Tett inn i det blinde, ditt auge
den kvite veggen
ei sorg og den rennande veggen
under dei kvite fingrane, under over
ditt auge
Kvar skal vi gå den dagen vi ser
der ikkje er nokon stad
å gå? Når alle dører er like
opne som dei før var stengt, når eit
ope susande rom er alt som er att
av all din lengt?
Vi kjenner rommet igjen
vi har vore her før, i ei nesten umerkeleg berøring
før og etter tanken
Å kjenne rommet komme
som ein stille varme opp langs
veggene, å kjenne rommet forsvinne som ein utvidelse
Bare tre pærer og et glass vin i skumringsbrun innendørsbelysning.
Absolutt ro. Finnes noe slikt? Ja. Hos disse tre pærene og vinglasset som
ingen kan forstyrre. Og likevel. Også her er det en kniv. Brukt til en huslig,
harmløs syssel som å skrelle frukt. Knivbladet ligger halvveis inne i en tynn
pæreskive: noen har plutselig latt kniven ligge der og gått sin vei, halvveis
inne i en skive pære. Skaftet er svart og peker ut av bildet. Mot ingensteds.
Mot en fraværende. Og likevel absolutt ro.
Men det merkeligste av alt var at det hørtes
som om en trompet et eller annet steds i
den rene, gjennomsiktige luften ga en
skingrende sørgetone fra seg. Og alle
de mangefargede reklamevimplene blafret
sakte der i høyden, på de hvite stenger
som raget opp over skyggemørkets over-
flate, beskint av soltiden. Det stupende
svarte kontorbygget sto som sommerlysets
kenotaf, med sotfargede vindusrekker
over betongsøyler, og utstillingers øderop.
Langt borte, i et annet liv, fantes havet
og noen løp stumt og gresshoppeskygget vekk
etter en blåsende badeball over sanden.
Når de tre siste
orkideene
er visne, vil også
skyggebildet
på muren
bli annerledes.
Likevel er det som man ved å anspenne seg til det ytterste kan høre en annen lyd, under sjiktet av harmløs, vederheftig hverdagslighet: en forferdelig larm, en mørkets musikk, et de profundis som av dundrende jernplater eller bomberomsdører som smelles igjen, larmen fra et inferno under den trivielle dagen. Men det er ikke bare lydene av militær og paramilitær virksomhet, av offentlig og privat vold, av tortur og terror som synes inneholdt i dette så å si tilslørte auditive fenomenet, nei, kanskje ikke en slik stakkato støy i det hele tatt, men noe som ligner en fjern, veldig eksplosjon, langsom og tidkrevende som evolusjonen av en dyreart, ja, liksom det faktisk, hvis man bare lyttet oppmerksomt nok, var mulig å høre selve verdens galskap.
Vad dagen tog bär natten tillbaka
I min hemtrakt finns
Livets källa.
Silvrigt rinner dess vatten från berget
svalt i hettan
utan att frysa över isen
dess vila är
det ständiga strömmandet.
Och du som säger:
Vi möttes ju i går,
rör med läpparna
nytt ökänt vatten,
aldrig från i går,
aldrig detsamma.
När vinden vänder bladet doftar
boken, ängens morgon
JEG SKREV for å møte noen, men du hadde en annens tålmodighet, du kom ikke.
[...] som om de nok en gang, selv i dødens informasjonsfrie hvithet, skulle tvangfores med alt det de hadde utholdt, tålsomt, gjennom et lengre eller kortere liv, som om den skingrende larmen fra denne verden skulle smugles over i den neste, og det aldri ble stille, virkelig stille og klart. Som vann i en skål i et tomt rom.
De var blitt sittende og stirre på det lenge, ubevegelige som busker, liksom båten hadde jord i bunnen, og drev omkring med et stykke av en hjemløs hengende have, en bit av Böcklins Toteninsel, i regnets stillhet.
Men solen hadde vært en brennhet, kremerende sol, den svarte vinylen i dashbordet og rattet sved som vann-stoff i et sår, for ikke å snakke om selve setet, som om hele interiøret snart ville bli en dryppende, tyktflytende, tjæreaktig svart masse og drukne ham, en av disse forhistoriske asfaltsjøene hvor man av og til fant pent bevarte øgler, eller ihvertfall skjelettene av dem, knoklene støpt inn i den geologiske grøten som et skrujern i sitt plasthåndtak.
Som stemmene våre når vi sitter og lar det mørkne uten å tenne lys, og nesten ikke sier noe, hadde hun sagt.
Vel, noen steder står selsomme tuster med noe som kan være gress, men så blakt at det nesten er hvitt (omtrent som pelsen på en fjordhest), og minner mer om tagl (slik som på fiolinbuer) enn om et stykke flora, og disse gresstustene (for nå å kalle dem det) vifter uavlatelig i den vedvarende brisen, som stadig skifter retning og temperatur (noen ganger kjennes den som monsun, andre ganger som råkald aprilvind, andre ganger igjen som en mellomting, eller begge deler samtidig), men aldri (ihvertfall ikke merkbart) styrke. Først holdt den evinnelige, enstonige pistringen på å drive meg til vanvidd, men nå hører jeg den knapt lenger, som om jeg holdt på å bli en del av landskapet selv, ufølsom for alt ubehagelig ved det. Jo, jeg merker når den en ytterst sjelden gang løyer helt, hvor kryptisk stille det blir; da piper lyden av meg selv i ørene som en summetone uten kontakt, og jeg lengter etter at jeg skal stilne, det vil si at vinden skal blåse opp igjen.
Mens jeg var ute hadde skumringen fylt rommene med et halvmørke som liksom dempet alle lyder, et slikt skumringsmørke som synes å tilkjennegi at et eller annet (ikke bare dagen, men noe mer, noe større, uvisst hva) er definitivt forbi.