Om kjærlighet til litteraturen

Miriam Stendal Boulos (f. 1968) er utdannet litteraturviter og tok i sin tid doktorgraden på J.M.G. Le Clézios forfatterskap. I 1999 utga hun "Chemin pour une approche poétique du monde. Le roman selon J.M.G. Le Clézio". Boka ble skrevet mens hun befant seg i et språklig eksil. På den tiden bodde nemlig hun og familien i Frankrike. Siden har de flyttet til Norge, og bor i dag i Bærum.

I innledningen til "Eksil og lykke" forteller Boulos om sitt første møte med forfatteren Rune Christiansen på Litteraturhuset i 2008. Anledningen var forestillingen "Äntligen ...", Litteraturhusets årlige arrangement viet nobelprisvinneren i litteratur, som akkurat dét året var Le Clézio. Ellen Svendsen og Per Buvik samtalte om årets nobelprisvinner, som både Boulos og Christiansen hadde vært dedikerte lesere av i flere år. Dette ble starten på et bekjentskap, som resulterte i at hun bestemte seg for å skrive om hans forfatterskap.

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte som dikter i 1986, og har i årenes løp utgitt 11 diktsamlinger. Etter utgivelsen av "Ensomheten i Lydia Ernemanns liv" (2014) - den eneste boka jeg har rukket å lese av Christiansens bøker så langt - er det romanforfatter han er mest kjent som (linken peker til min bloggomtale av boka - jeg nevner også et forfattertreff på Litteraturhuset 28. januar 2015, som jeg har skrevet om på bloggen min). I løpet av sitt forfatterskap har han utgitt åtte romaner. Siden disse romanene er helt sentrale i Boulos´ bok om forfatterskapet, tar jeg med en oversikt:
- Hvalene i Glasgow (1990)
- Dypt mørke (1992)
- Steve McQueen er død (1997)
- På ditt aller vakreste (2000)
- Intimiteten (2003)
- Fraværet av musikk (2007)
- Krysantemum (2009)
- Ensomheten i Lydia Ernemanns liv (2014)

For øvrig kan nevnes at Rune Christiansen overtok det kunstneriske ansvaret for Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark. For meg ble det en viktig detalj i min lesning om hans forfatterskap i "Lykke og eksil". Etter å ha vært til stede på svært mange forfatterkvelder spesielt på Litteraturhuset i Oslo i årenes løp, og hørt om ulike forfatteres skriveprosesser, må jeg nemlig konkludere med at jeg sjelden har vært borti en forfatter som er så til de grader bevisst i alt han gjør som Rune Christiansen er. At han i bunnen er pedagog innenfor den kunsteriske siden av forfatteryrket, økte min forståelse for hvordan dette er mulig.

"Rune Christiansens forfatterskap utgjør en fascinerende historie om lidenskapelig og nysgjerrig lesning. I referansene hans ligger det spor av dannelsesreisen han har gjort som lesende og skrivende menneske. En dannelsesreise innebærer både noe spesifikt unikt for den ene reisende og noe universelt gjenkjennelig. Det er i spennet mellom det unike og det universelle, mellom tilhørigheten og eksilet, at identiteten og forfatterskapet blir til. Det er i dette spennet, slik det formidles av forfatteren, at leseren kan finne et rom for å artikulere sin egen opplevelse av verden, sin egen tilhørighetssøken, gjennom tekster som åpner for noe nytt og samtidig befester noe kjent. God litteratur - som all god kunst - beveger seg i skjæringspunktet mellom det kjente og det ukjente: Hels bør verket være så gjenkjennelig at det gir oss mulighet til identifikasjon, medlevelse, innlevelse, ja også medskaping - og samtidig så ukjent, eksotisk, fremmed at det åpner for det perspektivskiftet som må til for at vi skal kunne se oss selv og verden med en større, forklarende, utvidende distanse. I Christiansens intertekstuelle henvendelser - for referansene hans er invitasjoner, til gjensyn eller oppdagelse - ligger like mye oppdagelsen av den andre som av en selv gjennom den andre ... " (side 15-16)

Boulos tegner et interessant bilde av forfatteren Rune Christiansen, både gjennom spørsmålene hun stiller i samtaleboka "Lykke og eksil" og gjennom egne betraktninger, hvor mye av det hun selv har opplevd gjennom egen lesning, avspeiles. Det som går gjennom boka nærmest som en rød tråd, er det intertekstuelle. "Enhver forfatter formes ved å gjenta andre forfattere", siteres den franske forfatteren Georges Perec. Og nettopp dette er mye av kjernen i boka; hvordan Rune Christiansen er påvirket av andre forfattere, hvordan han knytter dette opp til sine egne bøker, som regel synlig men ikke alltid, og lar sine romanpersoner - her kalt protagonisten - leve sammen og i pakt med litteraturen. Dermed blir det en dobbel bunn i det meste. Og fordi forfatteren selv kun gjenforteller, ikke tolker, blir det et stort rom som leseren selv kan fylle med egne tanker og tolkninger.

