![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] som svar til Jostein Røyset :
15:05, 22. juni 2015 Diskusjon: LESESIRKEL 14/15. En3: "Sin egen herre"
det kan stemme ...
fiskeguiden.no: Fisk med spolorm i magen må stekes godt!
bm. 'kraftig kløe en natt'
avd. fjerndiagnose
[ Slettet bruker ] som svar til Kirsten Lund :
10:50, 21. juni 2015 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
Hvor ofte må de ha knuget revolveren i sin hånd
fordi du var alt som de hatet - og savnet , fordi du var ånd.
Hva kunne de stille opp mot en tankes ukuelighet?
For dem er et menneske mindre den eneste seier de vet.
(Nordahl Grieg)
Mari siterer Hannibal (Hannibal Lecter) av Thomas Harris (side 326)
20:08, 20. juni 2015* Ingen har det som favoritt.
When the fox hears a rabbit scream, he comes running, but not to help.
Denne uken har jeg lest to av Thomas Harris' Hannibal Lecter-bøker, så i helgen skal jeg gjøre meg ferdig med den tredje, Hannibal. Deretter skal jeg lese videre på The Island of Doctor Moreau av H. G. Wells.
Dersom tiden strekker til har jeg også lyst til å begynne på Shirley Jacksons The Haunting of Hill House.
Mari siterer Silence of the Lambs (Hannibal Lecter) av Thomas Harris (side 25)
15:29, 18. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
"Can you stand to say I'm evil? Am I evil, Officer Starling?"
"I think you've been destructive. For me it's the same thing."
"Evil's just destructive? Then storms are evil, if it's that simple. And we have fire, and then there's hail. Underwriters lump it all under 'Acts of God.'"
"Deliberate—"
"I collect church collapses, recreationally. Did you see the recent one in Sicily? Marvelous! The façade fell on sixty-five grandmothers at a special Mass. Was that evil? If so, who did it? If He's up there, He just loves it, Officer Starling. Typhoid and swans—it all comes from the same place."
Mari siterer Silence of the Lambs (Hannibal Lecter) av Thomas Harris (side 27)
15:19, 18. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
A census taker tried to quantify me once. I ate his liver with some fava beans and a big Amarone.
'Jacobys hus' [The Manor] skrevs mellan 1953 och 1955 ...
publicerades först som följetong i Jewish Daily Forward.
Trots att 'Jacobys hus' kom ut i bokform många år efter
'Familjen Moskat' [The Family Moskat] skildrar den en
tidigare period -- epoken mellan det polska upproret 1863
och fram mot seklets sista år.
Detta var gaslyktornas skede, den tid då polackerna slutligen
fogade sig i förlusten av sin självständighet och tog sin
tillflykt till en sorts nationell positivism.
Polen började nu utvecklas till ett industriland --
järnvägar och fabriker byggdes, städerna växte snabbt.
Judarna hade fram till 1863 huvudsakligen levt i en getto-
atmosfär men började nu spela en viktig roll inom polsk
industri, handel, konst och vetenskap.
Alla de andliga och intellektuella idéer som firade
triumfer i en nyare epok hade sina rötter i denna arton-
hundratalets värld -- socialism och nationalism, sionism
och assimilation, nihilism och anarkism, ateism, kampen för
kvinnlig rösträtt, upplösning av familjebanden, fri kärlek
och till och med den spirande fascismen.
'Godset' [The estate], en fortsättning på och avslutning av
'Jacobys hus', utspelar sig kring sekelskiftet -- en tid då
humanismen gav sig i kast med att praktisera det den hade
predikat i generationer.
Det som hände i Jampol och det som diskuterades av en liten
grupp självlärda ungdomar i hyresrum i Warszawa blev grunden
till vår tids sociala omvälvningar och oerhörda besvikelser.
(Isaac Bashevis Singer, introduksjon til 'Jacobys hus')
fra svensk oversettelse av Mårten Edlund, Bokförlaget
Bra Böcker 1981)
[ Slettet bruker ] som svar til Kirsten Lund :
14:02, 18. juni 2015 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
Et orgel er slikt et skrøpelig instrument -
det kan ha både hovedverk, ryggverk og brystverk.
