Under et TV-intervju i 2006
roste en av Fatahs ledere Oslo-avtalen,

den hadde skapt de nødvendige forutsetningene for en kraftig økning
av palestinsk vold:

«Hvis ikke det hadde vært for Oslo, ville det ikke ha vært noen motstand.
Overalt i de okkuperte områdene kunne vi ikke flytte en eneste pistol
fra ett sted til et annet. Hvis ikke det hadde vært for Oslo,
våpnene som vi fikk gjennom Oslo,
og hvis ikke det hadde vært for «A»-områdene under den palestinske
selvstyremyndigheten,
hvis ikke det hadde vært for opplæringen, treningsleirene,
beskyttelsen som Oslo sørget for,
og hvis ikke det hadde vært for løslatelsen av tusener av
palestinske fanger under Oslo –
[da] kunne ikke den palestinske motstanden ha gjennomført denne store
palestinske intifadaen,
med hvilken vi konfronterte den israelske okkupasjonen.»
_

Freden som ble lovt under Oslo, kom aldri, og mange israelere begynte
å se på Norge som medskyldig i terror.
I retrospekt virker det som om norske diplomater var for raske til
å stole på PLOs intensjoner om en fredelig sameksistens
med Israel.

Jeg mistenker at deres manglende dømmekraft skyldtes en naiv ideologisk
beslutning om å ignorere det religiøse aspektet,
som hadde vært PLOs drivkraft fra første stund.

Islamsk jihad var et motiv med sterk gjenklang i hele den arabiske
verden.
Men PLO innså at de måtte vise et ikke-religiøst ansikt utad
for å kunne lykkes i sitt diplomati med Vesten.

Fra 1967 og fremover begynte de derfor å forandre sin retorikk
ved å fremheve palestinsk nasjonalisme.
Så, i 1988, tok PLOs formann Jasser Arafat offisielt avstand
fra bruk av terror og anerkjente Israels rett til å eksistere.

Store deler av den vestlige verden tok
dette for god fisk og trodde at PLO nå hadde utviklet seg til en troverdig
fredspartner.

Men ikke lenge etter Oslo skulle det likevel bli stilt spørsmålstegn ved
Arafats motiver. 10. mai 1994 talte han i en moské under et besøk i
Johannesburg, Sør-Afrika. Han må ha trodd at bemerkningene hans ikke
ville bli offentliggjort, men en ambisiøs journalist fikk til et hemmelig
opptak, som deretter ble sendt på israelsk radio.
Følgende sitater er hentet fra dette opptaket:

«[Denne] jihad vil fortsette, og Jerusalem er ikke [bare] for det
palestinske folk, den er for hele den muslimske umma
(muslimenes globale samfunn), hele den muslimske umma.
Dere er ansvarlige for Palestina og Jerusalem overfor meg
[forsamlingen applauderer], landet som ble velsignet for hele
verden.
Nå, etter denne avtalen [Oslo], må dere forstå vår viktigste kamp...
Vår viktigste kamp er Jerusalem, Jerusalem.
Muslimenes fjerneste helligdom.»

I tillegg til å ta til orde for jihad mot Jerusalem, fortsatte Arafat
ved å sammenligne Oslo med Hudaybiyyah-avtalen –
en historisk fredsavtale signert av Muhammed i år 628:

«Denne [Oslo] avtalen, ser jeg ikke på som noe annet enn den
avtalen som ble inngått mellom vår profet Muhammed og
Quraish,
og dere husker [hvordan] kalif Omar hadde forkastet denne avtalen
og betraktet den som Sulha Dania (en avskyelig våpenhvile).

Men Muhammed aksepterte den og vi aksepterer nå denne [Oslo] fredsavtalen,
men [bare for] å [kunne] fortsette
[på] vår vei til Jerusalem.»

Israelerne reagerte kraftig på Arafats antydning om at Oslo-avtalen
var å ligne med den historiske fredsavtalen mellom de tidlige
muslimene og Quraish-stammen fra Mekka.
Ifølge Koranen og islamsk tradisjon var ikke Muhammeds lille gruppe
på 1400 muslimer sterk nok til å bekjempe Quraish i strid,

og derfor sluttet han en pakt med dem som skulle ha vart i ti år.
Vilkårene i denne avtalen var ikke gunstige for muslimene, men den
ga Muhammed den tiden han trengte for å bygge opp sine styrker.

Bare to år etter at avtalen ble undertegnet, hadde Muhammeds hær
vokst til omkring 10.000 menn,
og det var på dette tidspunktet han invaderte Mekka og myrdet
Quraish-stammen.

