Møt en kvinne med en annerledes jobb ...
En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.
Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.
I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?
Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.
Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.
Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
I 1963 var forfatteren 23 år, og uønsket gravid. Hun var student, og forholdet til barnefaren var et avsluttet kapittel. Abort var ulovlig. Ingen leger ville hjelpe henne. Strikkepinner ble første steg på veien for å fjerne fosteret, men det fungerte ikke. Annie kjente noen som hadde tatt abort, men det kostet. Hos en eldre hjelpepleier skal hun få hjelp, men det hele ender forferdelig falt. Annie havner på sykehus, døden nær.
Som 60-åring, skriver Ernaux ned historien om det som skjedde. Hun stiller spørsmålstegn ved samfunnets stigma når det gjelder kvinner som henne. De blir plassert nederst på rangstigen.
En liten, men viktig bok, der kvinners seksuelle frigjøring, dagboknotater, og hvordan det hele har påvirket forfatterens liv er sentrale temaer.
Dette skuespillet et basert på feiden mellom Håkon Håkonssønn og jarl Skule Bårdssønn. Førstnevnte blir konge, men jarlen er maktsyk, og vil også styre Norge. Å dele med Håkon er uaktuelt. Det er borgerkrig, og hver av kamphanene har støtte på ulike steder i landet. Håkon vil samle alle om en felles konge, noe jarlen synes er uhørt.
Både spennende og dramatisk skuespill.
Den navnløse hovedpersonen, er 24 år, og jobber i kantina ved Norrköpings sykehus. Hun har lite utdannelse, men hun leser Dostojevskij og Mann, og liker kunst og poesi. På jobben er hun nederst på rangstigen. Ikke er det fast jobb heller. Hun lever er intetsigende og kjedelig liv. Bare Emelie klarer av og til å lokke henne med på byen.
Så entrer den kjekke legen, Carl, scenen. Hans eldste datter er like gammel som kantinemedarbeideren, men det bryr ingen av dem seg om. Det er han som tar initiativet, og hun lar seg villig lede. Forholdet er spennende, og selvsagt forbudt. Carl er gift, og det er en del elskerinne-regler å sette seg inn i, noe hun gjør med letthet. Hun sier til seg selv at hun vet hva hun går til, men det tar ikke lang tid før hun tar til å drømme. Om at Carls kone dør, om at hun kan være hos ham alltid.
En klisjé av et forhold, der begge burde vite bedre, men ingen klarer å stoppe.
Litt vanskelig å få skikkelig tak på hovedpersonen, og starten var treg. Tok seg opp, men synes slutten var litt vel enkel.
Rufsetufsa som svar til Tore Halsa :
19:47, 30. januar 2022 Diskusjon: Tore Halsa om Kastanjemannen av Søren Sveistrup av Søren Sveistrup
Har ofte sett at avslutningene blir helt annerledes enn det det var i bøkene. Det er sjeldent at tv-serier og filmer gjør det helt likt som boka.
I de siste årene har jeg likt Tove Braathens nøtkerne og rolige fortellerstemme i romanene sine. I fjor ga hun ut Marka, og kan ikke si at jeg er like begeistret.
Grunnen er at denne ble vel noe tørr sammlingenet med tidligere romaner jeg har lest av henne: Effekten av måneskinn på nyfallen snø og Ja, vi elsker. Syntes ikke Marka hadde den samme gnisten og karakterene ble noe gjennomsiktige denne gang.
Menneskets forhold til naturen
Naturen er nok de fleste har et forhold til, enten positivt eller negativt. Noen synes at det er avslappende, og noen frykter det. Raymond er en mann som har bodd i skogen lenge og forlater den kun når han skal handle. Han bor for seg selv og sine egne tanker.
Leon er en ung gutt som bor sammen med en mor som forsømmer sine plikter på grunn av angst, og sikkert også andre ting som ikke ble nevnt. Det er han som handler mat, lager mat og prøver å holde ting i orden. Ofte får de besøk av de fra bydelen som de kaller det, som holder dem under oppsyn. På en skoletur i skogen, blir Leon oppmerksom på en gammel hytte som han blir fascinert av, og han får et slags dragsug som alltid fører ham tilbake dit. Han leker at det er hans skjulested, hans fristed.
Også har man Halldis som drar til hytta etter farens død. Hun tar med seg samboeren sin dit. Selv om de har vært sammen en stund, føles det ut som om hun er sammen med en fremmed. Oppveksten hennes har vært alt annet enn enkelt.
Vil disse tre menneskene krysse hverandres stier i skogen, og har de noe til felles i det hele tatt?
Lite troverdig denne gang
Som i de andre bøkene hennes, har også denne boka en slags driv, og jeg likte beskrivelsene hennes av naturen. Hun er også god på å beskrive vanskelige situasjoner. Men denne gang ble jeg ikke dessverre like bergtatt som de andre bøkene jeg har lest av henne. Det føltes som om noe manglet, men vet ikke hva, og enkelte partier, ble kanskje noe barnslig og ikke helt troverdig.
Selv om denne boka ikke traff meg helt, vil jeg lese mer av Braathen, for bøkene hennes bringer med seg en slags ro som jeg liker, og er spent på hva hun kommer til å skrive om neste gang.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Fortellingen om Liv Gudmundsdatters liv i Norge, starter i 1162. Hun bor på en liten gård med foreldrene, en eldre bror, og noen yngre søsken. Erling Skakke er regent for barnekongen Magnus Erlingsson, og etter en stor tragedie i Livs familie, følger eldstebroren, Egil, kongen. Han blir tatt inn i hirden. Livet blir noe lettere, men også mer politisk etter brorens framgang.