(Harald Sæverud)
Mari siterer Red Dragon (Hannibal Lecter) av Thomas Harris (side 180)
15:36, 17. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
"It's fear, Jack. The man deals with a huge amount of fear."
"Because he got hurt?"
"No, not entirely. Fear comes with imagination, it's a penalty, it's the price of imagination."
Mari siterer Complete Stories av Flannery O'Connor (side 276)
15:11, 15. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
The girl had taken the Ph.D. in philosophy and this left Mrs. Hopewell at a complete loss. You could say, "My daughter is a nurse," or "My daughter is a schoolteacher," or even "My daughter is a chemical engineer." You could not say, "My daughter is a philosopher." That had ended with the Greeks and Romans.
Jenni siterer The Life-Changing Magic of Tidying Up av Marie Kondo
21:18, 14. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
If you missed your chance to read a particular book, even if it was recommended to you or is one you have been intending to read for ages, this is your chance to let it go. You may have wanted to read it when you bought it, but if you haven’t read it by now the book’s purpose was to teach you that you didn’t need it. There’s no need to finish reading books you got only halfway through. Their purpose was to be read halfway. So get rid of all those unread books. It will be far better for you to read the book that really grabs you right now than one that you left to gather dust for years.
Mari siterer Something Wicked This Way Comes av Ray Bradbury (side 260)
17:01, 14. juni 2015* Ingen har det som favoritt.
Is Death important? No. Everything that happens before Death is what counts.
Rosa99 som svar til Monica Carlsen :
10:02, 14. juni 2015 Diskusjon: Rosa99 om Mi briljante venninne barndom, tidlig ungdom : roman av Elena Ferrante av Elena Ferrante
Det er jo ikke for sent, da! :-)
Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter
Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".
På forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. I alt 23 land har kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.
"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodig kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år (linken peker til min bloggartikkel om denne bokhandelen).
Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem.
I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne.
"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv.
"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt.
Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)
Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ...
Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de besøker don Achille Carracci ...
"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...
Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)
Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum.
Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ...
Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham?
Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg.
"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.
Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen.
"Hvis vi begge overlever til i morgen, kan vi kanskje gjøre den bålgreia da? Med de grønne greinene og sånt."
Toby ler. "Jeg trodde du syntes det var en meningsløs og tom symbolhandling."
"Selv en meningsløs og tom symbolhandling kan likevel av og til være meningsfull," sier Zeb.
Enna L siterer Let's Explore Diabetes with Owls av David Sedaris (side 229)
18:44, 13. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
I wanted to deny him, but that's the terrible power of a diary: it not only calls forth the person you used to be but rubs your nose in him, reminding you that not all change is evolutionary. More often than not, you didn't learn from your mistakes. You didn't get wiser but simply older, growing from the twenty-five.year-old who got stoned and accidentally peed on his friend Katherine's kitten to the thirty-five-year-old who got drunk and peed in the sandbox at his old elementary school.
Enna L siterer Let's Explore Diabetes with Owls av David Sedaris (side 221)
18:14, 13. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
In trying to make sense of it all, I create a weak-willed weight watcher, an alcoholic, an antisocial teenager, but the biggest litterer I ever knew was my Greek grandmother, who died in 1976. That woman would throw anything out a car window. Her only criteria was that it fit.
Enna L siterer Let's Explore Diabetes with Owls av David Sedaris (side 216)
17:34, 13. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
They'll dump appliances too: microwaves, television sets, outdated sound systems released into the woods like they'd be happier there. There's a landfill these things could be taken to, but it costs money and you'd have to go out of your way, so why not feed it all to the foxes? They like stereos, don't they?
Mari siterer Something Wicked This Way Comes av Ray Bradbury (side 182)
17:15, 13. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
Death doesn't exist. It never did, it never will. But we've drawn so many pictures of it, so many years, trying to pin it down, comprehend it, we've got to thinking of it as an entity, strangely alive and greedy. All it is, however, is a stopped watch, a loss, an end, a darkness. Nothing.
For nå leser jeg videre på "Let's explore diabetes with owls" av David Sedaris som jeg begynte på for lenge siden. Etter det vet jeg ikke.
Jeg har alltid likt å lese disse innleggene, selv om jeg ikke skulle lese noe selv den helgen. Om helge-innlegget får seg en hvil, kanskje det kan bli til "sommerlesing-innlegget"?
Sist sett
