Når et levd liv skal gjøres opp ...

Tove Nilsen (f. 1952) har skrevet 26 bøker før hun i fjor kom ut med "Konge i snø". Det begynner å bli noen år siden jeg var en trofast Tove Nilsen-leser. Etter slutten av 1990-tallet er det vel bare "Kreta-døgn" (2003) og "Vingetyven" (2008) som har nådd opp i lesebunkene mine. Disse to - og særlig den siste - likte jeg svært godt.

Etter at jeg var på Litteraturhuset den 4. februar i år (linken fører til mitt referat fra denne kvelden), hvor Edvard Hoem og Tove Nilsen samtalte i en times tid, tenkte jeg at det var på høy tid å finne frem den boka jeg kjøpte høsten 2014. Likevel var det lydbokutgaven jeg valgte å lytte til da det kom til stykket.

"Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag. Det var den dagen alle gledet seg til, jeg også, så det kriblet i kroppen, ingenting kunne overgå synet av treet i stua og gavene under det, gavepapiret med figurer og mønstre som trakk meg til seg. Fra dag én hadde jeg tjuvtittet på siste luke i kalenderen, likevel virket den ny på julaften morgen: Pappluka åpenbarte Jesus i krybben under julestjernen. Himmelens blåfarge og stjernene som gnistret og lyste, jeg mottok det som et under, noe jeg aldri kunne få nok av.

Det farlige handlet om så mye at jeg tenker på det som en vifte jeg lenge har presset hardt sammen. Noen vil ønske at jeg fortsetter å holde presset. De vil bli stramme i ansiktet, de vil bli bebreidende eller forlegne, de vil si: Måtte du skrive dette? Ja, det måtte jeg. De vil ikke gi seg, de vil minne meg om min egen og mine nærmestes anseelse og spørre om jeg ikke kunne holde visse ting tilbake. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg vil frigi det tilbakeholdne og fortelle, men ikke for fort, det må skje gradvis, så jeg ikke mister den kontrollen jeg har gjort meg avhengig av, en kontroll som alltid har vært viktig for meg." (side 7-8)

Allerede her gir forfatteren en pekepinn på hvordan denne boka er. Der f.eks. Karl Ove Knausgaard går rett i strupen på familiehemmelighetene og borrer seg ned i det vonde, der pakker Tove Nilsen varsomt ut sin families hemmeligheter. Fordi det bare er slik hun klarer å fortelle det. Like fullt byr hun på seg selv - det skal ingen være i tvil om. Og det skal ikke mye fantasi til for å lese inn mye utrygghet og sårhet mellom linjene når hun beskriver sin barndom. For øvrig blir det nokså urettferdig å sammenligne måten Tove Nilsen nærmer seg sin families historie med Knausgårds. Knausgård er i en helt annet liga, men det gjør ikke Nilsens bok i seg selv noe dårligere av den grun. Den er bare annerledes.

Innledningen i boka vitner om en forventet respons på denne type bøker. Ja, folk blir sinte - selv om det ikke er deres egne hemmeligheter som brettes ut. De blir sinte på vegne av de andre som blir avslørt. Kanskje fordi de identifiserer seg sterkt med dem de oppfatter som ofrene for forfatteren? Fordi de ikke ser at det egentlig er motsatt? Barnet kan jo virkelig ikke stilles til ansvar for sine foreldres dysfunksjonalitet. Er det da forbudt å fortelle om det? Skal barna - resten av sitt liv - være med på å vedlikeholde et slags bedrag overfor omgivelsene, fordi det aldri skal kunne snakkes om alt som ikke var som det burde ha vært? Et bedrag som går ut på kun å vise frem det vellykkede, mens all begredeligheten skjules, og det på bekostning av ens egen historie og virkelighet? Selvsagt ikke! Nettopp av den grunn blir jeg forundret når jeg leser om reaksjonene fra Knausgårds farsfamilie, reaksjonene fra alle som elsket "sjonkel Rolf" og som fikk illusjonene ødelagt da sønnen Trond Kirkvåg fortalte den egentlige familiehistorien ... For dette går igjen ... dette at folk føler seg så krenket på andres vegne ... Men kan man i det hele tatt føle seg som et helt menneske dersom fasaden er et falsum?

