Interessant essay om jødenes nære historie

Den jødiske forfatteren Joseph Roth (f. 1894 d. 1939) må ikke forveksles med Philip Roth (f. 1933) - også han en jødisk forfatter. (Jeg har tidligere for øvrig omtalt fire av Philip Roths bøker på bloggen min.)

I forlagets presentasjon av forfatteren nevnes at Joseph Roth var jødisk-østerriksk, men opprinnelig kom fra det som i dag heter Vest-Ukraina. Han var mao. østjødisk, i likhet med de fleste jøder i Europa (et viktig poeng i hans essay). Han studerte litteratur og filosofi i Wien, og han var en fremtredende skikkelse i opposisjon mot Hitler. Hans mest kjente roman er Radetzkymarsjen som utkom i 1932, men denne endte på nazistenes bokbål - i likhet med alle hans øvrige bøker, som han produserte på løpende bånd og i store mengder i løpet av sitt korte liv (se mer om dette på Wikipedia). I 1933 emigrerte han til Paris, og døde der i 1939. Han var da 45 år gammel, fattig og alkoholisert. I dag regnes Joseph Roth som en av de mest betydelige mellomeuropeiske forfattere. Essayet "Jøder på vandring" - "Juden auf Wanderschaft" - utkom i 1927. Han redigerte dette essayet flere ganger før sin død.

"Denne boken gir avkall på bifallet og tilslutningen, men også innvendingene og endog kritikken fra dem som ignorerer, forakter, hater og forfølger østjødene. Den henvender seg ikke til de vesteuropeerne som av det faktum at de er vokst opp med heis og vannklosett, utleder retten til å slå dårlige vitser på rumenske lus, galisiske vegglus, russiske lopper. Denne boken gir avkall på de "objektive" lesere som fra den vestlige sivilisasjonens vaklevorne tårn kaster lettkjøpte og surt velvillige skråblikk ned på det østlige Europa og innbyggerne der; som av pur humanitet beklager det mangelfulle kloakksystemet og av frykt for smitte sperrer fattige emigranter inne i brakker der løsningen på et sosialt problem overlates til massedøden. Denne boken vil ikke bli lest av dem som fornekter sine egne fedre og forfedre som ved et tilfelle unnslapp brakken. Denne boken er ikke skrevet for lesere som vil ta det ille opp at forfatteren behandler gjenstanden for sin framstilling med kjærlighet i stedet for "vitenskapelig saklighet", også kalt lede." (side 5 - fra forordet)

I dette essayet beskriver Joseph Roth situasjonen til de mange jødene som befant seg i Europa i tiden forut for Hitler-Tysklands jødeutryddelse, og dette gjør han med et slikt klarsyn at det vi lesere vet skjedde senere (forfatteren selv døde jo som sagt i 1939), nærmest fremstår som en "logisk" følge av det foregående. Så sterk grobunn hadde nemlig anti-semittismen i Europa. De russiske pogromene gjorde ikke akkurat situasjonen enklere. Ikke bare flommet hele Sentral-Europa over av jøder fra øst, og ikke bare hatet folk flest disse jødene, men det gjorde også mange av de fra før av godt integrerte jødene, som helst ønsket å fornekte sin herkomst og glemme at også de en gang kom fra øst.

"Det finnes østjødiske arbeidere, jøder som ikke kan prute, handle, overby og "regne", som ikke kjøper inn gamle klær, som ikke går rundt med knyttet sitt og selger ved dørene, men som likevel ofte blir tvunget til å drive en nedverdigende og trist handel fordi ingen fabrikk ansetter dem, siden lovene (sant nok nødvendig) beskytter de innfødte arbeiderne mot konkurranse fra fremmede, og fordi fabrikkeiernes, men også kameratenes fordommer kan gjøre den jødiske arbeideren umulig, selv om disse lovene ikke hadde eksistert." (side 14)

Det Joseph Roth beskriver er et samfunn som stigmatiserte en spesiell gruppe mennesker, som for å overleve, ble tvunget til å tjene til livets opphold på en måte som ytterligere forsterket "grunnen til å hate dem". De fikk ikke ordinære jobber, men når de likevel brukte sin kløkt for å klare seg som best de kunne, var også dette feil og påkalte samfunnets fordømmelse. Fattigdommen gjorde at de hygieniske forholdene i de jødiske gettoene ikke var de beste, og så foraktet man dem ytterligere fordi de også var skitne.