Mange israelere tolket Arafats henvisning til denne islamske presedens
som et bevis på at han bare ventet på det rette øyeblikket til å kunne
bryte avtalen med Israel.
Arafats tale i Johannesburg var ikke en isolert hendelse.

I 1987 sa han rett ut at «den religiøse trenden er en integrert del
av PLO.»
Og bare et år før undertegnelsen av Oslo-avtalen, ga han åpent uttrykk
for religiøst hat mot jødene:
«Forbannet være deres [jødenes] fedre. Hundene. Skitt og lort ...
Forræderi flyter i blodet deres, noe Koranen bevitner.»

Slike utsagn skulle vært god nok grunn til å stille spørsmålstegn
ved Arafats fasade av sekulær nasjonalisme.

Tidligere hadde han gitt tydelig uttrykk for sine sanne intensjoner:
«Målet for vår kamp er slutten på Israels eksistens,
og det tillates ingen kompromisser eller meklinger...
Fred for oss betyr Israels ødeleggelse og intet annet.»

//

(dokumentasjon og fulltekst av boken på J.Hoffs nettsted)

1940: «Stormen kom over oss like so fort som uventa.

Me har nedgjennom tidene vant oss til å sjå alle slike
store ulukker langt borte,
og so tenkte me at Gud ville nok spara oss
ogso denne gongen.
Me var so få og so små, i ytste enden av verda,
me ville nok sleppe det verste.
Kanskje me kristne rekna for mykje med vår kristendom
og vårt arbeid i Guds rike.
Men ulukka kom hard og tung. »

så skrev forkynneren Ludvig Hope i 1940, da krigen kom..
og videre;

«Land og folk frå ytste havskjer til grensa blør og døyr
under bly og bomber.
Ogso me er komne under domen
og me må sikkert rekna med at straffa vert hard og lang.»

For disse mennene, to av Norges mest respekterte forkynnere,
var tanken på at Gud fortsatt dømmer under nådens tid,
en selvfølgelig realitet.

La meg også få løfte frem to eksempler av nyere dato.
I mange år profilerte Emanuel Minos profetien til kvinnen fra Valdres,

der hun kom med følgende uttalelse:
«Da er målet for våre synder fullt.»

(Kvinnens uttalelse er en henvisning til 1 Tessaloniker 2:16,
der det står: «Slik fyller de sine synders mål.
Men vredesdommen har til sist nådd dem.»)

Deretter forteller hun at Guds dom kommer til å ramme Norge
i form av en fryktelig krig (se side 38-39).

Bør vi kunne vente oss at denne krigen kommer til å bli bedre,
eller verre enn det som skjedde 22. juli 2011?

Det siste eksemplet har å gjøre med boken 'Profetien' ..
av Jonathan Cahn. Det grunnleggende premisset i Profetien er
at Gud tillot terrorangrepene på tvillingtårnene i New York
i 2001, som en advarsel og en begrenset dom over Amerika.
I dette ligner Cahns tilnærming i Profetien mye på den som
jeg tar i 22. juli-profetien.

Skuldertrekk og risikoforståelse:

I 22.juli-rapporten tegnes det et bilde av både statsråder og andre nøkkelfolk
som nok snakket og lot seg informere om terrorfaren,
men som egentlig ikke tok den på alvor.
Det var nok en en risikoforståelse "intellektuelt sett, men ingen dypere
erkjennelse av den,"
for å låne kommisjonslederens presise formuleringer.

Derfor skjedde det lite.

(kommentar sitert fra Aftenposten)

"For det utenkelige var tenkelig. Så realistisk var trusselen
om en terroraksjon mot Regjeringskvartalet at det allerede i 2004
ble laget en presentasjon der de forferdelige virkningene
av en slik bilbombe ble simulert og beregnet."

Terrorangrepene som fant sted i Oslo og på Utøya 22. juli 2011,
påførte Norge et dypt sår ...

tragedien går inn i historiebøkene.

Men historien ender ikke der. Denne hendelsen rommer også noen viktige
åndelige aspekter som ennå ikke er blitt tatt tilstrekkelig alvorlig.

... minst 7 personer fikk profetisk åpenbaring knyttet til denne hendelsen,
i året forut for angrepene.
Boken belyser årsaken til at angrepene fikk lov til å skje,
og hva slags respons som er påkrevd dersom Norge skal kunne unngå
enda verre hendelser i fremtiden.

(fra J.Hoffs nettsted, der skriftet fritt kan lastes ned)