Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens.
Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen.
Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk.
"Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele.
Underveis gir Edouard Louis ordet til søsteren sin, og hun opptrer som bokas jeg-person. Hun beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.
Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ...
Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg.
Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet.
Demokrati uten opplysning ender i fascisme.
(Ingrid E.Wergeland siterer Ingeborg Refling Hagen)
regjeringen oppløste folket og valgte seg et annet
(B.Brecht, teaterkritiker)
"når barnebibliotekene skulle oversvømmes av 'friske og festlige'
bøker som ikke hadde minste verdi"...
Ja komiteer forresten..
Nordahl Rolfsen hadde gjort et stort arbeid for å få istand
skoleboksamlinger her i landet. Det var skapt et "Centralstyre",
som skulle oppmuntre skolene til å kjøpe inn gode bøker til barna,
ha et visst oppsyn med bøkene som ble til, oppmuntre forlagene til
å trykke opp det gode, med videre. Det var stor idealisme som lå
bak fra først av, denne komiteens makt berodde på det kulturnivå
som skaperen av den dengang kunne regne med hos den enkelte
ekspert, hos den enkelte skolelærer og bibliotekmann. Og det er
et faktum at skoleboksamlingene blomstret opp.
Men så sank nivået - i hvert fall i komiteen. Eller forlagenes
makt vokste... profittinteressen vokste. I en historiebok om
norsk barnelitteratur het det om denne utviklingen, som også slo
ut i måten man "bearbeidet" eldre barnebøker på: "Man bearbeider
ikke lenger ut fra estetiske og pedagogiske hensyn, men ofte
ensidig ut fra økonomiske".
Det var i hvert fall klart at når barnebibliotekene plutselig
skulle oversvømmes av såkalt 'friske og festlige' barnebøker som
ikke hadde minste verdi, så hadde det nok sine grunner i profitt-
behovet, men også rot i en nivåsenkning som gjorde at de som
hadde ansvaret for å velge ut, lot seg lure, eller på en eller
annen måte styre av det de skulle ha kontrollert.
Forfatterforeningen satte ned et arbeidsutvalg for å utrede dette,
der satt Inge Krokann og jeg, det ble litt av en innsats. Vi leste
barnebøker, vi kontrollerte samlinger, vi undersøkte biblioteks-
komiteens kataloger, den samling karakteristikker av de nyutkomne
bøkene som lærerne konsulterte, og som altså påvirket -for ikke å
si, bestemte innkjøpet til samlingene.
Det var sjokkerende, her fikk jeg igjen oppleve for en hundevakt
enkelte av de fineste kunstnerkollegene måtte holde ut.
Der ga den fine forfatteren Halvor Floden ut sin herlige barnebok
om Furuberg-Finn . Men hvem ville kjøpe inn den til skolebok-
samlingen, når katalogen presenterte den: "En bok om fattigfolk
som lyver og stjeler seg gjennom verden".
Ved siden av denne misvisende og direkte fiendtlige karakteristikk
sto det om helt verdiløse bøker at de var "muntre og lettleste",
"friske og spennende", "lærerike og morsomme".
Så gjorde Krokann og jeg et eksperiment. Vi laget spørreskjema
til lærere og førte opp noen av komiteens karakteristikker ved
siden av en som vi laget selv: en enkel innholdsgjengivelse av
hva som foregår i 'Furuberg-Finn'.
Bare på denne innholdsgjengivelsen, som ethvert hederlig og
velvillig menneske burde kunne ha satt sammen, "solgte" Halvor
Floden overveldende godt, viste det seg da skjemaene kom tilbake.
Nesten alle lærerne krysset av for en slik bok. Mens nesten ingen
krysset av for bibliotekskomiteens karakteristikk av samme bok.
Det skal nå være på moten å undersøke hva slags bøker folk
virkelig leser. Men det spørs vel om en derved egentlig får noe
bilde av folket? Går en grundig til verks, får en heller et bilde
av de mellommenn som satt og kvalte Halvor Flodens muligheter til
å nå ut til folket.
Enten denne kvelning foregikk bevisst, eller ikke.
