Genial vri på fantasygenren. Er det en sci fi? Historisk roman? Klassisk fantasy? Om legender og fabeldyr? Medisinske eksperimenter? Overvåkningssamfunn? Ridderroman? Om vennskap? Kjærlighet? Lojalitet og svik? Ingen av delene! Og alt sammen på en gang...
Morsom og samfunnsrefsende skrekk. Ja, det går an!
Veldig ujevn. Likte deler godt, mens andre ble både langdryge og klisjefylte.
For det første liker jeg at den har jenter OG gutter i tittelen. Jeg er så lei av generelle fagbøker som liksom bare skal være for det ene kjønnet. Tull og tøys. Og så er det fint med fokus på sunn mat for unga, ikke bare pølser og kaker og fjas. Men etter hvert som jeg leser og blar begynner jeg å lure på om denne ikke drar det litt vel langt? Er det så aktuelt for unger å koke kraft, lage leverpostei og makrell i tomat fra bunnen? Jeg er usikker. Og må absolutt alt være så lavkarbo? Fokuset på at alt økologisk er bra, men tilsetningsstoffene i kjøttpålegg er dårlig, blir litt teit. Vi vil ikke ha botulisme, vil vi vel? Og det er da virkelig ikke nødvendig med dette fokuset på kokosolje, mineralsalt og kokosblomstsukker? De billige alternativene er ikke dårligere.
Og jeg er sikker på at unga har kost seg på matkurs, men jeg har vel sjelden sett så mange stive smil samla mellom to permer. Det ødelegger inntrykket av matglede bittelitt.
God og grundig fagbok om å dyrke på liten plass. Litt for grundig, kanskje? Hadde jeg bladd i denne da jeg var nybegynner, hadde jeg tenkt at dette er aaaalt for mye for meg og gitt opp. Men nå som jeg har vært i gang en stund, tar jeg til meg det jeg har bruk for. Deilig fokus på at ikke bare er lov, men helt nødvendig å prøve og feile. Nå har jeg fått inspirasjon til noen nye prosjekter jeg kan teste ut. Det går sikkert galt!
Denne var nok ikke for meg. Ideen er god og jeg ser elementer som burde fange meg inn, de gjør det bare ikke. Jeg bryr meg ikke nok om personene til å bry meg om hvordan det går med dem. Og det er jo synd.
Begynte greit, men surra seg bort i plott som ikke gikk sammen og i lite troverdige karakterer.
Jeg er Markus-fan, det er bare å innse det. Absurd, morsomt og sånn passe ekkelt. Loves it!
Fantastisk! Spennende historie med nytt blikk på norrøn mytologi, her er vi på jotnenes side. I alle fall nesten... Og for noen tegninger! Jotunheimen blir levende, storslått, vakker, skremmende og underlig. Og både jotner og guder ser helt annerledes ut enn sånn vi er vant til å tenke oss dem. Så flott med noe nytt!
Riktig god spøkelsesfortelling for mellomtrinnet. Passe skummel og ikke for opplagt.
Ikke forvent episke romeventyr
Ikke forvent fantastisk teknologi.
Ikke forvent eksotiske planetlandskap
Ikke forvent noenting.
Slik står det på vaskeseddelen til Sigbjørn Lilleengs science fiction-historie «Mellom Planeter». Det kan virke som om tegneserieskaperen ønsker å snakke ned sitt eget verk, men egentlig er det mer et manifest, en reduksjon av virkemidlene som er ment å fremheve historien, litt som de danske dogmefilmene fra tidlig 2000-tall.
Vi befinner oss et stykke inn i fremtiden, stedet er romskipet Munki, på tokt ute i verdensrommet på oppdrag av Europen Space Org. Hovedpersonen, en ung mann og døgenikt ved navn Mikael, har meldt seg frivillig til å være med på reisen.
Mikael jobber på gølvet med vedlikehold, og virker vel egentlig bare sånn passelig interessert. Samtidig roter han det til i kjærlighetslivet, der han streber for å nå gjennom hos offiseren Heidi mens en annen kvinne, Jeane, streber for å nå inn til ham. Hvordan løser han dette?
Livet om bord på Munki beskrives som lettere miserabelt, i et skittent og falleferdig romskip infestert av rotter og med et oksygengivende tre som bare vokser seg større og større. Det er langt fra de striglete og glattskurte flatene vi kjenner fra de science fiction-universene vi som regel blir kjent med via kino og i tv-serier, men det er minst like fascinerende og spennende som disse.
Spørsmålet er om vedlikeholdsavdelingen på romskipet Munki har det som skal til for å redde det, så lenge selve fundamentet er råttent? «Mellom planeter» kan leses som en spennende historie i seg selv, men metaforene fra det virkelige liv er tydelige og umulige å ikke få øye på.
Tegningene er detaljerte og uttrykksfulle, Sigbjørn Lilleeng tilhører eliten blant norske tegneserieskapere som jobber med lange tegneseriefortellinger.
Det er ikke spesielt krevende å bli oppdatert på amerikansk politikk i Norge. Det kommer nærmest automatisk av seg selv for alle som vil høre. Nyhetssendingene og avisene er fulle av stoff og vurderinger rundt amerikanske valg, politikere, politiske saker og ikke minst presidenten selv.