Helt opp til langt ut i det 20. århundret kunne ikke jøder eie jord. Dette førte til at flertallet ble håndverkere og intellektuelle. Analfabetisme var ikke-eksisterende, og sånn sett skilte dette folket seg markant fra det vi vanligvis forbinder med fattigdom. Fattige ja, men ikke ressurssvake, kan man vel med stor tyngde hevde. Mangelen på en "egen jordflekk" gjorde at drømmen om et egen hjemland våknet for alvor. Å bli oppfattet som et folk i eksil gjorde dette til en konsekvens. Som Roth skriver på side 19:

"Jøden har rett til Palestina, ikke fordi han kommer fra dette landet, men fordi ingen andre land vil ha ham. At araberen frykter sin frihet, er imidlertid like forståelig som at jødens vilje til å være en trofast nabo for araberen er ærlig. Og likevel vil de unge jødenes innvandring til Palestina ligne på et slags jødisk korstog fordi de dessverre også skyter."

Joseph Roths fundering over forskjellen mellom jøder og protestantiske kristne er tankevekkende - særlig fordi de tanker han gjorde seg da essayet ble skrevet, har stor overføringsverdi til dagens verdenssituasjon.

"Enhver protestant som forviller seg inn i et jødisk tempel, må innrømme at forskjellen mellom jøde og kristen slett ikke er så stor, og at man egentlig kunne ha sluttet å være antisemitt hvis den jødiske konkurransen i forretningslivet ikke hadde vært så farlig." (side 23)

Ja, for mange ganger minner retorikken mot jødiske finansfolk og andre mer om en dårlig skjult misunnelse enn noe annet. Når man mistenkeliggjør at så mange jøder gjør det så godt i den vestlige verden, bekler maktstillinger og generelt har "litt for stor innflytelse" ... Handler dette om en reell konspiratorisk frykt over at "de" vil overta verden, eller handler det om en "god, gammeldags misunnelse"?

Jeg fant videre Joseph Roths beskrivelse av de vestlige gettoene svært interessant. Her beskriver han hvorfor så mange jøder bosatte seg nettopp i Tyskland og også Østerrike, rett og slett fordi språket var enklere å lære siden det hadde mange likhetstrekk med jiddisk, slik jeg har forstått det. Fransk var et vanskeligere språk å lære, og selv om de fleste jøder ble langt bedre mottatt i Frankrike, valgte de fleste altså likevel å bli i Tyskland. Etter hvert som det kom svært mange østjøder strømmende på flukt fra de russiske pogromene, begynte myndighetene å kreve urimelig mye dokumentasjon fra de flyktende østjødene. Beskrivelsen av hvordan østjødene ble oppfattet mer troverdige når de oppga falske opplysninger om navn o.l., fordi myndighetene møtte kompliserte jødiske (og autentiske) navn med mer mistro enn navn de selv (altså politiet og byråkratene) klarte å uttale, er riktig fornøyelig, men også trist lesning.

"Krigen har brakt mange østjødiske flyktninger til Wien. Så lenge hjemstedet deres var okkupert, gav man dem "understøttelse". Pengene ble ikke sendt hjem til dem. De måtte stå i kø på de kaldeste vinterdagene, i de tidligste morgentimene. Alle: oldinger, syke, kvinner, barn.

