Nydelig om angst!

Det er tre år siden Linn Strømsborg (f. 1986) kom ut med sin forrige roman "Furuset". (Linken peker til min omtale av boka.) Jeg leste denne boka fordi jeg var nysgjerrig på hennes forfatterskap. Dessuten har jeg et spesielt forhold til Furuset, som er en bydel i Oslo. Linn jobbet i sin tid på Ark bokhandel i Storgata i Oslo, og hun var den gangen ganske enkelt min yndlingsbokhandlerske. Jeg fikk tips om bøker jeg aldri ellers hadde klart å finne frem til på egen hånd - i alle fall ikke så raskt. Jeg likte "Furuset" svært godt, og beskrev den i sin tid som en "stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina".

Nå er Linn Strømsborg ute med en ny roman, tre år etter at "Furuset" kom ut. "Du dør ikke" er tittelen på boka, som er Strømsborgs tredje roman siden debuten i 2009 (med "Roskilde"). Hovedpersonen i boka er den samme Eva som vi møtte i Furuset, men nå er hun fem år eldre. Hun har dessuten fått angst.

"Hver eneste dag slutter mennesker puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen som er midt i en samtale slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger. Jeg løper runde på runde her på Bislet hvis det ikke er vær til å løpe ute, helt alene, mens jorda løper runde på runde, helt alene, rundt sola. Mens polene smelter og nye kriger begynner, mens folk drukner på vei til et bedre liv, mens folk drar andre menneskekropper ut av sammenraste bygninger, løper jeg. Jeg konsentrerer meg om pusten min, som går inn og ut av lungene, og denne konsentrasjonen gjør meg mindre redd for store naturkatastrofer og alle mulige ytre omstendigheter som kan gjøre at mitt liv og alt jeg er, tar slutt." (side 11)

Eva er i slutten av 20-årene, og det er en stund siden hun bodde i kollektiv sammen med Jo og Miriam. Miriam har reist utenlands, mens Jo er i ferd med å få seg kjæreste. Eva har jobb og bor i egen leilighet. Hun har venner, men er egentlig mutters alene i livet sitt. Mens andre mennesker har stor grunn til å være redd, kommer Evas redsel og angst ingenstedsfra. Hun skjønner ikke hva som er årsaken til den, men den er der og er noe hun må forholde seg til. Den skaper dødsangst, for når hjertet slår som hardest er hun sikker på at hun kan komme til å dø. Etter å ha vært på EKG og fått høre at hun har et meget sterkt hjerte, er hun mindre redd for å dø. I stedet løper hun - hele tiden. Det gjelder å holde seg frisk og rask, holde kroppen ved like. Hun løper og løper. Bort fra angsten, fra vennene, fra seg selv? Hun som hatet å løpe da hun gikk på videregående ...

"To millioner mennesker i Storbritannia løper minst én gang i uka. Jeg vet ikke hvor mange nordmenn som løper minst én gang i uka, men det er alltid andre ute når jeg er ute, og mange av dem har jeg aldri sett før. Det må være mange av oss. Hele byer fulle av løpende mennesker. Noen av oss for å gå ned i vekt, noen for å klare en maraton, noen bare for å holde seg i form, holde kroppen i sjakk, ikke forfalle mer enn nødvendig. Og så har du sånne som meg, som løper for å holde angsten, ikke alderen, på avstand ..." (side 25)

Eva er tapper, og hun gjør det ytterste hun kan for at livet skal være så normalt som mulig. Men hun ønsker ikke å vise frem angsten sin, og måten hun takler det hele på er ved å trekke seg tilbake fra det meste av sitt sosiale liv. I stedet for å være ute med vennene sine, sitter hun hjemme. Med mindre hun løper, og det gjør hun som nevnt ofte. Og så er det som om angsten fortar seg når hun etter mange undersøkelser hos lege finner ut at det ikke er noe i veien med henne fysisk. Hun dør ikke, selv om det var nettopp det hun tenkte hver gang panikkanfallene kom. Når pusten plutselig gikk fortere og var vanskeligere å trekke helt ned, når kaldsvetten piplet frem, når hjertet slo hardere ... Hun lærer seg mestringsstrategier for å takle anfallene, og gradvis gjenvinner hun kontrollen over livet sitt. Det er ikke lenger fullt så skummelt å gå ut, og så kan hun glede seg til den siste konserten med Kent, yndlingsbandet både til Eva og forfatteren.

Vi skjønner også at Eva er omgitt av mennesker som ikke gir henne opp, men som er der og ser henne og som stiller opp. Er det så farlig da, tenkte jeg under lesningen, om noen oppdager angsten hennes? Mest sannsynlig er det flere der ute som har det på samme måte, noe som kan gjøre at angsten for angsten blir redusert ...

