Syns den var litt treig i starten. Men tok seg opp, og ble etterhvert spennende.
Store høydepunkter, men Fosse-stilen utfordrer meg fremdeles. En roman som river i sjelen.
For mange er romanen "Alkymisten" det første mange tenker på når man hører forfatternavnet Paulo Coelho, en roman som mange har et elsk-hat forhold til og som man gjerne definerer hele hans forfatterskap på hvis det er det eneste man velger å lese av han. Men hans forfatterskap rommer mye mer enn bare en fortelling om en som leter etter sin egen lykke i livet,
Coelho har blant annet skrevet biografiske romaner om historiske personer og hendelser som kan gi en annen vinkling om dem og det som har skjedd enn det biografiske og historiske sakprosabøker kan gi. "Spionen" er en av dem der Coelho prøver å komme nærmere den kvinnen som kalte seg selv for Mata Hari enn de over 100 år gamle historiske kildene har etterlatt seg.
Hvem er denne kvinnen? Er hun noe mer enn bare en "lettkledt" utfordrende dansende kvinne på begynnelsen av 1900-tallet, og en mulig "påstått" spion for Frankrike eller Tyskland under første verdenskrig som til slutt kostet henne livet? Eller var det frigjortheten som "drepte" henne da samfunnet egentlig fryktet at "moralen" kunne blitt ødelagt av kvinner som henne? Og hvordan havnet hun opp i alt dette i utgangspunktet, da det virket som hun kom fra og giftet seg inn et hjem mange kvinner ville ha drømt om å leve i?
I fiksjonens form kan Coelho gå inn i hodet på henne å skrive både hennes egen personlige etterlatte brev og hennes advokat/en beundrer tilsvar (en slags etterord) til det som skjedde etter at hun ble henrettet. En fin måte å bli bedre kjent med denne mystiske kvinnen som egentlig ikke var så mystisk i virkeligheten.
Selv om dette ikke er en biografi over Mata Hari liv og virke, så har Coelho gjort en veldig bra studie om denne kvinnen i tillegg til han i sin etterord tipser om videre lesning for de som vil bli bedre kjent med en misforstått historisk og frigjort kvinne.
Er du glad i tog, må dette være romanen for deg :)
Saken hadde flere løse tråder enn en gammel fillerye som hadde gått i oppløsning av tid og elde.
Denne kjedet meg,
I de siste årene har det kommet flere bøker som har vært kritisk mot det narrativet man har hatt som den dominerende nasjonale fortellingen om både den norske motstandkrigen under andre verdenskrig og de norske jødiske holocaust-aksjonene, der blant annet om at Hjemmefronten og Utefronten (spesielt London og Stockholm miljøene) ikke har gjort nok for å forhindre en varslet katastrofe som Nazi-Tyskland gjennomført under krigsårene 1939-45. Eller at de egentlig visste mye mer enn det de ville innrømme allerede i 1942.
Den mest kritiske boken så langt har vært "Hva visste hjemmefronten?" fra 2018, som i ettertid har blitt kritisert for mange faktafeil samt feilbruk og fortolkninger av kildene de har brukt, som regnes som den meste kjente boken som utfordrerer denne nasjonale fortellingen som har vært rådene de siste 80 årene.
"Hva visste hjemmefronten?"- ny og revidert utgaver fra 2022 er en langt bedre utgave enn "originalen", som teknisk sett aldri burde ha blitt utgitt slik den ble utgitt da det var preget å være et forhastet arbeid, til tider rotete og dårlig skrevet tekst om en hendelse man bør belyses fra flere sider. Her er flere av faktafeilene og hentydninger (blant over Carl Fredriksen Transport) blitt rett opp etter den intens debatten boken skapte og flere andre kritiske bøker har blitt skrevet de siste 3-4 årene før nyutgaven ble utgitt. Samt flere kapitler har blitt skrevet helt eller delvis om for bedre leseflyt.
Av disse grunnene har nyutgaven fått terningkast 4, som en karakter høyere fra meg enn den jeg ga originalen jeg leste for noen år tibake som fikk 3. Full honnør for både forfatter og forlag for å rette opp feil og gjøre boken til enn bedre bok enn den opprinnelig var!