"Kongen i snø" er ingen "terapi-bok", hvor forfatteren har skrevet seg ut av sin dysfunksjonelle families historie for gradvis å friskne til etter hvert som boka fullføres. Tvert i mot er det en godt moden og reflektert voksen-person som forteller en historie, som det kanskje ikke ville ha vært mulig å fortelle tidligere. I alle fall ikke på den måten ... Man ser ting litt klarere når man selv har fått noen år på baken, og kan betrakte det hele på et par mannsalderes avstand. Måten Tove Nilsen trekker paralleller fra sin mors oppvekst, f.eks. med bestefaren som var forvist fra spisebordet under alle måltider grunnet en utroskapshistorie, til sin egen far som led samme skjebne, viser dette med all tydelighet. Hun har den nødvendige distansen, den distansen som gjør henne i stand til å fortelle en historie og ikke bare et partsinnlegg.

"Mor var en feminist født i feil tid, hun var en huskatt som når som helst kunne snu vrangskinnet til. På det verste var hun både mink og ilder. Far var både arbeidshest og festløve. Han var også hund, noen ganger logrende og glad, andre ganger sørgmodig. Sammen fikk de en sprengkraft bare de som savner ekstra mye, kan framvise. Etter eksplosjonene roet det seg, men det hardnet alltid til igjen. Da lå gulvet fullt av knuste tallerkener og mors koffert sto framme. Mor reiste aldri noe sted, derfor var kofferten ekstra skremmende, men jeg måtte passe på å skjule at jeg var redd, hvis ikke kunne jeg bli plassert hos onklene og tantene i nærmeste by. I perioden fra jeg var seks, sju og langt opp i småskolen ble jeg sendt på det som ble kalt feriebesøk. Det må ha blitt gjort i beste mening, mor og far ville gi meg en pause mens de forsøkte å ordne opp i sitt." (side 9)

Jeg ser at boka har fått litt juling av enkelte kritikere. Selv likte jeg boka svært godt. Men så har jeg alltid likt å lese historier om spesielle familier, der alt ikke er helt A4, og hvor ting henger sammen mer på tross av enn på grunn av. Det blir som de berømmelige ordene som Tolstoi innleder "Anna Karenina" med. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er nettopp dette som gjør at det er mye mer interessant å lese om de ulykkelige familiene, og ikke de lykkelige ...

Jeg opplevde Tove Nilsen som ærlig og oppriktig i sin fremstilling av familiens historie. Ekstra sterkt var det å lese om hvordan moren aldri tillot henne å se faren med sine egne øyne, men alltid gjennom morens. Da moren omsider døde, ble hun kjent med faren sin på hans egne premisser. Det var en helt annen mann hun ble kjent med, en ordentlig fyr som både var ansvarsfull, humoristisk og kunnskapsrik. Ikke den dusten moren ønsket at hun skulle se ... Han som drakk og av og til var voldelig ...

Det andre lesere har opplevd som rotete i fremstillingen, opplevde jeg som et forsøk på å sirkle seg inn til en kjerne - gradvis og i et tempo forfatteren selv har vært bekvem med. Jeg synes hun beskrev sine egne vonde barndomsminner på en usentimental og nokså distansert måte. Kanskje kunne hun ha kostet på seg mer sårhet og varme, også der hun beskriver den ene kjæresten etter den andre? Jeg tror at boka kunne ha blitt enda bedre dersom hun hadde våget å vise frem mer av sine egne følelser. For alle ønsker vi jo å bli elsket og sett for den vi er, og når dette mangler, blir det lille barnet inne i oss aldri 100 % helt ...

Ingrid Vollans oppleserstemme passet svært godt til historien!

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem en hel masse andre ting fra boka - men det får du heller ha til gode når du skal lese den selv! Jeg anbefaler denne boka varmt! Rett og slett fordi jeg, tross de mangler jeg har påpekt, likte boka svært godt!

