Denne 'ondskap' vi begår ved å bruke Ord og analysere..
I vår steile motsetning til de fromme krigere, som
bare er lydige krigere og kriger fromt.

Vi må se litt nærmere på bestanddelene:

Noen vil selge oss at vi garantert ikke løper noen sikkerhets-
eller militær risiko ved fremmedfolkelige divisjoner,
forhåndsstasjonert på norsk jord, qva f.eks hjelpe- og sosial-
objekter --
med betryggende ferdig utredet sosiognomisk status.

De vil aldri finne på noe krigersk, heter det, for de er
bokførte og evt. hengivne abonnenter på en Veldig from religion!

Ta nå og opplys ørkenrev Vladimir Putin om den fredsgarantien!
>kort omtale>

===
Vi skal sammenligne med situasjonen for en Norsk Nordmann.
NN kan være like sekulær eller from som den Fremmed Importerte.

Norge har forlengst opphevet sin nasjonale babydåpsplikt, men
vi har jamen Alminnelig Krigsplikt for hele nasjonen --

idag sogar for den hårfint bedre halvdel som bruker Jentetoalettet.

Ikke spøk, det kan vise seg å være et farlig land vi bebor?

Militærtjeneste er da luther kjekt og kult, har våre unge lært.
Flott sjanse til å bli bråvoksen, heve ordentlig lønning i en
engasjerende fredskorpsbevarende ånd, litt gunsmoke, ut å
opplyse hedningene med fosforgranater, rikets janitsjar brass..

men Hvilken dag som helst kan de bli drapspliktige for rikets
regning (og egen risiko).
Få plantet et multimorderisk auto-våpen i nevene,
enten langt eller kort kommet i rikets pensum om krigens fotvinkler.

Kun en byråkratisk beslutning fra høykrigersk nivå -
så skal Ola ut og skyte arge Fi, eller bli skutt, forfra
eller bakfra.

De fremmedfolkelige utplasserte iblant oss vil brått være
i Eksakt samme situasjon!
straks de høytbefalende kunngjør Krigen fra høye tårn og telenuter.

(bare bortsett fra at kvinnene antagelig skånes)

De kan være aldri så sosialdemokratisert veltilpassede kunder i vår
norske drømmestat. Likefullt står de under en fullt fungerende,
markedsforførende og ambitiøs Nasjonal Krigsmakt --
den står da ikke mye tilbake for vår norsk nasjonale, i makt eller list.

Snarere står vel våre fremmede sosialkamerater under dobbelt press
og kryssild? Hos oss er det rimelig debattåpent og ytringsfritt, vi
kan føle oss hyggelig opposisjonelle mot militære vesener og dumme
ansvarlige suksess-politikere, kritisere dem på åpen tv-skjerm.

De fremmedreligiøst veloppdragne er nok ikke så hete på sin lever
til å kritisere sine fremmed-offisielt 'egne', de er jo i fremmed land,
og under bestyrelse av geistlig personale, brått assistert av krigsmakt
som overtar all den religiøst innpiskede tvangsautoritet.

Medfødt opposisjonelle, krigspliktige Ola soldat er vel ikke lenger så
bråmodig til å kjefte seg ut av knipa, den dag han får ordre om å skyte
eller bli kanonmat?
Hverken Ola eller Ali finner noen egnet luke å klage i, på den dagen.
Ingen innvending vil lønne seg, de være fromme eller sekulært demokratiske.

Armee fragt keinen wer er sei.

Om noen tror dette er overdreven bekymring, vet de nok for lite om
udekorert krigshistorie.

(sjekk 'tvangsrekruttering') -
og litt diktpensum: "Der fins da vel skikkelig folk iblandt?"

Dottore Fugelli får heller ta og medikere oss ut av disse farlige
tvangsforestillingene, til takk for god torskerogn

Hyggelig å høre Monica. Denne boka bør ut til flere for det fortjener den. Mitt første møte med forfatteren, det blir trolig ikke siste.

Må bare si det med en gang, den boka falt i smak. En litt underlig beretning om en gutt som blir født i en grotte på Sicilia under landgangen i 1943. Han får navnet Candido som sin berømte navnebror Voltaires Candide.
Merkelige og uvanlige hendelser kommer på løpende bånd, for denne lille gutten fremstår ikke helt som andre. Hushjelpen Concetta mener han er "litt treg av seg, en reddhare, han er et lite uhyre, han har noe djevelsk over seg". foreldre og andre er enige.
Etter hvert kommer han i kontakt med en prest som han tilbringer mye tid hos og som blir en del av romanen.
Jeg må si dette er en liten perle av en bok, og jeg vil ikke røpe så mye mer av handlingen.