Annen sak er ellers at den som foretar slike undersøkelser,
skaffer seg fiender som det siden er ubehagelig å trekke på..
men det hører også med til hundevakten.
Om det kom noe annet enn kjedeligheter ut av dette arbeidet?
En kan vel si at det avslørte hva dikterne kaller "litt sannhet".
Vi kulturarbeidere må ha mot til å arbeide på lang sikt.
Men historien om alle tiltak i denne tida måtte ende i samme
triste sluttstrek: Så kom krigen.
Gjennom fire år måtte vi sitte og høre høyttalerne gneldre:
"INGEN TROR PÅ KRISTUS MER! KRISTENDOM ER LATTERLIG!
GI OPP! - GI OPP! - GI OPP!"
Dag etter dag. Uke etter uke. Måned etter måned.
17 timer i døgnet.
Du er vel ikke medlem av et total-autoritært brorskap ?
Eller jeg??
..har begynt å lure... det begynte jeg med som 18-åring
da jeg mottok 'Akademisk borgerbrev' av Rektor.
Skriftlig måtte jeg love bl.a. å etterleve de
"bestemmelser som til enhver tid gjelder" for de
Akademiske borgere ved blindeskol... sorry, Blinderns
universitet.
Et evig ubetinget lydighetsløfte?
Juridisk, kan domstolene holde det mot meg i dom?
Tvilsomt, for jeg var ikke engang myndig da løftet ble
avlagt. Men ubehagelig, tvang er tvang, den gamle sang --
tidsmelodisk 'riktig'..
Tradisjoner må jo til,
herom skriver 'Store Norske':
{
Immatrikuleringen foregikk opprinnelig ved en høytidelig seremoni hvor
studentene ble mottatt av universitetet
og fikk status som akademiske borgere.
Ved håndslag mellom den nye studenten og rektor eller annen representant
for universitetet, ble det akademiske løfte avlagt.
Løftet innebar at universitet og studenten gjensidig skulle ivareta plikter
og rettigheter, og at studenten skulle leve opp til den standard for livsførsel
som ble forventet.
Studenten fikk utlevert sitt akademiske borgerbrev
og hilst med hilsenen: «quod bonum felix faustumque sit!»
(«må det være til gagn, lykke og fremgang!»).
I eldre tider spilte immatrikuleringen en særlig viktig rolle. I middelalderen
og frem til 1700-tallet hadde universitetene egen jurisdiksjon
og fungerte nærmest som en stat i staten,
en akademisk republikk med egne lover, ordensmakt og domsmyndighet.
Ved immatrikulasjonen underla studenten seg denne jurisdiksjonen.
I forbindelse med innskrivingen i studentmatrikkelen fikk studentene også
tildelt en preseptor, en universitetslærer som skulle veilede og støtte
studenten gjennom studiene.
Dersom studenten ikke var myndig, overtok preseptoren også foreldrenes
formynderansvar. ("Au?")
Tradisjonelt måtte studenten gjennom en deposisjon før immatrikuleringen,
et til dels brutalt ritual.
}
Det kan stemme, ved elektrolinjene hendte det at kandidaten fikk sitt
akademiske håndtrykk av en representant med 'elektrisk hanske'
sånn for å sjekke at hjertet hennes holdt en elektroakademisk standard
mot livets brutalitet.
_
Men burde vi ikke heller ha tilbudt å love å granske alt Autoritetene
'til enhver tid' måtte behage å finne på,
og synge ut når grunnleggende rettigheter og personvern
kommer i knipe?
Jeg er i grunnen sammen med ganske mange unge mennesker som bor på landet. Det er ofte vinter i disse fortellingene. En gang la det seg en litt ruglete is over potetåkeren. Der kunne vi gå på skøyter, og skimtet noen gjenglemte poteter under isen.
Jeg leser Prinsessen på glassberget av Sigurd Hoel
Her var en frivillig tenker som har samlet
tankelinjer om dette vektige temaet,
som av en eller annen grunn må være holdt
utenfor grunnpensum i skole og stat?
andre frivillige omtaler her
_
"I have found truly jubilant Christians only
in the underground church, in the Bible, and in prison."