Fantastisk historie-fortelling med mange nye perspektiver

Ian Buruma (f. 1951) er en nederlandsk-amerikansk forfatter og akademiker med atskillige bokutgivelser bak seg. Han vokste opp i Nederland med en nederlandsk far og en britisk mor, og han har studert kinesisk litteratur og japansk film. Hans forfatterskap handler for en stor del om asiatisk kultur, særlig om Kina og 1900-tallets Japan. Han ble professor i menneskerettigheter og journalistikk ved Bard College i New York i 2003, og i 2008 fikk han Erasmusprisen. (Kilde: Wikipedia)

"Year Zero" utkom i 2013, og den norske oversettelsen "År null" kom i midten av mars i år på norsk. For dem som følger med i avisene er det neppe til å unngå å se at boka har fått strålende kritikker over alt. Ja, for dette er en bok som de profesjonelle bokanmelderne har skrevet om - og det i en tid hvor antall bokanmeldelser på retur i de fleste store avisene. Og selvsagt er årsaken til dette at "År null" er en viktig bok, en bok det rett og slett er nødvendig å forholde seg til. Man kommer rett og slett ikke utenom denne boka dersom man ønsker å forstå andre verdenskrig og det som skjedde etter 1945, og som var med på å forme den verden vi lever i i dag.

Innledningsvis i boka gjør forfatteren rede for hva det er som har fått ham til å interessere seg for krigen, eller nærmere bestemt "år null" som 1945 må sies å ha respresentert - som et skille mellom før og nå. Hvordan var hendelsene forut for år null med på å forme den verden vi etter hvert har fått? Det var spesielt Burumas egen fars historie om krigen som, nettopp fordi den var så forvirrende, tente en gnist av interesse hos ham. En tilfeldighet førte faren til en "avskyelig liten konsentrasjonsleir" i Berlin i 1941, og der tilbrakte han resten av krigen. En ting var den ensformige og trettende fabrikkjobben - noe annet var skammen ved å arbeide for fienden. Dessuten var de hygieniske forholdene kummerlige, og utøy fulgte "selvsagt" med. Fordi faren tross alt var arier, fikk han noen privilegier - som konserter med berlinerfilharmonien. Og dét var kanskje det "verste". Samtidig var det dette som på mange måter fikk ham til å holde ut ... Å komme hjem etter krigen var heller ikke enkelt. Selv bombingen av Berlin var på et vis mer håndterlig ...

Hva skjedde egentlig rundt omkring i verden da freden "endelig" kom? En ting er i alle fall sikkert: det tok lang tid før folk flest merket noen endring i retning av en bedre fremtid. Først ble det betydelig verre! Det var jo ikke slik at alt bare var lutter glede og jubel. Hevnlysten sto dessverre i veien for dette.

I Norge kjenner vi til mobbens lemlesting av "tyskertøsene", og det nokså vilkårlige landssvikoppgjøret. Dessuten kjenner vi til den straffen som samfunnet aldri ble ferdig med å dele ut til dem man oppfattet som skyldige - det at man ikke handlet i den ene eller andre butikken fordi vedkommende kjøpmann hadde en fortid fra krigen. Var dette ille i Norge, er det ingen grunn til å tro at det var annerledes i andre land. Samtidig var det ikke mulig å straffe alle som hadde skitnet til navnet sitt under krigen. I Tyskland ville en slik prosess ha vært direkte lammende for fremtiden. Likeså i Japan. Og også i Norge. Hvem skulle være med på å bygge opp landet igjen dersom alle som på et eller annet vis hadde hatt befatning med fienden, skulle straffes? Samtidig trengte samfunnene å statuere noen eksempler, fordi et skille mellom "dem" og "oss" var helt nødvendig når en ny fremtid skulle stakes ut.

I de fleste land ble seiersgleden institusjonalisert i form av en frigjøringsdag, som i ettertiden har blitt feiret. Nederland fikk 5. mai som sin frigjøringsdag - Norge fikk 8. mai. For et land som Frankrike ble dette annerledes, fordi dette landet jo ble fritt som en følge av D-dagen og invasjonen av Normandie allerede i juni 1944. For dem ble krigens avslutning faktisk et slags antiklimaks.

Voldshandlingene fortsatte lenge etter at krigen var slutt. Buruma skriver at det var som om alle de som hadde grunn til å ha dårlig samvittighet for sin feighet under krigen, følte et ekstra hat mot dem som vitterlig hadde trådt over noen grenser. Disse ble "lovens" håndhevere ...