Foran i boka står det: Med inspirasjon fra Candide har Leonardo Sciascia skrevet en vittig og underfundig roman om troskyldighetens møte med menneskelig dårskap og griskhet

Boka har et nyttig og forklarende etterord på dansk ved Lone Klem.
Les den og du får en god og interessant opplevelse.

En varm og ærlig historie om et liv som funksjonshemmet

Arne Schrøder Kvalvik (31 år) kom for få uker siden ut med boka "Min fetter Ola og meg", som handler om hans funksjonshemmede fetter Ola Schrøder Røyset og deres relasjon. Forfatteren har selv en fortid som musiker i bandet 120 Days, og han har vunnet to Spellemannspriser. I dag bor han på Nesodden, og han og samboeren Ida har datteren Alva Sofie på tre år. Akkurat dette siste er faktisk viktig i boka, fordi det skinner godt gjennom at det er farskapet som har brakt ham nærmere fetteren sin (og kanskje også seg selv?), som han først i godt voksen alder har tatt kontakt med "på ordentlig".

Fetteren Ola ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi), og han ble spådd et særdeles kortvarig liv av legene. I dag - over 20 år senere - lever han fremdeles, om ikke akkurat i det vi funksjonsfriske forbinder med "beste velgående", så i alle fall med et høyst leveverdig liv! Ved å lese boka om Ola, blir vi godt kjent med ham og hans tanker rundt egne begrensninger og muligheter, tanker om hva som gjør livet verdt å leve og tanker som får ham til å ønske seg selv død, tanker han gjør seg om menneskene rundt ham, tanker om oppveksten og tanker og ikke minst følelser rundt egen seksualitet - bare for å ha nevnt noe. Her spares det ikke på noe. Alt kommer frem! Og akkurat dette er det som gjør boka så interessant!

Jeg pleier å si at alle bøker som får meg til å tenke litt lenger, som åpner meg opp og som fjerner alle de fordommene jeg har på en del områder i livet - nettopp dette er bøker jeg søker etter! "Min fetter Ola og meg" er en slik bok!

Innledningen i boka er sterk. Ola lever som et utgangspunkt helt greit med at han er "en byrde", men ikke at han er "en straff". Han er oppvokst i et kristent miljø, hvor akkurat dette faktisk kom opp fra tid til annen.

"Den mest utbredte holdningen er at "et sykt legeme er likt et sykt sinn". Men det er feil. Etter hvert som jeg mister stemmen får jeg sikkert installert en PC som prater for meg. Men hva hjelper det egentlig, når ingen hører etter?

Å la meg leve er medmenneskelig, men ikke rasjonelt. For det er klart, det er fullstendig idioti å føde en funksjonshemmet unge. Det er rene selvmordet for en familie. Ingen med funksjonshemning burde vært født! Om du ser på tall. Men inkluderer du faktorer som medmenneskelighet, moral og menneskeverd, vil jeg påstå at det er riktig å la meg leve. Problemet er at storsamfunnet ikke har klart å inkludere disse faktorene.

Jeg koster tre millioner i året, og Ålesund kommune kom i år inn på ROBEK-listen, listen over Norges fattigste kommuner. Hadde jeg, og noen få andre som meg, kjøpt enveisbillett til Sveits, da hadde kommuner snudd minus til pluss. Å sitte som politiker i bystyret og vite det, som jeg har gjort, er en stor påkjenning. Det å tenke sånn om meg selv spiser meg opp innvendig. Jeg ligger våken om nettene og veier mitt liv mot tre sykehjemsplasser eller idrettshallen. Og jeg vet så altfor godt at den hallen vil glede tusenvis." (side 21)

Den personen vi blir kjent med i denne boka er et menneske av kjøtt og blod, som bortsett fra sin funksjonshemning, er akkurat som deg og meg. Å være låst til en rullestol, fullstendig avhengig av alle andre, med nøyaktig de samme behovene som et funksjonsfriskt menneske, er tøft. Likevel skjønner vi at han har fått leve et nokså annerledes liv enn det jeg tror blir de fleste i hans situasjon til del, og akkurat dette kan han takke sine fantastiske foreldre for. De har nektet å akseptere at Ola ikke skulle ha de samme mulighetene som alle andre barn, og derfor er han ikke plassert på institusjon. Han bor i dag for seg selv og han studerer. Han har vært kommunepolitiker, og han har dessuten vært svært oppmerksom på hvilken påkjenning det er å ha et funksjonshemmet barn som ham. De fleste ekteskap ryker - ikke fordi foreldrene ikke lenger er glade i hverandre, men på grunn av alt slitet og alle kampene mot systemet. Hvilken annen ungdom ville ha brukt konfirmasjonspengene til å sende foreldrene på ferie, slik at de skulle få være bare kjærester en stakket stund? Det gjorde Ola!

