[Det er ikke fritt for at jeg hadde forventninger til denne boken, og sommerfuglene i magen gjorde mye ut av seg, når jeg bladde opp for første gang. Forfatteren fortalte på lanseringen at han liker å sparke spenningen igang på første side og heldigvis stoppet det ikke med det. Forlagets omtale røper jo de store trekkene av det som blir avdekket i handlingens begynnelse, og siden gjerningsmannen er grundig skjult for oss ligger spenningen i etterforskningen. Ridderkorset er en tradisjonell krim på den måten, at vi først får en ugjerning, så en etterforskning som avslører en gjerningsmann. Ofte liker jeg ikke når de aller nærmeste til krimhelten blir involvert i saken, men avklaringen på dette kom ganske tidlig, så han reddet seg inn på tykkere is igjen.
Historien er veldig rikholdig når det kommer til handling, og selv om det ikke på noen måte er creepy og dirrende spennende, så er boken fengslende så det holder. Det jeg likte best med måten boken er skrevet på, er måten informasjon blir avdekket underveis. Jeg har egentlig ikke lyst å røpe mer av handlingen, for da tar jeg jo fra deg gleden ved å bli forbauset og overrasket mens du leser.
Jørgen Jæger liker å ta opp et aktuelt tema i det han skriver, og det har han også gjort her. Fremmedfrykt og angst for muslimer ble satt på dagsorden for alvor da tvillingtårnene falt, og 22 juli 2011 ble vi igjen minnet om dette. Det er ikke fritt for at detaljer fra Ridderkorset minner om terrorhandlingen.
Ridderkorset er ikke en tretten på dusinet krim. Den er skrevet kronologisk, og det er alltid tydelig for leseren hvem som snakker. Boken er fri for klisjèer og oppbrukte fraser, og det jeg liker aller best er den troverdige beskrivelsen av etterforskningsarbeidet. Her er det ingen krimhelt som opererer alene, her er vi med på et skikkelig teamarbeid, hvor hele politistyrken gjør sitt.
Anbefales hjerteligst, spesielt du som er redd for det groteske bør slå til på denne.]1
Jeg synes boken hadde en nydelig start, tre kvinner blir tilfeldigvis knyttet sammen av en felles hendelse på toget. Karen mister sin mann, Lou blir vitne til hendelsen og treffer Karens venninne Anna da de må dele drosje etter at toget blir innstilt etter hendelsen. Jeg liker spesielt skildringene av Karens opplevelse av tapet, hvordan hun forsøker å forholde seg til virkeligheten og hvordan hun prøver å holde hodet over vannet for ungenes skyld.
Anna og Lou blir veldig klisjéaktige for min del – Lou lesbisk, men inne i skapet overfor sin familie (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å komme ut i løpet av boka) og Anna lever i et forhold med en alkoholisert mann som i fylla blir en usmakelig person (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å ta grep)…
Så nei, etter de første 100 sidene eller så, mistet jeg grepet om boka. Det ble for mye og for langt til ikke å grave dypere i materien. Historien blir for overfladisk (bortsett fra Karens del), og det faller ikke helt i smak hos meg, dessverre.
Her er min anmeldelse av "Fugl" (ekstern lenke)
Tine Sundal som svar til Rita Berg :
21:08, 2. februar 2014 Diskusjon: Rita Berg om Sannhetens løgner roman av Randy Susan Meyers av Randy Susan Meyers
Det er sjelden jeg setter bøker tilbake i hyllen halvlest, men det gjorde jeg med denne :) Som du sier, mye klisjèer, og det var jeg nok ikke i humør til på det tidspunktet :)
[Sjeler av vind er den sjuende boken om Malin Fors og hennes etterforskningsteam i Linkøping. De første fire bøkene hadde navn etter årstidene, og når Den femte årstid kom ut, skulle dette være den siste boken i serien. Heldigvis for oss ga han seg ikke der, og gikk i gang med en fortsettelsesserie med navn etter elementene.
