Bokelskere.no

Edith Piaf vokste opp på et bordell hos bestemoren sin, dermed
var dette den livets skole hun hadde med seg når berømmelsen kom.
All kjærlighet hun hadde savnet som barn, prøvde hun senere å finne
hos alle mennene hun møtte, men ble skuffet gang på gang, eller
gikk lei.. ville finne den eneste ene, den store kjærligheten som
skulle vare livet ut. Hun trodde faktisk på den, og ga aldri opp
håpet. Rett før hun døde, ble hun gift med en 20 år yngre gresk
frisør.
Jeg tror jeg fant noe av kjernen til Piaf; jeg følte henne
liksom sterkt til stede under forestillingene ...
jeg ønsket å gi noe av meg sjøl, og velsignelsen å få gjøre det er
en gave fra Gud. Idag nå jeg sitter og skriver om henne, er hun
lett å finne tilbake til. .. hun var sterkt religiøs og tilbrakte
mange timer i kirken i bønn til Gud. Sjøl om livet førte henne
til mørke avkroker, holdt hun fast ved sin tro og sitt håp til
siste åndedrag. Hun ble gravlagt i Paris i oktober 1963 og ble
fulgt av 40 000 sørgende mennesker. .. hun åpnet øynene mine
for friheten vi har i vårt forhold til Gud, og det ansvar vi har
for oss sjøl og de rundt oss. Når vi lever av og i kjærlighet,
kan ingen fordømme oss. Jesus sa sjøl:
"Dere dømmer slik mennesker gjør, Jeg dømmer ingen."

..väder för pessimism och melankoli . .
..hon [Erics mor] hade vuxit upp med tjänstefolk "förr i världen"
och nu hade hon själv blivit passopp åt en gymnasist
och det tycktes de båda betrakta som naturens ordning.

Numera var hon en framgångsrik fastighetsmäklare, ett känt
namn i branschen. Hon tjänade antagligen ett par hundratusen
om året, som en industridirektör, hon envisades med att ratta
vita amerikanska bilar som kändes som torpedbåtar när man satt
i dem. Och när hon kom hem efter sin arbetsdag förvandlades
hon lik förbannat till passopp åt en "skoltrött" gymnasist.

Det där med skoltrötthet var ett nytt påfund av psykologerna
och en perfekt ursäkt för särskilt lata eller bortskämda barn,
eller som i Ackes fall båda delarna.

Den skandinaviska arbetarklassen, eller för den delen
arbetarklassen i liknande västerländska välfärdsstater

skulle aldrig genomföra någon socialistisk revolution:

De hade det för bra, radhus, två välartade barn med
garanterad skolgång, bil og hund.
Alltså uppfattade de det intellektuella avantgardet,
framför allt unga vänsterstudenter, enbart som bråkmakare
som skapade oordning.
Att kapitalmonopolisterna sög ut dem, att all rikedom
ackumulerades uppåt genom deras arbete,
gav de högaktningsfullt faen i.

Ofte hevdes at kristne må bare nytte alminnelige, fornuftige
argumenter i sitt politisk- etiske engasjement:
Her hører ikke bibeltekster hjemme?

I en politisk og kulturell situasjon der religiøst basert
tenkning ikke lenger gis rom for å legge rammer og mønster
verken for individual- eller sosialetikken, kan dette være
et godt råd med tanke på de kommunikative vilkår.

Det finner også sin prinsipielle teologiske begrunnelse:
En gjør forskjell på skapelse og forløsning, samt
'naturlig' og 'overnaturlig' åpenbaring - enda disse også
hører sammen.

Problemet er dog at selv det alminnelig fornuftige idag er
blitt offer for relativisering og pluralisering -
og dermed er forestillingen om almengyldighet gått i
oppløsning!
Det er resultatet av 'modernitetens selvkritikk',
særlig på det etiske feltet har dette hatt dype virkninger.

Det rette og det gode må da for mange finne sin forankring
i den individuelle og subjektive erfaring.
Prinsippet blir: Hva som er godt for meg, trenger ikke være
godt for deg.
Rasjonalistisk liberalisme forsøker igjen å motstå denne
oppløsende fornuftskritikken, men blir dens første offer -

fordi den har forankret det allmennmenneskelig fornuftige
nettopp i det subjektive jeg
og dets evne og vilje til å realisere sitt eget livsprosjekt.

Det som mangler, er erkjennelsen av at den ytre virkeligheten
har sine egne biososiale mønstre
som vil kunne gi etikken et fornuftig realitetsunderlag.

Enheten og fellesskapet i samfunnet må forankres i denne
realitet, som vi ikke selv har skapt, men er gitt
av en som står over og utenfor oss selv.

Om meg selv husker jeg lite
jeg som alltid tenker på meg selv.
Jeg forsvinner som en gjenstand
som er blitt glodd på altfor lenge.
Jeg kommer tilbake for å fortelle
om min lysende forsvinning.

Religions which have descended to the deification of
creatures, whether of men or of animals,
have degraded, enslaved and impoverished their participators.

That is an historic fact, and it would seem that those who
controlled such religions purposely established their
worship downward.
They focusssed the attention of their people on glorified
snakes, sacred symbols, bread and wine, and on pictures
and statues of men and women with haloes around their heads.

The purpose .. was, not to allow the common man a vision of
anything above him more exalted than the hierarchical
priesthood in power over him. The worshipper was never to
be allowed to contact directly and rise to the exalted plane
of God. For if this had been allowed, then the priests of
those religions would have been exposed for what they were --
mere men, wrapped in a nebulous cloak of sanctity.