Forfatteren stiller mange interessante spørsmål, også rundt dette med seksualitet. Selv om man har en muskelatrofi og er lenket til en rullestol, forsvinner nemlig ikke ens seksuelle behov. Og fordi det er forbudt å kjøpe seksuelle tjenester i Norge, må en funksjonshemmet som ønsker å føle seg som et verdig menneske også på dette punktet, reise utenlands. De fleste reiser til Danmark. Det gjorde også Ola, og på beundringsverdig vis forteller han om dette i detalj. Håpet hans er at dette skal gjøre det enklere for andre i samme situasjon som ham. Dette er sterk lesning!

"Media evner kun å portrettere funksjonshemmede på to forskjellige måter. Det blir enten lagd en dyster sak om en stakkars skapning som er offer for systemet, eller vi blir presentert for en glad-nyhet om en funksjonshemmet som snakker: "Se, han tenker selv, imponerende!" Da jeg var yngre, kom jeg i Sunnmørsposten gjentatte ganger bare fordi jeg var et funksjonshemmet barn som åpnet munnen. Folk forventer så forbanna lite. Når du ser et sykt legeme, tenker du et sykt sinn, og når du tenker et sykt sinn, har du få forventninger, og når du har få forventninger, skal det særdeles lite til for å bli imponert.

Jeg passer ikke på spesialskole og jeg passer ikke på vanlig skole. Jeg fungerer for godt til å bo på institusjon, men er for hjelpetrengende til å klare meg selv. Jeg er ingen stereotypisk funksjonshemmet, det er få som er det. Men egentlig er jeg et anti-offer og en anti-helt. Jeg er ingen av delene." (side 119)

Ola snakker om ensomheten. Ensomheten han føler selv om han er omgitt av masse mennesker absolutt hele tiden. "Alle er nær meg, men det er ikke nærhet overhodet." (side 131) Dette fikk ham i en periode av livet til å bruke alkohol for å døyve smerten og dempe eget følelsesliv. Som alle andre drømmer han om en kjæreste, samtidig som han vet at han nok aldri kommer til å få oppleve denne dimensjonen av livet. I tillegg til et manglende seksualliv, beskriver han sorgen da han spiste sin siste sjokolade og etterpå fikk all ernæring intravenøst. Svelgemuskulaturen fungerer ikke lenger ...

Det som holder ham oppe, er forholdet til broren Simon. Broren gjør ham normal, mens folk som synes synd på ham gjør ham sykelig. At Ola også beskriver seg selv som en sint unge som råkjørte med rullestolen for å få ut "gørra", var for øvrig fornøyelig lesning!

Historien om Ola har gjort meg både klokere og mer forståelsesfull, og den har tettet en del kunnskapshull og fjernet ikke helt få fordommer. Boka er nydelig skrevet og det er et spennende menneske vi blir kjent med. Forfatteren selv er der i bakgrunnen, og trekker av og til paralleller til egen ungdomstid. Ikke sjelden får også Ola justert en del av sine fordommer om funksjonsfriske mennesker, og når denne synergien mellom de to fetterne oppstår, er det magisk å få lov til å være til stede. Underveis i lesingen følte jeg meg nærmest hudløs, fordi det var så sterkt å få innblikk i hva det vil si å ønske seg de mest selvsagte ting, uten at disse er i nærheten av å være innenfor rekkevidde. De fleste funksjonsfriske mennesker "vet" at "det beste i livet er gratis". Og så er det likevel ikke slik for alle ...

Jeg håper at riktig mange finner frem til denne boka. Den er viktig, og den åpner øynene våre! Å møte andre mennesker med genuin nysgjerrighet og ikke med stereotype og bås-settende holdninger, hever livskvaliteten for oss alle! Både hos avsender og mottaker, uansett hvem dette måtte være!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Den er grei, du kan bli partimedlem nr. 2 og sekretær.

en oppdaget ikke om oppr. lyriker var for torskerogn,
eller den var for identitetsløs, selv med litt sopp -
trass i noe erfaring i supperådsarbeid,
jeg er visst ikke nær nok Orvil-ekspert.