Underveis kommer Boulos og Christiansen inn på begrepet klassereise. For de fleste innebærer dette en reise bort fra klassen man vokste opp i. For Christiansen betyr det noe ganske annet. Han snakker om klassetilhørighet. Som de fleste nordmenn på hans alder vokste også han opp i et arbeiderklassehjem. Og ja, økonomisk frihet har gjort at de fleste lever ganske andre liv enn hva de opplevde i oppveksten, hvor knapphet på det meste var et faktum. Men må man bevege seg helt bort fra klassen sin selv om man har foretatt en såkalt "klassereise"? Begrep har etter hvert blitt så utvannet og nesten klisjéfylt at det i grunnen har mistet mye av sin mystikk, om man kan kalle det det. Kanskje er det mer interessant i noen tilfeller å snakke om en klasseflukt når man beveger seg bort fra, slik den franske forfatteren Edouard Louis gjør? I alle fall sier Christiansen det slik:

"I min ungdom opplevde jeg det man må kunne si var fattigdom, økonomisk var familien helt skrapt. Men samtidig ble litteraturen og filmen mer påtrengende viktig for meg. Jeg leste meg inn i andre realiteter, jeg leste meg opp, jeg beskjeftiget meg morgen og kveld med bøkene, filmene, jeg leste filmhistorie og diverse filmleksika fra perm til perm, det var en måte å trosse armoden på. Ikke for å forlate eller heve meg over min arbeiderklassebakgrunn, men snarere for å fylle den med noe annet og noe mer enn det som hadde å gjøre med pengeknipe og slit. For mange innebærer en klassereise å forlate sin arbeiderklassetilhørighet gjennom utdanning og karriere, det å stige i gradene. Sånn har det ikke vært for meg, tvert om, det er å utvide, legge nye benevnelser til det romme det å være i arbeiderklassen innebærer, gjøre det større og friere blant annet gjennom lesning. For meg er den reelle klassereisen en dannelsesreise." (side 31-32)

Alle romanfigurene i Christiansens bøker er ensomme. Det er et fravær der, og det er samtalene, dialogene og møtene som fyller opp karakterenes liv og menneskesyn, sier han på side 102. Dessuten lar han litterære sitater "gripe inn i portrettet av" en romankarakter, ofte ved at romankarakteren er lidenskapelige lesere av litteratur og av verden (side 162). Christiansen trekker også frem Perecs roman "Livet bruksanvisning" (med originaltittelen La Vie mode d'emploi) fra 1978 (linken peker til min bloggomtale av denne boka), og Boulos skriver:

"Å liste opp skjellsettende litterære møter, gjennom titler, sitater, replikker, er en erindringsmetode Christiansen ofte bruker. En slik opptelling av vesentlige møter fremkommer i kapittelet "Hukommelsen", hvor hovedpersonens kulturelle minner ramses opp i form av en pastisj over Perecs erindringsbok Je med souviens fra 1978." (side 162-163)

(Boka det refereres til er "Krysantemum".)

Christiansen er opptatt av å gi leseren plass, og referer også her til Perec. Han gjør dette ved ikke tvinge leseren gjennom et plot med en dramaturgi, opp i en relasjon som får leseren til å få sympatier og antipatier osv. I stedet lar han leseren gå inn i romanen og vandre omkring der, få noen førstehåndsopplevelser som ikke er "styrt av ytre motorikk". Slik blir lesningen en form for meditasjon, hvor leseren reflekterer og inviterer inn et liv. Slik får leseren være med på samme nivå som romanpersonene, uten at en allvitende forteller ligger i forkant eller at det er et skjult motiv fra forfatterens side om hva han eller hun ønsker at man skal få ut av boka. (side 165)

Miriam Stendal Boulos avslutter boka med disse ordene:

"I spennet mellom behovet for samhørighet og behovet for å tilhøre seg selv ligger kanskje menneskets største drift, største fortvilelse og største forsoningsmulighet". I dette spennet uttrykker Södergran-sitatets doble erkjennelse - eksilet og lykken - både tristesse og forsoning samtidig. I Christiansens forfatterskap fremmanes et nærvær i verden som utgjør en stillferdig overskridelse av dette menneskelige dilemmaet." (side 208-209)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Først og fremst en sterk lyst til å dypdykke i Rune Christiansens forfatterskap! Boulos, som i boka tar for seg hver eneste av de i alt åtte romanene Christiansen har utgitt (i tillegg til noen av diktsamlingene), har åpnet opp noen rom for meg, som gjør at jeg kommer til å lese disse romanene med et mye klarere blikk enn jeg ellers ville ha vært i stand til. Samtidig erkjenner jeg at hun med sitt litteraturvitenskapelige blikk er på et helt annet nivå i sin lesning enn meg. Men er det ikke slik da at all lesning skal åpne opp nye perspektiver i et i og for seg kjent landskap? Akkurat her lykkes hun godt! Å lese "Lykke og eksil" har vært en meget givende prosess, og jeg har bevisst brukt litt tid på denne boka, som selv om den er tilgjengelig for leseren, ikke er av det lettleste slaget. Det er mange bunner i det hun skriver, som krever tid til refleksjon. Da kan man ikke rushe gjennom boka!