Bøkene er alle sammen skrevet etter samme mønster, med Malin Fors og datteren Tove sin historie som den naturlige røde tråden. For noen bøker siden fikk hun vite at hun har en halvbror, en storebror med store hjerneskader, som har vært stuet bort på institusjon hele hennes liv. I denne boken blir vi enda litt mer kjent med onkelen, som Tove er blitt så glad i. Malin har litt mer distansert til Simon men datteren hjelper mor med å sortere følelsene sine. Malin har en personlighet det ikke har vært så lett å bli glad i, hun har drukket mye og drasser på mye bagasje fra oppveksten, men i denne boken får hun litt mer menneskelige trekk.
Teksten har mange tekniske finesser, som gjør skrivestilen hans helt spesiell. Her er mye tanker og hun snakker ofte til seg selv, som f.eks. i smakebiten:
- Du hjalp ikke morfaren din med noe?
- Nei
- Du vet ikke om noen som kunne ha gjort det? Hjulpet ham?
Ord som forblir usagte. Hvilke sannheter kan de lokke fram? tenker Malin. Hvilke svar finnes i ikke-svarene?
Lytt til etterforskningens stemmer, Malin, lytt til de tause stemmene, som Sven alltid sa til henne i begynnelsen av karrieren hennes.
I sporadiske sidekorte avsnitt hører vi fra en ukjent stemme, en som føler seg sint og usynlig og vil gjøre seg sett. Disse små dryppene av uhygge, gir historien en creepy stemning. Den drepte har også sin stemme. Denne er i kursiv, og jeg har av og til hektet meg litt opp i disse avsnittene, men denne gangen var det overkommelig.
Mens de første bøkene i serien var veldig tykke så er Sjeler av vind den korteste boken hittil, det ble nesten litt bråstopp, syntes jeg. Boken var spennende, men krimhistorien var litt tynn. Likhetene med det som skjedde i Malin og datteren Tove`s liv var litt for stor etter min smak. Malin er et dramatisk menneske, så selv om boken stort sett handler om henne, løser hun også en interessant og spennende krimsak.]1
Begrepet «den vanskelige andreboka» gjelder ikke for Monika Nordland Yndestad. Hun brakdebuterte i 2012 med den første boka om BA-journalisten Alice Bratt med Jentene fra balletten. For denne boken fikk hun «Nytt blod – Mauritz Hansen-prisen» for beste krimdebut i 2012, og det forstår jeg godt.
Så forventningene var høye fra min side når Gapestokk kom. Og ofte er det skummelt med så høye forventninger. Men Monika skuffer ikke – tvert imot så har hun nå skrevet en enda bedre bok om Alice Bratt!!
Det ligger en skygge i bakgrunnen helt fra vi leser om bussulykken i 1986. En skygge som smyger seg gjennom hele boken, og som ikke gir oss noen klare tegn på hvem og hvorfor. Dette gir en krypende ekkel stemning, et driv og en nysgjerrighet som gjør at jeg blar og blar og blar meg videre i et forsøk på å finne svar. Og jeg trodde jeg hadde svar – ja, klart jeg hadde gjennomskuet gjerningspersonen! Men den gang ei. For å si det slik: Jeg hadde absolutt IKKE gjennomskuet gjerningspersonen før vedkommende selv viser sin identitet – til stor overraskelse.
Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com
[Jeg har ofte lange leseøkter, men det er sjelden lesingen går utover nattesøvnen. Denne boken var umulig å legge fra seg, og selv om spenningen startet på topp, så gikk det bare oppover. Med fare for å bli tatt for å være uhyre useriøs, må jeg si at det skal bli vanskelig å toppe dette! Har jeg virkelig lest årets beste krim, så tidlig på året?
Hele historien henger sammen, den er så troverdig at de få gangene sannsynlighetstrollet begynte å mumle litt, så var det ikke vanskelig å overhøre ham. Her er ingen dvelende handling og beskrivelser av dype følelser og vakker natur, vi stormer videre fra topp til topp, og mister nesten pusten.
