Bokelskere.no

Jeg har lest mye fra Palestina og Midtøsten det siste året. Med noen nødvendige avbrekk. Men etter å ha fått inn mange gode forslag på listen over bøker om Palestina, er det flere som frister. I første omgang har jeg begynt på Gudfaren, Trygve Lie, Generalsekretæren som sviktet FN av Odd Karsten Tveit, som jeg allerede har.

Så har jeg bestilt Det er ikke meg jeg forestiller av Fernando Pessoa, etter anbefaling fra Beathe Solberg. Gleder meg til et gjensyn med Pessoa!

Forsettet om ikke å kjøpe flere bøker, glipper litt 😊

Her er det ikke noe nytt på lesefronten. Jeg leser videre i Sjøfareren, Stormens søster og Imitations. Loe sin Doppler leste jeg ut i uka som gikk, den var like bra som sist jeg leste den. Håper alle har en bra helg!

Ja absolutt! Tusen takk, Ava. Boken er lagt til listen. Fint at du har tatt med så mye fra introduksjonen.

Inspirert av deg la jeg også inn diktsamlingene "Tunga mi protesterer mot døden" og "Hvorfor lot du hesten bli igjen alene". Har du lest noen av dem? I så fall, noen anbefalinger?

Du har laget en innholdsrik og interessant liste, Lillevi!
Kanskje er det plass til poetry her også?

The Tent Generations: Palestinian Poems

Selected, introduced and translated
from the Arabic by
Mohammed Sawaie

Snipped from the introduction:
This collection gathers a select number of twentieth-century Palestinian poets who give expression to the Palestinian experience under Israeli rule as well as the experience of dispersion of the Palestinian population from their homeland ensuing from the 1948 Arab-Israeli War and the subsequent wars of 1967 and 1973. All these tragic conflict contributed to the loss of homeland, life under occupation, and the fragmentation of society and community.

It should be noted that poetry has had an extremely high status among other cultural productions in Arabic culture. Poetry arises for a variety of occasions; it is not some rarified genre of literature, but one with some mass appeal to a variety of audiences and readership. More than other literary genres, poetry has played a similar role among Palestinians in Israel, and it is characterized as a product created spontaneously in reaction to events. Poetic themes, as evidenced by this anthology, are very much linked to historical, political and cultural changes before and after 1948.

It is poetry of protest and of defence of usurped or oppressed freedom; a kind of counter cultural attack to the culture of occupation. This is why our poets in occupied land acquire special significance ……. Palestinian poetry does not exhibit any racist attitudes…..it does not exhibit a sense of superiority; it expresses human’s deep connection to his (the poet’s) land not apparent in all Arabic poetry……..Land in this poetry is the alter ego of the person; it is his existential extension, the part the completes the whole.

Oi hvilken skrekkblandet fryd - å bli portrettert av en så observant og presis forfatter 😊

Takk for fin tilbakemelding! Jeg liker også svært godt denne typen bøker med humor og alvor. Dessverre er det nokså langt mellom dem.
Og fotpleien har det ennå ikke blitt noe av ...

Det vet jeg ikke. Jeg lånte den på biblioteket.

Tusen takk til deg for responsen og to gode forslag! Jeg har ikke lest noen av dem. Boken om muren har jeg lagt til listen og også min egen ønskeliste. Hils til kona og takk så mye!

Når det gjelder boken til Hilde Henriksen Waage, er jeg litt usikker. Synes det ser ut som den favner svært bredt og dermed faller litt utenfor rammene til denne listen, der fokus skal være på Palestina og palestinernes liv. Hva synes du?
På den annen side, når jeg ser på de bøkene jeg selv har inn, kan nok det samme sies om flere av dem.

Tusen takk, Harald, også for gode forslag. Jeg har ikke lest noen av dem. «When I lived in modern times» har jeg lagt til listen. Med din begrunnelse, håper det er greit.