Pleide ikke stive kulinger å komme fra vest?
Men det rimer bare på hest
så han måtte lirumlure litt, som så ofte i barnelitteratur.

Signor Fugellis forelskede innlegg er det ikke lett å bli
krasst uenig i nei, men så går det ikke dypt i analyse og
diagnose heller. Billig emosjonsfrieri?

Derimot finner vi en lenke videre, til hans langt mer
kontroversielle meninger: der er ORD blitt farlige krigsvåpen.
så må journalistikk legges under sensur, tenk om rettfrem
forklaring av nyhetene kunne trigge følelser noe sted??

Elin demonterer da kyndig den meningen, >her>

"Hvordan mener Per Fugelli at man skal snakke om Islamsk stat
hvis man ikke engang kan gjengi fakta?
Mener han vi skal tie om grusomhetene, for å unngå at barbarene
blir sinte på oss?"

Er det å refse mord og galskap, som er blitt å
"puste til ondskapens glør"?

I bakvendte land, går det meste an.

"Fugelli gjør demokratisk innstilte mennesker med forankring i
humanistiske verdier, til et problem."

Jeg er stor fan av de to første bøkene om Doppler og Bongo - og hadde store forventninger til denne boken. Må innrømme jeg ble skuffa. Det begynner bra, men så vingler handlingen fram og tilbake mellom ulike settinger - ikke ulikt vinglingen til hovedpersonen. Det blir for slapt syns jeg, kjenner at jeg mister interessen i midtpartiet, og tar meg i å savne mer struktur og en tydeligere retning på stoffet. Siste kapittel løfter forøvrig boken til gamle høyder, og Doppler er tilbake der vi liker han best.

Mange mennesker som vil drukne sine bekymringer,
velger andre midler enn vann til handlingen.

Samuel L Clemens regnet seg nok blant dem.

"Nærmere natur'n kjem du itte"

sa ulven til lammet

han just hadde spist.

av geologiske årsaker, eller teologiske?

På noen milligram opium-derivater, følte Führer Adolf Hitler seg
totalt uovervinnelig.

I gammel norrøn tradisjon, begynte det ikke med sopp-misbruk?

" precis så kände sig Hitler när han talade med sina generaler
om att det inte fanns någon anleding att tvivla på den tyska segern,
säger Norman Ohler."

Mens det offisielle Deutschland så det som viktig å bekjempe
det farmakiske misbruk med streng holdning.

bokmeldt hos SR Vetenskap & miljö >

forlagets presentasjon, auf Deutsch

Ser ut som om jeg kan ha punktert tråden din, jeg har vel en evne til det. Men jeg får bare erklære for verden: min snerpethet betyr altså ikke at jeg innehar sannheten. Det fins mange her som har langt bedre kjennskap til Woolf enn meg, og sikkert også mindre idiosynkratiske tips. (det her for tjene til en bump)

Med det forbruket av lydbøker, hvor mange mil kjører du
på en typisk fotballuke?

Hvor tanker du opp (lydbøker), noen favorittkilder for tiden?

A propos Pygmalion:

Wikipedikkelen forteller om Shaws gjentatte omkamp med regissører
om avslutningen, de visste så meget bedre hva som kunne gi
populær oppslutning og billettinntekter.
Så noen år etter, skrev Shaw en oppfølgende skisse:
"Hva som senere hendte".
Vet ikke hvor sterkt den er blitt hengende ved stykket, i alle fall
er den med i min Penguin utgave ca.1964
(når jeg søker isbn på den, kommer det bare opp noe annet Shaw stoff )

så hørespill-utgaver mangler vel det etterspillet, tipper jeg?

"The rest of the story need not be shewn in action, and indeed,
would hardly need telling if our imaginations were not so enfeebled
by their lazy dependence on the ready-mades and reach-me-downs
of the ragshop in which Romance keeps its stock of 'happy endings'
to misfit all stories ..."

men jeg hadde ikke akkurat klart å etterdikte det tillegget, så
vil oppfatte det som sentralt tilbehør

God elg igjen!
jeg leser stadig denne hyggelige syforeningen,
er på en måte med dere, selv om jeg ikke skravler så ofte her.
Forumet hadde vært fattigere uten slike vannhull..

ellers høytleser jeg mest i Sitater-seksjonen, men der har det
visst ikke virket like naturlig å slå innpå med uformelle
oppfølginger. Kanskje litt mer krysslenking ville pynte opp..

Er det noen systematikere her som leser Rogets Thesaurus
alfabetisk og systematisk?
Kunne bli en nyttig nok helg, det...