Forfatteren har i et intervju fortalt at hun har tatt utgangspunkt i seg selv, men at hun ikke er Eva. Hun har diktet videre og romanen er derfor en fiksjon. Jeg opplever at hun har lykkes godt med å skape en troverdig og helstøpt person i Eva, en som det er lett å tro på. Evas angst beskrives ikke i dramatiske ordelag, men mer som noe stillferdig og lavmælt, noe som fortrinnsvis takles i ensomhet. Det har sikkert sammenheng med at hovedpersonen er introvert og at handlingen stort sett foregår innenfor husets fire vegger eller ute på gata, løpende. "Du dør ikke" har sterke litterære kvaliteter. Strømsborg setter punktum der andre ville ha fortsatt å forklare. Dermed skaper hun rom for at vi lesere kan tenke videre selv. Tidvis gjorde det vondt å lese. Romanen henvender seg for øvrig ikke hovedsakelig til yngre lesere, slik jeg opplevde at "Furuset" i større grad gjorde. Stemningen i boka er mollstemt, men like fullt opplevde jeg dette som en optimistisk bok, ikke minst pga. slutten. Om ikke alt blir perfekt, så handler det om å ta sjanser. Ta sjansen på å leve livet. Se mulighetene og ikke begrensningene.

Jeg skulle ønske at jeg hadde lest boka før jul. Da hadde den nemlig havnet under opptil flere juletrær i år. Ikke først og fremst med tanke på mennesker med angst, men også til de som lever sammen med mennesker med angst. Det handler nemlig om å forstå mer, utvide horisonten, få inn flere perspektiver. Det gjelder å trene og holde vedlike empati-"muskelen" ...

Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Historien utspiller seg i Mumbais slum, Annawadi, med tre hovedpersoner. Abdul selger avfallet til rikfolk, Asha er slummens dronning og Kalu stjeler skrapmetall.
Selv i disse omgivelsene finnes framtidshåp og ambisjoner, men det er sex, kastesystem og religion som styrer det hele.
Forfatteren har fulgt disse menneskene i en årrekke.

Til tider virker dette som en skjønnlitterær bok, så man må hele tiden minne seg på at dette er faktiske hendelser om faktiske mennesker. For en urettferdighet, hvor korrupsjon er så dagligdags, at man blir helt forferdet av å lese om det.

Det eneste minuset med boken, er at det blir en god del navn å holde styr på, så dette er en bok man bør lese i rolige omgivelser.

Kjempefin historie om å bli kjent med hvem sin far egentlig var, og hvorfor han var som han var

Fin bok å få med seg.

Ville dyr i byen er en bok på bare 32 sider og tilhører serien LESEBRA som gis ut av Gyldedal. LESEBRA er en serie for barn som er i ferd med å lese, og som nettopp har lært det. Så dette er fine nybegynnerbøker å få med seg, både for store og små vil jeg si, for jeg synes den var koselig, spesielt siden jeg er en dyrevenn selv.

Lettlest og lærerik bok
Det er ikke ofte man tenker over hvilke og hva slags dyr som befinner seg i byer. Noen registrerer vi og andre ikke. For som kjent er noen nattdyr og enkelte dyr lever nærmest skjulte liv. Derfor er det kjekt med en slik liten bok. Teksten er skrevet med stor skrift, som gjør det for de som er i nybegynnerfasen på lesefronten lettere å lese, og tekstene er bygd opp som dikt. Dikt med fakta om dyrene som blir nevnt. Dyr som blir nevnt er blant annet rovfugl, brunrotte, flaggermus og mange flere. Det står for eksempel om hvor dyrene som regel oppholder seg og hva slags mat de spiser.

Nydelige illustrasjoner
Jeg vil også gi ros for illustrasjonene av Jens Kristensen, som er mystiske, realistiske og vakre. Dette er på mange måter en fin bok å bla i, både når man skal lese for seg selv eller kanskje lese høyt til hverandre ved leggetid. Da er det fint å koble av med en bok. Dette er bare en av mange bøker som tilhører LESEBRA serien, som vil gi barn leselyst og det er også bøker som består av mange forskjellige tema (ikke bare faktabøker) og forskjellige sjangere.

Ville dyr i byen var en hyggelig leseopplevelse og er en kort og effektiv bok for de som er i lærefasen eller som nevnt, nettopp har lært seg å lese. Så denne skal jeg selvfølgelig gi videre til tantebarna mine.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Sterk tredjebok i serien om Hoem-slekten!