R.Wurmbrand
Direkte fra kildepersonene, rett på sak vitneutsagn
her i eldre filmopptak:
Tortured For Christ - (presentert fra Norge)
Truly jubilant in prison
_
“Those people cannot enjoy comfortably what God has given them
because they see and covet what He has not given them.
All of our discontents for what we want appear to me
to spring from want of thankfulness for what we have.”
_
“I have since often observed, how incongruous and irrational
the common temper of mankind is, especially of youth ...
that they are not ashamed to sin, and yet are ashamed to repent;
not ashamed of the action for which they ought justly to be
esteemed fools, but are ashamed of the returning,
which only can make them be esteemed wise men.”
_
“Let no man despise the secret hints and notices of danger, which
sometimes are given him,
when he may think there is no possibility of its being real.
That such hints and notices are given us, I believe
few that have made any observations of things can deny;
that they are certain discoveries of an invisible world,
and a converse of spirits, we cannot doubt;
and if the tendency of them seems to be to warn us of danger,
why should we not suppose they are from some friendly agent,
whether supreme, or inferior, or subordinate, is not the question;
and that they are given for our good?”
_
"...to hint to whoever shall read it,
that whenever they come to a true Sense of things, they will find
Deliverance from Sin a much greater Blessing
than Deliverance from Affliction.”
_
“Wait on the Lord, and be of good cheer,
and he shall strengthen thy heart;
wait, I say, on the Lord.”
_
“How mercifully can our Creator treat His creatures,
even in those conditions in which they seemed to be overwhelmed
in destruction!
How can He sweeten the bitterest providences,
and give us cause to praise Him for dungeons and prisons!
What a table was here spread for me in a wilderness
where I saw nothing at first but to perish for hunger!”
_
“But how just it has been! And how should all men reflect,
that when they compare their present conditions with others that are worse,
Heaven may oblige them to make the exchange,
and be convinced of their former felicity by their experience...”
_
Alle sitater hentet fra 'Robinson Crusoe' (Daniel Defoe)
via Goodreads,
(utgaver ikke presisert)
Emnet "barnebok-nedkorting" kan bli nifst interessant -
under 'kultur-homogenisering', "tilrettelagt for dorske forhold"..
det kan avdekkes lange utløpere inn i emner som statsfilosofi
og [staten hjelpe oss alle,] politikk!
Er vi ikke alle ofre for nedkorting og nedskjæring, ideologisk
ment homogenisering.. erkjennelsesmessige ransofre, så å si.
Hva vil Defoe med tesen du siterer her?
Lett å oppfatte det som bare litt [ikke så tema-relatert ?]
politisk bjeffing i vinden --
men hvor stor vektandel av oppr. fulltekst er egentlig
statsfilosofisk spekulasjon, eller endog abstrakt dogmatikk?
..og følgelig, hva er de facto skriftets tema, dypere sett --
for vi nedkortede subjekter har vel til nå godtatt at Robinson
er praktisk rettet gjør-det-selv hjelp og inspirasjon for
speidergutter campere og friskluftsfolk..
ergo nyttig spørreskjema for periode- og antikvarisk litteratur
ellers, der mistanke kunne våkne til at skribenten actually
vil oss noe?
Hva kan gjøre det siterte spørsmålet aktuelt og hva gikk det
(underliggende) ut på? ("Forstår du det du leser?")
Det lojale med 'Loyalbooks' må vel være at de vil avstå fra
kulturhomogenisering av signalene fra tider som ikke lenger
helt er våre.
_
btw, til mulig utvinnelse av presisering, hyrte jeg inn en
gjeng automatiske translatører på etpar setninger.
