan noen av novellene klart defineres som science fiction («Mr. Hopp og kaffetrakteren», «Blues»), andre som fantasi («Huset under almene») mens andre kan med mer treffsikkerhet klassifiseres som spekulativ skjønnlitteratur («INTERMEDIA, 2001», «Opp fra dypet»), mens noen få, som «Stemmen fra skogene» og «Vinden i gatene» nesten kan kalles prosadikt. På baksiden av boken står det også at «’Autostrada’ er en poetisk fabel», og det er flere andre noveller som kan kalles det også. Reidar Jensen favner tematisk om myter, dystopi, økonomi, egoisme, makt og kjærlighet med et fengslende persongalleri som består av et bredt utvalg av fengslende og spesielle karakterer som kan være så til de grader myndighetskritiske, kapitalistsvertende, teknologiforferdede, fremsynte, kloke, pessimistiske, håpefulle, intense, forunderlige, besatte og betatte. Men alltid med et glimt i øyet. Jeg merker at Reider leker seg i den kreative, litterære sandkassen sin, og at han bygger praktfulle konstruksjoner med språkets sand. kremt Poenget er at novellene ikke bare er dype og godt skrevet, men de er veldig morsomme også! Den typen litteratur jeg foretrekker, er den man må lese for å forstå, og den man må lese for å kunne føle ordene på kroppen. Det holder liksom ikke å si hvilken sjanger det er, og det er vanskelig å forklare hva de handler om, og enda vanskeligere å gi et sammendrag. Så dette må rett og slett oppleves, folkens!

Det forbauser meg at folk her inne ikke har noe å si til det. Hvorfor?

Sendte e-post til Lunde og de svarte at det vesentlige av de kristne bøkene blir oversatt til norsk.

Boken ble første gang oversatt i 1946. Jeg søkte på ordet "hore" i Nasjonalbibliotekets utgave fra 1946, og fant det samme der også. Det som slår meg nå er at kanskje Hemingway brukte "hore" i den første utgaven sin, men har i senere utgaver blitt presset til å endre språket?
Er din utgave fra 1940?

Akkurat nå leste jeg på Wikipedia at U.S. Post Office nektet å sende boken da den kom ut i 1940. Det sier vel litt. Kanskje jeg var inne på noe.

Hva er det å si? Annet enn at dette er velkjent, god og fascinerende Jack Reacher-spenning i kjent forutsigbar stil. Selvfølgelig er det hele overdrevet og vel egentlig temmelig urealistisk, men du kjøper likevel det hele, glatt. I hvert fall jeg gjør det. Og når Jack Reacher straffer de onde? Hehe, jeg fryser av glede på ryggen, får gåsehud og bare… digger det! Prima underholdning. Suveren thriller. Terningkast fem! Uten tvil.