Jeg digger at hun ikke slår over på engelsk, selv om personene snakker engelsk. Vi får kun veldig moderat henvisning til saken i forrige bok (applaus). Boken er dagsaktuell, med ombyggingen i BA hvor malingen knapt har tørket, som en del av bakbildet. Forfatteren er ikke nådig i sin beskrivelse av sin tidligere arbeidsgiver (BA).
Selv om mye av handlingen er lagt til sørsiden av Bergen, er vi til og med en tur på badeplassen Vollane i Åsane, (vidunderlig). Vi er til og med innom min favoritt bokkafè.
Å lese fra sitt eget hjemsted gir en egen snert til historien, det er lett å se for seg avstander og bygninger og en trenger ikke mange ordene med forklaring før et krystallklart bilde viser seg på netthinnen. Løsningen ligger ikke oppi dagen i denne historien, men den vaker så langt oppe at det var til tider irriterende (på en gøy måte) at jeg ikke så den. Da vi mot slutten fikk det i rene ord, kunne jeg ikke si "jeg viste det" til meg selv. Alice er med gjennom hele boken, men det er ikke hun som er den gravende journalisten denne gangen. Jeg håper selvfølgelig at hun kommer sterkt tilbake.
Som du sikkert har skjønt etterhvert er denne leseren meget begeistret for hva Monika Yndestad har fått til med i andre krim.]1
[Germain er en "gutt" det går fort å bli glad i. Han er ikke helt med, og har fått hard medfart av sin mor og lærerne på skolen i oppveksten. Kameratene hans gjør seg også morsomme på hans bekostning, og hadde han vært en mer hårsår type hadde han ikke vært lett å ha med å gjøre. Men, Germain er snill, og fra det øyeblikket han får kontakt med Margueritte i parken opplever han at noen interesserer seg for ham på en positiv måte.
Han har en skjønn, litt fatalistisk tankegang, som hjelper Germain gjennom livet.
Jeg leste boken på noen rolige søndagstimer, og det angrer jeg ikke på.
]1
Forskeren Linus Lindehage blir funnet drept på balkongen sin i Oslo. Han skulle ha holdt en forelesning på The Royal Society i London. Han har nemlig klart å dekode en gammel tekst skrevet på et pergament, som i århundrer ikke har latt seg tyde.
Alle spor peker mot at det er Lindehages kone, Livia, som står bak drapet. Hun er og arkeolog, spesialisert i keltiske offerriter. Og da en mann blir funnet skutt i London, også han var savnet fra det tidligere nevnte foredraget, peker bevisene mot Livia. Men etterhvert blir det er tydelig at her det er sterkere krefter i sving, som ikke ønsker at pergamentets innhold skal gjøres kjent!
Midt i påskehøytiden, hvor politiet i Oslo er lavt bemannet, blir det Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen som ufrivillig blir beordret til å lede etterforskningen.
Dette var mitt første møte med Skarphedin, og Nygårdshaug – og jeg må innrømme at det ble et meget vellykket møte! Jeg har hatt Pergamentet stående i hylla her en stund, og på grunn av den nå tross alt godt kjente oppskriften med «gammelt mysterium møter kriminalitet i nåtid og må nøstes sammen for å finne svaret» har den blitt stående lenger enn det den faktisk fortjente.
Jeg ble dratt inn i historien fra første stund. Jeg synes Nygårdshaug skriver veldig godt, handlingen drives framover av stadig spenning og Skarphedin er jo en temmelig pussig skrue som det er festlig å følge. Svarene ligger heller ikke klart i dagen, og Pergamentet beholder sitt gåtefulle innhold i det aller, aller lengste – det liker jeg.
Voynich-manuskriptet, som pergamentet heter, finnes i virkeligheten, men i motsetning til romanen, har man ikke klart å tyde det ekte pergamentet enda. Men Nygårdshaug har laget sin teori om hva et slikt dokument KAN inneholde, og det er, om ikke en sannsynlig hypotese, så er det i hvert fall en spennende en.