Et hurtiganalyse-grep, grensende til krampegrep men iblant
nyttig:
As to all the disputes, wrangling, strife, and contention which have happened in the world
Wie für alle Streitigkeiten, Auseinandersetzungen, Streit und Streit, die in der Welt geschehen
Som for alle tvister, krangel, strid, og strid som har skjedd i verden
När det gäller alla tvister, gräl, stridigheter och stridigheter som har hänt i världen
Quant à tous les conflits, disputes, querelles, et la discorde qui ont eu lieu dans le monde
Como para todos os litígios, disputas, conflitos e contendas que têm acontecido no mundo
niceties in doctrines or schemes of church government
Nettigkeiten in Lehren oder Schemata der Kirchenleitung
niceties i doktriner eller ordninger Kirke regjeringen
petitesser i läror eller system av den kyrkliga regeringen
subtilités dans les doctrines ou les régimes de gouvernement d'église
sutilezas em doutrinas ou esquemas de governo da igreja
spidsfindigheder i doktriner eller ordninger af kirkens regeringen
LEPTOTETA SE DOGMATA HE PROGRAMMATA TES EKKLESIAS KYBERNESES
Posterity will ne'er survey,
A nobler grave than this:
Here lie the bones of Castlereagh:
Stop, traveller, and piss
He was expressing his certainty that my appeal would be granted, but I was carrying the burden of a sin from which I had to free myself. According to him, human justice was nothing and divine justice was everything. I pointed out that it was the former that had condemned me. His response was that it hadn't washed away my sin for all that. I told him that I didn't know what a sin was. All they had told me was that I was guilty. I was guilty, I was paying for it, and nothing more could be asked of me.
Under et TV-intervju i 2006
roste en av Fatahs ledere Oslo-avtalen,
den hadde skapt de nødvendige forutsetningene for en kraftig økning
av palestinsk vold:
«Hvis ikke det hadde vært for Oslo, ville det ikke ha vært noen motstand.
Overalt i de okkuperte områdene kunne vi ikke flytte en eneste pistol
fra ett sted til et annet. Hvis ikke det hadde vært for Oslo,
våpnene som vi fikk gjennom Oslo,
og hvis ikke det hadde vært for «A»-områdene under den palestinske
selvstyremyndigheten,
hvis ikke det hadde vært for opplæringen, treningsleirene,
beskyttelsen som Oslo sørget for,
og hvis ikke det hadde vært for løslatelsen av tusener av
palestinske fanger under Oslo –
[da] kunne ikke den palestinske motstanden ha gjennomført denne store
palestinske intifadaen,
med hvilken vi konfronterte den israelske okkupasjonen.»
_
Freden som ble lovt under Oslo, kom aldri, og mange israelere begynte
å se på Norge som medskyldig i terror.
I retrospekt virker det som om norske diplomater var for raske til
å stole på PLOs intensjoner om en fredelig sameksistens
med Israel.
Jeg mistenker at deres manglende dømmekraft skyldtes en naiv ideologisk
beslutning om å ignorere det religiøse aspektet,
som hadde vært PLOs drivkraft fra første stund.
Islamsk jihad var et motiv med sterk gjenklang i hele den arabiske
verden.
Men PLO innså at de måtte vise et ikke-religiøst ansikt utad
for å kunne lykkes i sitt diplomati med Vesten.
Fra 1967 og fremover begynte de derfor å forandre sin retorikk
ved å fremheve palestinsk nasjonalisme.
Så, i 1988, tok PLOs formann Jasser Arafat offisielt avstand
fra bruk av terror og anerkjente Israels rett til å eksistere.
Store deler av den vestlige verden tok
dette for god fisk og trodde at PLO nå hadde utviklet seg til en troverdig
fredspartner.
Men ikke lenge etter Oslo skulle det likevel bli stilt spørsmålstegn ved
Arafats motiver. 10. mai 1994 talte han i en moské under et besøk i
Johannesburg, Sør-Afrika. Han må ha trodd at bemerkningene hans ikke
ville bli offentliggjort, men en ambisiøs journalist fikk til et hemmelig
opptak, som deretter ble sendt på israelsk radio.
Følgende sitater er hentet fra dette opptaket:
«[Denne] jihad vil fortsette, og Jerusalem er ikke [bare] for det
palestinske folk, den er for hele den muslimske umma
(muslimenes globale samfunn), hele den muslimske umma.
Dere er ansvarlige for Palestina og Jerusalem overfor meg
[forsamlingen applauderer], landet som ble velsignet for hele
verden.