De smuglet. De hadde med seg mel, kjøtt og egg fra Ungarn. Man sperret dem inne i Ungarn fordi de kjøpte opp næringsmidlene. Man sperret dem inne i Østerrike fordi de innførte matvarer som ikke var rasjonalisert i landet.

Etter krigen ble de repatriert, til dels med makt. En sosialdemokratisk ministerpresident lot dem utvise. For kristen-sosiale er de jøder. For tysknasjonale er de semitter. For sosialdemokrater er de uproduktive elementer." (side 64)

Altså en pariakaste ingen ønsket når det kom til stykket ... I alle fall ikke når det ble for mange av dem.

I Frankrike derimot, og spesielt i Paris, ble jødene som sagt mottatt på en helt annen måte. Ikke bare fikk jødene leve som de ville, men de fikk lov til å være tilfredse! Barna deres kunne velge om de ville gå på jødiske eller franske skoler, og de fikk lov til å snakke jiddisk - til og med høyt på gaten. Tenk det! Og resultatet? Resultatet av at de tross alt hadde et fritt valg, var at de faktisk lærte fransk. Barna deres snakket ikke lenger jiddisk, og var dessuten meget begavede. De ble integrert i det franske samfunnet. Så skulle det siden dessverre vise seg at det også her murret under overflaten ... Men akkurat dette visste ikke Joseph Roth da han skrev dette essayet.

Joseph Roth har skrevet flere etterord til sitt essay, som han som tidligere nevnt omarbeidet flere ganger etter den første utgivelsen. I ett av dem skriver han følgende (side 113):

"Da jeg for mange år siden skrev denne boken som jeg nå ønsker å legge fram for leseren i revidert utgave, eksisterte det ennå ikke noe akutt vestjøde-problem. Den gangen dreide det seg hovedsaklig om å gi ikke-jødene og Vest-Europas jøder en forståelse av østjødenes ulykke: særlig i de ubegrensede muligheters land, som ikke heter Amerika, men Tyskland. En latent antisemittisme fantes riktignok alltid der (som overalt ellers). I sin forståelige bestrebelse på enten ikke å ville ta den til etterretning eller overse den, og i den tragiske forblindelse som hos mange, ja de fleste vestjøder, synes å erstatte den tapte og utvannede fedrenes tro, og som jeg kaller framskrittsovertro, følte de tyske jødene seg tross all slags truende antisemittiske symptomer som jevnbyrdige tyskere; på store høytidsdager i beste fall som jødiske tyskere. Noen av dem var dessverre ofte fristet til å gjøre de østjødene som hadde innvandret til Tyskland, ansvarlige for de antisemittiske instinktenes ytringer. Det er et - ofte oversett - faktum at også jøder kan ha antisemittiske instinkter ... " (side 113 - i Joseph Roths forord til planlagt nytt opplag)

Roth tar opp mange andre sider ved jødenes kultur, som at de tilsynelatende fant seg i hva det skulle være uten å yte motstand. Nå er det kanskje ikke helt usannsynlig at det som senere skjedde under krigen var for uhyrlig til at noen i det hele tatt kunne ha forutsett slike grusomheter - selv ikke i sine villeste fantasier ... Men det er jo en helt annen historie. Eller er det det?

Jeg vil på det sterkeste anbefale dette lille essayet! Særlig i vår tid er det mye av det tankegodset Joseph Roth legger frem, som har klare paralleller til andre tendenser i vår tid. Så pass at det er grunn til å lure på om menneskeheten må ha noen å se ned på og trakassere for å føle seg vel ... Når man kan eksternalisere egne problemer og utfordringer over på andre mennesker og folkegrupper, frifinner man jo seg selv som årsak til problemene. Som en humorist en gang harsellerte med i en populært videosnutt på nettet for noen år tilbake: "Kan du skylde på noen? Problemet løst!"