[Til dere som har lest og likt de historiske romanene til Ekeberg, og lurer på om dere skal lese denne, kan jeg bare si: "Gjør det!" Tema appellerte egentlig ikke til meg, politikk er noe av det kjedeligste jeg vet å lese om, og når det i tillegg skal handle om krig i Afghanistan, så var jeg en smule skeptisk. Men, når jeg først hadde begynt på boken, ristet jeg fort av meg min kappe av fordommer, og koste meg med det som viste seg å være en spennende krim.
Ekeberg har en fin måte å skrive på, han er flink å sette sammen delhistorier til et troverdig hele, med en god porsjon spenning hele veien.
Dette er en "røverhistorie". Den er ikke tidfestet, men etter en stund skjønner vi at det er etter Utøya. Det er en masse politikere med, og det er litt rart å lese en historie fra konkrete, kjente steder i nåtid, men med oppdiktede personnavn på alle utenom kongen. Sånn må det jo være.
- Du spionerer på oss, krøpling! Du er ikke den eneste med nattkikkert. Jeg har fulgt med deg siden du satt i bilen... Hva slags kødd er du egentlig? Journalist?
Asbjørn Krag holdt armene i samme posisjon, med håndflatene åpne. Jeg er politimann, og jeg leter etter en savnet person. Mannen lo rått: - Purk i rullestol - ingen andre enn journalister juger så jævlig dumt.
Mannen var tettere innpå nå, og han holdt fortsatt balltreet foran seg. Krag tenkte at hvis dette var sikkerhetsvakten til Are Behren, var det dårlig stelt med opplæringen.
Som utdraget viser, sitter Asbjørn Krag i rullestol, og det blir vi minnet på nesten på annen hver side, i alle fall i første halvdel av boken. Ofte er det halvmorsomme kommentarer, men det blir i mine øyne for mye av det gode. Det hadde vært mye bedre om det bare var antydet. Mannen er også synsk, noe de rundt ham villig drar veksler på. Han selv kaller det intuisjon og erfaring blandet med kunnskap, men han blir stadig vekk bedt om og presset til å synse noe. Dette synes jeg også blir nevnt litt for mange ganger.
Det andre utdraget viser er navnet på lederen av en høyreradikal antiislamsk gruppe. Dette er flisespikkeri, jeg vet, men i mine øyne ligner navnet sånn på Ari Behn, og det ødela lenge for inntrykket man skulle få av denne farlige mannen.
Forsvarsminister Nina Marchand søker hjelp hos Krag når hennes datter blir sett på tv sammen med Are Behren. Datteren Live er heroinmissbruker og moren prøver fortvilet å hjelpe henne.
Krag selv er en krigshelt, men ser vi bort i fra det lærer vi ikke så mye om ham, bortsett fra at han har en far på sykehus, at han er synsk og sitter i rullestol.
Samtidig som politiet må oppklare terroren i Oslo, følger vi fem spesialsoldater på hemmelig oppdrag, som er savnet i Afghanistan. Hjemme i Oslo blir vi også kjent med Irina, konen til en av dem, som er ute av balanse men tar allikevel opp igjen øvelsesskytingen.
Tempo øker betraktelig når vi bikker midten av boken, og selv om jeg reagerer på en del ting, og sier "røverroman" til meg selv noen ganger, så går lesingen fort, og jeg er ikke tilsnakkendes.
Mot slutten får vi nok avklaringer til at denne leseren er fornøyd, men jeg sitter med en tanke om at denne boken ikke bidrar særlig til forbrødring mellom religionene. Er du litt "redd" for islam fra før, vil jeg anta at dette kan fyre oppunder fordommer.
Han stiller også spørsmål ved Norges tilstedeværelse i Afghanistan, og stiller Norge i et dårlig lys med hendelsene der nede, men oppførselen til de som tolker koranen overskygger liksom dette.]1
n humorbok med sitater fra svangerskap, fødsel og barseltid. Joda, den har humrefaktor, tre (hvis jeg ikke husker feil) virkelig lattevekkende sitater – men ellers bare helt OK. Det er sitater her som enten er så vanlige at vi alle kjenner noen som har sagt akkurat det samme, eller er det vandrerhistorier som vi alle tror hører hjemme under prosessen.