Den som forventer at "Lykke og eksil" skal være litteraturkritikk i den forstand at forfatterskapet kritiseres eller utfordres sterkt, vil nok bli skuffet. Boka er først og fremst en kjærlighetserklæring til Rune Christiansens forfatterskap. Siden Miriam Stendal Boulos er så kunnskapsrik og selv kjenner litteraturpreferansene til forfatteren, blir det likevel aldri "kritikkløst" eller overfladisk. Hennes tilnærming er så grundig, så gjennomtenkt og så reflektert at det aldri kan sås tvil om faglig integritet eller habilitet.

Avslutningsvis må jeg nevnte en artikkel som sto i Vagant 8. juni i år. Artikkelen har overskriften "Fraværet av kritikk" og det er Arne Borge som har ført den i pennen. Han etterlyser her - riktignok ganske mildt - en (mer) kritisk samtale, fordi dette gir forfatteren en anledning til å bryne de litterære holdningene sine mot andre skrivemåter, til å undersøke blindflekkene i sitt eget prosjekt. Han mener at Christiansens bøker hadde tålt en slik behandling, og at det ligger en vennlighet også i dette. Ellers påpeker han at "(l)itteraturvitenskapelig sjargong har en lei tendens til å fremstille trivielle påstander i et oppstyltet språk", og har trukket frem noen eksempler på det han kaller i overkant svulstige påstander. Det er vel sånn sett den samme kritikken som kan ramme et hvilket som helst fagfelt med en sterk fagterminologi, tenkte nå jeg da ...

Dersom du ønsker å få en større forståelse for Rune Christiansens forfatterskap, er "Lykke og eksil" virkelig en bok du bør få med deg! Den rommer alt - og mere til - som vi bokelskere løper beina av oss for å få med oss hver gang det er forfattertreff på landets mange litteraturhus. Det kommer garantert flere bøker om Rune Christiansens forfatterskap etter hvert - sikkert mer kritiske sådanne også enn denne. "Lykke og eksil" er svært spesiell i så måte, og også meget interessant. Det er alltid spennende å få innblikk i hva som inspirerer dyktige forfattere, hvordan de ser på sin egen litterære utvikling, hvordan de reflekterer rundt tematikken i egne bøker, hvor mye av seg selv de har lagt inn i bøkene sine og hvor mye som kommer fra andre steder. "Lykke og eksil" favner alt dette. Jeg anbefaler boka varmt!

En liste for livet - fin og varm!
Ellers liker jeg godt Prosjekt Rosie og Hvor ble du av, Bernadette?
Samt Dehlis vakreste hender.
Og Harold Frys utrolige pilegrimsferd - nydelig!

Sjarmerende horror i kjent stil

Fremdeles god underholdning til tross for at jeg har lest den før.

Gjensyn med gamle favoritter
Det er svært sjeldent at jeg leser bøker om igjen for jeg foretrekker å huske de som de var, for jeg glemmer aldri en handling i bøker samme om det går femten år, eller tjuefem år. Det har ikke noe å si hvor lenge siden jeg leste en bok for husker den godt uansett. Men av og til blir man nysgjerrig av å lese bøker om igjen som man leste i oppveksten og sjekke om man liker dem like godt i voksen alder eller ikke. Så jeg har begynt å lese Casino Grøsser serien på nytt igjen. (Casino Grøsser er skrevet av forskellige forfattere og består stort sett av enkeltstående bøker). Jeg har tolv av de bøkene. Vet det ble utgitt over hundre, men jeg har bare tolv av dem og tenkte å lese de tolv igjen, og den første jeg valgte var Skrekkens hus av Hugh Zachary.

Familien Whitney finner drømmehuset ved en tilfeldighet i Mississippi, eller det er rettere sagt Jean Whitney som oppdager det og hun blir forelsket i det med en gang. Det er et historisk hus som kalles Yankee - huset og ligger øde til i en dal. Familien Whitney besteår av elskverdige foreldre og to døtre, og hele småbarnsfamilien går godt overens. De overtar det eldgamle huset som har vært ubebodd svært lenge og pusser det grundig opp. Det tar ikke lang tid før de finner seg til rette. Men det tar ikke lang tid før merkelige ting begynner å skje. Noen i familien føler at de ikke er alene. Små merkelige ting begynner etter hvert å skje, men er det bare innbilning? Er det normalt at ting flytter på av seg selv og høre lyder som ligner på skritt? Og hvorfor er den ene datteren deres så redd for trappa? Familien Whitney blir kjent med en ung fyr som leter etter gamle ting ved hjelp av en metalldetektor. Familiens far, Vance, blir nysgjerrig og sammen blir de hekta av å lete etter ting i området ved huset, og det skulle de aldri ha gjort ...

Kjent oppskrift, men sjarmerende
Dette høres kanskje ut som en typisk skrekkhistorie, og det er det også, hverken mer eller mindre, men det jeg likte med denne horrorboka er at det har litt historie i seg. Man blir tatt tilbake til en spennende tid som jeg ikke skal si noe om for å ikke avsløre noe. Det morsomme med horrorbøker og horrorfilmer er at det er typisk når noen faller for et gammelt hus og renoverer det, så er prisen for det at de blir hjemsøkte. Det er tydelig at spøkelser fra fortiden ikke liker forandringer, for dette er et typisk trekk i horrorsjangeren. Så neste gang du skal renovere et hus, ett gammelt et, så tenk deg om to ganger før du gjør noe som helst.