Ellers vil jeg fremheve at det Joseph Roth her omtaler som antisemittisme er hva jeg oppfatter som begrepets reelle innhold. Det er en form for rasisme rettet mot en helt spesiell folkegruppe - i dette tilfellet jødene - verken mer eller mindre! Selv blir jeg nemlig veldig oppgitt over at manglende støtte til staten Israels politikk og krigshandlinger (eller forsvar eller hva man måtte mene om dette) blir definert som antisemittisme. Det kan selvsagt handle også om dét, men i bunn og grunn føler jeg at begrepet da blir misbrukt.

Min klare anbefaling er: Les dette essayet og bli litt klokere!

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg må lese Radetzkymarsjen. Denne boka er dessverre ikke lenger å få tak i på norsk, så jeg har skaffet meg den engelske utgaven.

Denne helgen leser jeg Acceptance, den siste boka i Jeff Vandermeers Southern Reach-trilogi. Jeg holder også på med den glimrende essaysamlingen Pulphead av John Jeremiah Sullivan.

På nattbordet ligger Child of God av Cormac McCarthy, Swamplandia! av Karen Russell og The Quick and the Dead av Joy Williams. Forhåpentligvis blir de siste dagene før semesterstart gode lesedager.

Så kjekt å se at flere har funnet frem til denne boka! Hvis du skal til Istanbul, anbefaler jeg også Orhan Pamuks bok "Istanbul"!

Jeg var i Istanbul påsken 2012. Det var helt fantastisk! For en by!

Jeg har laget noen blogginnlegg fra turen min. Her er linken (til mine fire innlegg om Istanbul) i fall du skulle være interessert!

Min situasjon var altså at jeg brydde meg om lite annet
enn guder og helter, hesperidenes hage, Lancelot og gralen

og at jeg ikke trodde på annet enn atomer, utvikling og
militærtjeneste.

Til tider var den spenningen en påkjenning,
men jeg tror det var et sunt problem.

(C.S. Lewis, 'Tatt av gleden')

Tommel opp til bokbloggere som skriver litt innledning -

når dere lenker til tekst på egen blogg.

Så er det litt peiling å få, selv om bloggen skulle ende i ruiner
ved skade, fiendes handlinger,
forsømmelse, misforstoppelse, forfall og bortfall, e.l.

Samt i korte virvelsugende overskrifter, noe som gir leseren
grunn til den beslutning å klikke lenken og nyte det vakre arbeidet..?

virker det ikke litt slapt bare å si at
'hei jeg har skrevet en stil (klikk her)'?

Selv eldre presentasjoner kan fikses opp, er det ikke flott?
-- og sikkert verd arbeidet.

Kan det stå i sammenheng med at du ikke har vært
flittig nok til å hente inn det ønskelige materiale? ;)

Fytti rakkeren for en bok! Kommer til å ta noen måneder før jeg har fordøyet denne her.

Nærmeste land med den modellen av det Opplyste overbevisnings-
diktatur, kan snart være det vi sitter midt i ?

En eneveldig felles overbevisning det eneste som gjelder -
vi humanoider er blitt så industri-rasjonelle at her neppe
kan være plass til mer enn den ene korrekte mening,
allerminst når alle megafoner tuter krise farlighet og kaos..

mer enn en hobby på enkelte 'høyere plan'?

(Dog går jeg ikke akkurat inn for Rands vel utbroderte
alternativ - - pusteproblemer der også)

New York Review of Books Fills a Niche by Reviving Forgotten Works

Men selv om jeg likte prester slik jeg likte bjørner,
hadde jeg like lite lyst til å være i kirken
som i zoologisk hage.

(C.S. Lewis, 'Tatt av gleden')

När jag köpt en femhundra arks bunt nytt skrivmaskinspapper i
kvartoformat var lyckokänslan trots allt stor och spänningen
kändes ofta näranog övermäktig.
Det var på den vägen jag ibland kom in på funderingarna om
vad som gick att uträtta med diktning och bildkonst.

