For mye av det gode.

Gir meg likevel lyst til å utforske mer av Fjells forfatterskap.

En spesiell sak
I en eldgammel Cadillac blir bein fra en menneskehånd tilfeldigvis funnet, og det betyr en ny sak for Anton Brekke. Han blir nødt til å reise til Las Vegas av alle steder for å løse saken og det blir alt annet enn enkelt. Kommer han til å klare å løse saken eller er det allerede for sent? Og kriposetterforskeren får mye å streve med. For er det så lurt å sende nettopp ham til Las Vegas siden han har slitt med gambling før? Ikke bare bærer han press på å finne løsningen på en gammel mordsak, men han må også hamle med sine indre demoner ...

Lykkejegeren er en bok som allerede har fått mye ros fra alle kanter (og så kommer jeg, gledesdreperen ...), og jeg skjønner godt hvorfor. Dette er en hardbarket krim med fullpakket action, inneholder stor thrillerfaktor, og har flust av interessante karakterer. Så det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne boka har blitt så populær, men det kan også bli vel mye av alt. Det blir litt "over the top". Det er ikke noe galt i det, men det kan faktisk hende at for mye action også kan føles noe drepende. Det kan bli for mye av det gode. Da blir det fort for mye av alt. Det er ikke noe galt med mye action, men mangelen av undertoner blir da stor, og det merkes godt.

Persongalleriet er sterkere enn selve plottet. Det er mange spennende karakterer man vil bli bedre kjent med. Liker den interne beskrivelsen forfatteren har på enkelte og dem seg imellom. Her er det både humor, action og interessante relasjoner. Det er lett å se karakterene for seg. De blir nærmest levende.

Godt bakgrunnsarbeid
Jeg har bare lest en bok av Fjell tidligere og det var Rovdyret som jeg leste i 2014. Husker at jeg ikke likte den altfor godt. Selv om jeg ikke har lest andre bøker i denne serien og ikke lest serien fra start i kronologisk rekkefølge, så føler jeg at det ikke gjør noe. Så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene og man får god bakgrunnshistorie av hovedkarakterene, så synes jeg det går helt fint. Man blir ikke forvirret og det dukker opp en ny sak i hver bok, så føler ikke at jeg misser noe ved å ikke lese bøkene i Anton Brekke serien i kronologisk rekkefølge. Jeg blir godt kjent med både Anton og medarbeiderne hans og Antons private liv. Man får et godt inntrykk av hva slags type han er og dem han tilbringer tiden med. Jeg liker også krimbøker med parallelle historier, også der fortid møter nåtid og det gjør også Fjell på en fin måte. Det er oversiktelig og overgangene gir en fin flyt. Man blir ikke lost underveis.

Det er så mangt man kan si om Lykkejegeren, men det er vanskelig å skrive om oppfølgere uten å røpe noe, noe jeg helst vil unngå. Dermed ønsker jeg å holde oppfølgere så vage som mulig. Man vil jo ikke ta gleden fra andre som ennå ikke har lest boka, men det jeg vil si er at til tross for at jeg ikke ble helt forelsket i Lykkejegeren så er det en god og verdig oppfølger i Anton Brekke serien, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av Fjell. Han er god på karakterbeskrivelser og intern humor.

Lykkejegeren er femte bok i Anton Brekke serien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er litt over halvveis (lydbok), og har akkurat samme opplevelsen. Har faktisk lurt på å avbryte hele greia, men kommer til å høre ferdig.

Bare gled deg til fortsettelsen.....

Bokens Jeanette er adoptert av en meget religiøs familie i Nord-England. Hun blir raskt en del av vekkelsesbevegelsen, og blir uglesett av både lærere og medelever.
Som tenåring opplever hun uortodokse sider ved sin egen seksualitet, noe som får familien til å gå opp i limingen.
Forfatteren er selv vokst opp i en familie av pinsevenner.

Det hele begynner bra. Mye humor, men etterhvert blir det rotete og ujevnt dessverre.

Frittstående oppfølger til "Sannheten om Harry Quebert-saken".
Forfatteren Marcus Goldberg skriver på en ny bok. Denne gang omhandler den hans egen familie. Goldbergfamilien var delt i to grener: Baltimorefamilien og Montclairfamilien. Førstnevnte var umåtelig vellykket og styrtrik, mens grenen til Marcus var mislykket, eller normal som de fleste ville sagt. Marcus elsket å være sammen med Baltimorefamilien, og da spesielt fetteren Hillel, hans venn Woody og nabojenta deres Alexandra. De fire var uadskillelige helt til katastrofen inntraff.
Hva skjedde egentlig med Baltimorefamilien?

Nok en knallgod bok fra Dicker!