Christan Borchs bok høres også interessant. Men jeg har et spørsmål: Er hovedfokuset mer på Israel og israeleren Ramis liv enn på Palestina og palestinsk liv?

Tusen takk for forslaget, Marithc! Jeg har lagt «Gjenferdet inn» til på listen over bøker om Palestina og på min egen ønskeliste. Inntrykket av at boken skulle være tung har holdt meg litt tilbake. Men nå gleder jeg meg til å lese den!
Bør man kjenne Hamlet først? :-)

Håper det er greit at jeg sakser fra din omtale, i bokomtalen i listen.

For meg fungerte det i hvert fall godt å lese Uroens bok i små porsjoner. En veldig mettet tekst, som jeg trengte tid til å ta inn og fordøye.
Forsto jeg deg rett i at du hadde prøvd å lese den som digital bok? Det hadde ikke jeg klart, måtte gå tilbake i teksten flere ganger for å få med meg alt/det meste.

«Skriveboken» til Morken Andersen har jeg bare lest sporadisk i. Nå leste jeg utdraget som du gjorde oppmerksom på. Enig – utrolig fint.

Lykke til med Pessoa, Tone!
Jeg ble så inspirert at jeg bestilte Det er ikke meg jeg forestiller.

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag (2011), var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst (2012) gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Terningkast 6 til Uroens bok! (Vet ikke hvorfor det ikke kommer opp her.)

Takk for omtalen din, Beathe! Den fikk meg til å tenke på "Uroens bok", som jeg leste for mange år siden. Fernando Pessoa er en forunderlig og interessant forfatter; du vet aldri hva som kommer. Etter din omtale fikk jeg lyst til å lese "Det er ikke meg jeg forestiller".

Nå leser jeg flere bøker på en gang. Jeg hører fortsatt på Doppler på lydbok gjennom Leseklubben på Nrk. Det er fornøyelig! En annen bok jeg også hører på akkurat nå er Lucinda Riley sin andre bok om de syv søstrene, Stormens søster. Jeg fortsetter også på Sjøfareren, et langtidsprosjekt. I tillegg leser jeg en samling essays av Zadie Smith, Intimations. Det er refleksjoner under nedstengning og covid.

Håper du har en fin reise, Readinggirl30! Ønsker deg og alle andre bokelskere en fin helg.

Ja, jeg fant noen :) Viveca Steen, Offermakeren, den siste til Anders De La Motte og Elizabeth Strout sin siste bok Fortell meg alt.

Her var det mange interessante bøker! Gøy å fange opp nye utgivelser fra forfattere man har lest tidligere.

Dette er bøker som gir et bredt bilde av Palestina og det palestinske folket. Mange synes «konflikten» mellom Palestina og Israel er vanskelig å forstå. Mitt håp er at litteraturen kan være til hjelp; spesielt til å se de lange linjene i palestinernes historie.
Listen inneholder både sakprosa, skjønnlitteratur og poesi. Flere forslag mottas med takk.

Noen av bøkene tar utgangspunkt i Israel. Når de likevel er kommet med på listen er det fordi de viser sider ved Israel som har hatt og har avgjørende betydning for palestinerne.

Listen er laget i januar 2025. Gaza ligger i ruiner, hundretusener av palestinere er drept, såret, syke, hjemløse og utmattete. En skjør våpenhvile råder på Gaza, mens Israel går til nye militære angrep på Vestbredden. Donald Trump har nettopp tiltrådd som USAs president, og palestinernes skjebne synes mer fortvilende enn noen gang.

Hjerteskjærende vitnesbyrd

«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)

Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.

Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)

Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.

Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.

Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»

I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

Noen dager etter…… ligger nok noen tiår tilbake i tid! :)))
Men takk for gratulasjonen - og en fin uke til deg også.

Helt enig med deg :)

Jeg fikk lyst til å nevne at "Marzahn, mon amour" står oppført på listen Bokelskeres tyske favoritter, foreslått av Monica Carlsen med begrunnelse. Tusen takk til Monica!