Det er få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Edvard Hoem (f. 1949). Aller best synes jeg han er når han dikter seg inn i virkelige personers liv. Disse virkelige personene er i det alt vesentlige hans egen slekt, om han da ikke skriver om seg selv - som i "Heimlandet. Barndom", kanskje en av hans aller sterkeste bøker.

I 2014 kom boka "Slåttekar i himmelen". Hoem tok utgangspunkt i sin egen oldefar, Knut Hansen Nesje, eller Nesje-karen som han som regel ble omtalt som. Handlingen startet i 1874, kort tid før han som enkemann møtte Serianna. Hun skulle bli hans andre kone. De fikk fire sønner, og samtlige av dem ble etter hvert borte fra hjembygda. Anton Edvard ble sendt bort til sin barnløse tante og onkel. Bastian Georg deserterte fra soldatlivet og flyktet til København, og to reiste til Amerika. I den første boka var det Gjertine, Seriannas søster, og Ole Aas som reiste til Amerika, men brevene de sendte hjem førte til at flere følte seg kallet til å reise til en bedre fremtid "over there". Samtidig fikk vi et sterkt innblikk i hvordan det sto til i Norge på slutten av 1800-tallet, der det ikke var noen fremtid for fattigfolk, særlig ikke der hvor man var en av mange søsken. Og det gjaldt jo de aller fleste.

Den andre boka i serien - "Bror din på prærien" - kom i 2015. Her møtte vi Eilert, som i en alder av 16 år reiste over til stedet der tanta Gjertine og onkelen Ola Aas hadde slått seg ned. Han møtte en svært deprimert tante, og forholdene var på ingen måte så lovende som beskrevet i brevene. Etter hvert reiste han til Canada. Han holdt seg på den smale sti, og styrte unna overivrige kvinnfolk som gjerne ville kapre den høyreiste og flotte nordmannen. Parallelt fulgte vi Serianna og Nesje-karen der hjemme, barnløse som de var blitt på sine eldre dager, siden alle barna hadde reist sin vei.

Denne tredje boka handler i all hovedsak om brødrene Anton Edvard og Eilert, som bor i hhv. Romsdal og på Alberta-prærien i Canada. Vi følger dem i årene fra 1912 til 1927. Anton Edvard, "den heldige" i søskenflokken som tilsynelatende kom til duk og dekket bord hos sin barnløse tante og onkel og arvet deres gårdsbruk, har for lengst innsett at gården ikke er stor nok til å leve av. Han er nødt til å ta seg andre jobber for å overleve. Eilert starter med to tomme hender på Alberta-prærien, og jobber seg møysommelig opp og frem. Det handler ikke bare om å overleve og kunne sette mat på bordet hver dag. Ambisjonen til begge brødrene er å bli gjeldfri en dag - før de blir for gamle. I brevene som verserer mellom brødrene merker vi en kjærlig konkurranse, hvor de begge inspirerer hverandre til å stå på. Og bare for å ha presisert det: Anton Edvard er forfatterens farfar. Da han får sønnen Knut, er det forfatterens far det er tale om.

Langt hjemmefra i et land der de norske farmerne ikke kunne språket, var det ikke bare viktig å bo sammen med sine egne. Det å ha et felles bedehus handlet ikke først og fremst om gudstro-dyrkelse, men om et sted å treffe likesinnede i en tid der alt var slit fra morgen til kveld, år ut og år inn. Å treffes en gang i uka og utveksle nyheter, holdt dem oppe. Brev fra Norge var allemannseie. Alle levde og åndet for nytt fra hjemlandet. Slik var det også på den andre siden av Atlanteren. Fikk noen et Amerika-brev, fikk alle lese det.

"Kjære Broder Anton Edvard! Guds Naade og Fred!

Etter dette fromme ønsket gjekk Eilert over til å gi råd til veslebror sin. Eilerts råd gjaldt både timelege og åndelege spørsmål, dei var utvitydige og poengterte, og gjerne forsynte med eit utropsteikn, før han avslutta med å opplyse kor mykje kveite han hadde sådd om våren og køyrt i hus om hausten. Alt han skreiv, var blanda med ertande hint om kor smått han syntes alt var i det landet som broren budde i, og som han sjølv hadde forlate:

Kom over til mig, saa skal jeg give dig lige meget jord for ingen ting som alle Hoem-gaardene til sammen!

