Bokelskere.no

Det er stadig like uvisst hva han egentlig gjør i dette folketomme kontorbygget, men av den urørlig stirrende, nærmest meditative, ikke lenger nervøse, holdningen hans, virker det nesten som han søkte den samme stillheten, den samme freden, som han tideligere kan tenkes å ha søkt i skogen; og det er teoretisk sett mulig at han akkurat nå tenker på hvordan den samme geologiske grunnen bærer havet og skogen, samt byen mellom dem, og hvordan det dypt under fjellgrunnen igjen hvirvler, bobler og koker av flytende mineraler med en temperatur på tusen grader: magmaen, og at denne kolossale ildmørjen vanligvis ikke synes i det hele tatt, slik at det kraftige lyset fra den er jevngodt med mørke.

Og solen lyser på de forblåste restene av bjerkeløv; det er tidelig høst. Likevel er det som man ved å anspenne seg til det ytterste kan høre en annen lyd, under sjiktet av harmløs, vederheftig hverdagslighet: en forferdelig larm, en mørkets musikk, et de profundis som av dundrende jernplater eller bomberomsdører som smelles igjen, larmen fra et inferno under den trivielle dagen. Men det er ikke bare lydene av militær og paramilitær virksomhet, av offentlig og privat vold, av tortur og terror som synes inneholdt i dette så å si tilslørte auditive fenomenet, nei, kanskje ikke en slik stakkato støy i det hele tatt, men noe som ligner en fjern, veldig eksplosjon, langsom og tidkrevende som evolusjonen av en dyreart, ja, liksom det faktisk, hvis man bare lyttet oppmerksomt nok, var mulig å høre selve verdens galskap.

Etter bare å ha sett havet på flere kilometers avstand over en tid på ni og et halvt år, har jeg mer eller mindre glemt følelsen av varm strandsand mot føttene, glemt lyden av brenningene, glemt hvordan et fjærebelte med tangrak egentlig ser ut, glemt hvordan det kjennes å holde en glassmanet i hånden, glemt lukten av hav, følelsen av hav og synet av hav.

Hvis bevisstheten, og den menneskelige par exellence, kan anses som bråk, en slags evinnelig, aldri hvilende støy, så finnes det altså i steinene og plantene en stillhet som i grunnen er ufattelig, en stillhet som er desto større som den ikke kan oppleves av noen.

Et håndflatestort kamskjell, perlemorshvitt glinsende på den glatte utsiden, men inni med en rødlig sandsteinsfarvet, grov overflate som i søkkene blir til mikroskopiske, porøse og svært ru lameller på tvers av retningen i skjellets spiler, som i sin tur ligner kannelerte greske tempelsøyler, skjønt de smalner av og flater ut mot null ved fotstykket, som om de pekte tilbake mot det formløse punktet de en gang sprang ut av.

Cellobuen
med håret ditt

over mine
senestrenger. Jeg rister,

dagene går, langt borte
danser noen seg mykt
fri

fra oss.

I luften, i vinden
på vei

fra et
forsteinet vingepar
til et annet

svever fuglen

Ved vinduet har jeg plassert den beste
stolen, den som holdt meg om nettene da jeg ikke klarte å røre
en muskel, da jeg sank hen i en så presis melankoli at jeg senere
har vært i stand til å tegne den, nesten nøyaktig, i full størrelse.
Denne stolen har jeg plassert ved vinduet.

De siste samtalene vi hadde lignet mere stillhet.

Det er nærvær av mytene
og blodet som renner fra pannen samler seg i pytter
ved øynene
likner sminke og samler seg i pytter ved øynene likner krig
ved øynene som skjelver av å være vindu,
som rister av å kjenne innsiden

Hvite kronblader

drysser
gjennom sollyset.

Skogen lever.
Du kan kjenne lukten
av granbar
midt på natten. Vinden
suser

i deg. I oss

Hvem finnes og finnes
ikke, akkurat

nå?

Du blir
(som månen, belyst
av solen, syklisk:)
ny

Et øyeblikk var jeg i tvil: lydbånd-
sus, eller vinden gjennom det store
pæretreets løv, bak refleksene
fra det åpne vinduet? For det u-
organiske etterligner det organ-
iske, og det organiske setter
spor i det livløse, og de blandes:
et opptak, kanskje, av løvtrær i vind,
løv som forlengst er falt, og bare
suset av løvet gjenstår, et tre av
lyder, det helt usynlige treet
tett inntil stemmen din i minnet.

Smeltevann
fordamper i sydhellingene, dråper

etter linerler av rim,
brånet i flukten.