I forbindelse med krigens avslutning kom sjokket over det som hadde hendt med jødene. Selvsagt visste mange statsledere langt mer enn de har villet innrømme i ettertid, men omfanget og måten det hele foregikk på, visste man nok ikke den fulle og hele sannheten om. I forbindelse med befrielsen av Bergen-Belsen 12. april 1945 skriver Buruma følgende på side 44:

"Da soldatene kjørte forbi haugene med lik og brakkene som stinket av avføring og råtnende lik, kunne de knapt tro det de så. Bilder fra Belsen var blant de første som ble publisert i den vestlige pressen, og i Storbritannia ble Belsen det fremste symbolet på nazistenes massemord. Brian Urquhart kunne fortelle at han hadde kjent til nazistenes antisemittisme: "Likevel var "den endelige løsningen", den faktiske utryddelsen av millioner av mennesker, simpelthen umulig å forestille seg. Vi var fullstendig uforberedt på Belsen." Hva hverken han eller de andre britiske soldatene visste, var at Belsen ikke en gang var en utryddelsesleir. Disse leirene lå i Polen, og de fleste var allerede blitt ødelagt av tyskerne før de trakk seg tilbake vestover."

Buruma påpeker at kampen om overlevelse etter krigen ofte hvisket ut klasseforskjeller. Det var dessuten stor forskjell på om man var blant dem som var beseiret eller blant dem som "vant" krigen. Prostitusjon florerte i de første årene etter krigen, rett og slett som en følge av ren nød. Dessuten var det stor forskjell på Tyskland og Japan; i det ene landet var det fremdeles mange som elsket sin "Führer" etter at krigen var over - i det andre var det overveldende flertallet lykkelig over at det gamle regimets tid var over. Selv om det selvsagt fant sted en del overgrep fra de alliertes side overfor lokalbefolkningen i de beseirede landene, er hovedkonklusjonen likevel at dette gikk for seg nokså etterrettelig. Man - dvs. de styrende myndighetene - hadde skjønt såpass (etter den første verdenskrigen) at hevn ikke skaper fred, og la seg på en forsonlig linje, samtidig som amerikanerne ønsket å avnazifisere Tyskland og fjerne fascismen fra de øvrige aksemakt-landene. Fordi også denne prosessen innebar sensur av kritikk, var forsøket på amerikanisering lite vellykket. Samtidig var de beseirede lettet over at de i all hovedsak ble behandlet på en human måte.

"Noe positivt kom likevel ut av etterkrigstidens kaos, hvor kortvarig det enn var. Benoîte Groults ønske om å skape sin egen frihet hvilte ikke på en illusjon tvers igjennom. I Frankrike ga den provisoriske regjeringen kvinnene stemmerett i mars 1944, selv før Frankrike var befridd. Denne retten sprang direkte ut av mangelen på menn: Begrunnelsen var at kvinnene ville representere sine fraværende ektemenns synspunkter og meninger. Den samme retten ble tilkjent italienske kvinner i 1945, japanske kvinner ett år senere, rumenske og jugoslaviske kvinner i 1946, og belgiske kvinner i 1948. Uansett hvor sterkt enkelte ønsket det, kunne verden aldri helt bli hva den en gang var." (side 67)

De allierte ønsket ikke å tvinge Japan og Tyskland fullstendig i kne, fordi de skjønte at "Jo lenger Europa får lov til å synke ned i gjørmen, desto lengre tid vil det bruke på å reise seg - og desto lenger vil okkupasjonen måtte fortsette." (side 89)

Men uansett hvor "fornuftig" de styrende myndighetene tenkte om krigsoppgjøret, skjedde det dessverre mange grusomheter i tiden umiddelbart etter frigjøringen.