Anton Edvard tok seg ikkje nær av det han kalla den bauske tonen til Eilert, og det gjorde han rett i. Alt var godt meint, for Eilert nærte sterke kjensler for broren. Han prøvde å ta igjen det han hadde forsømt den gongen dei budde i same hus, før broren mot sin vilje vart send den barnlause onkelen og tanta." (side 26)

Så kom krigen. Første verdenskrig gjorde tanken om å vende tilbake til Norge helt umulig. Dette var hardt for Eilert, som drømte om å besøke sin mor Serianna, mens hun fremdeles var i live.

Mange av personene vi som har lest denne triologien har blitt så glad i, faller bort i denne tredje boka. Ikke bare dør Nesje-karen, Seriannas ektemann, men det harde livet på prærien og alle barnefødslene i en tid uten prevensjon, krever også sine ofre. I tillegg var det ikke alle år som ga like mye grøde, og hva gjorde de da? For ikke å snakke om i år der det endelig er nok korn, men hvor kornprisene er så lave at det bare så vidt går rundt ...

"Hausten 1919 kom dei første teikna på at verda ikkje var i lage. Mindre enn eit år etter at krigshandlingane stilna, vart det arbeidsløyse, i Europa og på det amerikanske kontinentet. Prisen på sild og fisk stupte, og det same gjorde kornprisene. Dei enorme kornlagera som var bygde opp i krigsåra, både i Frankrike og Canada, gjorde at farmarane fekk lite igjen for avlingane sine." (side 288)

Farmerne slet seg nesten ihjel, hele tiden drevet av drømmen om et bedre liv - om ikke for seg selv, så for etterkommerne sine. I motsetning til slekten på den andre siden av havet, kunne de etter hvert skaffe seg automobiler, men også i Norge kom fremskrittet nærmere - i form av mer moderne landbruksmaskiner. Drømmen om å bo i Roslyn når farmerlivet var over, levde i Gjertine. Alt for å få være i nærheten av sønnen Edward og hans familie ... Vi kommer også tett inn på Anton Edvards sorg over ikke å vokse opp sammen med den familien der han skulle ha hørt hjemme. Konene til brødrene har dessuten en stor plass i deres liv, og beskrives kjærlig av forfatteren. Beret Anna, som er gift med Anthon Edvard, Martha som er gift med Eilert, Gjertine som er gift med Ole ... Uten disse kvinnene ved deres side, uten deres kjærlighet og ståpåvilje, hadde ikke mennene hatt mye å leve for.

Et vendepunkt i livet til Ole og Gjertine, utløst av en krise, gjør at de til slutt kan oppfylle drømmen sin om et hus i Roslyn. Krisen inneholdt med andre ord en godt skjult gave ...

Personene i bøkene om Hoem-slekten er høyst virkelige, og forfatteren har gjort solid research for å skrive dem. Samtidig har han selv understreket at han har vært nødt til å dikte seg inn i livene deres, og forsøkt å forestille seg hvordan det må ha vært å leve livene deres. i etterordet til "land ingen har sett" skriver han:

"Heller ikke dette er slutten, så sant ikkje noko uventa skjer. Fjerde band i bokserien vil fullføra historia om Eilert Knudtson og bror hans Anton Edvard. Denne siste kalla seg i vaksen alder Edvard Hoem, men forfattaren bestemte seg for å halde på døypenamnet hans for at stoffet ikke skulle lide under at han sjølv ber same namn, og for å minne om at sanninga i romanen først og fremst er av dikterisk karakter. Ei viktig målsetting i arbeidet med boka har vore at historiske fakta skal stemme, og ale detaljar vere riktige, så langt vi kan etterspore dei. Men til sjuande og sist er dette ein roman, der samtalar og situasjoner er oppdikta." (side 413)

Denne gangen valgte jeg å høre lydbokutgaven i stedet for å lese boka selv. Det ble en fin opplevelse! Jeg ser at flere anmeldere har bemerket at akkurat denne boka ikke berørte like sterkt som de to foregående. I og med at det kommer to bøker til, og vi er midt i et løp som etter planen skal resultere i en bokserie på fem bind, tenker jeg at det er naturlig at enkelte av bøkene kan oppleves mer stillestående enn resten. Fordi forfatteren selv har hatt som ambisjon å holde seg så tett opp til sannheten som mulig, tenker jeg at de historiske fakta begrenser mulighetene for å lage mer drama enn det er grunnlag for, slik at vi lesere skal sitte igjen med en opplevelse av å ha lest en spennende bok. For meg holdt det lenge å lese om slitet, slik det må ha fortonet seg for dem som valgte å reise til Amerika og Canada. Dette slitet var ikke mindre for dem som ble igjen, men det var likevel på en litt annen måte. Underveis er det like fullt små og store "plott" å glede seg over. Hva skjer med Ole og Gjertine etter at et annet kvinnemenneske har dukket opp på arenaen? Vil Martha klare av med alle barnefødslene? Kommer Ole seg hjem til Norge mens moren Serianna fremdeles er i live? Klarer Gjertine og Ole å kjøpe seg et hus i Roslyn? Slike ting ...