Men selv om boken er bedre skrevet, har blitt oppdatert og rettet på der de groveste feilene ikke forekommer denne gangen, så er boken fortsatt sterkt preget av å se hendelsene i en moderne vår tids etterpåklokskapets briller der man kanskje ser mer etter "beviser" som støtter sin hypotese/mening enn å være objektiv og kanskje mer forståelsesfull for de som levde i det kaoset som krigsårene 1942 og 1943 under okkuperte Norge. Blant annet at Hjemmefronten anno 42 ikke hadde de samme erfaringene anno 43 hadde da den ikke enn var helt bygget som en effektiv organisasjon enda, eller at det største omfanget av holocaust ikke var kjent eller dokumentert offentlig før krigens slutt i 1945 da både dokumentasjonene fra under krigen og etterpå kunne gjennomgås skikkelig. Og at disse tingene vi vet i dag ikke minst var lett å bli tatt som rykter og fakenews i sin tid.
Dessverre forekommer det også partier der forfatteren til tider kanskje legger meninger i munnen på personer som av naturlige grunner ikke kan svare tilbake på da flere av omtalte personene har vært død en god stund da dette skjedde for mer enn 80 år siden nå. Spesielt der forfatteren har behov for å "tolke" kildene for oss istedenfor å la de få stå for seg selv.
Det er også litt problematisk at hovedkilden som ga ideen til denne boken fortsatt holdes hemmelig for allmennhet, da mye av dette (i hvert i orginal utgaven) er veldig kontroversielt tema og vanskelig å ettergå objektiv også. På den måten har denne boken også sine egne hemmeligheter, slik som Hjemmefronten, Utefronten og enkelte motstandmennene hadde (ifølge boken) etter krigen når de skulle skrive den nasjonale fortellingen av okkupasjonsårene.
På tross av disse problematiske sidene av "Hva visste hjemmefronten?", så er det ikke helt bortkastet å lese en annerledes og moderne tolkning av andre verdenskrig historien sett med nye friske øyne fra enn annen fagfelt enn historikerne. Dessuten gir boken en fin overblikk over ting som for folk flest ikke er så godt kjent vedrørende andre verdenskrig, som f.eks. mer om den skjulte tyske motstandkretsen mot naziregimet, og hvordan varslene om tidlig jødeutryddelsene ble oppdaget og spredt videre under krigen. Og at Utefronten visste mye mer enn Hjemmefronten som ikke alltid var like godt informert om utviklingen av krigen utenfor Norge.
Men det er lurt å lese flere bøker enn bare denne boka, da dette er ikke hele fasiten eller den siste boken som tar for seg dette tematikken i fremtiden.
I vår moderne tid har Martin Beck blitt mest kjent for å være en tv-serie som har pågått siden 1997, som med jevne mellomrom kommer med nye sesonger, der tid og sted har fulgt samtiden episodene har spilt inn i. Serien er god den, men den føler ikke helt som den "ekte" Martin Beck da historiene om denne svenske politimannen egentlig er ti bøker som ble utgitt i peioden 1965-75 under serietittelen "Roman om en forbrytelse". Og som ble en viktig "rollemodel" for senere nordisk noir krim som blant annet Jo Nesbø, Henning Mankell og Stieg Larsson er gode eksempler på.
Den litterære Martin Beck er noe av det mest unike krimfortellingene som er blitt gitt ut i Norden. Serien er nyskapende og føles fremdeles like fresh i stilen 50-60 år etter at de ble utgitt. Samtidig som de romanene fortsatt har en fot innenfor den klassiske krimsjangeren med detektiver, som nå er erstattet mer av politimenn som løser sakene.
"Mannen som gikk opp i røyk" er bok nummer 2 i serien, der Martin Beck må dra til Budapest som den gangen var på den andre siden av jernmuren for å diskre etterforske forsvinningen av en svensk journalist som har etterlatt sitt pass og andre eiendeler i dette kommunist styrte landet en gang på 60-tallet. Hva kan ha skjedd med han, og hvem følger etter Martin Beck mens hans er der?
Etter min mening den beste av de ti bøkene, men vil allikevel anbefale alle bøkene i serien! Og helst kronlogisk, selv om jeg tror man kan ha glede av dem også i ikke kronlogisk rekkefølge.
Anbefaler på den sterkeste 2007-utgavene av hele bokserien, som også har skrevet forord av flere av kjente norske og svenske krimforfattere i tillegg til å være nyoversatte og den siste versjonen om Martin Beck!
Sist sett