Bortsett fra historiedelen var denne horrorboka noe standardmessig; De begynner å tvile på hverandre og seg selv. Skal de flytte eller ikke flytte? Er man blitt gal eller ikke? Typiske faser mange karakterer går gjennom i horrorbøker og filmer i samme sjanger når skremmende og uforklarlige ting skjer. I denne boka var det intet unntak.

Det var interessant å lese om hvor forskjellige alle familiemedlemmene var. Familiefaren Vance er en ganske avslappet fyr som ikke tror på alt mulig, og har en fast jobb å gå til. Han er en veldig rolig og realistisk fyr på mange måter. Moren Jean er hjemmeværende med jentene, elsker å renovere og alt som har med interiør å gjøre, og er veldig huslig av seg. Hun liker å være den som styrer og steller. Men hun har lett for å bli sårbar og få bekreftelse og støtte av andre. Døtrene Min og Ridey er også veldig forskjellige, men det er heller ikke noe nytt at søsken kan være temmelig ulike på alle måter. Den ene av dem er den som tar det som det kommer, men er kanskje ikke så tøff som hun gir seg ut for å være likevel, og den andre er mer sårbar og observant til det som skjer rundt seg, og kan føle at noe er galt eller at et eller annet vil skje.

Jeg var femten år første gang jeg leste Skrekkens hus av Hugh Zachary og det er atten år siden. Noe som aldri har forandret seg er at jeg ikke blir lei av horror. Ikke alt innen horror er bra, men man kan ikke ta alt så seriøst. Noen bøker og filmer fra den sjangeren skiller seg ut med kvalitet, mens andre gjelder det det omvendte, men likevel kan det være underholdende. Jeg likte denne boka, Skrekkens hus hakket bedre som femtenåring, men den er slett ikke verst nå heller som gjenlesning. Selv om jeg hadde lest den før og kjente til handlingen svært godt, så gjorde det ikke noe. Den var fremdeles underholdende. Det som ikke traff meg helt er at enkelte scener som skulle være noe uhyggelige og skremmende, egentlig ble en smule komisk, selv om det kanskje ikke var meningen. Alt i alt en god horrorbok, men den ble bare ikke mørk nok.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

En kjempefin bok som fikk meg til å få lyst å lese hele Prousts verk

Litt for mye "bibelhistorie" etter min smak, men spennende mot slutten

Det viktigste er at du leser noe du liker, det finnes så uendelig mange gode bøker der ute og mange av klassikerne er fantastiske. Men smaken er som baken. Finn ut hvilken sjanger du liker og utvid fra der. Det er viktig for å opprettholde lesegleden. Liker du fantasi, realisme, spenning, romantikk, historie etc. Personlig har jeg hatt stor glede av mye forskjellig litteratur etterhvert. Leste tidlig Greven av Montre Cristo av Dumas og Forbrytelse og straff av Dostovjevskij, digga de. Lykke til☺️

Dette var en bok som det tok tid å komme inn i. Hvorfor? Delvis skyldes det den stadige vekslingen mellom de ulike historiene. I starten er hvert av de korte kapitlene bygd opp rundt hver sin person, en veksling som lett kan gjøre leseren noe forvirret. Først langt ut i boka smelter de ulike historiene inn i hverandre, de forskjellige personene møtes og en helhet oppstår. Men det var mer enn dette som gjorde meg forvirret og usikker. Som leser blir man ført inn i en verden som er så fjernt fra det man kjenner. Her handler det om storpolitikk, om spionering, om overvåking, om hemmeligholdelse. Det er en verden der grensene mellom sannhet og løgn er opphevet, der et enkelt menneskeliv teller lite mot oppdraget som skal utføres.

Boka har i noen kapitler en forteller (en jeg-person som for øvrig er navnløs). Han er en tidligere super-spion, en CIA-agent som bl.a. har vært utstasjonert i Afghanistan, i Irak, og i Damaskus. I den sistnevnte byen bodde han sammen med sin svenske kjæreste, Louise og deres nyfødte barn. Men noen er ute etter ham. I bilen hans har noen plassert en bombe. Tilfeldighetene vil at det er kjæresten, og ikke ham selv, som først tar bilen i bruk. Bomben går av. Hun blir drept. Agenten sitter tilbake med et spedbarn, i tillegg til sorgen. Hva skal han gjøre? Han velger å overlate barnet til den svenske ambassaden i Damaskus. Derfra sendes barnet, som er ei jente ved navn Klara, til sine besteforeldre, morens foreldre, som bor i skjærgården utenfor Stockholm. Den amerikanske agenten kaster seg ut i alskens farlige oppdrag, uten at han klarer å glemme skammen over sviktet overfor datteren. Ettersom årene går blir det viktigere og viktigere for ham å finne tilbake til henne.