Aller best likte jeg å lese de delene av boka som handlet om samspillet mellom ektefellene, der de innså at alle barnefødslene ville få sin pris om de ikke sluttet i tide. Likevel klarte de ikke å holde seg fra hverandre. Staheten hos både mennene og kvinnene, der begge parter skjønte når nok var nok, er fornøyelig og humoristisk beskrevet av forfatteren, som av og til blander seg inn i historien. Akkurat dét skal vi nok få se mer til i de neste to bøkene, som nødvendigvis må legges opp til forfatterens egen tid. Det at han er tro mot sitt prosjekt, nemlig å fortelle historien på begge sider av Atlanterhavet, gjør at jeg gleder meg sterkt til de neste bøkene! Vi har Norges nære historie med mellomkrigstiden, andre verdenskrig og etterkrigstiden - og vi har forholdene i USA og Canada i en tid der fremskrittet på noen områder lå langt foran Europa, og samtidig så langt tilbake hva gjaldt f.eks. kvinnefrigjøring og den slags.

Jeg anbefaler denne bokserien på det aller varmeste! For å få fullt utbytte av "Land ingen har sett", må man lese de to foregående bøkene "Slåttekar i himmelen" og "Bror din på prærien"! Selv har jeg lyst til å lese alle bøkene om igjen!

Helt rå novellekunst!

Jeg mener at Frode Grytten (f. 1960) er den aller beste novellisten i Norge! Ingen klarer på samme måte som ham å tegne så dyptpløyende psykologiske bilder av mennesker - helst de som av diverse årsaker har havnet litt på siden av det etablerte. Det måtte eventuelt være Carl Frode Tiller i Innsirklings-triologien, men da snakker vi på den annen side ikke om noveller, men om romaner ...

For å ta det viktigste først - på selveste julaften! Dersom du mangler én siste presang til noen og trenger et hurtig-julegavetips, så er mitt råd klinkende klart: kjøp denne boka av Frode Grytten i dag! Du kan kjøpe den til hvem som helst - også til mannlige slektninger som "egentlig" ikke leser så mye. De kommer til å elske denne boka, de også! Novellene er relativt korte, lettleste og poengterte. De går rett hjem!

"Menn som ingen treng" er Frode Gryttens niende novellesamling, og det er ni år siden sist han utga en novellesamling, kan vi lese på forlagets nettsider. Boka ble nominert til Bokhandlerprisen, men akkurat den var det Vigdis Hjorth som stakk av med i år. I de senere årene har Grytten blant annet konsentrert seg om å skrive romaner ("Saganatt. Lundetriologien" (2011) og "Brenn huset ned" (2013)), men mest kjent er han antakelig for sin eminente novellesamling "Bikubesong" (den fikk han Brageprisen for i 1999). I tillegg har han utgitt novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen" (2007) og romanen "Flytande bjørn" (2005). Jeg har skrevet om alle de nevnte bøkene på bloggen min.

Hva handler "Menn som ingen treng" om? Egentlig har forlaget selv presentert denne novellesamlingen på glitrende vis:

"Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng."

Og vi kunne ha lagt til farlige menn ... For menn som ingen trenger, som ikke føler seg nødvendig eller sett, blir noen ganger farlige ...

Hva skjer med menn som ingen egentlig trenger? Vi aner det mer mellom linjene enn i det som sies rett ut. Her er det nemlig mye undertekst, og det krever at vi stopper opp og tenker før vi rusher videre til neste novelle. Grytten fanger opp nyanser og fascetter i presise og skarpe setninger, som får det til å grøsse i meg. Som når han i novellen "1974" sier at "1974 var året då far min tok til å gå laus på sin egen familie". Ikke noe mer. Bare dette. Mange bilder kom opp i mitt hode. Ikke til å undres over at kona hans forelsket seg i en annen ... en mer galant herremann som var høflig og snill og omtenksom ...

Grytten får frem hvor lite vi egentlig vet om andre mennesker, noe som skyldes at vi som regel er så forutinntatte fordi vi tror vi har skjønt så mye ... Og så har vi egentlig ikke skjønt noe som helst. Selv om Grytten ikke som f.eks. Kjell Askildsen er minimalistisk i sine skildringer, er det ikke mye unødig utenomsnakk i hans noveller. Han vet hvor han vil, og han leder oss dit - ofte med tankevekkende og overraskende poeng.