(Ivar Lo-Johansson, >'Tröskeln'> )

I hans nye roman Soumission som i disse dager er oversatt til norsk under tittelen Underkastelse fremstår Michel Houellebecq som en slags profet. Men kan det være at hans profetier er dømt til å være like diffuse som de som hans landsmann Nostradamus kom med i 1500-tallet?

I romanen taper (eller gjør det i grunn?) den franske sekularismen (laïcité) og den liberale individualismen mot politisk islam og kollektivismen (gjenreisning av familien) representert av det muslimske brorskapet og dets kompromissvillige leder Mohammed Ben Abbes. Men hedonismen, eller nærmere bestemt det materialistiske og tomme livet tilpasser seg samfunnsomveltningen som finner sted.

Ben Abbes blir framstilt som en moderat islamist og relativt populær leder. Partiet hans kommer til makta etter at et demokratisk, men således veldig merkelig parlamentsvalg finner sted i 2022. Brorskapet får støtte fra Sosialistpartiet og høyrepartiet UMP til å danne en ny regjering. På den måten blir høyre-venstre aksen politisk sett irrelevant.

De to partiene støtter Brorskapet framfor det ytre høyrepartiet Front Nasjonal som ble det største partiet etter valget. For å få makten bruker Brorskapet et demokratisk og politisk system som hovedpersonen (og Houellebecq?) ikke har noe sans for: ”Underlig nok var alle vestlige land ekstremt stolte av dette valgsystemet som ikke var annet enn deling av makten mellom rivaliserende bander, de gikk av til så langt som til å sette i gang kriger for å tvangsinnføre systemet sitt i land som ikke delte deres begeistring for det (side 46)”

Houellebecqs profetier får til og med et velkjent stempel av konspirasjonsteoritikere fra det virkelige liv. Det vil si personer som Bat Yeor som en av karakterne, den tidligere etterretningsoffiseren Alain Tanneur refererer til: ”På sett og vis tar ikke gamle Bat Yeor helt feil med sine fantasier om et Eurabia-komplott, men hun bommer stygt når hun forestiller seg at den euro-mediterraneiske enheten kommer til å havne i underlegen posisjon i forhold til Gulfstatene; det blir snakk om en av verdens aller fremste økonomiske makter; og de kommer til å være fullt i stand til å forhandle på lik fot med hvem som helst (side 139)”

Bokas tittel Underkastelse er sannsynligvis ikke hentet ut fra løse lufta. Selv om alle norske kritikere og anmeldere av boka ikke har notert seg det, betyr ordet islam på arabisk. Eller nærmere bestemt: å underkaste seg Gud. Ikke mennesker, men Gud. Denne underkastelsen gjør også hovedpersonen på slutten av romanen.

Romanens hovedperson er den 44-årige universitetsprofessoren Francois. Denne Francois er en ekspert på den franske dekadanse-forfatteren Joris-Karl Huysmans (pseudonym). Gjennom hele romanen får leseren vite mye om Huysmans og hans litterære verk. Dette gjelder særlig romanen À Rebours (Mot strømmen). En roman som handler om den unge aristokraten og estetikeren des Esseintes gjøren og laden.

Jeg må innrømme at hovedpersonens utlegninger om denne forfatterens liv og verk var noe av det mer interessante i hele romanen. Det er nesten som om jeg ville heller lest en essaysamling om Huysmans skrevet av Houellebecq enn Underkastelse. Jeg ville da i alle fall fått enda mer ut av lesinga.

Francois er en enkel sjel som liker etnisk take-away mat, litteratur, sexkjøp og nettporno. Hans etiske kompass er ikke helt på topp vil en del moralistiske pekefingre hevde. Det vil si i den forstand at han ikke har noe imot å ha seksuelle forhold med sine kvinnelige studenter. En av dem er den unge jødiske kvinnen Myriam som sammen med sin familie flytter tilbake til Israel når valgresultatet viser at Brorskapet kan komme til makta.