Ved universitetet i Stockholm jobber en svensk-libanesisk student med oppgave om amerikanernes krigsforbrytelser i Afghanistan. Så får han en invitasjon om å komme til Brüssel og holde et foredrag. Mahmoud, som svensk-libaneseren heter, har i den siste tida følt seg forfulgt. Den samme bilen dukker stadig opp hvor han enn ferdes. Og ikke nok med det, han mottar flere henvendelser fra en anonym person som trenger å snakke med ham så snart han kommer til EU-byen. Det hele må foregå på en svært så hemmelig og fordekt måte. Det hele må forgå på en svært så hemmelig og fordekt måte. Mahmoud dukker opp på anvist sted og finner dr en tidligere kamerat fra militæret. Denne har fått tak i noe uhyre sensibelt. Det er bilder som dokumenterer amerikanernes framferd og krigsforbrytelser overfor fanger i Afghanistan. Kameraten vil at Mahmoud skal sette han i kontakt med noen som er villig til å betale klekkelig for disse bildene. Men før de kommer så langt, blir soldatvennen skutt, mens de sitter der på benken, av noen som ligger i bakhold. Mahmouds eneste sjanse er nå å flykte- Han har røsket med seg fra vennen en kupong som leder til en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen i Paris.

Nå trenger Mahmoud hjelp. Det kan han få fra sin tidligere kjæreste, Klara. Hun er jurist og jobber som EU-byråkrat i Brüssel. Klara som aldri har klart å glemme Mahmoud, reiser med ham til Paris. Men der er også forfølgerne. De må ta mange forholdsregler for å bli kvitt dem, bruke mobiler som ikke kan spores, hoppe fra det ene kollektive transportmidlet til det andre osv. Til slutt finner de fram til oppbevaringsboksen og får åpnet den. Den inneholder en liten datamaskin. Denne tar de med. På nytt er forfølgerne der. De søker tilflukt inne i en matbutikk, men blir innhentet. Det løsnes skudd, og Mahmoud blir truffet. Han dør i armene til Klara. Selv må hun bare komme seg av gårde. Pressen slår stort opp at en svensk akademiker er blitt likvidert i Paris. Samtidig er Klara etterlyst. Nå er det hun som har hånd om datamaskinen med det brennbare innholdet. Hvordan skal hun få åpnet den? Hun kontakter bekjente og får navnet på en habil hacker i Amsterdam. Klara reiser til den oppgitte adressen. Hackeren viser seg å være en svært opposisjonell tenåringsjente. Hun har en snedig plan.

En fjerde hovedperson i boka er den svenske lobbyisten Georg Lööv. Han jobber for et stort amerikansk firma, Merchant & Taylor. Georg har nettopp fått noen nye kunder, representert ved personene Reiper og Josh. De vil ha ham til å utføre tvilsomme operasjoner. Bl. a. skal han snike seg inn i EU-bygningen, finne fram til Klaras kontor og der utstyre datamaskinen med en ”pinne” som vil sende videre alt hun skriver inn.

Bokas sluttscener utspiller seg i den svenske skjærgården. Her har Klara vokst opp, og hit søker hun seg tilbake. Klara har alliert seg med en venninne. De søker tilflukt i en hytte på en liten øy. Skjulestedet har de fått anvist av Bosse, Klaras barndomsvenn. Det banker på hyttedøra, og inn kommer Klaras bestefar i følge med en amerikaner. Det viser seg å være CIA-agenten som altså er Klaras ukjente far. Heller ikke nå røper han sin egentlige identitet. Men også forfølgerne har sporet dem opp på denne øya. De ligger utenfor, klare til å ta seg av Georg som for lengst har skiftet sede og blitt holdt som fange av sine oppdragsgivere. For å redde jentene som befinner seg inne i hytta, går CIA-agenten ut for å forhandle. Det ender med at han blir truffet og drept av et skudd. Säpo er varslet og kommer til. De har fått sine instrukser fra amerikanerne. Klata blir på nytt brakt i sikkerhet, mens venninnen oppsøker en avis. Med seg har hun sin egen datamaskin. Hoveddisken fra maskinen i Paris er blitt byttet ut. Amerikanerne har nå maskinen de gjorde alt for å få tak i, men de svenske jentene har fremdeles de sensible innholdet som viser hva som egentlig har foregått når den amerikanske hæren tok afghaner og irakere til fange. Nå må de amerikanske myndighetene gi opp å få lagt hånd på dette. De to svenske jentene har skaffet seg et utmerket forhandlingskort.

Jeg har virkelig sansen for Sidespor-serien til Aschehoug, som samler utradisjonelle kvalitetsbøker fra hele verden. "Den sjuende dagen" passer godt inn i serien. Hovedpersonen Fei Yang dør, men ingen har betalt for et gravsted der han kan få den siste hvilke. Derfor havner han i en slags verden bortenfor verden sammen med andre i samme situasjon. Han møter igjen en rekke mennesker han har kjent mens han var i live, og vi hører dramaene rundt deres død. Boka blir langt mer interessant når man kjenner til forfedrenes betydning i Kina, og ritualene rundt død og begravelse. Dette kan man lese om i etterordet i boka. I sin lette og selvfølgelige tone rommer boka samtidig samfunnskritikk; Omstendighetene rundt flere av dødsfallene er spesielle, og myndighetenes opptreden er i høyeste grad kritikkverdig. Anbefales!