Nå, etter denne avtalen [Oslo], må dere forstå vår viktigste kamp...
Vår viktigste kamp er Jerusalem, Jerusalem.
Muslimenes fjerneste helligdom.»
I tillegg til å ta til orde for jihad mot Jerusalem, fortsatte Arafat
ved å sammenligne Oslo med Hudaybiyyah-avtalen –
en historisk fredsavtale signert av Muhammed i år 628:
«Denne [Oslo] avtalen, ser jeg ikke på som noe annet enn den
avtalen som ble inngått mellom vår profet Muhammed og
Quraish,
og dere husker [hvordan] kalif Omar hadde forkastet denne avtalen
og betraktet den som Sulha Dania (en avskyelig våpenhvile).
Men Muhammed aksepterte den og vi aksepterer nå denne [Oslo] fredsavtalen,
men [bare for] å [kunne] fortsette
[på] vår vei til Jerusalem.»
Israelerne reagerte kraftig på Arafats antydning om at Oslo-avtalen
var å ligne med den historiske fredsavtalen mellom de tidlige
muslimene og Quraish-stammen fra Mekka.
Ifølge Koranen og islamsk tradisjon var ikke Muhammeds lille gruppe
på 1400 muslimer sterk nok til å bekjempe Quraish i strid,
og derfor sluttet han en pakt med dem som skulle ha vart i ti år.
Vilkårene i denne avtalen var ikke gunstige for muslimene, men den
ga Muhammed den tiden han trengte for å bygge opp sine styrker.
Bare to år etter at avtalen ble undertegnet, hadde Muhammeds hær
vokst til omkring 10.000 menn,
og det var på dette tidspunktet han invaderte Mekka og myrdet
Quraish-stammen.
Mange israelere tolket Arafats henvisning til denne islamske presedens
som et bevis på at han bare ventet på det rette øyeblikket til å kunne
bryte avtalen med Israel.
Arafats tale i Johannesburg var ikke en isolert hendelse.
I 1987 sa han rett ut at «den religiøse trenden er en integrert del
av PLO.»
Og bare et år før undertegnelsen av Oslo-avtalen, ga han åpent uttrykk
for religiøst hat mot jødene:
«Forbannet være deres [jødenes] fedre. Hundene. Skitt og lort ...
Forræderi flyter i blodet deres, noe Koranen bevitner.»
Slike utsagn skulle vært god nok grunn til å stille spørsmålstegn
ved Arafats fasade av sekulær nasjonalisme.
Tidligere hadde han gitt tydelig uttrykk for sine sanne intensjoner:
«Målet for vår kamp er slutten på Israels eksistens,
og det tillates ingen kompromisser eller meklinger...
Fred for oss betyr Israels ødeleggelse og intet annet.»
//
(dokumentasjon og fulltekst av boken på J.Hoffs nettsted)
Som flykonstruktør kjente Nevil Shute godt til meteorologi,
på hobbytid skrev han romaner om ildsjeler og livskunstnere.
Meteorologien som spilte en hovedrolle i 'On the Beach' skal
kunne tåle repetisjon -
i spøkelseslyset av data for radioaktivt nedfall over en rekke byer
i USA nå. Hårreisende tall, direkte import fra Fukushima, Japan.
Ulike myndigheter vil helst legge lokk på nyhetene -
hva tenker de på?
"Å legge lokk på" slokker ikke hva som helst brennhett -
som amok-løpske kjernereaktorer, den "fredelige atomkraften"
lød reklamen før vi lærte glosen Fukushima:
Kraftverket antas å ha bombet seg selv ad undas, en situasjon
det neppe engang finnes nyttig ekspertise på nå.
Man husker kanskje 1961 årgangen av tilbakeholdenhet i
offisiell omtale, av risiko ved scientokratenes farlige omgang
med kjernefysiske fyrstikker - omtalt av Ustvedt d.y.:
" I den ene uken .. ble radioaktiviteten over hele Norge tidoblet.."
En finner rettpåsak kommentar i tv-reportasjer her:
☢ Fukushima: Beyond Urgent ☢
NEW Fukushima Update
post- og tele- apokalyptikk selger nå som selvlysende fiskesuppe?