Houellebecqs satire er ikke så lattervekkende som jeg forventet. Hans profetier følger en tidligere rød tråd. Det vil si temaer han har tatt opp i tidligere romaner eller i hele hans forfatterskap kan man si. Kritikken av den moderne vestlige levemåten, sekstiåtterne, venstresiden m.m. Noe som har ført til at han har fått merkelapper som ”reaksjonær”, ”konservativ”, ”fascist” osv. kastet etter seg i flere tiår.

Kritikken er denne gangen pakket inn som (politisk) satire. Men dette er en annen form av satire enn for eksempel den man møter på i den tyske forfatteren Timur Vermes roman Er Ist Wieder Da (2013). Mens jeg lo veldig mye av Vermes bok, så uteble latteren denne gangen. Grunnen til det er fordi jeg mistenker Houellebecqs bok er ikke bare skjønnlitterær verk, men i grunn noe som kan tolkes som et slags debatt-innlegg. Det i seg selv er ikke noe grunn til å mislike eller for den saks skyld “arrestere” Houellebecq på. Alle har en eller annen agenda. Men kan det være at satiren blir dårligere når det er innlysende at du er enig med noen av dine egne karakterer? Det er ikke alltid at det er så lurt å være oppslukt i romanens hovedbudskap. Men jeg lo ikke så mye – denne gangen.

Karakterne i romanen er veldig enkle og som leser blir man ikke så godt kjent med de mer interessante karakterne. Da er det snakk om for eksempel den unge kollegaen til Francois som spiller sentral rolle i den høyrevridde identitære-bevegelsen. Man blir litt kjent med Francois og universitetsrektoren Robert Rediger som i slutten av boka forklarer hva som er feil med vestlig sivilisasjon og kristendommen (ved å referere tilbake til den tyske filosofen Friedrich Nietzsche lovord om islam). Rediger inntar rollen som muslimsk dawah-predikant (islamsk misjonering, direkte oversatt fra arabisk betyr det invitasjon) og prøver å omvende Francois. Men ellers er det ikke så mye mer å si om karakterne.

Etter 260 sider vet jeg til og med ikke hvem hovedpersonen Francois er egentlig. Han er en slik romankarakter som vil gå i glemmeboka mi. Det er ingen Karamasov (Brødrene Karamasov), fyrst Mysjkin (Idioten) eller Don Quijote (Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha) vi har å gjøre med her. Men så ville det også vært urimelig å bruke de som målestokk. Eller kanskje ikke? Houellebecq har jo i en rekke intervjuer sagt hvor mye han er påvirket av romantikerne (han regner seg selv også som en i et intervju i The Paris Review).

Det er en betydelig svakhet ved en roman at leseren ikke får noe forhold til i alle fall hovedpersonen. Man sitter igjen med det samme inntrykket som Francois har til kvinner: overfladiske og kortvarige forhold. De enkleste karakterne og det som også viser Houellebecqs middelmådighet er de muslimske karakterne. I Houellebecqs verden er en muslim bare en muslim. De muslimske karakterne er identitetsløse og ansiktløse. Dette gjelder særlig de muslimske kvinnene som nesten alle har på seg burka og niqab. Til og med før Ben Abbes vinner valget og salafist-bevegelsen som blir nevnt i forbifarten (tunisiske tilstander) begynner å ty til moralpoliti på campus. Dette er igjen noe som ikke er så vanlig i det franske samfunnet. Dette gjelder til og med før forbudet mot disse plaggene kom i 2010.

Disse muslimske karakterne, inkludert Mohammed ben Abbas er også ensformige. Det er ikke slik at komplekse romankarakterer er alltid å foretrekke. Men det ville kanskje vært mer interessant og konstruktivt å bli mer kjent med karakterne slik at man kan gå dypere inn i romanens materie? Hva handler for eksempel skytingen, brannbombene og opptøyene som foregår før, under og etter valget? Alt dette er fjernt for leseren og man får ikke noe nyttig informasjon.