"I Dachau sto amerikanske soldater og så på mens SS-vakter ble lynsjet, druknet, knivstukket, kvalt eller slått ihel med spader, og i det minste ved ett tilfelle fikk halsen skåret over med en bajonett, utlånt av en amerikansk menig til en tidligere fange nettopp til dette formålet. Iblant skjøt de amerikanske soldatene selv de tyske vaktene. Og i Dachau henrettet en amerikansk løytnant egenhendig over tre hundre vakter med maskinpistolen sin. Raseriet hans var forståelig; han hadde nettopp sett likhaugene utenfor leirens krematorium." (side 103)

"Å voldta tyske kvinner, særlig dem som lot til å være rike, og særlig foran herrefolkets vingestekkede eks-krigere, fikk de foraktede Untermenschen til å føle seg som menn igjen. Som en høyere russisk offiser i Berlin sa det: " ... i den første seiersrusen fant karene våre utvilsomt en viss tilfredsstillelse i å gjøre det hett for disse Herrenvolk-kvinnene." Det fortsatte imidlertid langt ut over den første seiersrusen. Voldtekten av tyske kvinner, uhemmet og uhindret, fortsatte hele sommeren 1945. Etter den tid forsøkte russiske militære og sivile myndigheter å sette en stopper for det, i det minste sporadisk, og iblant med røffe virkemidler, deriblant trussel om dødsstraff. Faren for å bli voldtatt av russiske soldater opphørte først i 1947, da bevegelsesfriheten deres ble sterkt begrenset og de ble holdt inne i forlegningene sine." (side 111)

Enkelt var det heller ikke for jødene å vende tilbake til sine hjem. Det vanlige var at andre hadde overtatt boligene deres og eiendelene deres, og at de sto på bar bakke. Og som om dette ikke var nok, ble det i Krakow satt ut et rykte om at jøder hadde drept et kristent barn i synagogen - en eldgammel antisemittisk løgnhistorie. Hatet mot jødene blusset opp igjen, og det ble en stemning mot dette folket som gjorde at det var farlig å bli værende der. De ble også beskyldt for å være kommunister.

"Men selv om mange kommunister var jøder, var de fleste jøder ikke kommunister. Å angripe jødene for det som ble kalt "jødekommunisme" var i beste fall malplassert, og politikk var kanskje ikke hovedkilden til hevnen i det hele tatt. Etter krigen ble de fleste jødene nemlig ikke angrepet fordi de var kommunister, men fordi de var jøder. Og den folkelige antisemittismen forbandt ikke jøder bare med bolsjevisme, men også med kapitalisme. Man antok at de hadde penger, at de var bedre stilt enn andre mennesker, til og med privilegerte. Kommunistene unnså seg ikke for å spille på antisemittisme selv, hvilket er grunnen til at de fleste jødiske overlevende i Polen endte med å forlate landet de var født i." (side 116)

Utover i boka beskriver Buruma på en tankevekkende og interessant måte hvordan verden fant frem til en slags normaltilstand etter krigen. Dette var ikke noe som skjedde helt av seg selv. Tvert i mot krevde denne prosessen klokskap på mange plan, skjønt det skjedde en hel del som må kunne betegnes som dobbeltmoral. Som at friheten alle mente var en menneskerett ikke gjaldt for koloniene ... Som at landene som Sovjetunionen hadde annektert, ikke fikk være med ved forhandlingsbordet da FN ble etablert, mens voldelige diktaturer var med ... Mennesker ble sendt tilbake til sine opprinnelsesland, selv om man visste at de der risikerte både tortur og dødsstraff. Det var viktig å ha med både Sovjet og Kina, og ikke få kameler ble svelget for å få dette til. Og riktig på spissen kom det hele da forhandlingsstedet måtte foregå å et bestemt hotell i USA (Bretton Woods hotell i New Hampshire) som faktisk tillot jødiske gjester ... Man klarte å bli enige om fire prinsipper: ytringsfriheten, trosfriheten, frihet fra nød og frihet fra frykt. "Alle folks rett til å velge den styresform de selv ønsker å leve under", gjaldt som sagt ikke for koloniene (fordi dette ville støte Storbritannia).