Kanskje man ikke skal lese en slik bok fra perm til perm – men heller lese et sitat eller to nå og da? Jeg leste fra perm til perm på litt over en halvtime og koste meg litt – men leste meg kjapt gjennom det meste.
[Mitt første, og eneste tidligere møte med Puck og Christer Wiik, var i den første boken om dem En morder lyver ikke alene. Derfor var det gøy å ta opp tråden, etter å ha hoppet over seks titler. Tviler på at jeg leser alle bøkene, men jeg vil gjerne lese noen mot slutten av serien. 43 bøker er jo en anseelig bunke bøker, og en skatt for dere som liker å lese serier.
I "Mord i august" tar Puck med seg sin lille baby og barnepiken Meta og reiser på hytten til tante Ottie, for å være der i tre uker, mens hun er i Spania. Allerede de første dagene blir de kjent med alle naboene, og skumle ting begynner å skje. Noen banker på vinduet om natten, og et uthult kålhode med lys i, skremmer vettet av dem om natten. Til helgen kommer Puck`s mann på helgebesøk, og de deltar i det fatale krepselaget.
Til alt hell har de kriminalkommissær Christer Wiik i sin nære omgangskrets, og han bestemmer på stående fot for å tilbringe en uke av ferien sin i hytta sammen med Puck, for å finne ut av hva som har skjedd.
Det er ikke gjort i en fart å finne ut hvem som drepte Adèle Renman, for hun hadde nok av fiender, og mange som ville tjene på hennes død. Christer Wiik skuffer ikke, og som all god "lukket rom krim" blir de anklagede samlet i et rom, før kriminalkommissæren går gjennom saken, og peker ut morderen.
Dette er lett lesning, og vips på noen timer så er boken unnagjort. Den krevde lite av meg som leser, og jeg lente meg behagelig tilbake og nøt å bli underholdt. Jeg følte at jeg har lest dette før, siden bøker i denne sjangeren er bygget opp rundt samme lest, men med det i tankene så greide jeg å skyve vekk tanken på klisjèer og at det føltes merkelig kjent. Boken var spennende, jeg satt oppe over vanlig leggetid, for å få med meg hvem morderen var.
Bakpå boken som Silke gir ut i disse dager kan jeg lese at seks av bøkene til Lange har blitt filmatisert, og skal vises som serie på TV 2 i løpet av 2014.
Beathe, fra Beathes bokhylle står sitert øverst på mitt eksemplar,
og her kan du se omtalen hennes hvis du vil.
]1
I denne boka, som er den første i en planlagt trilogi følger vi Beatrice og hennes fraksjonsfeller gjennom opptaksprøvene for å bli fullverdige medlemmer av Fryktløs. Samtidig blir vi kjent med det samfunnet som har blitt skapt «en gang i fremtiden». Det skal vise seg at de gode tankene bak fraksjonsinndelingene ikke er så geniale likevel, da noen mennesker alltid vil gjøre hva som helst for å få makt og innflytelse.
Igjen en ungdom/crossover-serie som jeg liker veldig godt… Man kan bli skeptisk når den ene historien etter den andre dukker opp – og selv om de alle forsåvidt handler om de grunnleggende ting, som mellommenneskelige forhold, kjærlig (fortrinnsvis den første, gryende forelskelsen) og de kvaler man lider når man står på terskelen mellom barn og voksen – så tar jeg meg i å leve meg ordentlig inn i disse historiene, heier på de gode og ønsker de onde pokker i vold. Jeg tror det er slik fordi historiene grunnleggende sett er så enkle – det handler om oss alle, selv om settingen rundt historiene er annerledes.
Les alle mine omtaler på ritaleser.com
Sist sett