Det overordnede budskapet, hvis man kan kalle det. Det overordnede budskapet i romanen er at vestlige verdier og kristendommen som Francois kaller for ”feminin religion”, etter å ha prøvd seg som klostermunk i den historiske byen Poitiers noen dager, kommer til å bukke under for islam. Houellebecq har gjort noe research om en religion han i tidligere sammenheng har uttalt er ”en dum religion”. Han greier kanskje å overbevise ikke-muslimske lesere om hans kunnskapsnivå om verdensreligionen. Men som muslimsk leser blir man ikke helt overbevist om hans kunnskapsnivå om religionen. Det blir som det meste annet i romanen: overfladisk og enkel (jevnfør hans overfokus på polygami).

Nå er det begrenset hvor mye man skal kverulere om. Det vil si når det som foreligger er en roman, altså fiksjon. Men Houellebecqs muslimske karaktere er ikke det eneste som er problematisk. Det at han har innbilt seg at et parti som har en bestemt tolkning og praksis av en verdensreligion vil vinne veldig mange stemmer blant det som er i grunn en heterogen gruppe: franske muslimer, er avslørende om hans kunnskapsnivå om sitt eget samfunn (eller hans tidligere samfunn – siden han bor i Spania nå). Dette gjelder til og med hvis det er snakk om nær fremtid (2022).

På samme måte som alle franskmenn ikke stemmer (og kommer ikke til å stemme) på Front Nasjonal, er det lite som tilsier at franske muslimer særlig de som ser på seg selv som assimilerte og sekulær-sinnede kommer til å stemme på Brorskapet. Uavhengig om et slikt parti er ledet av en såkalt moderat skikkelse som Ben Abbes (som jeg mistenker er basert på den tunisiske Brorskaps-lederen Rachid al-Ghannouchi?). Den identitetspolitikken som Houellebecq bruker i denne romanen er ikke nødvendigvis i tråd med virkeligheten. Selv om en del av de som har uttalt seg om boka mener at dette kan skje. Er det lite som tilsier at det kan virkelig skje i virkeligheten. Det er fortsatt snakk om Frankrike, ikke Tunisia eller Egypt.

Hvis vi forholder oss til hjemlige forhold har vi et eksempel i SVs nestleder som i disse dager er på “krigstokt” på vegne av sekulære verdier. I et intervju med Klassekampen serverer Bård Vegar Solhjell en del selvfølgeligheter som: det er veldig viktig at religion ikke får så mye innflytelse i offentligheten, det er viktig at man bekjemper reaksjonære og fundamentalistiske tolkninger og praksis av religion. Solhjell er også overbevist om at det man kaller sekularismen eller nærmere bestemt sekulære verdier er i fare. På den måten trer Solhjell inn i rekken av sekularismens utallige riddere som popper opp i disse dager. Riddere som ikke har orientert seg i virkeligheten før de kommer sekularismen til unnsetning.

Solhjells forsøk på å tolke romanens budskap til det virkelige liv feiler betydelig. Sekularismen eller det vi kaller sekulære verdier har aldri stått mer sterkere i de vest-europeiske samfunnene enn i det 21-århundre. På godt, men også vondt vil en del hevde. Frankrike er på mange måter det som bekrefter akkurat denne påstanden. Det man kaller for fransk sekularisme er så sterkt at det manifesterer seg i tullete lokalpolitikk som en ordfører som ønsker å bestemme hva bruden i et privat muslimske bryllup skal ha på seg (!).

Sekulære verdier står ikke bare sterkt, men er dominerende fullstendig på de fleste områder i det franske samfunnet. De få ønskene om såkalt kjønnssegregering av svømmeundervisning og en eller annen kvinne som ønsker å gå med niqab er ikke noe som helst trussel mot sekulære verdier. Men et soleklart eksempel på sekularismens totale dominans, ikke bare i det franske samfunnet, men i store deler av Vest Europa. En dominans som iblant gir seg utslag i en nærmest besettende ønske om å begrense den muslimske minoritetens religionsfrihet.

