Hvis internett var et land, så ville nasjonalsangen vært "There is a light that never goes out".
Fyldig og drivende intervjubok med Norges fremst forfatter i hovedrollen. Løp og les!
jeg var ei sånn jente
som var seint ute om kveldene
og aldri kom hjem igjen
jeg sykla utfor bakker
med lukkede øyne
og slåss med jenter
som tilhørte en annen gjeng
døden var bare ei blåklokke i hjertet
og det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
lurte på å dra
men visste ikke hvor
lurte på hva som venta meg
lurte på hvorfor jeg var aleine
om jeg gjorde noe feil
Åpner lovende, med fine betraktninger fra sykkelsetet. Dessverre går boken tom for krefter halvveis i løpet, og kommer sliten i mål.
Morsomt fra Loe. Håper noen lager film av denne. Med riktige skuespillere vil den bli en latterbombe.
Klassisk Houellebecq i en litt for liten innpakning. Fin og konsentrert smakebit på hans forfatterskap.
Litt haltende og meget unødvendig oppfølger til Ellevte roman. Fin slutt bøter ikke på den langsommelige beretningen.
Med barnlig mener jeg den naivistiske dialogen, samt humor fundert på avføring og leker. Det virker som Loe går sirkler rundt seg selv her, jeg får følelsen av å ha lest det mange ganger før.
Men jeg liker Loe, og gleder meg derfor alltid til den neste boka hans. Har lest og hørt om hans nyeste, og tror den er gulle god.
Lett og ledig, dog dyptgripende om forholdet mann/kone, far/sønn og kemner/lege.
Lettlest, barnlig og tynn. Den beste Loe-boka er alltid den neste.
Lettlest rakker. Litt for mye Zlatan, selv om Zlatan ikke mener det er mulig.
Hun hadde kjent frykten hver kveld, i lang tid, over å legge seg alene, bli liggende i mørket og plutselig skulle kjenne at det var noe galt. Hun var redd for å plutselig ikke kunne røre seg, for å miste hukommelsen, få blodpropp, ha kreft uten å vite om det, få hjerteinfarkt. Hun var redd for klumper som kunne vokse inni henne og forderve henne og at hun ikke skulle skjønne det før det var for seint. Hun var redd for å dø i senga og våknet hver morgen, like overrasket, jeg lever! Så ble hun redd for å bli gal, for at all redselen og frykten for å bli syk skulle tippe over og forvrenge hjernen hennes.
Men vanene hadde innhentet henne. Hun ble vant til å legge seg alene, vant til å høre sin egen pust, kjenne på hjerteslagene. Når pulsen banket i øret, la hun seg bare på ryggen. Når hjertet dunket ekstra fort, skrudde hun på radioen. Og så gikk det over. Hun levde videre, hun ble ikke syk.
trying to locate a line I believed to be from Claude Lévi-Strauss’s Tristes Tropiques but was never able to find: “The tropics are not exotic, they are merely out of date.”
When we lose that sense of the possible we lose it fast.
One day we are absorbed by dressing well, following the news, keeping up, coping, what we might call staying alive; the next day we are not. One day we are turning the pages of whatever has arrived in the day’s mail with real enthusiasm—maybe it is Vogue, maybe it is Foreign Affairs, whatever it is we are intensely interested, pleased to have this handbook to keeping up, this key to staying alive—yet the next day we are walking uptown on Madison past Barney’s and Armani or on Park past the Council on Foreign Relations and we are not even glancing at their windows.
The familiar phrase “need to know” surfaces. The phrase “need to know” has been the problem all along. Only one person needs to know. She is of course the one person who needs to know. Let me just be in the ground. Let me just be in the ground and go to sleep. I imagine telling her. I am able to imagine telling her because I still see her.
I know what it is I am now experiencing. I know what the frailty is, I know what the fear is. The fear is not for what is lost. What is lost is already in the wall. What is lost is already behind the locked doors. The fear is for what is still to be lost. You may see nothing still to be lost. Yet there is no day in her life on which I do not see her.
Til slutt tok eg på meg bobledress og gjekk bortom fjøsen. Der la eg meg rett ned. Tankane mine flagra rundt, slik som snøfnugga, og det var ikkje greie på nokon ting. I går hadde tante-farmor levd like mykje som meg, og i dag var ho heilt død. Tenk om eg også døydde. Det kan skje med barn. Tremenningen til Lena døydde i ein trafikkulukke. Han var berre ti år. Døden er nesten slik som snøen, ein veit ikkje kva tid han kjem, sjølv om han oftast kjem om vinteren.
Eg har aldri fått ungar, i frykt for at dei ville vore skikkelig teite. Det siste eg vil, er å bli nøydd til å skjemmast over noko eg sjølv har skapt.
Eg ville ha Tom Waits, men fekk Grete Waitz.