"Samtidig som de seksten polakkene ble torturert i Moskva, diskuterte stormaktene en menneskerettighetserklæring som skulle tas med i innledningen til FN-chartret (Verdenserklæringen om menneskerettigheter kom senere, i 1948). Denne noble frukt av opplysningstidens tenkning så vel som av kristen universialisme, tanken at menneskerettigheter ikke burde komme bare én gruppe til gode, definert ut fra tro, kultur eller politiske grenser, men hele menneskeheten, ble av Stéphane Hessel og mange andre ansett som etterkrigstidens viktigste bidrag. Universelle menneskerettigheter var forbundet med loven, vedtatt under Nürnberg-prosessene, om "forbrytelser mot menneskeheten". Denne var i sin tur forbundet med begrepet "folkemord", definert i 1944 av den polske juristen Raphael Lemkin som "den forsettlige og systematiske utslettelsen, helt eller delvis, av en etnisk, rasemessig, religiøs eller nasjonal gruppe". (side 390)

Tanken om et slags forenet Europa for å forhindre senere krig, forløperen til det vi i dag kjenner som EU, var ikke noe nytt, men dette tankesettet fikk nytt fotfeste etter krigen. En annen ting som skjedde var at maktforholdene i Midtøsten endret seg. Mens det tidligere hadde vært England og Frankrike som hadde sterke posisjoner i dette landområdet, ble dette nå overtatt av USA og Sovjet.

"I London håpet man at Storbritannia og USA sammen ville holde orden i verden etter krigen ved å etablere militærbaser under FNs overoppsyn; USA i Asia og britene i Midtøsten. ... Det britene ikke helt hadde forstått, var at de var dømt til å spille en beskjeden rolle i den nye verdenen." (side 394)

Alle gode tanker og motiver forhindret likevel ikke utvikling av den kalde krigen i kjølvannet etter andre verdenskrig. Men det skjedde samtidig en del positive ting også. En del kolonier fikk selvstendigheten sin tilbake, og for noen var det dessuten en seier at Israel ble opprettet. Sistnevnte kommer ikke Buruma i særlig grad inn på. Det han derimot behandler svært grundig, er forholdene i Asia, med fokus på Kina og Japan spesielt.

Buruma avslutter sin bok med følgende:

"År null er i verdens hukommelse blitt overskygget av årene med død og ødeleggelse som gikk forut for det, og de nye dramaene som ventet, i Korea, Vietnam, India-Pakistan, Israel, Kambodsja, Rwanda, Irak, Afghanistan. Men for de som vokste opp etter år null, da så mye ble skapt midt i krigens ruiner, var det kanskje det viktigste året av alle. De av oss som ble født i Vest-Europa, eller i Japan, kunne lett ta for gitt det våre foreldre hadde bygget: velferdsstaten, økonomier som bare lot til å vokse og vokse, internasjonal rett, en "fri verden" beskyttet av et tilsynelatende uangripelig amerikansk hegemoni.

Det skulle selvfølgelig ikke vare. Ingenting gjør det. Men det er ingen grunn til ikke å gjøre ære på de menn og kvinner som var i live i 1945, gjøre ære på deres strev og sorg, deres håp og drømmer, selv om mange av dem skulle bli til aske, slik det til slutt går med alt." (side 402)

"År null" er en kompleks historiebok, der forfatteren virkelig graver dypt for å forsøke å forstå dynamikken i det som skjedde i vår nære historie. Det handler om kampen for overlevelse, om hvorfor menneskene festet og hadde seg i fredsåret 1945 (et år med rekordmange barn født både i og utenfor ekteskapet, og hvor kjønnssykdommer florerte), om hvorfor hevn ble så viktig og om hva som skulle til for å få en verden som ble betydelig bedre å leve i enn forut for krigen.

Noe av det som bergtok meg mest med boka var Ian Burumas evne til å knytte historiske hendelser til enkeltskjebner. Hans analyser er preget av både klokskap og raushet. Der andre antakelig bare ville ha sett forfall og umoral, ser han etter nødvendige sammenhenger og han dømmer derfor ikke menneskene for hardt. De var et produkt av sin tid, og ingen som ikke har prøvd skoene til dem som faktisk gikk med dem, har rett til å dømme. Dette minner meg faktisk om noe av det dualistiske forholdet jødene har til dem som overlevde Holocaust. Hva gjorde de for å overleve, for eksempel? Men hvem har rett til å dømme når det handlet om liv og død i helt ekstreme situasjoner?

Et annet tankevekkende forhold Buruma tar opp i sin bok er vår hang til å romantisere motstandsbevegelsen. Vår tro på motstandsbevegelsens nytte under selve krigen er sterkt overdrevet, mener han. Samtidig erkjenner han at vi etter en krig trenger å tenke at motstand var viktig, fordi dette i seg selv er med på å gjøre verden normal igjen. Det fantes nemlig gode krefter oppi alt det onde ...

