Bokelskere.no

Who Has Seen the Wind?

Who has seen the wind?
Neither I nor you;
But when the leaves hang trembling,
The wind is passing thro'.

Who has seen the wind?
Neither you nor I;
But when the trees bow down their heads,
The wind is passing by.

Om Gud i sin visdom stenger en dør,
åpner Han en annen i gunst og nåde.

Angsten er frihetens mulighet, bare denne angst er ved troen absolutt dannende, idet den fortærer alle endeligheter og gjennomskuer deres illusjoner.

And, as he pluck'd his cursed steel away,
Mark how the blood of Cæsar follow'd it,
As rushing out of doors, to be resolv'd
If Brutus so unkindly knock'd, or no.

Har ikke hjertet nådd ønsket sitt, så fortvil ikke.
Natten er svanger med dagen, å, venn.

Jeg kjenner godt til barnas smerte,
for jeg mistet i barndommen selv min far.

Den som ikke klarer å be kongen om rettferd,
vil bli bønnhørt av Gud.

Det bedrøvede sinn til den som søker rettferd,
kan styrte et kongerike og fordrive kongen fra landet.

Splittelse skaper sorg ved troner og kongeriker
der hvor kongen besitter mindre forstand enn gjeteren.

Jeg bringer ingen andre midler med meg enn håp.
Å, Gud, la meg ikke slutte å håpe på tilgivelse.

At this hour
Lies at my mercy all mine enemies.

Shakespeare trodde ikke på lykksalige øyer. De lå altfor nær de kjente kontinenter.

Den virkelige Stormen er alvorlig og streng, lyrisk og grotesk. Som alle de andre store Shakespeare-skuespill er også dette et lidenskapelig oppgjør med virkelighetens verden.

Hast thou, which art but air, a touch, a feeling
Of their afflictions, and shall not myself,
One of their kind, that relish all as sharply
Passion as they, be kindlier moved than thou art?

Of two most rare affections. Heavens rain grace
On that whitch breeds between 'em.

We are such stuff
As dreams are made on; and our little life
Is rounded with a sleep.

Stormen er kronen på Shakespeares verk. Intet under at mange generasjoner av granskere og kritikere har oppfattet det som et poetisk testamente, et farvel til teatret, en filosofisk og kunstnerisk selvbiografi. Det hevdes at det er seg selv Shakespeare presenterer, forkledd som Prospero.

I sine slag- og plyndringsscener viser Shakespeare krigens og okkupasjonens evige ansikt. Det mest slående karaktertrekk ved Shakespeares tragedier er deres historiske universalitet. Shakespeare behøver ikke å moderniseres. Til enhver tid fyller historien hans skuespill med stadig nytt innhold og speiler seg i dem.

Macbeth har drømt om det endelige mord, som skal gjøre slutt på alle mord. Nå vet han det: noe slikt mord finnes ikke.

I de historiske skuespillene har jeg alltid beundret Shakespeares evne til å fange inn det øyeblikk da historien skyver den hittil allmektige fyrsten inn i en blindgate; det øyeblikk da han som har skapt historie, eller tror han har gjort det, ikke blir annet enn dens gjenstand. Øyeblikket da den store Mekanismen viser seg å være sterkere enn den som har satt den i gang.