Ja, det bør dere☺️

En real horrorfest

Har lenge ønsket å lese Rosemary's Baby, og nå er det gjort. Jeg angrer ikke!

Tidlig interesse for horror
Mon skulle tro at livet mitt ikke besto av annet enn horror, og det gjør det heller kanskje ikke. Det er det jeg ser og leser mest av. Prøver å se filmer fra forskjellige sjangere og det samme gjelder bøker, men alltid havner jeg tilbake til horror og andre mørke sjangere. Jeg startet med å lese horrorbøker og se horrorfilmer da jeg var veldig liten. Flere enn meg har vel sneket seg til å se horrorfilmer og lest horrorbøker selv om man var for ung, og jeg har alltid hatt en forkjærlighet til horror. Ved siden av å se horrorfilmer leste jeg Grøsserne (Goosebumps), og andre bøker av R.L. Stine, jeg leste også bøker av Stephen King (min forfatterhelt) og Dean Koontz, før jeg oppdaget andre horrorforfattere i tillegg. Jeg begynte å lese voksenbøker innen horrorsjangeren også veldig tidlig, så det var visst en sjanger som fascinerte meg veldig av en eller annen grunn.

Nå som jeg er voksen er det lenge siden jeg har blitt skremt av noe som helst. Jeg har lest mange horrorbøker og sett så mange slike filmer at jeg er vel kurert. Nå ser jeg dem for underholdningens skyld. Riktignok var horrorfilmer bedre før i tiden fra 60 - tallet til slutten av 90 - tallet. Noen gode kommer nå også, men det er sjeldnere mellom hver gang og de har ikke den samme skremselseffekten. Rosemary's Baby er en av filmene jeg så ganske tidlig og er en av mine favoritter. Jeg har selvfølgelig sett den flere ganger, men dessverre aldri lest boka - ikke før nå, og angrer ikke på at jeg gjorde det.

Selve plottet
I Rosemary's Baby møter vi Rosemary (selvfølgelig) og Guy Woodhouse som er lykkelig gift og som har kjent hverandre lenge. De er på leting etter et større sted å bo i og med at de planlegger å stifte familie etter hvert. Guy er skuespiller, men sliter litt med å få roller. Han har ikke verdens største selvtillit når det gjeler hans eget yrke. Rosemary er hjemmeværende, gjør huslige oppgaver og ser det positive i ting. Hun liker å stelle og styre. De gleder seg til å finne et nytt sted å bo og de får endelig en leilighet i Bramford. Bramford er et gammelt bygg med flere leiligheter i og det bygget er i New York. Det de ikke visste fra før er at nettopp i det bygget, har det skjedd mange forferdelige hendelser flere år tilbake. Den har en mørk og dyster bakgrunnshistorie. Etter å ha hørt noen av disse historiene av Hutch (en god venn av dem), mens Guy og Rosemary er i bestemmelsesperioden, om de skal ta leiligheten eller ikke, bestemmer de seg til slutt for å ta leiligheten til tross for byggets mørke fortid. De blir også kjente med det gamle paret; Castavet. De virker noe eksentriske og nysgjerrige, men hyggelige. Og som tittelen avslører (ikke jeg), blir Rosemary gravid. Svangerskapet blir alt annet lett, og hun blir virkelig satt på prøve, og hvorfor er Castavets paret så interessert i hennes svangerskap? Er hensiktene deres gode eller dårlige?

Det er så mye man kan si om boka at man ikke vet helt hvor man skal starte. Jeg kan begynne med å si at jeg likte forholdet mellom Guy og Rosemary veldig godt. Spesielt den interne humoren de delte, de småerter hverandre, og er like forelsket etter mange år. De har en fin balanse i forhold med og til hverandre. Det er umulig å ikke bli glad i dem. Litt ulikt meg som ikke er så interessert i lykke og kjærlighet.

Levins skrivemåte er bare herlig. Han skriver realistisk til tross for noe bruk av surrealisme. Han gjør karakterene levende, troverdige og spennende. Måten han skriver på er både krypende og intens på samme tid. Han har leseren i sin hule hånd. Det er også morsomt at innholdet er alvorlig og intens, men samtidig er det med satiriske undertoner, selv om det kanskje ikke er meningen. Det er humoristisk samtidig som plottet består av stor dose alvor. Det som er så synd er at boka er så kort. Den består av kun 229 sider (min utgave) og den kunne gjerne ha vært mye lenger. Når man er på det mest intense og er virkelig inn i boka, blir man skuffet over at boka tar slutt når man føler at man er godt i gang i handlingen. Jeg kunne også gjerne ha tenkt meg mer bakgrunnsstoff angående Guy og Rosemary. Det var et savn. De er herlige karakterer som man vil kjenne mer. Man får et godt inntrykk av dem, og blir godt kjent med dem underveis, men likevel ville jeg gjerne gå enda mer i dybden på dem, fordi de var såpass interessante og spennende å lese om.