Men kan denne storhetstiden for sekulære verdier være begynnelsen på slutten for det vi kaller for sekularismen? Tja? Jeg tror at dette er Houellebecqs hovedbudskap. Eller jeg tolker han dithen at denne dominansen og storhetstiden nærmer seg slutten. Dette kommer tydelig fram når karakteren Rediger nevner den britiske historikeren Arnold J.Toynbee og snakker om ”den europeiske sivilisasjonens selvmord”.

Houellebecq har i tidligere romaner skrevet om det som han hevder er problemet med ikke bare det franske samfunnet, men også i en rekkke vest-europeiske samfunn. Når han i lengre tid har vært problemorientert. Kan det være at vi ser den løsningsorienterte Houellebecq i Underkastelse? Det kan det være. Men det skal sies at Houellebecq kanskje spenner beina for seg selv. Det hele ender med å handle om kjødets lyster (igjen!). Hvorfor ellers får polygamiets enkle gleder så sentral plass i romanen? Av alt som en islamsk overtakelse av det franske samfunnet kan handle om blir det hele begrenset til ”en kone i kjøkkenet og en i soverommet.” Det er i den forstand ikke så overraskende at Francois etter noe betenkningstid konverterer til islam. Som den enkle sjelen Francois er så er noe av det viktigste for han kjødets lyster – om det er i matveien eller sexlivet – er i grunn det samme.

Så man er i den situasjonen at man befinner seg i en fullendt sirkel. Et såkalt islamsk samfunn vil ikke nødvendigvis forandre noe så menneskelig, noe så biologisk som kjødets lyster. Det vil kanskje tøyle det. Men aldri forandre det. Det Houellebecq tror er vest-europeiske samfunnenes redning blir i praksis det samme men i en litt ny innpakning. Det hedonistiske livet i det senkapitalistiske samfunnet får rett og slett en slags religiøs vitamininnsprøytning, intet mer. Dette er noe Houellebecq skjønner veldig godt når han skriver lite var forandret i det offentlige rommet etter at Ben Abbes tok over ”sjappa”. Særlig når det kommer til offentlig liv og konsumenttilværelsen. Folk drikker alkohol, spiser svinekjøtt, kjøper sex etc. Det er noe kjønnssegregering. Men ellers lite annet som er forandret. Det er først når det kommer til utenrikspolitikken (Eurabia-konspirasjonsteorien) og innenrikspolitikken (veldig store kutt i sosiale budsjettet) at det skjer noe. Ellers er det gode og veldig materialistiske livet fortsatt en realitet for Francois og de andre i romanen.

Dette er styrken i Houellebecqs nye roman: det enkle mennesket og dets lyster er den egentlige vinneren. Ikke bestemte verdier, ideologier eller religioner. Men individet og dets lyster. Men alt i alt forblir profetiene hans usannsynlige.

[Opprinnelig publisert på bloggen min]1

Vanskelig å si
i gjendiktning av haiku
hva man går glipp av.

'Reduksjonismens radmagre menn' - -
C.S. Lewis avslører at sønnene og døtrene av de toneangivende filosofene,
regelmessig må stikke av på nattlige besøk i Storbyen
for å feste skikkelig på mer tilfredsstillende kost
enn de kunne få hjemme.
Nemlig i allegori-fabelen The Pilgrim's Regress.

Hvor pilgrimene vandrer gjennom landskaper som er kjente tankeretninger
og filosofier, et lite leksikon.

Pilgrims tilbaketog (etter et tema av Bunyan)

fra forordet

intro

og hvis hunden videre utvikler sin legning for frimodige ytringer,
kan du jo prøve å trene den til > Yttrium-hund >

En artig reportasje ('lydpodd') ->
for folk som digger fagkategorien 636.7

Ganske sjarmerende bilde også (ikke bytt det nå, snälla SR)