Det jeg liker aller best er det virkelighetsnære aspektet ved Gryttens noveller, og hans evne til å skildre så fullstendig ulike menneskeskjebner. Jeg ble sittende med et inntrykk av en forfatter som finner sin største inspirasjon til å dikte når han sitter med avisen foran seg og leser om mennesker som har gått seg vill, og virkelig går inn for å fatte hva som lå forut for det som skjedde. Dette har han gjort med en slik innlevelse at det hele fremstår svært troverdig og autentisk. Hva skjuler seg bak avisoverskrifter som "Mann, 72"? Og hva skjuler seg bak en kaldblodig forbryter som har gått berserk og drept flere mennesker? Hva tenker et slikt menneske? Bak alle menneskeskjebnene ligger det noen samfunnsstrukturer som nettopp gjør dem mulige. Fattige mennesker i møte med det rike Norge. Mennesker som har falt utenfor samfunnets rammer, men som like fullt er midtpunktet i sitt eget univers og tolker alt ut fra dette. Mennesker som fordi de har falt utenfor, ikke får de vanlige korrektivene som de fleste andre får når de er i ferd med å falle ut ... Mennesker som er fremmedgjort i det samfunnet de skulle ha vært en del av ... Gjennom novellene gir Grytten oss en mulighet til å bli kjent med disse menneskene vi vanligvis ikke omgås, og slik beriker han oss med noen flere perspektiver. Dette får han til uten å moralisere på noe vis. Det er opp til oss selv hva vi skal mene om de ulike skjebnene vi møter. Jeg ble sterkt grepet mens jeg leste!

"Menn som ingen treng" er en brilliant novellesamling, som jeg anbefaler på det varmeste!

Du kan lese resten av min bokanmeldelse på bloggen min.

Halvveis i storverket, med en bok som kunne ha noe som minnet om et "tema". Gleder meg til fortsettelsen, de gjør noe med meg disse bøkene...

Dette er glimrende lesning! Det er befriende å lese om Knut Hamsun i hans tidlige år, før de nazistiske hendelsene som preger det meste jeg leser om ham. Det var utrolig spennende å lese om forfatteren Anna Munch, som var for meg helt ukjent.

Anil vokser opp i en liten landsby i India. Faren hans er en høyt respektert mann, og løser konflikter for landsbyboerne. Som eldste sønn, blir dette en dag også Anils oppgave.
Anil er intelligent, og foreldrene koster på ham en flott utdannelse. Han får stipend, og får jobb som turnuskandidat på et sykehus i USA.
Anil er fascinert av Vesten. Det er så annerledes enn landsbyen, men hva skal han velge den dagen han må overta farens rolle?

Nok en god bok fra forfatteren om Vesten vs India, og identitet.

En dystopi om liv uten minner og uvisshet angående ens fremtid.

Strengt regime
I et hus bor det til sammen 64 gutter. Huset befinner seg på en øde øy, og guttene blir strengt bevoktet og trent opp, både i sportslige og akademiske aktiviteter. Det er ingen fred å få og de vet heller ikke særlig om verdenen utenfor veggene. De kan kun forlate huset når de når en bestemt alder.

Meto er en av gutta og han er en man ikke kødder med. Han er nysgjerrig og glup. Begge disse egenskapene har sine fordeler og han begynner å kommunisere med noen av de andre, prøver å finne ut hva som foregår, og hva som vil skje uten å bli avslørt av vaktene. Vaktene som holder øye med dem kalles Cæsarer, og huset har en leder som ingen noen gang har sett. Blir guttene tatt i å være opprørske eller nekter å adlyde vaktene på en eller annen måte, forventes det straff. Diktatur er ingen spøk. Likevel er Metos trang til å undersøke det som skjer nærmere veldig stor, men vil han få andre med seg?

Ikke noe nytt
Huset er første bok i Metotrilogien for ungdom. Konseptet virket først lovende, men utførelsen var noe annet. Boka var alt annet enn spennende, spesielt begynnelsen og handlingen lot ikke intensitet få det spillerommet den hadde fortjent. Så stor potensiale, men så ble det aldri løftet helt opp, så dette ga ikke spesielt godt inntrykk og det er viktig når det gjelder førstebok. Jeg hadde så lyst til å like den og det var enkelte partier i Huset som var spennende og ga den litt verdighet, men jeg ble aldri fenget og det ga heller ikke noe særlig mersmak. Man blir sittende igjen med en helt grei bok og ikke noe mer enn det.

Yngre lesere (som trilogien er beregnet for), og nybegynnere som har lyst til å utforske dystopisjangeren vil nok like denne boka, og sette større pris på den enn det jeg gjorde. Men for oss som har lest en god del dystopier fra før, blir denne for forutsigbar og boka fører ikke noe nytt i sjangeren. Man vet hva man får.