_
[ )( ]
Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".
"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!
Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.
Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?
Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!
Er Gud et rådsvedtak?
Det skal finnes en utrolig trosretning, der 'Gud' synes å være
resultatet av menneskers vilje og vedtak. På alvor?
For skapninger som er ateister, må dogmet i vektigste mulige fall
bli en spekulativ hobby,
neppe videre respektfullt? Logisk? Motivet må svikte?
En teïst på denne linjen kan tro på intelligent skapelse, men
må vel føle at noe skar seg alvorlig med prosjektet.
Døde Gud, -- har han slått opp helt med oss - mistet han motet,
så vi må gjøre 'det beste' i et slags vikariat så lenge?
Drive butikken videre, betjene kundene?
Motivene kan variere -- men tankegangen 'produktutvikle Gud'
er særlig populær blant 'søkere, følere' som vil tro at alle
meninger, følinger og tradisjoner om noe åndelig, må være
eksakt like rimelige og respektable --
så her gjenstår bare plikten til å utrettelig blande, fable og
bidra 360 himmelretninger, til det oppnås en forent støpemasse
vi alle kan døpes i -
da har vi ferdig reparert all harmoni vi overnaturligvis har
menneskerett på.
Generalbaptisten David Cloud er nå ikke videre begeistret for
denne forente babelske blandereligionen.
Men om du er folkebokført medlem av 'Kirken den norske' eller
lignende fraksjoner og interesseforeninger, da er du
representativt innorganisert på denne kultkaotiske blandingslinje
gjennom den mektige _verdens_organisasjon 'K.Verdensråd'.
I denne ballsalen svinges det støtt innom at vi sjøl må streve med
å definere fram denne harmonien som så ofte glipper aldeles --
en dønn nødvendig stadig nytolkning av de gammeltroendes
'evangelium', som pleide bety at vi tar imot hva Gud har gjort
ferdig og fullendt, vi slipper det blodige ansvar å streve og
'definere oss', eller utlede Gud av selvvalgte evige grunnsetninger.
Det er visst blitt nytt norsk offisielt grunnsyn, vi plikter å være
så spiritualpotente frampå kreative evolusjonære og reparere,
trøste og bære oss, we are all in it together! - Når vi alle tar i ring
med tomtegubbe og naturvetter, må vi klare å fremføle en helt
bærekraftig gud etter folkenes beste rettkjensler.
Etter Clouds grunnsyn er menneskeheten ganske feberhet i sin
vekseltrafikk mellom visjonsrus og svart depressivitet.
Derfor koker disse raritetene i så mangfjoldige internasjonale
sofistikater og høye råd. Har du prektig kappe, kan du bli
valgt genialpresident - det er nå vi må ta i, og passe på takten!
Den er mer enn halve makten.
Cloud har endel vurderte detaljer av alt det høye råd finner på --
nyttig hvis du vil vurdere hva det er kult å stå som medlem i.
Opuset ligger fritt nedlastbart her
"en romantisk variant av Reisen til julestjernen hvor kongen idylliserer
og overhodet ikke berører ett eneste konkret problem. "
"folk flest vil overhodet ikke ha noe med fakta og realiteter å gjøre"
" Jeg går meg en tur for å hvile nervene.
Våre offisielle er virkelighetsvegrere i klasse 1. "
Visselig, mange av folkets visjonsforvaltere og vismenn
ble aldri helt utskrevet av første klasse ?
Ganske observante fyndord av verdensvant 73-åring på Kjelsås:
".... svarte min kvinnelige kollega: Du vil aldri forstå dette,Jan, men
for mange mennesker er det helt greit ikke å gjøre noe.
Den andre tankesvakheten det har tatt meg et helt liv å overvinne
er denne:
folk flest vil overhodet ikke ha noe med faktiske og harde realiteter å gjøre.
Tvert om: de vil helst leve i en illusjonsboble og kose seg der. "
regjeringen oppløste folket og valgte seg et annet
Se det, de har nok sin misjon, de som utvikler sykdommer til oss...