Det plager meg noe at en så kunnskapsrik mann som Ian Buruma er så pessimistisk i forhold til fremtiden. Samtidig ser vi en utvikling der ulike regimer spiller på frykt, og hvor folket velger politikere med en politikk som avler mer vold. Vold har aldri løst noen problemer, men tvert i mot skapt en hel del nye problemer.

Fortellerstemmen i "År null" er intens og krevende, og jeg er ganske sikker på at denne boka bør leses to ganger - minst! - for at man skal få fullt utbytte av den. Forholdene rundt de europeiske landene er for så vidt godt kjent for de fleste som interesserer seg for andre verdenskrig og samfunnet generelt, mens mange av forholdene i Asia (som forfatteren har inngående kjennskap til), opplevdes som noe mer vanskelig tilgjengelig. Men det er sikkert fordi jeg selv ikke kan så mye om dette fra før av.

Det er spennende at det kommer så mange bøker om andre verdenskrig, som snur opp-ned på vår forestilling om hvordan det var den gangen. Vi ser det særlig i Norge etter at en del sentrale personligheter er døde. Først nå er det stuerent å snakke om hva som egentlig skjedde ...

"År null" er en fantastisk historiebok som det er helt nødvendig å få med seg! Den tar deg med storm fra første side, og den holder deg fast hele veien frem. En pageturner for historieinteresserte!

Blod og gørj samt kynisk livsforakt, må være svermeriet og
verdisettet til anmeldte forfatter?
Hypotesen bygger bare på nærkontakt av en viss grad med to
av makkverkene, men jeg setter nok sluttstrek for hele
Jo Nesebjørn omtrent der... sykt er sykt. Han får heller
saksøke oss for krenkende omtale... ;)

Jeg koser meg med boka Enok Rubens Levnetsløp av Gabriel Scott. Jeg har fått tak et eksemplar som er fra 1917, en godt lest heftet utgave som jeg må være litt forsiktig med når jeg leser.
Ellers så skal jeg lese slutten på boka som vi samleser her på Bokelskere, Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud. En overraskende og interessant bok av en for meg ukjent forfatter.

Kan brøken forklare summen

(Arnold Eidslott)

"nytt fokus på temperament fremfor toleranse:
her må vi slutte å ta med silkehansker på religion."
(Davidsen)

Fokuserte opus er blitt hedret med en ganske omfattende
vurdering av en sivilingeniør, som også er vant til å
ettergranske bærestyrken av argumenter og logiske
konstruksjoner. Mannen bak bloggen DEKODET.

Ikke noen vanlig blogg-spott heller, mer et ærlig forsøk
på å forstå de tankebygninger og skisser motparten kan
se ut til å ha ønsket å oppføre.

Da finner jeg det verd å sitere litt fra Davidsens granskninger:
DAWKINS DEKODET

[om den nyateistiske vekkelsen]
..ingen legger skjul på ønsket om å være kompromissløse og konfronterende.
Alle har et klart ærend. De aksepterer ikke nonsens, dette er kampskrifter.
Målet er å vise hvor irrasjonell og farlig gudstro er.

(...)
Boka kan likevel fort gjøre ateister en bjørnetjeneste. Siden han hausses opp
i religionskritiske kretser vil nok mange – enten de er ”religiøse” eller ei -
tro at hans argumenter er hva ateister har å by på.
Når man så ser hvor mye han bommer, er det vanskelig ikke å avvise ateismen.

På samme måter som ateister kan reagere på kristne som oser av stråmenn og
selvgodhet og dermed ikke anstrenger seg for å se om det finnes bedre argumenter.

Så synes Dawkins da også i større grad å henvende seg til amerikanske ateister
enn til reflekterte religiøse.

(...)
synes Dawkins paradoksalt nok å være farget av en postmoderne mentalitet.
Ettersom religion i en slik sammenheng tilhører det rent subjektive,
er det ingen kriterier for å skille mellom ulike retninger.