De neste bøkene i trilogien heter: Øya og Verden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende om mellommenneskelige relasjoner

Flott novellesamling!

Det er grytidlig i Roma. Året er 1943.
Chiara er på vei til det jødiske kvarteret. Der får hun se flere lastebiler fylt av jødiske familier. Hun møter blikket til en fortvilet mor. Chiara bestemmer seg raskt. Hun krever å få kvinnens sønn ned fra lasteplanet. "Han er nevøen min," påstår Chiara. Da bilene har kjørt, ser hun ned på gutten, som står ved siden av henne. Hva har hun gjort?
Tiår senere får Chiara telefon fra Wales. Samtalen bringer fortiden tilbake, og får henne til og minnes og spekulere.

Koselig og rørende historie. Noe langdryg innimellom.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Belinda Bauer er glimrende når det gjelder å lage en setting du tror på. Dette inn til margen slitne nærmiljøet utenfor London blir så grått og skittent at du ser forfallet foran deg når du leser. Menneskene som holder til her har få illusjoner igjen, og du føler tristheten, tomheten og slitet. Livsgnisten har trasige kår.

Hun skulle aldri gifte seg. Så giftet hun seg likevel. De fikk et barn med kolikk. Leiligheten er full av veggdyr. De lever nesten fra hånd til munn. Moren føler seg intelligent, men klarer ikke å svare på femåringens spørsmål.
En underlig liten bok, som ga meg null og niks.

Verken handling eller språk fenget i denne romanen

Hei, koselig at du er i gang igjen☺️ Jeg vil gjerne nominere Jens Bjørneboes Bestialtetens historie Her er et utdrag fra Norsk biografisk leksikon:

I 1966 utgav han Frihetens øyeblikk, første bind av trilogien Bestialitetens Historie, fulgt av Kruttårnet (1969) og Stillheten (1973). I disse tre bøkene går Bjørneboe for alvor løs på “det ondes problem”. Han forsøker å skrive verdenshistorien på ny, med vekt på kunnskap om de smerter maktmennesker har påført kjettere, tapere, outsidere og undertrykte i samfunnet. Dikteren, eller protokollføreren som hovedpersonen kaller seg, vil trenge til bunns i hvorfor menneskene er så opptatt av å gjøre tilværelsen uutholdelig for hverandre. Resultatet er en uvanlig intens utforskning av menneskets eksistensielle vilkår. Trilogien er utvilsomt Bjørneboes hovedverk.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det settes en mørk, dirrende undertone i noe som i utgangspunktet ser ganske så tilforlatelig ut. Også Jonfinn Valmann tvinges tretti år tilbake, til en tid han mer eller mindre hadde lagt bak seg for godt. Alt dette fungerer gnistrende godt. Og jeg tenker underveis at denne historien egentlig ikke behøver et krimplot. Den er mer enn spennende nok i seg selv.

Gammeldags spøkelseshistorie.

En gammel frittstående bokserie vekkes til live igjen
Vi som er litt "opp" i årene (da mener jeg vi som er 30 +) kjenner vel til Casino Grøsser bøkene som ble utgitt på 80/90 -tallet. Selv har jeg tretten av de bøkene og husker hvor glad jeg var i den serien som ung leser. Har jo vært glad i grøssere både i bokformat og film helt fra jeg egentlig var for ung til å lese grøssere og se skrekkfilmer. Men det er en sjanger som alltid har fascinert meg. Er litt glad i slashere også, men foretrekker grøssere som har psykologiske elementer i seg og som har en flust av undertoner, som kryper under huden. Slike grøssere er det jeg liker best både når det gjelder bøker og filmer.

Nostalgisk glede
Det er ikke ofte jeg gjenleser bøker fordi jeg vil helst huske de slik de var og jeg glemmer ikke en handling fra en bok uansett hvor mange år som går. Men tidligere i år ville jeg lese om igjen de få Caisno Grøsser bøkene jeg har, og da gjenleste jeg Skrekkens hus av Hugh Zachary og Søvngjengeren av Diane Guest. Noen fra Cappelen Damm la tilfeldigvis merke til det og kontaktet meg om at de skal gi ut serien på nytt igjen (til min store glede), og spurte om jeg var interessert i eksemplar av første bok: Blind forbannelse av John Saul, siden personen fra forlaget hadde sett at jeg begynte å gjenlese disse bøkene. Et morsomt sammentreff. Jeg var ikke sen til å si ja. De som ikke kjenner til Casino Grøsser så var det en bokserie som ble utgitt rundt 80/90 - tallet og var en frittstående grøsserserie av forskjellige forfattere. Det var en bokserie jeg var veldig glad i og har hele tiden ønsket å få tak i flere fra den serien, men dessverre sluttet de å gi ut serien. Derfor er det godt å høre at den serien blir utgitt på nytt og nå under et nytt navn; Hjemsøkt og håper at hele serien vil bli utgitt igjen. Det hadde vært stas.