Så kjekt. Gleder meg til å høre dine meninger under utforskning av forfatterskapet:) Kos deg:)

Kjempefin roman om kulturutfordringer i et flerkulturelt Norge

Leste du Billie for to år siden, så kan du spare pengene, for halve boken er Billie. De to andre "novellene" var fine, men hovedpersonen i den første historien irriterte meg grenseløst.

Jeg tror ikke oversetteren har noe med saken å gjøre, stakkar. Denne boken var rett og slett en lidelse å lese takket være et veldig dårlig språk. Historien om Chile, militærkuppet og menneskeskjebnene i dette er godt beskrevet i andre romaner. Velg en av dem.

Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire.

Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert.

Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ...

Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".

Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ...

"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den!

Her er linken til min fullstendige bokanmeldelse på bloggen min.

Men det oppleves heller ikke som rotete om hun ikke leser de kronologisk. Jeg har ikke gjort det. Man blir jo kjent med både hjemstaten hans Maine (som han ofte skriver om) og karakterer uansett. Kommer det inn en karakter fra en bok man ennå ikke har lest blir man bare desto mer nysgjerrig på den boka:)

Så gøy å høre at du blir inspirert. Det er bare å sette i gang og gjerne del din mening underveis når du undersøker forfatterskapet hans. Det hadde vært spennende:)

De er slett ikke alltid jeg synes at bøker som andre mener er morsomme, er så veldig morsomme. Men denne er det til gagns. Dvs. etter hvert blir den kanskje vel burlesk, nærmest absurd i sin raljering med alle fordommer mot Russland og russere.

Hovedpersonen Ingrid Winter er (som forfatteren selv) litteraturforsker ved Universitetet i Stavanger. Hun er gift med Bjørnar som i motsetning til sin labile og høyst impulsive kone er svært så rolig og stødig. Ekteparet har tre mindreårige barn, alle døtre.

Handlingsforløpet dreier seg i hovedsak om et huskjøp, intriger ved fakultetet og en jobbreise til Russland. Ganske trivielt egentlig, men det er måten det blir formidlet på som først og fremst gjør boka så festlig.

Huset familien nå bor i, begynner å synes for trangt. Nå har Ingrid funnet et hus på ”finn.no” som er midt i blinken. Og det aller beste er at huset gir henne assosiasjoner til bøkene til Astrid Lindgren. De drar på visning, og Ingrid blir bare enda mer begeistret. Så kommer det til budrunden. Den sindige Bjørnar har p forhånd regnet ut nøyaktig hvor langt de kan strekke seg og overlater så resten til sin kone. De innkomne budene overgår snart familiens ramme, men nå har Ingrid fått blod på tann og er ikke til å stoppe – ikke før prisen er blitt mer enn en million høyere enn hva de ble enige om, og da er huset også blitt deres. Ikke nok med det, seg viser seg straks svært vanskelig å få solgt det gamle huset i disse nedgangstider.,

Instituttet der Ingrid jobber, står overfor en omorganisering – et departementalt pålegg som de faglig ansatte er uenige i. Det blir mindre ressurser som medfører kutt i antall kurs og mulig omplassering av en ansatt til førskoleutdanningen. Der er det alltid behov for flere folk (men er tydeligvis svært upopulært blant akademikerne). På kontoret sitt skjuler Ingrid seg bak en falsk beskjed på døra om at eksamen pågår. Det hun ønsker er å få sitte i fred og ro mens hun fordyper seg i det faglige stoffet rundt ”tehom”, det store dypet som er hennes spesialfelt Men hun blir forstyrret av kolleger som har en taktikk for hvordan de skal klare å velte instituttets omorganiseringsplan. Dette impliserer også Ingrid som får tildelt rollen som ”bad guy”, en rolle som påfører henne mye frustrasjoner, urettmessig blir hun beskyldt for å drive med oppvigleri.
Universitetet satser på internasjonalisering og skal prøve å få til en samarbeidsavtale med Universitetet i St. Petersburg. I den sammenheng skal de sende en delegasjon på tre personer som skal tilbringe en uke i Russland. Det er vedtatt at Ingrid skal være en av dem, noe hun selv er sterkt imot. En annen ting hun misliker, er at en av de andre er Ingvill, en kollega som irriterer henne inderlig. Det går ikke særlig bra med kulturutvekslingen. Ikke før har de ankommet landet, før de oppdager at de har glemt å ta med gaver til vertskapet. På flyplassen blir de møtt av Ivan som overrekker dem hver sin plastpose med gaver. Den samme Ivan misliker sterkt bowlerhatten til Peter. I hans øyne er dette en cowboyhatt. På universitetet skal den norske delegasjonen presenteres for dekanen. Etter at de nødvendige prosedyrene er overstått, henter dekanen fram et lite bilde, et ikon Peter misforstår situasjonen og forlater kontoret medbringende ikonet som han har tatt for å være enda en gave. Da sammenhengen går opp for ham, betror han seg fortvilet til Ingrid. Hva skal de gjøre nå som ryktene forteller at det letes febrilsk på universitetet etter det forsvunne ikonet som sies å være utrolig verdifullt? Ingrid & co ser for seg en snarlig deportasjon til en GULag-leir. Den oppfinnsomme Ingrid foreslår at de må gjemme ikonet på et sted der det ikke vil bli funnet når russerne kommer og ransaker hotellrommene deres. De pakker bildet inn i toalettpapir, pluss putevar og aviser og fester det hele med gaffateip. Så går Ingrid til hotellets bar som på tidspunktet er folketom og fester pakken under en sofa. Ingrid føler seg syk, og en mann fra det russiske vertskapet, som hun i sitt stille sinn kaller ”Pene Putin”, forsyner henne med tabletter og hostesaft, medikamenter som gjør Ingrid temmelig groggy og fortellingen enda mer bisarr. Merkelig nok ender besøket med at de får i stand en samarbeidsavtale, noe som visstnok ikke skal ha skjedd før mellom Universitetet i St. Petersburg og et vestlig universitet.