Jeg svartmaler selvsagt, så ille er det jo ikke. Det er også naturlig at det er slike tendenser i media, vi er ikke skapt for å holde orden på nyhetsstrømmen fra 200 land verden over på daglig basis. Vi lever våre liv, mediene tar de viktigste prioriteringene for oss, vi følger etter og prøver å holde oss orientert om det som skjer i verden.
Men kanskje kan det være gode grunner til å interessere oss litt mindre for Donald Trump og Theresa May, og for eksempel se litt nærmere på hva som skjer i vår egen verdensdel. Ta for eksempel Ungarn, et EU-land og NATO-medlem i hjertet av Europa, der mange er bekymret for den demokratiske utviklingen.
En av dem som deler denne bekymringen er journalisten og forfatteren Øyvind Strømmen, som i fjor gav ut sin bok «Ungarn – en fortelling om Europa». I den første delen av boken gir han en gjennomgang av den særs brokete historien til landet som ligger så sentralt på det Europeiske kontinent som det er mulig å få det.
Han drar de store linjene og forteller om mongoler, ottomanske tyrkere og Habsburgere, og senere allianse med Nazi-Tyskland, underlagt Sovjetunionens maktapparat og det fatale opprøret i 1956.
På 90-tallet var landet blant de første som rev ned jernteppet, og ble etter hvert både et NATO-land og et EU-land. Det er i de senere år dessverre også berømt for en brokete politisk utvikling, der det i følge Strømmen er vanskelig å finne helter. Han beskriver demokratiske institusjoner som forvitrer, delvis kontroll av pressen og en ensrettet politisk utvikling der den karismatiske statsiministeren Orban står sentralt.
Statsminister Viktor Orbán fra partiet Fidesz, sist gjenvalgt i fjor, like etter at denne boken gikk i trykken, bruker uttrykket «illiberalt demokrati» om sin egen styreform og fører en politikk som mange vil hevde har høyreradikale trekk, ikke minst takket være presset fra det ytterliggående partiet Jobbik, kjent for sin harde retorikk mot minoriteter i landet.
Denne boken tar for seg alt dette, og mye mer. Den nyanserer og forklarer bildet av det moderne Ungarn, men er også svært kritisk til utviklingen av landet slik den kan se ut fra Norge. For å forstå det politiske bildet i Norge, i Europa og i verden for øvrig kan det kanskje være verdt å ta et lite dykk inn i situasjonen i et land vi stort sett forbinder med Gulasj og storbyweekend i Budapest. Dette er, som undertittelen sier rett ut, en fortelling om Europa.
Finfin bildebok om hvordan foreldres psykiske sykdom kan påvirke barn. Lykke følger alle regler om å ikke gå under stiger og å unngå svarte katter, men drømmer likevel om Ulykken om natten. Så må hun være hos farmor noen dager fordi pappa "gikk seg litt vill", men ting blir litt bedre. Barn som skjønner hva dette handler om, vil trenge denne boka! Andre barn vil finne ting å undre seg over. Eller så kan boka brukes som grunnlag for samtale. Enkle, men uttrykksfulle illustrasjoner. Jeg liker'n!
God barnebiografi om en historisk figur jeg har hørt mye om, men egentlig ikke vet noe om i det hele tatt. Levende fortalt og forfatteren redegjør for kildebruk, fakta og fantasi i forordet. Forbilledlig! Fin blanding av portretter, bilder av bygg ol og Jenny Jordahls illustrasjoner. Men forlagets tekstblunder på side 10 kunne fått meg til å legge vekk boka. "Da Sofie ble født, lå byen Stettin i var Stettin en by i det tyske kongedømmet Preussen.", står det. Skjerpings på korrekturen, Gyldendal!
God idé, men middels gjennomføring, synes jeg. Historien er for lang og kronglete samtidig som jeg savner innhold. Hvorfor er tannfeene så ulike? Hvis de har ulike typer tannfeer i forskjellige land, vil jeg gjerne høre om det. Hvorfor skal det at tannfeene reaprerer og passer på felte tenner gi ungene sterke voksentenner? Det henger jo ikke på greip.
Tegningene har sterke, klare farger og vil nok appellere til mange barn, men de er uten nyanser. Tannfeen har ett uttrykk og det hele blir litt flatt.
Språket er tungt og skjemmes av enkelte tegnsettingsfeil.
Artig sak og et must for bibliotekarer med oppheng i magi, selvfølgelig! Men jeg synes det ble litt for mye. Av alt, egentlig. Historiske personer, typer monstre og sexavhengige nymfer. Og siden jeg hørte denne på lydbok, må jeg gi litt trekk for oppleseren også.
Synes den var litt treig i starten, men tok seg veldig opp. For Buffy-fans er det moro å se verden fra vokternes side. Og ei bok som inneholder en Coldplay-demon, kan jo aldri bli helt feil!
Sjarmerende krim for større barn. Og voksne. Litt mange personer til at det var helt enkelt å henge med på lydbok til å begynne med, men en blir jo kjent med dem etter hvert. Miljøet er fantastisk og om ikke alle karakterene er like sympatiske, er de i alle fall menneskelige.
Sist sett