Og for Dawkins synes all tro å være blind tro.
I stedet for å vurdere om det kan være større prinsipielle og praktiske
forskjeller, skjærer han all religion over én kam,
selv om han vedgår at retninger som buddhismen ikke engang har noen gudstro.
Dawkins veksler dermed mellom å kreve objektiv og rasjonell behandling
av religion, og å definere all religion i samme, subjektive bås.
Men uten å sette seg objektivt eller rasjonelt inn i dem.

(...)
Han er ikke alene om å være dypt bekymret for at irrasjonelle krefter og
sterkt undertrykkende kulturer skal ta over, enten vi snakker om lover
eller politiske ordninger. De færreste ønsker noen inkvisisjon eller Sharia.

Men samtidig gjør denne frykten at man kan overgeneralisere.
Det er til dels store ulikheter mellom religioner, både i seg selv og i ulike
tidsperioder. Dawkins synes imidlertid likhetene er viktigere enn forskjellene.

Han anstrenger seg dermed ikke for å skille mellom for eksempel religioner med
og uten religiøse lover. Han diskuterer ikke om det er forskjeller mellom
konservative og tradisjonsorienterte retninger og fundamentalt førmoderne.
Han vurderer ikke om noen religiøse retninger har større ressurser i forhold til
å støtte og grunngi demokrati, naturvitenskap og menneskerettigheter enn andre.
I stedet blir all gudstro oppfattet som prinsipielt farlig
fordi den i følge Dawkins er irrasjonell.

Recensjonen kan nytes her: ->

bloggen Dekodet

Bror min leste bøker frivillig.

(Kjell Aukrust)

Spør du om det går an å ha personlige notater noe annet sted
enn publisert for verden på internett,
bare sånn til oversikt for seg selv ?

'Krakatit' droppet jeg ut av, fortelleren ble opplevd som
monoman og intenst nevrotisk - etter det jeg kan huske.
Det var vel akkurat det trekket som skulle være treffende
portrettering da, men jeg finner skikkelser som bare er
sånn moderat grensegale, mer interessante.
(Hvem vil mene mer om det?)

mjo, i en ellers engasjert omtale kan en alltids få lov å yte
opplysninger om pris og hvem tilbyr.. men disse smakte vel
litt kommers reklame og evt. litt lat innsats, tykkes meg..

(et grundig forum dette, vi anmelder egne anmeldelser... ;)

Og de beste i verden behersker generelt ikke så mye norsk?

Media og andre inst. for kreativ mytologi vil lansere
utvikling av en "ny islam" tilpasset vår tids preferanser.
Like saklig og behjemlet som å nystøpe Bibelen, noe som
kun er gjort i satirisk sikte ellers..

Umuligheten blir poengfylt demontert av Knut Ny Gaard:
Hva IS virkelig ønsker
der han refuterer friske påstander av en Lars Gule.

Spørsmålet vil få tyngre betydning for hvordan det skal
bli mulig å forstå makt og rett, krig og sånn og verdens
funksjonsmåte -- derfor dette hint.

Måtte din dag videre ikke treffe deg smekk i ansiktet

Å hå å hå å hå
vi går i ring ring ring ring
og slit oss skeive og grå
med forgjengelege ting.

Ein av oss må knø
andre bakar brød
og vi skit oss til liv mot den skranglemagre død.
Ba-by babl-y-bal og bry Babylon.

Å hå å hå å hå
vi går i ring ring ring ring
og slit oss bleike og blå
med forgjengelege ting.

Nokre slaktar svin
andre skjenkjer vin
og vi vev oss ein drakt utav det lurveslitne lin.
Ba-by babl-y-bal og bry Babylon.

Å hå å hå å hå
vi går i ring ring ring ring
vi går på måfå på tå
kring forgjengelege ting.

Nokre sel si brud,
andre sel sin Gud
vél seg filler og klut for det prydelege skrud.

Ba-by babl-y-bal-og-bry Babylon.

.
(Arbeidsfolket i Babylon, v Alfred Hauge - 'I Rinbrads Land')

Det måtte eventuelt være for fargeblinde, da ...

Javisst, du befinner deg snart i dypet av en rekursjonsbrønn
der lesesirkler leser om lesesirkler, som leser om ....
prøv CTRL ALT DELETE, hvem vet om du kommer ut i dagslyset
på nivå null igjen, ever...

Noen burde skrive et Jan Erik Vold-dikt om opplevelsen.