Skildringen av personen Ingrid er god. På tross av sin impulsivitet og evne til å rote seg opp i ekstreme situasjoner er hun også svært oppfinnsom og løsningsorientert. Som forsker arbeider hun med alvorlige filosofiske spørsmål, og bak alt det forskrudde innholdet i boka ligger det en alvorsfull seriøsitet.

En lettelse å se at du godtok mitt sammendrag. (Og særlig stas er det når det kommer fra selveste FORFATTEREN.) Jeg har nemlig fått tilbakemeldinger fra andre som irriterer seg over at jeg slik publiserer hele innholdet i boka (også hvordan det går til slutt). Min grunn for å gjøre slik er at når man leser mange bøker, er det lett å glemme eller blande sammen innholdet fra forskjellige bøker. Da er det greit å lese noe kortfattet som minner en på det en eventuelt har glemt. Jeg antar at det også fins andre som har det som meg. Derfor legger jeg ut på dette vis alt jeg for tiden leser.

Libanon på 60-tallet: en uadskillelig vennegjeng. Så kommer krigen, og gjengen splittes.
Tiår senere får Adam en telefon fra Libanon. Mourad, en fra vennegjengen, ligger for døden, og han vil se igjen Adam en siste gang. Adam tar første fly fra Paris, men Mourad dør før Adam kommer.
Da bestemmer han seg for å kontakte de andre fra vennegjengen, som han ikke har truffet på år og dag. De har alle tatt forskjellige valg i livet - en munk, en jobber for Pentagon, en bor i Brasil, en annen er mangemillionær i Jordan og, en er radikal islamist.

Knallgod bok!

Julius Winsome bor i et tømmerhus i skogen med hunden Hobbes som eneste selskap. Huset er fylt med bøker etter faren - 3282 stykker i tallet, katalogisert og alfabetisert.
Julius sitter innendørs da han hører et skudd. Skuddet er nærmere huset enn Julius liker. Hobbes er ute, og Julius blir bekymret når hunden ikke kommer når han kaller på den. Noe senere finner han Hobbes skutt, men i live. Dyrlegen kan fortelle Julius at hunden har blitt skutt på kloss hold. Hvem kan være så kald at de gjør noe sånt? Julius vil ta hevn, og går ut i skogen med en Lee-Enfield rifle fra 1. verdenskrig, en arv fra bestefaren...

En god bok om en ensom mann full av kunnskap.

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først.

Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen.

Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn.

En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ...

Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart.

Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt.

Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker på bloggen min.

Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return"). Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager.

Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet.

Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ...

Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av.

Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda.

Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Dette er en bok der mysteriet har en ganske oppsiktsvekkende løsning. Det hele starter på en heller rolig og oversiktlig måte selv om handlingen pendler mellom to ulike år, 2010 og 2014. Hovedhandlingen er lagt til det siste året. I lang tid er det bare noen korte, spredte kapitler som antyder at noe skal ha skjedd fire år tidligere og at dette har betydning for hendelsene på nåtidsplanet. Handlingsarenaene er en avisredaksjon (Haugesund Avis) og Haugesund Politikammer. Underveis i handlingen er det mange personer som avlives. Bak det hele står det en ganske så gal massemorder Han kaller seg selv Maestro, og av og til får vi noen glimt inn i hans tankegang. Slutten på boka forekommer meg å være noe vel innfløkt og heseblesende. Leseren tror man har funnet den skyldige, men aller siste øyeblikk kastes det hele om.