Filmatisert
Rosemary's Baby ble publisert i 1967 og ble filmatisert allerede året etter; regissert av Roman Polanski med Mia Farrow i hovedrollen. Jeg har ikke tenkt å sammenligne boka og filmen noe voldsomt for nå er det lenge siden jeg har sett filmen og har ikke tenkt å se den på nytt igjen før neste uke, etter at jeg har skrevet bokanmeldelsen. Men det jeg kan nevne med sikkerhet er at filmen er mer surrealistisk enn boka, og boka har en mer nøktern fremtoning. I 2014 kom de med en nyversjon/remake (denne gang miniserie istedet for film) av original filmen, og det skjønner jeg ikke vitsen med. Hva er det med remakes for tiden? De ødelegger nesten alle originalfilmene, spesielt i horrorsjangeren med alle disse tåpelige remaksene. Tåler ikke folk å se gamle filmer lenger, og må spesialeffekter alltid være av det nyeste? Jeg bare spør ... selv foretrekker jeg originalfilmer for remakes har som regel ingen atmosfære i seg. Det blir bare som regel en kjedelig oppsummering. Det er mitt syn på det. Har ikke noe i mot hvis folk liker remakes, men jeg styrer unna og holder meg til originalene istedet.

Det var ikke meningen at dette skulle bli så langt, men sånn blir det av og til. Vil avslutte med å si at Rosemary's Baby er en saktegående, men intens horror, med snikende uhygge, herlig atmosfære, og det er den type horror jeg foretrekker, fremfor at det skal være så sjokkerende og overdrive hele tiden. Jeg liker rolige horrorfilmer og bøker best med mye atmosfære og undertoner. Rosemary's Baby er en velgjennomført horrorbok og filmatiseringen fra 1968 gjorde den verdig. Det er sjeldent.

PS: Chuck Palahniuk har skrevet en introduksjon i boka. Han er mest kjent for bøkene: Haunted og Fight Club.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Jeg samleste Rosemary's Baby med en annen bokblogger.

Ja, det skal jeg gjøre.

Leste den for mange år siden, men husker den godt ennå. Dette er en type bok som sitter lenge i etter man har lest den:)

Liker ikke å tvinge på noe noen. Det er bare det, eller bli misforstått:)
Takk for fin tilbakemelding:) Er alltid litt redd for å tråkke noen på tærne om de føler at jeg blander meg inn. Men godt at du ikke ser sånn på det:)

Noen referanser var det, men syntes ikke det var noe overdrevent, eller noe bemerkelsesverdig:) Men så har jo forlag en tendens til å overdrive og det er opp til hver enkelt hvor nøye man er på slike ting. Jeg la merke til en del, men ikke slik at man blir opphengt i det:) Jeg var mest opptatt av karakterene og settingen for det var litt annerledes enn andre bøker fra denne sjangeren.

Ikke meningen å blande meg inn. Det er en god bok. Ga den en stødig firer. Her har jeg skrevet noen ord om den: https://bokelskere.no/tekst/303072/ Men bare hvis du har lyst til å lese, ingen tvang:)

Her plasker det ned og det har regnet av og på de siste ukene, og håper det fortsetter. Så håper det blir en lang og tidlig høst, for det er min favorittårstid. Kan fint leve uten sommeren.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Rosemary's Baby av Ira Levin. Den likte jeg godt. Har sett filmen mange ganger og for første gang så jeg den som veldig ung. Jeg startet å se skrekkfilmer veldig tidlig, og det er første gang jeg leser boka og den er like bra. Så glad jeg leste den:) Og jeg ble også ferdig med Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell.

Jeg leser fremdeles Eating Animals av Jonathan Safran Foer som jeg begynte på forrige søndag. Den må jeg lese stykkevis og delt for den er hard å lese for en dyrevenn som meg, men valgte å lese den for det er viktig å sette fokus på vonde ting også, og bli mer bevisst på omverdenen. Ikke tro at verden er perfekt og rosenrødt (noe jeg heller ikke tror, bare for å understreke det). Så det er bra at Safran Foer skrev en slik bok for det er viktig å sette ting i fokus det som er vanskelig også. Sette perspektiv på ting, og forfatteren tvinger heller ingen til å bli vegetarianer, men at det er opp til deg selv og være mer bevisst på valgene man tar og det er viktig.

Og natt til torsdag begynte jeg på Huset ved innsjøen av Kate Morton som jeg skal fortsette med, og jeg leser også en liten bok som heter Den modige lille elefanten av Jan Sæterli.

Så leser litt variert denne helga også.

Denne helga er jeg til fjells. Litt surt og kaldt, men satser på bedre vær i morra☺️ Har med Metro 2033, den virker skikkelig spennende så langt. Det er dystopiboka i leseutfordringen. God helg!!

Jo og den gården (som de brukte under innpsillingen) befinner seg på Byneset. Byneset er en landsbygd som tilhører Trondheim. Har selv sett gården og kjenner Byneset svært godt siden mamma er derfra:)

En perle!

Spennende fortsettelse av serien

Ikke noe som skiller seg ut, dessverre ...