With the exception of the Jews, all pre-Christian religions
imaged their gods and focused their worship on or below
the level of human nature. Even the Jews at times were led
to descend to worship of snakes and bulls. But not even
the Jewish religion could make it known that common man
could become a partaker of the very .. God and thus change
his slave relation, to God and man, for the relation of
rightful sonship of God.

Of particular significance is the fact that the female form
of a Goddess was used -- as today in big-business advertising -
as the greatest attraction to the worshippers of all pagan
religions. The names of such Goddesses are as numerous as
the religions of which they were made the top-ranking
attraction: ( . . ) and a host of others ..
[those] may have had a more or less high concept of God ..
eventually they all ended up by the image of that God as a
tiny, helpless babe on the breast of the Goddess. All pagan
religions developed in this way. .. The created being is
exalted and God is debased.

/

Only in true Biblical teaching is the sinner offered actual
sonship of God and encouraged to become a partaker in the
very nature of God Himself.
This exalted concept, whereby each individual is liberated
from the power of priests and tyrannical overlords
and made a rightful heir of God, is alone the heritage of
the biblical Christianity:
It puts an end to the need of human mediatorship, of priests
and Goddesses, of glorified snakes and animals, and points us
to Christ as the one and all-sufficient mediator and Saviour.
/

..the popes of Rome have gone so far in assuming the power of
God that they insist on being called "Holy Father", the name
used by Jesus Christ for Almighty God alone.

Kvalitetssikring av Nyheter -

nyttig å vite hvordan de lages.
( 2 min. i U-rør )

Nøytrale nyheter - Grunnkurs >

e. regjeringsvedtak

Jeg må hykle vulgaritet og forræderi
for å kunne legge meg til rette på divanen
for å veksle blikk; ved å forklare
en tankes tretten vendinger
tolker jeg den kloke dommen som felles
over de sentimentale ordene jeg fremsier
som jeg fremsier mens jeg også hykler kjærlighet
og i hykleriet finner jeg det perfekte holdepunktet
det eneste jeg kan være sikker på.

Øyne som roper om hjelp.   Hvis du ser godt etter, kan du
oppdage ropet i manges øyne.
Etter en hjelpende hånd, et vennlig ord, eller bare
et lite smil.
Men vi er så travelt opptatt
med å beskytte oss,
at vi er blitt blinde.

Vi er blitt redde for å gi, redde for å involvere oss,
redde for avvisning

og aller mest er vi kanskje redde for å være annerledes.

Jeg satt på et legekontor i går og ventet på min tur.
Vi var 7..8 sjeler som alle satt og grudde oss litt,
unge og gamle.
Ingen snakket sammen. Alle satt og så i et blad

eller stirret tomt ut

i rommet

Ved siden av meg satt en gammel dame, alene med håndveska
på fanget
og en kjepp i hånda.
Hun virket så ensom.

Jeg hadde lyst til å snakke til henne, men var hemmet
av den trykkende og litt kalde stemningen
som var der.

Så tok heldigvis motet overhånd, vi begynte å snakke
sammen, først om foten hennes,
så litt om legen, litt om sola som skinte
og sommeren som sto for døren.
Hun lyste opp og strålte, det var så lite som skulle til,
bare at det var noen der som så henne.
Smilet hennes og det varme øyekastet da hun gikk inn
til legen
varmet meg langt inn i sjela.
Tenk så lite som skulle til for at det ble et minnerikt
besøk hos legen, for oss begge --
vi må bare tørre å 'bry oss'.

Det er så mange ensomme mennesker der ute,
som søker etter et smil eller vennlig ord -
la det bli du som prøver neste gang, så lite skal til
for å lyse opp litt, gi litt.

"Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten."
1 Korintierbrev 13

[ referentens kommentar: Hvis du seriøst overveier å klikke
Stjerne her, så peil etter om du kanskje har sivilmot til
å fortelle / ytre om erfaringer / tanker innunder emnet --
mens Inger Lise har din oppmerksomhet og tenkeevne en liten
sped mikrostund.
Når prøvde du forslaget hennes sist? Funka det ?
Skulle det rett og slett la seg planlegge praktisk, en helt
ørliten og genuint folkelig folkeaksjon, til konkret hjelp
for noen medmennesker - tror vi på slikt, i våre ultra
rasjonellkaotiske og sosialeremittiske dager?

Alle satt og så i et blad på tomgang..

Står det i Lov om sosiale kommunable og kapitale tjenester,
at Enhver må bære sin gremmelse / dysterhet alene?
- eller bare i Jantes lov?
og hva leses i Korintiernes hjerter.
]

I den så vidt fuktige hagen
en så vidt vaklende benk
et så vidt innsovnet raseri.

Dyster i den jakken
(er det en kappe, et teppe,
en truende fold?)

Trapper å stige ned. Men hva om jeg
valgte en annen vei,
hva om jeg heller enn å følge ruten
gjorde et krumspring?

Ved fontenen skylte jeg
munnen, pannen og håndleddene
og forfrisket begynte jeg på en setning.

Å elske én er å elske alle
i en brøkdel av et sekund
og uten å vike en tomme
lever samvittigheten sitt eget liv
så lenge lysten varer
kan tiden stanse
og er det for sent eller for tidlig
å bekjenne sine synder
er jeg fortapt
i en størst mulig lykke.