Casino Grøsser (nå omdøpt til Hjemsøkt) var en av seriene som økte lesegleden min. Jeg har alltid likt å lese fra da jeg var ung, men serier som Casino Grøsser, Grøsserne (Goosebumps) av R.L. Stine, Fear Street av R.L. Stine, Nancy Drew bøkene, Den vesle vampyren bøkene og bøker av Stephen King og Dean Koontz, var type bøker som virkelig gjorde at lesegleden min virkelig økte. Casino Grøsser var en bokserie jeg begynte å lese på slutten av barneskolen og leste utover ungdomsskolen, og synes det er synd at jeg ikke har hele serien.

Bokas handling
Blind forbannelse av John Saul er første bok ut i Hjemsøkt serien (tidligere Casino Grøsser). Har aldri lest noe av John Saul før, noe som er litt rart siden det er et kjent forfatternavn innen grøssersjangeren. Men bedre sent enn aldri ... I Blind forbannelse blir en jente mobbet til døde bare fordi hun er annerledes. Flere år senere i vår tid, flytter familien Pendelton til Paradise Point. De flytter fra Boston, og Boston og Paradise Point er rake motsetninger. De flytter dit på grunn av at far, Cal Pendelton har fått en ny jobb og de er ute etter en ny start i livet. De tar over et stort og vakkert hus. De ser frem til å bosette seg i deres nye hus og bli kjent med deres nye hjemsted, men det blir alt annet enn enkelt. Det går fint i begynnelsen, men merkelige ting skjer, spesielt med datteren hennes. Hun begynner å oppføre seg annerledes. Hvorfor? Og hva eller hvem er det som påvirker henne?

Har lest og sett så mange grøssere at jeg tror jeg er kurert så ingenting skremmer lenger. Noe som er et stort savn fordi følelsen av å bli skremt, spesielt ordentlig skremt er gøy. Blind forbannelse er ingen direkte skummel bok, men den er meget stemningsfull og har gode, gamle elementer i seg som gjør en grøsserbok stødig og god. Grøsserelementene i denne boka kan være litt vel typiske i enkelte partier, men samtidige gjør det ikke noe for det er en av de bedre grøsserbøkene jeg har lest i det siste. Det som er synd med grøssersjangeren er at den er veldig undervurdert enn andre sjangere. Grøss var kanskje ikke som før i tiden da det var skumlere og til tider underholdende, og det kan være lang tid mellom godbitene, men synes heller ikke at denne sjangeren er dårligere enn andre fordi denne sjangeren har sine verdier også., som er viktig å ta vare på. Det skader heller ikke med noen fornyelser i ny og ne. Ja, takk, begge deler som Ole Brumm sier.

Denne boka var vel forutsigbar for meg, men samtidig var det koselig å lese. Opplevde boka mer som kosegrøss en skremmende grøss. Selv om John Saul ikke skremte meg, er han god på beskrivelser, både når det gjelder karakterer og sted. Det var nesten som å være Paradise Point og man får på en måte lyst til å flytte dit fordi det er så atmosfærisk beskrevet. Jeg fikk også lyst til å lese mer av John Saul og det skal jeg gjøre noe med.

De neste bøkene i Hjemsøkt serien er; Dødens øyne av Bari Wood, og Annabelle av Ruby Jean Jensen. Håper hele denne serien blir utgitt på ny for det hadde vært så gøy å ha hele samlingen som jeg var så glad i, i ungdomsårene. Det ville også gitt meg muligheten til å lese de bøkene fra serien som jeg gikk glipp av. Jeg er veldig altetende når det gjelder bøker, men grøss er og blir min store lidenskap. Dessverre gis det ut altfor lite grøss, synes jeg, så derfor er dette et fint tiltak.

Fra min blogg: I Bokhylla

En familie på tre. Mor, far og barn. De er i oppløsning. Klarte ikke samlivet lenger. I hvert fall klarte ikke Karen det. Da blir det mekling, fordeling, delt omsorg for et lite barn.
Det blir tidlig klart at det er opprivende å kun ha tilgang til barnet sitt annenhver uke.

Godt språk og aktuelle problemstillinger, men noe uforløst for min del.