I 2014 leste jeg en annen bok av M.J. Arlidge og det var Elle melle. Den likte jeg ikke noe særlig fordi den var nærmest en blåkopi av filmen Saw. Plottet var i alle fall snarlik Saws tankegang og fremgangsmåte.

En kvinne er kidnappet og befinner seg i en kjeller et eller annet sted. Hvor er hun, hvem har kidnappet henne, og hvorfor ? Et annet sted blir en annen kvinne funnet drept på en strand som ikke er mye brukt. Kvinnen ble aldri meldt savnet. Har den kvinnen og Ruby, (kvinnen som er fanget i kjelleren), noe til felles? Vil hun bli utsatt for samme skjebne? Er det en seriemorder som leker med henne?

Ikke den beste boka med kidnapping som tema i fiksjonsverdenen
Jeg liker bøker hvor kidnapping er i fokus, også i TV - serier og filmer. Det er spennende og man undrer på om offeret kommer til å overleve eller ikke. Den beste kidnappingsboka jeg har lest er Intensity av Dean Koontz. Kidnappingshandlingen i den boka var virkelig spennende og kidnapperen var en så sterk og original karakter at man bare måtte lese videre, så den boka leste jeg ferdig veldig fort, husker jeg. Innholdet levde virkelig opp til tittelen. Det er sjeldent man kommer over virkelig intense bøker, men det hender seg en sjeldent gang. Intensity er ikke min favorittbok, for det er Pet Sematary av Stephen King (tittelen på den boka er stavet feil med vilje, og man må lese den for å skjønne hvorfor), men den boka handler om noe helt annet.

Dukkehuset av M.J. Arlidge var dessverre ikke intens, men snarere det motsatte. Alle bøker trenger ikke å ha fart og spenning fra begynnelse til slutt. Det skader ikke med saktegående innhold av og til heller. Men når både handlingen er uengasjerende og fleste av karakterene er lite interessante, så er det ikke mye igjen i en bok som setter igjen inntrykk. Mange kidnappingssaker i litteratur og på skjerm er ganske vanlige, men likevel er det noe som gjør at enkelte kidnappingssaker blir mer spennende enn andre. Det spørs litt hvor de gjør av offeret i mellomtiden og hvor kravstore kidnapperne er og om de viser nåde eller ikke. Og hva er det som gjør at noen bestemmer seg for å kidnappe noen? Er det bare på grunn av penger, eller er det hevn? Mange spørsmål oppstår.

Tøff etterforsker
Dette er tredje bok i Helen Grace serien. Jeg har riktignok ikke lest bok to i serien, men følte ikke at det gjorde noe. Foretrekker å lese serier i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet serien og hva slags serie det er, men når det gjelder ren politikrimserie føler jeg at man ikke faller av lasset om man ikke har lest forrige bok, så lenge forfatteren er god på bakgrunnshistorier. Det går bra så lenge forfatterne beskriver etterforskernes privateliv og jobbplan. At vi får et lite innblikk hva som har skjedd tidligere. På den måten føles det da ikke rotete. Helen Grace er en typisk etterforsker med sine egne indre demoner. Av og til går hun egne veier for å gjøre jobben sin. Jeg har egentlig ikke sansen for kvinnelige etterforskere i bøker eller i TV -serier fordi de har lett for å være tørre og anonyme, uten personlighet. Men Helen Grace er tøff, går egne veier om hun må, og er full av personlighet uten at det blir for mye.

Det er som sagt ofte lett for at kidnappingssaker blir like, men av og til blir det gjort en vri som gjør det ekstra spennende i fiksjonverdenen, men dette ble bare altfor standard. Når både saken og karakterene blir flate (bortsett fra Helen Grace), så er det ikke mye spenning eller noe engasjerende igjen. Da blir det nærmest tvangslesing og som kjent så avbryter jeg aldri bøker. Å lese ferdig denne ble til slutt seigt til tross for at boka ikke er særlig stor.

Ja takk, til mer uhygge
Ellers hadde det ikke skadet med mørkere undertoner og snikende uhygge. Det er lett at stemningen uteblir. At boka foksuerer så hardt på saken at stemningen uteblir. Det hele blir mest forklarende istedet for å føle frykt og uhygge. Det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært enda mørkere fargelagt. Det er ikke ofte man kommer over mørke krimbøker. Mo Hayder og Val McDermid er blant annet gode på det uhyggelige når det gjelder krimsjangeren. De skriver mørkt og dystert i krimbøkene sine samtidig som det virker troverdig. Så M.J. Arlidge kunne godt ha vært mer stemingsfull for det var det mer enn nok plass til. Krimbøker generelt trenger mer uhygge som kryper under huden. Det er ikke bare grøssere sin oppgave, men også krimmens oppgave. Det skal gi inntrykk. Gjerne hjemsøke leseren lenge etterpå med noe guffent. Det går for lenge mellom hver gang.

Det er egentlig ikke mer å si om Dukkehuset. Grei krim på sløve dager, men ikke noe minnerikt og heller ikke krim med dybde. Det er greit med denne type krim en gang i blant. Når man leser krim er det lett å kreve det mørke og dystre. Det fikk jeg ikke her.

Fra min blogg: I Bokhylla