Det er Liv som er fortelleren. Fra et kloster ved Rhinen, skriver hun ned det hele. Å få fortalt historier fra denne tiden sett fra et kvinnelig perspektiv, er sjeldent. Æren og berømmelsen som mennene setter høyt, kommer med en pris, men den blir det aldri snakket mye om. Det er dette Liv løfter fram i dagen. Å være en brikke i det politiske spillet, å bli vanæret og ydmyket. Å ønske hevn, selv om det kan ende i fordervelse.
Interessant og tankevekkende.
Selv om det er fiksjon med et historisk bakteppe, er det nok ikke så langt fra sannheten om hvordan det var å være kvinne på denne tiden.
tuhamre som svar til Torill Revheim :
15:40, 30. januar 2022 Diskusjon: Diskusjonstråd Felleslesing av "De" av Helle Helle - Lesesirkelen av 2021 (Nn13)
Jeg har så vidt begynt og opplever at det er vanskelig å få tak på innholdet her. Sammensetningen av innholdet mellom setningene, og gjerne også inni setningen, virker ofte ulogisk, nærmest forvirrende,
Tre kvinner står sentralt da en ung mann blir funnet drept i husbåten sin.
Mannens tante, Carla, virker sjokkert, men hun sliter med en annen, og større sorg.
Miriam, som bor i nabobåten, er en einstøing, men hun har øynene med seg.
Laura, som er psykisk ustabil, og som hadde et forhold til mannen.
Felles for de tre, er at de er skadet av svikene de har blitt utsatt for. Hvem av dem er skadet nok til å drepe?
En psykologisk thriller fra London, med mange løse tråder, som sakte blir nøstet opp. Det et noe tregt, og gjør det vanskelig å holde fokus. Synes løsningen og slutten var så som så.
tuhamre som svar til Torill Revheim :
18:05, 28. januar 2022 Diskusjon: LESESIRKELEN AV 2024 Hovedtråd
Jeg fikk boka tilsendt i dag. Den er liten og tynn. Men etter raskt blikk på første side skjønner jeg at dette er noe som bør leses sakte. På radioen i dag ble det forresten snakket om forfatteren og hennes siste bok som også har noen av de samme personene.
De siste nettene har jeg blitt underholdt av Jan Kjærstads nyeste bok, En tid for å leve. Det er ingen komedie, og ikke spesielt festlig, men underholdning kan være så mangt.
Handlingen foregår i 2019, akkurat ett år før nedstegningen. Den tiden man var mer vant til et normalt liv. Teaterstykket Hedda Gabler har premiere og man blir kjent med en del av folka som skal se det, og man kommer inn i hodet på noen av skuespillerne. Det er ikke helt sikkert, men av en eller annen grunn, føles det som om noe forferdelig skal skje, eller er det bare innbilning?
Mangfold i salen
Har sansen for mangfoldet i salen. Det er klasseforskjeller, aldersforskjeller og ikke alle har en like stor interesse for Henrik Ibsen. I teatersalen er det en lærer, en influenser, en datter som er bekymret for faren sin, en nyforelsket gutt som sitter med jenta han ønsker seg og mange flere. Likte best å lese om skuespilleren Hedda Christine Foss. Det er lett å tro at skuespillere er selvopptatt, og det var morsomt å lese fra et perspektiv av noen som synes selv de er pen og som er redd for å bli glemt. Syntes også at Kjærstad beskriver Stalker-Stine på en morsom måte. Influenseren som lager videoer og skriver om filmer. Synes at han beskriver influensere svært treffende.
Fine karakterbeskrivelser
Syntes de fleste var fengslende å lese om. Likte også måten Kjærstad delte opp perspektivene på uten å miste flyten i det hele. Jeg var hele tiden nysgjerrig på fortsettelsen, for mange av karakterene hadde sitt å stri med, samt hemmelige ønsker. Han beskriver det hverdagslige livet veldig godt. Man kjente at det bygges opp en slags intensitet
En tid for å leve er en leken roman som inneholder både alvor og humor. Karakterene var for meg svært levende og det føltes nesten som å sitte i salen sammen med dem. Denne boka var en av de jeg var mest nysgjerrig på da den kom ut i fjorhøst. Dessverre kom andre bøker i veien, men edre sent enn aldri. Det er også skremmende å anmelde en bok av noen som har utgitt bøker lenge før min tid. En som har vært i bransjen lenge.
Hadde forventet meg en tørr roman av en eller annen grunn, men denne var alt annet enn det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Amar Singh kom til Norge på 80-tallet. Faktisk samme dag som Oddvar Brå brakk staven i Holmenkollen.
Amar er en del av sikh-miljøet, men han ønsker å konvertere til islam. Hverken foreldrene eller vennene aner noe. Da hadde det blitt bråk! For alle tror at Amar skal søke seg til ingeniørstudiet, og han har den rette troen.
De nye vennene i det muslimske miljøet, aner heller ikke noe om bakgrunnen hans. For dem er han allerede muslim.
Så dukker Hauk opp i historien, og han drar Amar og gjengen med på lysskye oppdrag.
Tredje bok om Hauk fra Gulleråsen.
Forrige bok kom i 2012, så det var sannelig på tide!
Synes den var forvirrende og vanskelig å komme inn i.
Spenningen kommer imidlertid krypende, og deler av handlingen foregår i blokkområdet som jeg vokste opp i, noe som er ganske kult!
Er litt skuffet over at bestevennen til Hauk, Lars, glimrer med sitt fravær. Forstår meg heller ikke på Hauks innblanding i Amars liv. Mulig jeg må lese de to første bøkene på nytt for å få en sammenheng…
Sist sett