Hovedpersonen i boka må sies å være journalisten Viljar Ravn Gudmundsson (opprinnelig en islending). Sommeren 2010 har han gjort et virkelig scoop. Han har avslørt at landets samferdselsminister har hatt sex med mindreårige gutter. Haugesund Avis er først ute med denne avsløringen, og alle tror at det kommer som resultat av gravende arbeid, mens sannheten er at Vidjar har kommet lett til opplysningene sine. Da han i tillegg grunnet slendrian begår en utilgivelig tabbe, får dette fryktelige konsekvenser for en av de impliserte, nemlig gutten Jonas, som er sønn av predikanten André Ferkingstad i menigheten Abraham. Jonas er homofil og har en jevnaldrende kjæreste, Fredric. Dette er noe den strenge faren Jonas er homofil og har en jevnaldrende kjæreste, Fredric. Dette er noe den strenge faren absolutt ikke må få vite. De to guttene er medlem av Senterpartiet, og i sin naivitet tror de at de har sjanse til å gjøre karriere i partiet dersom de gir etter for Samferdselsministerens tilnærmelser. Men de blir lurt og hevner seg bl.a. ved å gå til avisen. Konsekvensene for Jonas er så hårreisende at leseren har vanskeligheter med å tro at disse sammentreffene kan være mulige. Faren får naturligvis rede på sammenhengen. Far og sønn møtes i hver sin bil på en smal gårdsvei. Bilen som Jonas sitter i, forsøker å passere, men treffer guttens lillesøster som i samme øyeblikk kommer ut av den andre bilen. Hun dør momentant. Jonas som er breddfull av skyldfølelse, ønsker et siste møte med moren for å be om tilgivelse. Men tilgivelse får han ikke, i stedet dytter moren sønnen utfor en bro og slik tar livet av ham. Faren (André Ferkingstad) sitter nå alene igjen, med begge barna døde og kona i fengsel. Lenge lar forfatteren oss tro at det er dette som er massemorderen, både motiv og personlighet synes å stemme, men slik er det ikke.

I 2010 møtte vi en stolt og selvsikker Vidjar Ravn Gudmundsson. Fire år senere er han pga. Jonassaken blitt en nedbrutt mann som knapt er i stand til å utføre set arbeidet han er satt til. Nå får han noen merkelige e-poster. De varsler nært forestående mord Offeret er en person som er blitt frikjent for en begått forbrytelse. Den første som blir drept er en av byens prostituerte. Neste er en familiefar. Han blir drept i et scenario der barna hans er de første som oppdager liket. E-postene blir en ekstra belastning for Vidjar. Og enda verre blir det da det tredje offeret viser seg å være Ranveig Børve, Vidjars kollega og kanskje eneste trofaste venn. Aller verst blir det fordi det er ham selv som oppdager det opphengte liket, utkledd som ”fallende engel”. Flere ekstra nord må til før morderen endelig avsløres.

Hos politiet er det først og fremst overbetjent Lotte Skeisvoll som har ansvaret for etterforskningen. Kripos sender også sin representant, Olav Scheldrup Hansen, til Haugesund for å bistå oppklaringen. Sterk uenighet mellom disse to personene gjør at etterforskningen ikke skrider fram i det tempoet en skulle forvente. I tillegg har overbetjent Lotte private problemer å stri med i form av en narkoman søster som er ille ute. Mot slutten av boka er Lotte blitt neste tiltenkte offer fra morderens side, men han mislykkes for en gang skyld og må ty til plan-B, nemlig Lottes søster, Anne.

Nå viser det eg at morderen underveis har gitt mange hint om det som skal skje. I slutten av hver e-post står bl.a. to bokstaver og etterfølgende tall, for eksempel UL 7-1, JN 3-5, GS 8-1. Det blir bibliotekaren, Øystein Vindheim, som gjør politiet oppmerksom på sammenhengen. Det henvises til kjente norske kriminalromaner. De to bokstavene er forfatterens initialer og tallene hvilken bok i rekka det gjelder. Det som ligger bak hvert av mordene er altså at gjerningsmannen har villet kopiere et spektakulært mord fra kriminallitteraturen. Men det stopper ikke med dette. Først da en forlagssjef tar kontakt med politiet, går hele sammenhengen opp for dem. Hele scenariet er beskrevet i et manuskript som hans forlag (i likhet med andre forlag) har refusert. Som hevn har morderen ønsket å gjenskape sin egen bok. Og personen bak, altså massemorderen, viser seg å være ingen ringere enn bibliotekaren Øystein Vindheim.

Vi kan utvilsomt si at dette er en snodig tenkt løsning på boka, men samtidig er det noe oppkonstruert og lite troverdig ved handlingen. At noe slikt ville kunne skje i virkeligheten, er vel heller svært tvilsomt. En annen ting er at personene liksom ikke er framstilt som ordentlig levende mennesker, men mer som brikker i et innfløkt spill.